SKRIK ELLER AKVARIUM?

SKRIK ELLER AKVARIUM?

P2 forteller i morgensendingene at "folk flest" helst vil ha et digert badeland i Bjørvika, aller helst med vannsklie fra operataket og rett ned i sjøen.

Byggingen av Lambda er skrinlagt, og i stedet vil politikerne reise et stort akvarium på en av byens beste tomter. For et akvarium er jo noe for "folk flest" og Edvard Munch er det jo bare "fiffen" som er opptatt av, og "fiffen" skal "folk flest" ha seg frabedt, ok! And so the story goes.

I sin tid var mange mot den nye operaen, et bygg som nå er turistattraksjon nummer 1 i Oslo, selv FrP ville legge valgvaken der under siste stortingsvalg, og bygget har blitt landemerke.

Men altså Munch kontra et akvarium?

Hva er det Munch har gjort Norge siden han blir behandlet så dårlig?

På film, forteller også P2, er vi inne i en "heltebølge" - Max manus, Thor Heyerdahl, og nå foreligger planer om filmer om Sonja Hennie, Harald Hårfagre og en til som jeg ikke husker i farten, mens Munch's bilder har ligget og råtnet i magasinene i mer enn femti år.

Norge har et veldig anstrengt forhold til sine kunstnere, og norske kunstnere har i all tid hatt et anstrengt og vanskelig forhold til sitt eget land. Våre største kunstnere har reist ut for "å kunne puste" - bosatt seg i Roma og Paris for å komme bort fra "dette lavpannede kongeriket der oppe ved iskanten" som Henrik Ibsen skrev hjem. Ok, har har fått et lite muséum og et parkeringshus etter seg i hovedstaden, så han burde være mer enn fornøyd.

Vi skal jo ikke bruke for mange penger på noe så unyttig som kunst her i landet!

For hver gang det bygges et "pengesluk" av et kulturbygg i Norge river "folk flest" av seg håret. Hyler opp om at disse pengene skulle heller gått til de gamle og syke, de fattige, til whatever. For kultur i Norge er noe vi reiser til London eller New York for å oppleve.

Og vi kunstnere beskyldes ofte av enkelte fløyer for å være noen latsabber som ligger på sofaen, drikker rødvin og hver stipend.

Men for all del, bygg et badeland i Bjørvika, feel free.

Gjerne et akvarium med litt lyr, torsk og sei.

Og en "SAIL IN MAC DONALDS" nede i vannkanten.

Operaen er jo allerede kjent for å fri til markedskreftene og har fler events, boklanseringer og tv-sendinger enn egne forestillinger.

Om man i tillegg bygger et digert kjøpesenter ved vannspeilet, med Hennes&Mauritz, Kapp Ahl, Peppes Pizza, Kiwi og Nille, så er jo saken biff.

For som en dame sa til meg her forleden:

"Man blir jo så deprimert av de bildene til Munch!"

Og deprimert vil man jo ikke bli her i Lykkelandet...

LIKE A COW ON THE HIGHWAY

LIKE A COW ON THE HIGHWAY

Dagros er inne igjen, hippere enn noensinne.

Nå er juret sprengt under presset over å måtte produsere mer smør og fløte.

For Dagros stakkar, har stått traust ute på enga og drøvtygget seg gjennom perioder med pasta, thai og sushi, helt uvitende om at det hun hadde i puppene var skikkelig fy fy som menneskeføde. Men nå er'a på hitlistene igjen:

Mine damer og herrer: DAGROS!

Jeg mener å vite at Dagros er en datter av slekten NRF (Norsk Rødt Fe) og norgeslandets beboere er også en flokk kyr som spiser det de får beskjed om. Nå er både kua og grisen inne igjen på de mest sofistikerte menyer, og er nesten for helsekost å regne. Korn, hvetegress og knekkebrød kastet til fuglene, mens folket knasker egg og bacon til alle døgnets tider, svinestek så feit at fettet drypper på Pradadresser og Cuccikjoler, men WTF, er det sunt så er det sunt!

