TEKSTILER TIL BESVÆR

TEKSTILER TIL BESVÆR

Jeg er halvt same. Jeg har norsk mor og samisk far.

Jeg er innskrevet i samemanntallet, jeg regner meg som same - av og til, eller når jeg orker.

Sist jeg gikk i samiske klær i en stor by var i Tromsø for noen år siden. Glad og fornøyd gikk jeg nedover Storgata (er det det den heter?) i min flotte skinnkofte, skinnbukser, komager og ringlende sølv og halsduk på brystet. Så kommer en gjeng unge hvite norske menn mot meg, de ser på meg ovenfra og ned, begynner å joike Mathis Hætta-joiken, kommer stadig tettere på. Så sier en av dem: ÆSJ! og spytter meg midt i ansiktet.
Jeg rygger tilbake, tenker, jøss, er dette virkeligheten?
Og blir jeg synlig som same bare fordi jeg kler på meg samenes tradisjonelle klesdrakt?
Ja, tydeligvis.

Klær skaper folk. Klær skaper ufred. Klær skaper mistenksomhet. Klær er status, gjør deg til den du vil være. Man kan kle seg opp, man kan kle seg ned. Man kan kle seg for tilhørighet, for utenforskap. 

Klær er håp. Klær er drømmer. Klær kan ta deg hvor som helst. Inn i maktens korridorer om det er dit du vil. Ut på skråplanet. Velg selv. Hver morgen står jeg foran klesskapet og tenker: Hvem er jeg i dag? Selv om jeg heller burde spørre: Hvem vil jeg være i dag?

I Norge er det noen ytterst få som velger å gå med heldekkende niqab.  

Noen, f.eks deler av FrP og andre, er frenetisk opptatt av folk flests valgfrihet, er i mot regler og overvåking, men er samtidig veldig opptatt å vite hvem som skjuler seg bak denne mørke veggen av tekstil, hvilke skumle onde øyne som stirrer på verden gjennom en ørliten sprekk. 

Etter sommerens hendelser burde vi vite at terror ikke alltid kan knyttes til tekstiler. Terror kan ikle seg slitte jeans og Mariusgenser, ikke sant? Tross dette ber PST oss om å sitte med blikket stivt rettet mot Mekka. Og mange velger å lytte til dette, selv om alle med et par tastetrykk på nettet kan finne tallenes tale som forteller at muslimer bare har vært involvert i 3% av all terror i Europa de siste 15 år. 

Tilbake til samekofta. Samekofta er et symbol, som bunad er et symbol.

Klær forteller omverdenen om hvor og hva vi tilhører. Eller? Siden halve Frogner og Holmenkollen går i beltestakk på 17. mai, går jeg ut fra at alle der har røtter i Telemark, på samme måte som mange regner det som sannsynelig at alle i en heldekkende niqab har et bombebelte under stakken.

Nå har jeg hengt samekofta vekk for godt. Jeg føler meg verken godtatt i byen her jeg bor, eller blandt de "ekte samene" når jeg har den på. Det er synd, for jeg føler meg så fin når jeg går i den. Men trykket fra både her og der gjør at jeg har valgt å gjøre meg selv usynelig. Det er tross alt mer hipt å se ut som man kommer fra Manhattan enn fra Karasjok? (Kjør gjerne debatt på den!)

Selvfølgelig kan man jo innføre den kinesiske modellen med små jakker med Mao-krager og rette bukser i nøytralt blått, slik at ingen lenger kan mistenkes for skumle motiver på grunn av klesdrakten.

Og når vi er ferdig kledd, kan vi alle sammen stille oss på kanten av stupet som en mørk gråblå vegg, løfte hendene våre mot himmelen og si:

Ta gjerne tankene våre også, vi trenger dem ikke lenger!

Og så stenger vi Google, Facebook og Twitter.

Ingen slipper inn, ingen slipper ut!

Det er dette som kalles undertrykkelse.

Men på den annen side, Coco Chanel sa:
Om noen bemerker kjolen din, sier at den er vakker, er den feil.
Men om noen sier "så vakker du er i aften" har du kledd deg riktig!

Og mannen som sprengte den store blokka i USA hadde hettegenser.
Jeg har alltid syntes det har vært noe mistenkelig med hettegensere.
Har ikke du også det?

VÅR HELLIGE SORG?

