ER DET MØDRENES SKYLD AT JENTENE BLIR VOLDTATT?

ER DET MØDRENES SKYLD AT JENTENE BLIR VOLDTATT?

Jeg kjenner at du rygger tilbake allerede ved overskriften.

Varaordføreren i Oslo sier på NRK P2 at "kvinner trenger ikke flere råd om hvordan de skal unngå å bli voldtatt" - ok?

I samme innslag sier en representant for Natteravnene at "kvinner er blitt mindre bevisst sin egen sikkerhet i byen om natten." Han sier videre at den vanligste settingen er en ung jente som sitter på fortauet lent opp mot en vegg, er overstadig beruset og sitter og taster på mobilen sin, mens det står en mann ved siden av henne som for manges øyne ser ut som en mann hun kjenner eller er sammen med, men som det viser seg er en fremmed som står og holder henne under oppsikt.

Det er mulig kvinner som Rieber-Mohn ikke trenger fler råd om hvordan hun skal passe på seg selv. Men en ung jente som sitter drita full i en lårkort kjole, sitter på et fortau i byen klokken fire om morgenen og er så full at hun ikke greier å komme seg hjem trenger et par gode råd.

I en perfekt verden skal alle mennesker kunne føle seg trygge, ha mulighet til å være den man er, gå kledd som man vil, når og hvor man vil. Men verden er langt fra et perfekt sted. Vi må alle passe oss. Selv er jeg et menneske som er vant til å bevege meg i store byer, som vet at store byer kan være farlige. Jeg går aldri og virrer rundt på Manhattan eller på Ramblas i Barcelona drita full midt på natten, rett og slett av den ene grunn at det kan være farlig.

Og en by blir ikke automatisk trygg bare fordi det er din egen hjemby.

Gamle Oslo, vår egen by, som plutselig har blitt så farlig at selv Siv Jensen ikke tør gå alene etter at det har blitt mørkt. Sludder! Oslo har alltid vært farlig.

Jeg vokste ikke opp i Oslo, men jeg kom hit som knapt seksten år, levde om natten, på byens klubber, og jeg skal love deg at byen ikke var noen dans på roser på 70-tallet. Og man lærte ganske tidlig å passe seg om natten.

Men nå skal vi ikke passe oss selv, andre skal passe på oss.

Selvfølgelig mener jeg at jenter skal få bevege seg fritt, gå kledd som de vil, at de skal få gå ut på byen og drikke øl whatever, men om du sitter på et fortau og skrever i en minikjole og er så drita at du ikke vet hvor du bor hen, handler dette ikke om at det er for lite politi i gatene, da er du tjukk i hue, og noen, din mor eller far, har ikke lært deg hvordan du skal oppføre deg ute på byen.

Jeg drikker ikke selv lenger, men jeg har ikke noe i mot at andre drikker, men når jeg av og til går gjennom byen om natten så tenker jeg at det er faen ikke rart at folk blir slått ned, skadet eller voldtatt. Oslo sentrum ser ut som 2000 danskebåter en lørdagskveld. Folk ligger strødd rundt overalt. Raider som gale gjennom gatene. Og jeg snakker om veldig unge mennesker, jenter og gutter. Guttene ser stort sett ut som gutta i Paradise Hotel, og jentene som om de kommer rett fra en pornofilminnspilling. Ja da, jeg er en sur gammel gubbe.

Jeg sier ikke at det er mødrenes eller fedrenes skyld at unge jenter og gutter blir voldtatt i Oslo om natten. Men hadde jeg hatt en datter som etter å ha drukket en sixpack med øl ville gått på byen i en liten gullkjole som rakk henne til rett under skamleppene, ville jeg satt foten ned. Jeg vil tvunget henne til å kle seg mer dempet, vært edru, bedt henne passe seg, ta en taxi hjem osv. Kall det gjerne et overgrep å sette slike grenser.

Men å bli voldtatt i et portrom i byen om natten er det verste som kan skje med deg, mye verre enn at foreldrene setter grenser.

Så det er selvfølgelig riktig at en pen frue fra Frogner ikke trenger flere råd om hvordan hun skal unngå å bli voldtatt på byen. Pene fruer på Frogner blir voldtatt hjemme. Du vet disse små hverdagshendelsene som aldri når fram til politiet. Men det er en helt annen historie.