Og i butikkene er det nesten hviterussiske tilstander; ikke en ekte smørpakke i mils omkrets. Julebakst og brutto nasjonalprodukt er truet, og myndighetene setter ned momsen eller whatever på smør importert fra utlandet, for uten smør går dette landet som går som smurt under med mus og menn i løpet av neste uke. My oh!

Men det er jo noe herlig over slike tilstander. Det er som om gamle menn og damer blir satt tilbake til gamle dager, kvikner liksom litt til av ferten av krigstilstander, den gangen rasjoneringsmerkene var sjelden vare, og en klikk smør til jul var en sann lykke når man ellers levde på rabarbra og barkebrød og en spekesild om man skulle slå stort på.

Nå har alle tragedier på Facebook måtte vike for smørkrisen. Julebaksten, julebaksten, julebaksten, er dagens refreng, og på motorveiene korker trafikken seg opp av barnefamiler som sitter i bilene sine på vei til Sverige og forteller anekdoter om den gangen det var smør i hyllene, og at de skulle ha vært føre var og hamstret til denne vår mismots vinter.

Det er jo selvfølgelig oss byfolk som forpurrer det hele, som hopper på de seneste trendene innen mat og spisekultur, som tar smøret og fløten fra folk flest.

Og Siv "kranglefant nummer 1" Jensen er helt fraværende og står verken "fjellstø" eller "oppreist" når smørkrisa slår innover furet værbitt som en tsunami av tristesse og skrekk. Kanskje fordi denne gangen er det ikke muslimene som tar "godene fra skikkelige nordmenn" men våre egne som plutselig har satt tennene i mat man tidligere skydde som pesten, ha ha...

Jeg har smør i skapet, jeg har alltid smør i skapet.

Jeg kjøper med meg smør fra Frankrike og whatever.

For bare smør er smør, og jeg bruker alltid bare smør når jeg lager mat.

Den amerikanske kjendiskokken Julia Child sa:

Om du smaker noe som er ekstra godt, ikke spør hva som er i det, svaret er enkelt.

Det er smør! Og det kan aldri bli for mye smør!

Selv har jeg en brøddeig til heving, og når brødene er stekt skal jeg smøre meg noen blingser med meierismør fra Paris, med gulost og kaviar. Jepp!

JEG SIER HVA JEG VIL FORDI JEG HAR RETT TIL Å SI DET!

JEG SIER HVA JEG VIL FORDI JEG HAR RETT TIL Å SI DET!

Jeg har lenge hatt den samme holdningen til ytringer som de fleste.

"La idiotene si og skrive hva de vil, who cares?"

For i et fritt demokrati der vi aldri har kjent på mangel av ytringsfrihet har vi heller ikke noe særlig forhold til retten til å ytre seg.

Vi tenker ikke over at vi stort sett kan si hva vi vil uten at vi blir straffet for det. Vi tenker ikke over at vi lever i et land der vi nødvendigvis ikke blir buret inne fordi politiet ikke liker det svaret du gir dem når vi blir stoppet i en rutinekontroll, eller at myndighetene ikke mistenker oss for å være terrorister bare fordi vi har grodd helskjegg.

Ytringsfriheten er til for at vi ikke skal bli kneblet.

Ikke for at vi skal har fripass til å være uhøflige og respektløse. Den er ikke et gratis mobbepass som betyr at vi kan trøkke ut av oss hva det skal være. Et demokrati er frihet og ansvar, for ikke å si frihet under ansvar. Men også et sted der det er lov å være uenig, og takhøyden skal være stor osv.

Som sagt, jeg har ikke tenkt så mye på ytringsfrihet, ikke før tingenes tilstand her i landet har tvunget de fleste av oss til å gjøre det. For i timene etter attentatet i regjeringskvartalet hendte det mye i Norge som ikke er særlig flatterende. Jeg var ikke i Oslo da det smalt, men jeg var på nettet, og det første jeg så var en kommentar på Facebook som fikk blodet til å fryse i årene mine. En navngitt mann skrev på profilen til en FrP-topp: "Jeg håper for Guds skyld at det er kommunisten Jens Stoltenberg som er drept!" Og like etterpå kom nyhetene om at folk spyttet på muslimer på gaten i Oslo, ropte ting, til og med ble en gravid kvinne dyttet ut av en buss i sentrum. Og noen skrek: "Nå har dere faen meg gått for langt!"