VÅR HELLIGE SORG?

Er vår sorg mer hellig og uangripelig enn andres?

Stopp en halv før du hisser deg opp, så skal jeg prøve å holde tungen rett i munnen.

I etterkant av 9/11 kom en rekke filmer, bøker og tekster, selv om mange i dagene rett etter sa at det aldri måtte skje. Men filmene og bøkene kom, som de fortsetter å komme.

Nå vil et lite dansk teater lage forestilling av vårt eget 9/11, og protestene er mange, og forståelige. 

Jeg forstår at de etterlatte og pårørende reagerer på at denne mannens tanker skal gå til scenen. Det jeg ikke forstår er de som hevder at "dette skal da ikke bli underholdning?"
Alt teater er ikke show og underholdning. Teater på sitt beste kan åpne for ny innsikt, forståelse og erkjennelse. Det kan også være med på å flytte grenser, slik teater alltid har gjort. Når Ibsen skrev Dukkehjemmet raste samtiden. Hvordan kunne han la en kvinne forlate mann og barn for å være så egoistisk å hevde at hun måtte realisere seg selv? I dag kan vi le av dette, men den gangen var det ramme alvor og frontene var knallharde.

Jeg føler at du ikke helt henger med når jeg trekker fram Ibsen som et eksempel,  helt ok det.

Men vårt 22.7 er en ny virkelighet for oss her i lille land.

Og jeg har som sagt stor respekt for at de etterlatte og pårørende må få sørge i fred, og det skulle også bare mangle. Men det forhindrer ikke at vi som ikke er berørt ikke skal få lov til å tenke, reflektere og prøve å finne noen svar? Få lov til å lage billedkunst, dokumentarer, skrive bøker og lage teater og filmer om dette?

Jeg vet at mange er uenige med meg. Mange mener at ABB ikke skal nevnes, ikke diskuteres, ikke vises bilder av, at han rett og slett skal glemmes, hele hans eksistens skal settes en strek over.

Vill du sagt det samme om Adolf Hitler? Si at alt det som skjedde med jødene, de homofile, med mange andre under siste verdenskrig ikke skal snakkes om, ikke analyseres, prøve å bli forstått? Nei, det ville du ikke. Så da leder altså alt fram til dette spørsmålet:

Er vår egen sorg mer hellig enn andres? Og er våre tapte mer verdifulle enn andre?

Jeg tror alle vil svare nei på dette.

Et ord som har vært brukt mye i det siste halve året er "mikrofonstativ"

Alle som snakker om ABB beskyldes å gjøre seg selv til "mikrofonstativ" for hans meninger, og det er synd. For jeg mener at denne hendelsen er en gylden mulighet for Norge til å se seg selv i speilet.

Hvordan og hvorfor kunne dette skje i Norge?

Det kan være det er det det lille danske teateret vil prøve å finne ut av.

For jeg tror neppe det er en stort anlagt musikal det er snakk om, eller at busslaster med nynazister og andre lugubre grupperinger vil rulle inn i København for å fylle seteradene.

Jeg har selv lest deler av manisfestet som ABB skrev, og det skiller seg ikke så mye fra mange ting som sies med den største selvfølgelighet ved mange middagsbord i det ganske land.

Men det er når tilsynelatende uskyldige ord settes ut i livet de blir til uhyrlige handlinger.

Nora smalt døren bak seg og gikk, og kvinners liv i hele verden ble aldri mer det samme.

Det er teaterets oppgave å lete etter svar, ny erkjennelse, når det en sjelden gang går i seg selv og husker hva det er til for.

Så får heller media ta seg av Plumbo og andre viktige saker.

Som for eksempel å legge ut partybilder av ABB, hva han spiser, hva han ser på tv, hva han googler på nettet, ja stort sett alt det vi trenger å vite for å forstå hvordan han kunne gå til det grusomme skrittet å drepe så mange uskyldige mennesker.

EN BLÅ FUGL I HJERTET

EN BLÅ FUGL I HJERTET

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut

Men jeg er for tøff for ham

Jeg sier: Rolig! 

Jeg kommer ikke til å la noen se deg!

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut.

Men jeg dynker ham i whisky

og sigarettrøyk,

så verken horene, bartenderne

eller dagligvarehandlerne 

aner at han er der inne.

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut.