FIRST WE TAKE MANHATTAN

FIRST WE TAKE MANHATTAN

Jeg elsker NYC om høsten, når det blåser friskt langs avenyene, når løvet faller, og sola ligger lavt over Hudson, når jeg går med øreklokker med høy musikk i West Village, trasker i time eller time.

Om få dager er jeg på vei dit igjen, for tredje gang på et år, NYC har blitt en feber i blodet.

Også denne gangen skal jeg skrive. Sist skrev jeg ferdig musikalen SVARTA BJØRN som går til oppførelse neste år, nå skal jeg skrive andre versjon av spillefilmen NEMESIS, samt gjøre locationbefaring for den delen av historien som skjer der.

Jeg bor som vanlig på The Larchmont Hotel på West 11th Street, et bra tips for billig overnatting på svinedyre Manhattan om du tåler et litt slitt hotel med fire meters takhøyde, tunge vinduer du kan løfte opp, og bad på gangen. Til gjengjeld kan du sette deg inne i de store klesskapene om du blir lei selve rommet, for skapene er like store som en ettroms på Grünerøkka. The Larchmont er et "ekte" usnobbete NY-hotel, med en del fastboende krigsveteraner, Union Jack vaier på utsiden, og vaktene nede i resepsjonen passer på oss natt som dag, trygt og fint, men litt slitt dog, men vifte i taket, tv og utsikt til en bakhage eller West 11th Street. Og best av alt, det ligger rett på hjørnet av 5th Avenue og Broadway, ikke så langt fra Union Square på den ene siden, og Chelsea og Meatpacking District på den andre.

På hjørne av Avenue des Americas ligger mitt faste frokostkafé (frokosten på Larchmont er ikke mye å skryte av, toast, marmelade, kaffe + pluss noen veldig hyggelige afroamerikanske madammer med høye utestemmer og enda høyere frisyrer bak disken) The French Roast, hvor du kan støte på Yoko Ono eller Martin Scorsese over de stekte eggene dine. Scorsese sitter der nesten hver dag bak tykke briller, med kaffe og skriveblokk. Jeg sitter bøyd over laptopen og smugtitter på ham over skjermen, lille jeg og Martin Scorsese liksom, ha ha - men slik er NYC.

Rett nede i gata (ved Carmine Street) ligger IFC (Independent Film Center) som kjører filmer og dokumentarer hele dagen og halve natten. Her kan du se gode filmer som aldri kommer på kino i USA eller i Europa. De har kafé der, og det koster 5USdollars for en film. Så er det bare å gå ut på Bleecker Street for en lunsj eller middag etterpå. Dette er NYC absolutt hyggeligste strøk, men alt hva et hjerte kan begjære. Og om du er litt sånn Sex and the City, kan du stikke opp til Magnolia Bakery for en cupcake, eller gå videre til Gansworth Street for italiensk mat på LA MARCELLERIA, som serverer mat "to die" for.

Og i gatene rundt ligger Chelsea Market, The High Line og AppleStore, All Saints, Alexander McQueen +++++ you name it.

Vel, jeg skriver fra veldig tidlig om morgenen, går en lang tur, så hjem for å hvile, og hver kveld går jeg de nesten 35 kvartalene opp til Time Square for å se teater. Det er en trimtur/retur på tre timer som er godt for kropp og sjel.

Og her er navnet på Manhattans hyggeligste kafé (funnet av min venn Silje Holtet) - den heter DI FIORE MARQUET CAFE og ligger på 15 East 12 Street

www.difioremarquetcafe.com

Vel, ha en fin dag alle.

Først skal denne gamle hagga opp til Nord-Norge for å synge noen låter.

Og så er det NYC - life, blessed be...

EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST

EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST

Av og til, på bar, sent på natten kan det hende at et menneske lener seg tungt mot meg og hveser: Jeg vet hvem du er. Ja? sier jeg, som ikke oppfatter meg selv som særlig kjent.

Jeg kan vel også skrive teaterstykker! sier han videre. Ja? sier jeg.