Men i etterkant viste det seg at muslimene ikke hadde noe med dette å gjøre. Det var en av våre egne som sto bak de grusomme hendelsene i Oslo sentrum og på Utøya. Og vi fikk et problem, for både jeg og de fleste av oss trodde at det var ekstreme muslimer som sto bak.

Vi forsto plutselig at vi hadde sett i feil retning. Hvorfor? Jo, man kan si at man ikke er rasist, man kan si det til man blir blå i ansiktet, men de daglige dryppene av feilinformasjon tikker langsomt inn hos de fleste av oss, og små løgner blir til store sannheter.

Og bare noen uker i forveien hadde Siv Jensen stått på Dagsrevyen og sagt: "Her i Oslo oversvømmes vi av kriminelle asylsøkere som bare kommer hit for å voldta våre unge jenter!" Hun fikk si det uten at noen sa henne imot.

Når en politiker sier slikt er det mange som tror på det.

Og det var vel når jeg hørte henne si dette at jeg begynte å tenke de første tankene om ytringsfrihet. Ytringsfrihet betyr ikke at det er lov å lyve, ikke forholde seg til fakta, fornærme og såre. Og Siv Jensen er et oppegående menneske som burde forstå bedre, og det er kanskje nettopp det hun gjør. At folk ikke sjekker om ting er faktabasert.

Forleden var det en sjåfør på en filminnspilling som sa til meg: "Vi vet jo alle at det er muslimene som står bak nesten all terrorisme i verden!" "Vet vi det?" spurte jeg.

"Ja" sa han "det vet alle!" "Hvorfor vet vi det?" "Fordi det står i avisene!"

Ok, jeg orker ikke ta tallenes tale enda en gang. Men i land der ytringsfriheten er en selvfølge brukes den stort sett til å lyve, spre feilinformasjon og til å såre og trakassere.

Det var bare det jeg ville si i dag.

HVORDAN SKAL JEG FÅ SAGT AT JEG ELSKER DEG?

HVORDAN SKAL JEG FÅ SAGT AT JEG ELSKER DEG?

blomster?

du har disse

som stikker hodet

først opp om våren

som er

så ønsket

så elsket

som overdynges

med kjærlighet

fra alt og alle

så er det disse

som overlever

frostnetter

som ikke frygter

sno

og piggtrådvind

som står

midt ute på

den åpne sletten

og stirrer livet

rett i kvitøyet

disse

med blekt rosa

ydmyke blomsterkroner

hagens kongelige

de utvalgte

de

som skal føre tiden

videre...

Sven Henriksen

November 2011

KJØR DEBATT?

KJØR DEBATT?

Debatten på NRK i går viste at det er omtrent umulig å snakke om rasisme i Norge.

Vi er for høflige, for politisk korrekte, for redde for å få stempel som rasister, viker unna for å stille de vanskelige spørsmålene, tør ikke sette bjelle på katten.

Alt blandes sammen i en haug når det gjelder innvandrere i den norske debatten, og alt har negative fortegn. Når det gjelder å sette bjelle på katten, mener jeg at FrP er katten som burde fått en bjelle rundt halsen, en stor bjelle som burde ringe lenge for noen av dem åpner munnen.

Ok, man kan ikke laste FrP for alt mulig, og man kan heller ikke legge skylden for 22.7 på dem, men etter at FrP har fått større muskler har det skjedd en endring i debatten rundt asyl og innvandringspolitikken. Det er for tiden helt legitimt å gå inn i alle slike diskusjoner med negative fortegn. Innvandrere er et problem, og KUN et problem, case closed, og hva gjør vi?

Altså, folk som bor på små steder som kanskje har åtte eller ti asylsøkere whatever, kan kanskje synes det er "skummelt" med "burkadamer" i snøfonnene i den lille fjorden der de bor, mens vi som bor i store i byer som Oslo opplever innvandrere på en helt annen måte.

For en tid tilbake skulle jeg handle på Grønland sammen med en bekjent nordfra, og hun sa:

"Jeg tør ikke ta med kredittkort og penger ned dit fordi det er så mange innvandrere der!"