Men jeg er for tøff for ham

Jeg sier: Rolig!

Har du tenkt å ødelegge meg?

Ønsker du å fucke opp boksalget mitt i Europa?

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut.

Men jeg er for smart, jeg

slipper ham bare ut

en sjelden gang om natten

når alle sover

Og jeg sier:

Jeg vet at du er der inne, så

ikke vær lei deg..

Og så putter jeg ham tilbake på plass.

Men jeg hører at han synger litt

der inne, og

jeg har ikke hatt hjerte til å la ham dø

- og slik sover vi sammen

i vår hemmelige pakt..

Og han er hyggelig nok 

til å la en mann ta til tårene

Men jeg gråter ikke.

Gjør du?

Fritt etter Charles Bukowski.

(BLUEBIRD) 

DEN GJERRIGE

DEN GJERRIGE

Jeg skvetter alltid litt når noen sier 

"Ikke ring meg når jeg er i utlandet, det blir så dyrt for meg, ok?" 

Jeg tenker, jøss, kan du ikke like godt la være å ta med deg den jævla telefonen, eller rett og slett bli hjemme, det er jo det aller billigste. Som om jeg hadde tenkt å ringe til dem i New York eller på Gran Canaria og snakke i timesvis.Og så tenker jeg at jeg ikke trenger å ringe dem når de kommer hjem igjen heller:-) Tellerskritt-terrorister:-(

Mange folk er gjerrige uten å tenke over at de er det. 

Dette over, med utlandet og telefon, er jo bare en liten uviktig ting da. 

Selv om jeg selv kanskje heller ville sagt: 

Jeg ringer deg ikke i utlandet fordi det blir så dyrt for deg? (om jeg var en god venn) 

Forfatteren Arne Berggren kaller de gjerrige for "knugere" og det synes jeg er et herlig ord. 

Folk som sitter og "knuger" på greia si. Disse som aldri forteller en flik av de prosjektene de jobber med i redsel for at noen skal snappe "greia" deres rett foran nesa på dem. 

Som sitter i kantina og trøkker og knuger, ergrer seg grønne over at naboens karbonadesmørbrød ser litt større ut enn deres eget, som syntes at andre fikk litt for mye løk i forhold til dem selv osv. 

Vel, også dette små ting som man kan le av eller ikke trenger å hisse seg opp over. 

Men folk som knuger på idéene sine får stort sett ikke gjort noe, for hemmeligheten er at man ikke må knuge på bare EN eneste idé, man må knuge på MANGE idéer samtidig, skjønner du? Så får det heller være at folk sier "hvordan greier du å være seriøs med alle de ballene i lufta samtidig, du MAKTER jo ikke å få tak i alle?"

 Men det er jo det som er hele greia, ikke sant? Kaster du bare EN "hemmelig" ball opp i lufta og ikke får tak i den, så går jo alt i vasken. Derimot, om du kaster 10 baller opp i lufta, så får du ihvertfall tak i én av dem, og da spiller det jo heller ingen rolle at de rundt deg snapper noen av dem du ikke får i mål selv?

Men slikt forstår ikke den gjerrige. Han/hun dyrker sine prosjekter i smug i trekkefulle billige studioer, der de sitter alene i lunsjen med de triste linsesuppene sine, og knasker alger og andre sunne grusomme greier i redsel for at andre skal snappe noen gode  år fra dem og leve litt lenger. 

Ja da, alt dette kan man også le av - på gode dager.

Men så er det de slemme gjerrige. De som aldri sier noe pent. 

Du vet, de som står i hjørnet på premierefestene og later som om de ikke kjenner deg igjen, selv om du ser at huden deres er lysegrønn av sjalusi på grunn av at det ikke var dem selv som fikk kveldens stående applaus. Eller disse som sniker seg bak deg som et vått ullteppe, når du har hatt urpremiere på en tekst du har gitt hjerteblodet ditt for å få ned på papiret, og som står rett bak deg og peser inn i øret ditt med kongekobrastemme: 

Jævli fine kostymer! 

Ja, slik snakker en riktig ond gjerrig. Eller de alle verste, det er de som ikke sier et ord, men du kan kjenne blikkene deres som et brennjern i bakhodet når du står og snakker med dine venner. Som ser ut som om de har lyst til å gå rett på dass og elske med seg selv foran speilet i redsel for at noen andre skulle snike seg til noe av deres egen kostbare kroppsvarme. 