For det renner jo teaterstykker ut av ermet ditt til stadighet, og så er det denne bloggen som irriterer meg noe jævlig! Han drikker den siste slurken av ølen og ser på meg med det selvtilfredse blikket som mennesker med all verdens planer ser på verden med. Disse som snakker for døve ører om den store revolusjonerende romanen de skal skrive, den boken som de skal naile, en av disse fantastiske romanene som aldri ser dagens lys.

Ok, jeg skal ikke sitte her ved morgenkaffen og sutre over at livet er vanskelig, for det er det ikke. Det er bare det at når du er midtveis i en ny fortelling kommer veggene mot deg, du føler at gulvet vakler, at du slett ikke har den historien du trodde du hadde da du begynte for noen uker siden. Og du møter deg selv i døren, personene dine snakker ikke til deg, og du ser deg rundt i arbeidsrommet etter andre ting du kan gjøre, vil tenke på noe annet, du kan til og med havne ute på kjøkkenet for å finne deg selv midt i brødbaking eller med hodet inne i kjølskapet som du gnukker med en liten fille med salmiakk. Alt annet, bare ikke denne teksten som du selvfølgelig burde ha forstått ikke har livets rett.

Du klikker deg inn på nettet, leser panegyrisk omtale av andre dramatikere som har hatt premiere, leser om nye banebrytende forestillinger som "tar teateret videre" inn i det nye tusenåret, ser bilder av venner og kolleger på premierefester, ser terningkastene, og du kjenner hodet bli porøst som en røyksopp, du kjenner nakken stramme, du stiller deg ved vinduet, tenker, selvfølgelig kan jeg ikke skrive, jeg er en trist halvgammel mann som ikke vet hva han driver med, mens de unge begavede talentene popper opp som paddehatter rundt deg, mens du selv forteller den samme historien om og om igjen. Og du kjenner bitterhetens sitrusaktige gift i munnen, ser ditt eget speilbilde i dataskjermen, en taper.

Men så plutselig kommer "en frigjørende tanke" Hva om? Skal jeg gi den personen et dødelig nakkeskudd? Skal jeg kanskje la han bli henne? Ja! Hva om?

Og du logger deg inn, åpner teksten, sletter, flytter, skriver, og teksten lever, du lever, og det går to timer, tre timer, fire timer, fem timer, kaffen blir kald i koppen, brøddeigen eser utover kjøkkenbenken, katta sitter på vinduposten utenfor uten at du slipper den inn, du er tapt for denne verden, du er i denne teksten, som plutselig er det beste du har skrevet. Og du hiver deg videre, lar deg flyte med, det bli mørkt ute, din kjære kommer hjem, og du sier: Å, kommer du alt nå? Og du hører Dagsrevyen fylle stuen der ute, men det vedkommer deg ikke, for du er et annet sted, i en annen tid, i et hus et sted, i et rom sammen med menneskene dine, de du selv har skapt....

Og neste morgen åpner du teksten, leser, tenker, tja, ikke så ille. Du retter, stryker, knar.

Setter på kaffe, rigger deg til med et par kokte egg, kanskje litt sild.

Grunner på hvor veien går videre der du sitter som hovedperson i bildet:

EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST.

Og nå tenker jeg på mannen som lente seg tungt mot meg på bar.

Jeg skulle jo sagt:

Ja? Og når har du tenkt å skrive den boken da? I morgen?

For jeg er så drittlei sånne selverklærte genier som deg, som sitter med høy utestemme og jabber i vei om ting det aldri blir noe av.

For du skjønner det maddafakka, at de mest strålende bøkene er aldri blitt skrevet fordi sånne som deg sitter på bar og snakker dem i stykker....

Og det er derfor noen av oss stanger hodet i veggen og aldri gir opp.

Forgive me padre, for beeing so cocky:-)

DE SULTNE BARNA I AFRIKA

DE SULTNE BARNA I AFRIKA, ELLER WHATEVER...

Den setningen jeg husker best fra den gangen jeg var barn er:

"Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika!"

Og vi satt ved bordenden, slurpet i oss torsketunger, hvalkjøtt, sild og andre vederstyggeligheter mens bilder av de små sultne barna med store mager og tårevåte øyne flimret et sted bak øynene.

Jeg tenker fremdeles på de sultne barna i Afrika, får dem liksom ikke ut av hodet.