Men i alle dager, sa jeg, hva er det du snakker om?

"Jeg leser jo i VG hvor farlig det er på Grønland!" pep damen.

Oh, fuck VG!

NRK, VG og Dagbladet har tydeligvis som hovedoppgave å promotere Oslo som verdens aller farligste by for tiden. Jeg bor her, og har aldri vært utsatt for noe som kan ligne på truende fra innvandrere. Det jeg er redd for en gjenger med norske bønder som kommer som bøffelflokker inn til byen i helgene, du vet disse med fotballskjerf og høy promille som roper "soper" og "tarmfreser" etter alle som går med gullringer i ørene eller ikke ser ut som om de har kjøpt klærne sine hos Dressmann eller Follestad.

Men debatten i går. Hvorfor var det ikke en eneste innvandrer i panelet?

Hvorfor var f. eks ikke Marte Michelet der? Er hun for farlig? Ville hun stille for vanskelige spørsmål? Hvorfor var ikke samboeren hennes der? Er han for oppegående?

Er det slik at NRK med vilje siler ut alt det positive som finnes, alle solskinnshistoriene om integrering og innvandring? Og er vi tjent med at Kadra Yusef sitter på tv og kaller norske menn som ikke vil ta pappaperm for "steinaldermenn"? Riktignok kom Elisabeth Skarsbø Moen og Marie Simonsen med gode poenger, også andre, men de blir raskt hysjet ned av programlederen om det de sier er for "to the point" som f.eks når Skarsbø Moen sa "ABB er en av oss, det må vi ta stilling til, og det er en gylden mulighet til å gå i oss selv!" - men da sier programlederen "nå må vi holde oss til saken!" - og så durer man videre med å debattere debatten i stedet for å snakke om det man skulle snakke om.

Og i går var det "Er FrP i krise?"

Jeg tror ikke FrP er i krise. FrP er der de skal være på meningsmålingene.

Det går opp og ned for det partiet, som for alle andre partier.

Men det man burde diskutere er ikke om FrP sutrer eller føler seg som offer, men hvem FrP tiltrekker seg av velgere.

For med en gang FrP kommer med et litt for kraftig utspill forvinner de mest oppegående sympatisørene over til Høyre igjen, mens hardcorevelgerne blir værende. Imidlertid er det en gjeng der ute, de som bare har nettet som fora, som er i et slags limbo, som ikke er spiselige, selv ikke for FrP, men som summer rundt FrP fordi det partiet ligner mest på det de står for. Og det er dette FrP må ta på alvor videre i debatten som "de skal stå oppreist å ta" - og så må Arbeiderpartiet ha en annen holdning til debatten, si rett ut: Nei, vi vil ikke diskutere dette med negative fortegn, vi vil ikke at innvandrere skal snakkes om som en homogen gruppe som bare skaper problemer.

Og ja, i går var Martin Kolberg på gli, han lekset opp en rekke bra ting som innvandrerne står for og bidrar med i det norske samfunnet.

Men uansett trenger vi mer trøkk i debatten, mer bjelle på katten, mer smelling med dører. For vi kan ikke begynne å rope om verdighet når alle innvandrere stigmatiseres som kriminelle, i denne debatten har vi gitt verdigheten på båten for lenge siden.

Selv får jeg mer ut av meningsutvekslingen på Twitter etter at tv-lampene er slått av.

Når ølglassene klinkes sammen på vannhullene journalistene frekventerer, når de trøster og roser hverandre for den eller den replikken.

Gårsdagens høydare på Twitter var:

"Rossavik så jo riktig lavkarbokjekk ut i tv-ruta!"

Veldig to the point altså...

SOSIALDEMOKRATIET

SOSIALDEMOKRATIET

Jeg ble født nøyaktig ti år etter andre verdenskrig.

Inn i en tid da bare de mest priviligerte hadde telefon, mennene var MadMen-figurer, og en vaskemaskin var et mirakel de fleste ikke hadde råd til, og om man kjøpte en, skulle den vare i tretti år. Nå er en vaskemaskin laget for å holde i ca 5 år, og det politiske tankegodset er konstruert for en skarve periode på 4 år, mens velgere stadig zapper mellom partiene alt etter som de populistiske utspillene kommer.