JEG HATER GJERRIGE FOLK!

Min salige mormor sa alltid:

DET KOMMER INGENTING INN I EN LUKKET HÅND!

Og de åtte ordene har jeg prøvd å leve etter.

Vel, ikke det at jeg selv hele tiden er verdens mest gavmilde og generøse. 

Men jeg tenker at det alltid er ett eller annet hyggelig man kan si.

MEN DET KOMMER HELLER INGENTING UT AV EN LUKKET HÅND!

Den gjerrige er ikke alltid like god i logikk.

Men er det ikke deilig å se hvordan naturen regulerer seg selv?

Væff! Væææff!

HVA ER DET NÅ DA????

HVA ER DET NÅ DA????

Er det bare meg, eller er det flere nyheter nå enn før i tida?

Og skjer det mer i Norgeslandet enn alle andre steder?

Når jeg sitter på kvisten i Paris oppfatter jeg nyhetsbildet som mer internasjonalt og nyansert.

Her i Norge tar det ofte tyve minutter før f.eks Dagsrevyen tar innover seg at det er en verden der ute og går utenriks, da som oftes med en 60 sekunders kavalkade hvor de sveiper over de største høydepunktene. Selvfølgelig er det annerledes om nordmenn er involvert i noe i utlandet.

Nå er det en kanal for alt. 

Selv julemusikken har fått sin egen radiokanal der 190 julelåter går i loop døgnet rundt. Og det er tv-kanaler for damer som tror på spøkelser, for folk som liker country osv. Og vi som er litt mer "seriøse" benker oss foran NRK2 for å se dokumentarer og "viktige ting" mens bermen sitter foran hovedkanalen og okker seg over smørkrise, monsterflått, askeskyer og evige debatter og jamring om innvandring, bompenger og ammepauser.

Men hva er en stor nyhet? Hva må til for at den skal komme øverst på sendeskjema?

Eva Joly sa om Valla/Yssen-saken: 

"Hadde dette skjedd i Frankrike ville den fått ett eller toppen to oppslag!" 

Så, er det en toppnyhet at det ikke er Tinesmør i hyllene?
(burde det ikke heller være en toppnyhet at det er en dagligvaremafia som kjører folkehelsa i dass?)

Er det en viktig nyhet at en minister har sendt et par tekstmeldinger i romjula?
(burde det ikke heller være en nyhet at TV2 ikke produserer nok norske programmer som de er pålagt?)

Og er det viktig for "folk flest" å se at tidligere PST-sjefen har pels og diamanter?
(burde det ikke heller være en nyhet at PST ikke tar trusselen fra norske kristenfundamentalister på alvor, men heller ber oss sitte med blikket stivt rettet mot Mekka, når vi vet at muslimene er involvert i bare 3% av all terror i Europa de siste 15 år?)

Og hva er gravende kulturjournalistikk?

Er det å finne ut hva Pia Tjelta har i håndveska?

Er det å lage en stor sak om at den danske statsministeren går med Cuccivesker?

Ok, de store viktige nyhetene er der, men de pakkes bort bak latterlige forsider som f.eks i Dagbladet, som leverer mye bra inne i avisen og i Magasinet. 

Og det er helt klart at "SLIK UNNGÅR DU EUROKRISA!!!!" selger bedre på forsiden enn 

"120 DØR AV OVERDOSE PÅ GATA I OSLO HVERT ÅR." 

It's the name of the game?

Men pressen har alltid fungert slik: Om en jazzfestival vil ha litt presse på at f.eks Manhattan Transfer kommer for å spille, så blir det kun en ørliten notis mellom alle de glossy bildene i Rampelysfeltet, men om konserten blir avlyst (noe som hendte på Moldejazzen) kommer det på hele forsiden! 

Konklusjon: En nyhet med negative fortegn er en bedre nyhet enn en positiv.

For hvem vil høre at ting går bra?

Og hver morgen setter jeg meg til med kaffe, skrur på P2 og tenker:

JA, HVA ER DET NÅ DA?