I går samlet TV-aksjonen inn mer enn 200 millioner kroner som skal brukes til å plukke opp dritten etter den hvite mann i store deler av verden, små utspekulerte miner og klasevåpen som ligger igjen etter verdens mektige kvinner og menn.

Og her i gamle Norge vasker Ahmed og Mohammed hverdagsdritten etter oss herrefolket. Kjører oss rundt i taxi, trikk og buss, vasker bestemødrene våre bak, tar legestillingene i utkanstrøk der ingen karrierebevisste nordmenn gidder å dra, spyler byen etter at vi har feiret demokratiet og oss selv på 17. mai, ja, stort sett...

I min barndom var svarte mennesker ikke særlig synlige i hverdagen, de var på skokrembokser og fruktposer. Husker du skokremen Negro, eller cigaren Sorte mand?

Nei, det gjør du sikkert ikke, men om du gjør det, husker du også formaningen om å spise opp maten og tenke på de sultne barna i Afrika.

Men det er ikke så lett for foreldre å si: "Tenk på de sultne barna i Afrika" lenger, for bordet fanger og samvittigheten tikker inn. For vi vet at noe er galt et sted, vi vet at for at vi skal kunne fortsette å ha det så bra som vi har det, må de sultne barna i Afrika fortsette å være sultne. For at vi skal ha tilgang til kurer mot aids, bli prioritert i kreftforskning og annet, kan ikke fokus ligge for mye på Afrika. Så vi betaler avlat med et par hundrelapper når bøssebærerne banker på døren. Skaffer oss et par fadderbarn osv.

Gir noen slanter slik at mor og barn kan gå ut på markene uten å bli sprengt ihjel av miner og annen dritt som ligger på lur i det brunsvidde gresset.

Det er ikke noe galt i verken å gi penger eller å ha fadderbarn.

Jeg gir og har fadderbarn selv.

I går kveld så jeg den amerikanske filmen "The Help" på kino, en vakker og trist film om svarte hushjelpers situasjon i Missisippi på 50 og 60 tallet. Under filmen tenker du, Gud, så fælt det var den gangen, at svarte mødre måtte sette bort ungene sine for å passe hvite bortskjemte kvinners barn! Hvordan kunne de?

Men altså, om du går rundt i Paris eller i New York City i dag, så ser du akkurat det samme; fargede hushjelper eller barnepiker som leier ungene til kindergarden eller til skolen. Og i Norge? Slik er det vel ikke her?

Nei, kanskje ikke det med svarte hushjelper og barnepiker, men vi har fostret et underklasse her i landet. En klasse under arbeiderklassen, som vi ikke liker å vedkjenne oss.

Min venninne sa forleden: "Jeg har ikke noe i mot at folk velger å sitte i kassen på Rimi, jeg vil bare ikke at min datter skal gjøre det!"

For vi har så store drømmer for barna våre her i dette landet, og de kan stort sett bli hva de vil...

Og når enkelte sier: "Er det plent umulig å bestille en ærlig hvit norsk taxisjåfør lenger?" må jeg nesten le. For svaret ligger rett under nesen på oss. På samme måte som når noen sier:

"Min mor har fått en hjemmehjelp, hun er veldig søt og flink, men mor forstår ikke hva hun sier!" For svært få av oss vil vel råde våre egne døtre til å ta en tung og dårlig betalt jobb uten videre muligheter for å bygge en karriere?

Nei, våre sønner og døtre skal bli leger, advokater eller akademikere.

Og så får andre ta dritten etter oss.

Dritten som snart vokser oss over hodet her i lykkelandet.

Ja, det var mye enklere å tenke på de sultne barna i Afrika før.

Den gangen de bare var en kuriositet på papirposer og krydderbokser.

Nå flyter de i land ved Gibraltar etter et desperat forsøk på å svømme mot friheten, eller sprenges ihjel av en mine eller noe annen dritt som ligger slengt igjen etter en meningsløs krig.

I går ga jeg noen penger.

Jeg løfter mitt hode i skam.

THE N-WORD

THE N-WORD

Noen blogglesere blir provoserte når jeg bruker n-ordet.

Et ord som er luket ut av språket fordi det er diskriminerende, kan virke sårende, på samme måte som soper, traktorlesbe, tarmfreser, til dels også kjerring, fitte og pikk.