Før hadde folk et livslangt forhold til politiske partier. Ofte gikk politisk overbevisning i arv fra foreldre til barn. Nå er politikken like flyktig som morgenduggen, og politikerne er mer entertainere enn fagfolk.

For vi hadde så lite da jeg var barn, og når man har lite kjøper man gjerne idéen om at man skal dele det lille man har. Nå har vi mye, alt for mye. Landet er ikke den samme uskyldige lille flekken på kartet, og noen av oss har blitt rike som troll, og vi er et av de landene i verden som konsumerer mest pr innbygger.

Jeg kan huske gleden ved min første walkman, en gul lekker sak som kunne spille kasetter.

Nå har jeg Macbook, IPad, iPhone, stasjonær Mac osv, og jeg føler stadig at jeg må ned å snuse i Steve Jobs tempel uansett hvor jeg er i verden for ikke å gå glipp av de siste nyhetene jeg bare må ha for å henge med i svingene.

Men sosialdemokratiet? Nå flommer nettet over av folk som mener at det rød/grønne "helvetet" har "ødelagt" Norge, at det er fritt fram for at Norge skal "pulveriseres" og at landet "flommer over av svartinger" som "kommer hit for å ta jobbene fra oss" osv.

Vel, sosialdemokratiet var en idé om at vi alle skulle være likeverdige, at vi skulle ta vare på hverandre, at alle skulle ha tilgang til de samme godene.

Jeg husker at mor fikk ny vinterkåpe med pelskrage, og jeg husker ansiktet hennes da hun tok den på, en øm hånd over pelskragen, de blanke øynene hennes, og at hun sa:

Tenk, jeg hadde aldri trodd vi skulle få råd til å kjøpe en så dyr kåpe!

Og denne vinterkåpen er blitt et symbol (for meg) på den tiden som har gått tapt, gleden over å endelig få en uoppnåelig ting som vi ikke lenger føler fordi vi har så god råd. Ok, FrP folk hyler jo opp om fattigdommen i Norge, om sykehuskøene, de høye skattene, bomringene, den dyre spriten, de dyre sigarettene, innvandrerne som ødelegger landet, at vi er ute å kjøre på de fleste områder, og gjør det dermed legitimt for "folk flest" å sutre over absolutt alt.

Og media pøser ut sine negative nyheter 24 timer i døgnet, for er det ikke det ene, så er det det andre som er galt med dette landet som er i ferd meg å gå av hengslene.

Nei, sosialdemokratiet ble ikke det de høye herrer håpte på en gang for lenge siden.

Nå kalles vi som tror på solidariet for "kommunister" av ytre høyre fløy, og mange mener at alle ressurser skal bli værende i landet, at vi skal først ta på egen surstoffmaske før vi hjelper sidemannen.

Om vi gidder. For selv det må vi ha retten til å velge, synes refrenget å være.

KULTUR - EN FEMININ GREIE?

KULTUR - EN FEMININ GREIE?

Det slo meg plutselig her om dagen.

Hvorfor lager ingen kvinner i særlig grad mannfolkfilmer?

Jeg mener sånne Guy Ritchie og Oliver Stone-filmer som makter å rive menn vekk fra fotball og politikk på flatskjermene? Og hvordan kan det ha seg at en mann som er kjent for å lage hardcore actionfilmer plutselig går hen og begår "Brokeback Mountain", en film som føles som om den er laget av en kvinne? (Unnskyld fordommene mine) Og hvordan kunne Ingemar Bergmann lage disse sterke kvinneportrettene som f. eks i "Høstsonaten" og "Fanny og Alexander", og Ibsen skrive seg så tett innpå kvinners liv, om det behøves flere kvinner som lager filmer med sterke kvinneroller som ikke bare er elskerinner eller sekretærer som hovedrollen har sex med selv om de egntlig elsker kona der hjemme?

For er det kvinner som behøves for å lage gode kvinneroller? Eller er det rett og slett bare gode forfattere og filmskapere?

