LIVET ER HARDT?
Hver gang jeg skriver om barn og småbarnsfamilier på denne bloggen får jeg pepper.
"Å Herre Gud, nok en gubbe som skal fortelle oss hvor bortskjemte og kravstore vi er", eller enda verre, "en barnløs homo som ikke vet hvordan det er å ha barn midt i tidsklemme og ammekluter!"
Hallo folkens, her er jeg igjen!
Jeg vet alt om barn. Jeg er eldst av syv søsken.
Min far seilte på sjøen, og mamma ble stort sett gravid hver gang han stakk en tur innom.
Som eldst ble jeg hovedansvarlig for handling, klesvask og matlagning, frokost, middag og kvelds. Jeg ble tidlig krøket i livets harde realiteter. Mang en gang vugget jeg en av mine yngste søsken i søvn mens mamma satt og stirret ut vinduet, mens både hun og resten av huset ventet på far, på penger som ikke kom frem i tide. Og jeg måtte gå i kanossagang til kjøpmannen der boka skulle vært gjort opp for lengst, måtte tigge om å få krite det mest nødvendige for at vi skulle overleve til postanvisningen fra rederiet dalte ned i postkassen. Og etter endeløse minutters vurdering fikk jeg matvarene mens alle bygdas fruer fikk med seg den skamfulle lille gutten med det hummerrøde ansiket som prøvde å gjøre seg uynelig foran den skyhøye disken. Det var vel under en slik scene jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle bli fattig som voksen. Ja, det var tider og hendelser som i våre dager kalles "omsorgsvikt" og "overgrep" - men dog, vi overlevde, vi ble høyst fungerende mennesker som er rustet for livet og alt det som senere skulle komme.
Hva jeg husker best fra den gangen? Gleden over å få lyd i en selvspikket seljefløyte, hjemmebakt brød, bestfars pipetobakk, mormors nedlagte moreller i sukkerlake, min første gule Walkman, et vidunder som spilte kassetter. Her sitter jeg og skriver på min splitter nye Mac Air mens iPaden spiller musikk, og mailene tikker inn på IPhonen, jeg er en synkronisert voksen herre som multitakser som om jeg var et helt digitalt orkester, mens jeg tenker tilbake til guttedagene da vi vasset i snø til oppover armene for å komme oss ned til hovedveien, da vi gikk til skolen på egne bein, tre kilometer hver vei, da vi ikke visste hva softis og pizza var, da en krone var en krone, og den store verden var en uoppnåelig drøm.
Nå har jeg vært i store deler av verden, er omtrent like kjent i New York som i Oslo. Jeg har fått mer enn jeg våget å drømme om. Men jeg har ikke barn, og derfor kan jeg altså ikke uttale meg om barn. Vel, for det første er det ingen som truer noen til å få barn i vår moderne verden. Og for det andre bør man ikke få barn om man ikke har tid til å få barn. Ingen er overmennesker, du kan ikke ha fem unger og to løpende karrierer i samme husholdning.
Selvfølgelig er det fint at Staten legger til rette for barnefamilier, og det kan jo ikke være slik at folk skal slutte å få barn, da ville jo menneskene dø ut som rase. Men mye vil ha mer. Nå kreves det at fredag skal bli en fridag fra enkelte hold. Så da vil Norges befolkning med andre ord jobbe bare fire dager i uken, selv om landet må gå rundt hele uken, eller? Takk Gud for innvandrerne som tar drittjobbene vi ikke makter eller gidder å gjøre selv. For om vi skal ut å spise og kose oss på fridagene så må jo noen være på jobb, og i Norge styres landet stort sett av svensker og andre arbeidsinnvandrere i helgene, mens vi sitter på soldekket og klager mens andre flyr beina av seg for å tjene oss. Slik er det, like it or not.
Ja, livet i Norge er hardt. Alt det vi MÅ som vi ikke rekker! Ungene skal på ballett, fotball, pianotimer, utflukter, SFO, speiderturer, sangtimer, amatørteater, kor, korps, en million aktiviteter som jeg ikke orker å ramse opp her, og selv om de altivitetene ligger en kilometer unna hjemmet SKAL de kjøres fram og tilbake, bringes, hentes, fores, kles på, kles av, ryddes etter, tilfredstilles osv. Foreldrene er blitt det nye "downstaiirs" i familebedriften, mens ungene er adelskapet som selv skal bestemme det meste, Jeg kjenner familier som har bestillingslister, som lager to eller tre forkjellige ting til middag 365 dager i året, for for husfredens skyld får alle selv bestemme hva de skal ha til middag. Og mor stakkar som har hatt en tøff dag på kontoret og er på vei til spinningtime eller kvalitetstid sammen med jentene er irritert og rasende fordi ingen vil sitte stille ved bordet å spise, den minste kaster brokkoli på den eldste som vil spille Play Station samtidig som han slurper i seg spaghetti med ketsjup på gutterommet der gamle middagstallerkener kjemper om plassen sammen med skitne sokker og brukte boxershorts. Og far må på et viktig møte i borettslaget selv om det er hans tur til å lage mat og kjøre den eldste datteren på jazzballett. Ja da, livet er knallhardt!
Hadde jeg vært far, jeg som har opplevd både "omsorgsvikt" og "overgrep" som barn, ville jeg innført knallhard kustus. Jeg ville sagt: "Rydd rommet ditt for faen, brett sammen klærne dine, smil og vær fornøyd med alt det vi gir deg, mat, klær, tak over hodet, og nå letter du på rævva, kler på deg og går til den forbanna jazzballetten, for hvorfor skal jeg kjøre deg en kilometer i bil bare fordi du skal til et lokale å røre litt på kroppen din, og ta dere sammen, i dag er det faktisk fiskegrateng til middag, og det gjelder for hele familien, og den det ikke passer for kan slå en hammer i sparegrisen sin og bruke sparepengene sine på restaurant, og nei, alle kan ikke få egen flatskjerm og hver sin laptop, og slik er det med den saken!" Gjerne hele denne regla med høy utestemme.
Men i dag er ikke det å la et barn spikke med kniv, klatre i toppen av trær, sykle uten hjelm, vasse i snø, handle på krita i butikken det vi vil kalle "overgrep", det er utenkelige kuriositeter. I dag er grensesetting det som regnes for overgrep og omsorgsvikt.
Og som jeg sa til min venns datter da hun forlangte å få en ballkjole til fire tusen kroner: "Du hør her, mora di sliter rævva av seg med huslån og renter, hun får så vidt endene til å møtes, og hun har dårlig samvittighet fordi hun ikke kan gi deg alt du peker på, og du sitter her som en diva og pirker i maten og makter ikke en gang å rydde bordet etter deg når du har spist, hvem i helvete tror du at du er?"
Jeg kjøpte den ballkjolen til henne dagen etterpå, men etter den tiraden har hun sett på meg med mykt blikk. Jeg tror det blikket heter repsekt.