Ingen ord i seg selv er farlige eller stigmatiserende, det er konteksten.

Vi er et svært politisk korrekt lite land. Vi tror at alt vi ikke liker forsvinner bare fordi vi lager en lov som forbyr det. Vi kan forby diskriminering, fordommer, ord, røyking, å slå konene eller mennene våre, men holdninger forsvinner ikke av den grunn.

It's all inside your head, skriver Paul Simon.

I "utlandet" står kjente komikere på scenen og sier de verste ting om seg selv og sine egen rase. En muslimsk komiker i England sa: "You're not afraid? I could have a bomb in my bag?"

Og publikum ler, ikke av ham, men av sine egen fordommer.

Når det gjelder n-ordet, vel, ingen skal trakasseres for sin hudfarge, tillegges egenskaper i kraft av hvor på kloden de kommer fra, selv om "folk flest" gjør dette hele tiden.

I går leste jeg på nettet rett etter at Gaddafi ble drept:

"Who cares? Det er slik muslimer er!" Er det det?

Jeg jeg kan godt si til min gode venn i New York City:

"Oh shut the fuck up nigger!" uten at det utløser den helt store katastrofen. Noen kan til å med si til meg: "Jasså, er det her du står din lille homo?" uten at jeg verken blir såret eller går fra konseptene. Det er måten den blir sagt på det handler om, i hvilken kontekst.

Jeg har blitt kalt alt fra "tarmfreser" til "50-lapp" - jeg er både same og homo, og jeg har humor på det. Jeg er ikke hårsår når kjærlighet er involvert.

Når man f. eks leser en amerikansk roman kan setninger som dette forekomme:

"...å, nok en nevrotisk og paranoid jødegreie!" - selv om boken er skrevet av en jøde.

En slik setning ville være utenkelig i lille politisk korrekte Norge, og Mona Levin ville ha sprutet ild som en drage på fjernsyn lenge før boken var i salg.

Vi har alle vårt kors å bære, noens kors er tyngre om mer sorgtungt enn andres.

Både svarte, jøder, homoseksuelle har sorg, blod og pinsler i sin historie, men det er noe som heter "get over it!" - bli ferdig med det, løft hodet du raske, whatever the f you are.

Men selvfølgelig, offerrollen er en god rolle å spille, og du får mye sympati om du spiller den.

Selv kunne jeg ha sagt at mitt samiske utseende, min seksuelle legning har hindret meg i å skape meg en karriere, men det ville være løgn.

For jeg har stanget hodet i alle vegger, i mange mange år.

Og jeg har fått som fortjent på alle måter.

Verden blir ikke et bedre sted bare fordi vi redigerer ordlista.

Verden blir et bedre sted om vi bruker hodet, og husker at alle mennesker er like mye verdt.

Jeg er humanist langt inn i ryggmargen, og selv en gal diktators død frembringer ikke glede i hjertet mitt. For et sted begynner ondskapen, og det er der vettet og empatien slutter å fungere.

Når vi begynner å tenke små gjerrige tanker, oss mot røkla, skjønner du hva jeg mener?

FORDI DU FORTJENER DET?

FORDI DU FORTJENER DET?

Vi lever i et lite land, der vi våkner opp til små ting, f.eks hva en statsminister har sagt eller ikke sagt i en telefonsamtale med et hvitt hus på den andre siden av havet, eller at norske barnefamilier betaler 15000 mer i året for maten enn svenskene. Vi våkner i sengene våre, og får inn med morgenkaffen at det er noe vi fortjener, noe vi har krav på, som vi ikke får. Som oftes er det den sittende regjering som ikke gir oss dette, og det er "gents and ladies in waiting" som forteller oss om alle tingene vi ikke får som vi har krav på. Og dagen forvandles til besk kaffe, surnet melk, til et limbo der vi føler oss forfordelt, utenfor og sviktet.

For det er en fiffig lite triks dette her, at noen penser oss inn på de små tingenes spor, flytter fokus vekk fra punktet der skoen egentlig trykker mot tærne, dette store eksistensielle som får gulvet til å vakle, de farlige bøkene som skaper erkjennelse, filmene som får oss til å tenke, forestillingene som forandrer livene våre. For hvem vil velge skrekkinngytende sammenhengers utløsende livsangst når dagene kan fylles med debatt om skyhøye bleiepriser, smarte spareprodukter eller om egg og bacon egentlig er sunt for kropp og sjel?