Jeg har en følelse at kvinner stort sett lager filmer i god "go for your your dream sister-tradisjon" og at de svært sjelden krysser grensen der de skriver en kvinnelig hovedrolle som ikke bare er god, undertrykt, ikke sett, ikke verdsatt osv. For menn lager jo hele tiden filmer om dårlige menn, menn som svikter, som er overgripere, som mishandler og bedrar, seg selv og sine nærmeste. Hva kan det komme av? Jeg vet ikke. Jeg bare spør.

For det kan da ikke være så enkelt at menn bare er opptatt av seg selv, mens kvinner er opptatt av alle andre?

Se på Henrik Ibsen, som betalte en høy pris fra samtiden da han skrev sine "kvinnedramaer". (grusomt ord) Og nå i ettertid er det litt søtt at den ene teaterdivaen etter den andre står fram og hever fanen for Ibsen som var "den første mannlige feminist", selv om det var kvinnene som stakk flest kjepper i hjulene for verdensdramatikeren da han levde og virket. For det var jo "alldeles uhørt og uhyrlig" det han skrev den gangen, hylte kvinnene fra fiffen.

En kvinne gikk ikke fra sine barn, og skyte seg?

Vel, alt det der har du hørt hundre ganger...

Jeg tror ikke på det med kjønn. Har aldri gjort det.

For ikke så mange år siden var det nesten ingen kvinnelige teatersjefer. Nå er de i flertall.

Og jeg føler ikke at teateret har forandret seg nevneverdig på grunn av det.

Hva var det man ville? Skulle teateret bli mykere i kantene? Mindre mancho? Nei, jeg håper ikke det. Skulle de kvinnelige skuespillerne få det bedre? Kanskje. Men har de det bedre? Jeg vet ikke. Det klages jo stadig over mangel på gode roller, i hvertfall for kvinner over dødsgrensen som er ca førti. Men på både scene og lerret er damene fremdeles like tynne og unge, og jakten på ungt kjøtt har ikke blitt mindre på grunn av flere kvinner ved roret.

Selvfølgelig er det feil om menn skal styre og være meningsbærende for alt innen film, teater og litteratur. Men det blir like feil om det er kvinner som styrer hele butikken.

Men dette vet vi jo. Eller vet vi det?

En venn av meg, en profilert teater og filmmann sa til meg her forleden: "Vi menn mellom femti og seksti er en truet og utdøende rase" - og det er vel noe sant i det.

Men på samme måte som kvinner ikke skal gå ut på dato etter en gitt alder, burde ikke vi menn heller bli offer for det. For vi sitter alle på kompatanse, erfaring og levd liv, alt som skal til for å lage den gode historien, spille de tunge rollene.

Nei, jeg tror ikke kultur er en feminin greie.

Jeg tror ikke kulturen har kjønn eller lignende ytre kjennetegn, selv om det for øyeblikket er flest kvinner både i sjefskontorerene, i teatersalongene, i kinosalene og i kunstgalleriene. Og jeg skjønner menn som føler seg ubekvemme i en overparfymert sal med bare damer.

Men det tøffeste jeg har sett på en teaterscene i det siste, var da Kate Pendry fyrte av en salve via sitt alter ego Johnny Johnsen til alle kvinnene i salen på Dramatikkens Hus, hun hveste:

"Hva får dere kvinner til å føle dere så spesielle? Det at dere kan få barn? Barna er bare ute etter melken dere har i puppene, ikke dere! Så ikke gå rundt som om dere var noen hellige kyr!" (tilgi meg Kate Pendry om jeg ikke siterer deg helt riktig)

Jeg tror at i denne "kjønnsdebatten" (Å, som jeg hater det ordet) burde vi spille med åpne kort, om ikke, burde vi slutte med spillet. Kanskje like godt. Bare kaste kortene?

Kjære Margareth Olin, kan du ikke lage en "Die Hard 5" med Ane Dahl Torp som Bruce Willis? Det hadde det svingt av.

(NB. Dette er min private blogg og skal ikke knyttes verken til det teateret eller de produksjonene jeg arbeider ved/med. Bare mine ytringer som privatperson.)