Så vi leser bøker som er "hylende morsomme" ser forestillinger som "gir oss et avbrekk fra livets harde tristesse" filmer som får oss til å tenke "feelgoodtanker" - jepp, jo mer desperate vi blir, desto høyre ler vi. Men om du legger øret tett inntil, vil du høre, om du har absolutt gehør, at de fleste av oss gråter. Gråter over fraværet av mening, tomheten i det vi driver med, lengsel etter den gangen livet betydde noe, tiden vi trodde på noe, da vi sto på barrikadene, brydde oss om andre ting enn hvem som går videre i "Skal vi Danse?" eller "Idol"

Men WTF, orkesteret spiller og skipet seiler videre mot isfjellet et sted der framme, mens vi sitter på soldekket med et fåret smil på leppene, velfødde i troen på at nå går livet på skinner og ingenting grusomt kan hende oss her i lykkelandet.

Og snart er det helg, kjendisene skal suse over parketten, jentene på Frogner skal løse nye verdensproblemer, og "Dagens Mann" skal kåres på TV3, mens frossenpizzaen glir ned i svelget på oss alle.

Og så kommer natten, og vil vil kjenne at det klør et sted på ryggen, et sted vi ikke når fordi armene ikke er lange nok. Men på nattbordet står lindring, om en time sover vi søtt på drømmeputene, for så å våkne opp til nye katastrofer, ubesvarte anrop, ny angst for noe vi ikke våger sette navn på.

For det kan da ikke bare være bensinprisene som gnager?

Ha en god dag.

Om du fortjener det...

EN LIVSKUNSTNER?

En Facebookvenn skrev forleden da jeg la ut noen bilder fra Frankrike:

For et fantastisk liv du lever!

Jeg svarte:

Ja, heldig at livet valgte meg....

Kunsten å leve? Kunsten å leve tar tid å lære.

Å være "livskunstner" forbindes ofte med litt sånn "sitte i vegkanten og lukte på blomster" eller "karpe diem" - for hjemme på berget skal du være "on the watch" - ferier og livet er noe vi tar når vi har tid, ikke for mye, ikke for lite. Helgen er satt av til kos, og man flakser ikke til utlandet i tide og utide, vi skal være nøkterne og sindige i Norgeslandet.

At 100 unge mennesker dør av overdose på gata i Oslo hvert år opprører oss ikke nevneverdig, men når en livskunstner i kjortel snyter staten for 14 millioner går de fleste av oss av skaftet, for slike gutter det vil ikke gamle Norge ha.

Kunst skal henge på veggen, være beskattet, alt i den rette skuffen osv.

Ja, jeg lever et fantastisk liv.

Det tok meg 50 år å finne dette livet, ta meg frihet til å våge leve det.

Jeg har skrevet 12 teaterstykker siden jeg ble 40, nå skriver jeg filmmanus.

Jeg er heldig som oppdaget livet i tide.

Men det som er faen så irriterende med Facebook og Twitter er at alt ser så mye mer glossy ut enn i virkeligheten. Da selvfølgelig om man pøser på med hver minste ting som hender, legger ut bilder av slott i Loire og østersmiddager på boulevardene i Paris:-)

Men kunsten å leve er også kunsten å dele.

Det kommer ingenting inn i en lukket hånd, sa mormor.

(Hun som aldri reiste noen steder)

Så jeg deler av livet mitt på nettet, kanskje til bestyrtelse for noen, som sikkert tenker at han derre Henriksen er en skikkelig posør med et enormt markeringsbehov.

Men de fleste statusoppdateringene på Facebook handler om å lengte, ønske og ville.

Avlutter med denne klisjeen:

"Tamme fugler lengter, ville fugler flyr."

Jeg er kanskje en vill fugl, men jeg har et bur der hjemme, et vakkert bur det er godt å bo i, men jeg må ut og teste vingene, se om de bærer, for så å fly hjem igjen...

Jeg vet ikke helt om denne lille bloggteksten har et poeng.

Men livet er en vakker ting som vi har et lite øyeblikk.

Alt for kort for bare lengsel.