I febertåka sneia jeg innom "Svenske Hollywoodfruer" på TV3 i går, my oh, vi går under med mus og menn! Og det burde forresten ha vært et forsideoppslag! Makan til drittkjerringer!!! At disse damene skal få være rollemodeller for unge jenter som sitter og ser på dette makkverket av et tv-program er helt uforståelig! Men selvfølgelig er det mer comme il faut for kulturfiffen å hisse seg opp over at et bittelite teater vil lage en forestilling av ABB's manisfest? For Hollywood er jo ikke oss, eller?

KVINNEN OG TIDEN

KVINNEN OG TIDEN

Her forleden sa min mann: "Jeg liker rynkene dine, jeg synes de er sexy..."

Jeg gikk ikke videre på den, men hadde jeg vært kvinne ville jeg nok gravd litt mer i den replikken. 

For der vi menn eldes med "verdighet" (eh, noen av oss) - "forfaller" kvinner, og utsettes fra et enorm press fra reklame, arbeidsgivere, eget miljø osv...

For noen tiår siden fyrte Kari Diesen av denne raketten i et revynummer:

"...menn er stolte som haner, sterke som okser, modige som løver, mens vi kvinner er amasoner, tisper, megger, sugger, kyllinger, burugler, skrekkøgler, ryper, høner, for så å rase nedover zoologien og ende opp som gammal røy!" (fritt etter eget minne) 

Kvinners utseende er fritt fram i media. 

Nederst på bunnen av all dritt sitter botoxdisippel Jan Thomas og triller terning om hvordan kvinner kler seg, hvordan de sminker seg, og går ikke av veien for ordspill som "og her har vi kveldens bombe!" om en kvinne vi alle ser har problemer med vekten, men har trosset tyngdekraften og presset seg inn i en storblomstrete kjole som selv ikke en gaselle ville ha sluppet fra med livet i behold. 

(Nå skal det i rettferdighetens navn sies at han triller terning på menn også, da kanskje med gaybrillene på?)

Selv VG eller var det  Dagbladet, går ikke av veien for å slå opp en stivpyntet Karita med overskriften:

 "Se min kjole!"- som gjorde forhenværende minister til en blond fashionfreak og tok oppmerksomheten bort fra alt det positive hun gjorde i politikken. Og selv politisk redaktør Marie Simonsen lot seg fotografere i Lara Croft-positur med laptop i hånden. (bildet ble plutselig borte)

Nå er det Janne Kristiansen som blir pepret i aviser og på nettet i pels og diamanter, se "luksusdyret" liksom! Å, som jeg savner en halvnaken Per Borten med det store hvite tøystykket fra Dovremakko som hang og slang under den bleke magen!
Nei, nå er det Gucci-Helle og Angela Merkel med "Grand Canyon-kløfta" som gjelder, mens menn slipper unna med verdens mest smakløse dress fra Dressmann eller Follestad, og allværsjakka som krone på verket i alle sammenhenger.

Selvfølgelig er det noen som hevder sin rett til å være kvinne, paraderer i lyseblå drakt, perlekjede og matchende ørepynt, men i løpet av 5 minutter kalles man allikevel for "Jernkvinnen" - og for meg er det helt uforståelig at Thatcher ikke har blitt et "feminist-ikon", men det kan selvfølgelig komme av at drakten var blå og ikke rød. Og når kvinner kler seg "ned" i en hvit bluse og sort drakt beskyldes de for å "spille menn" eller være "iskalde" eller "kjønnsløse" osv. Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres, skrev Ibsen, og han var jo feminist har jeg hørt? (ihvertfall sier skuespillerinnene på Nationaltheatret det:-)

Nei, det er tøft å være kvinne og leve i tiden, selv om der var verre å være kvinne før i tiden.

En av de tingene jeg virkelig husker min mor sa er: 

"Jeg hadde så lyst til å skrive en bok!"

Men det ble ingen bok, livet og syv barnefødsler kom i veien.

Nå ligger livet stort sett åpent for kvinner i vår del av verden.

Men det forhindrer ikke at noen ikke holder seg for god til å skrive på nettet:

"Ække hu derre PST-sjefen en skikkelig bitch eller?"

Kari Diesen, kan du ta det nummeret en gang til?

Og jeg lurer på hva de agentene i Pakistan har på seg.

Noen som vet? Jan Thomas, er du der?

NORGE - EN PUSTEØVELSE?

NORGE - EN PUSTEØVELSE?

Det er så mange vakre mennesker på gaten her i Paris.

Og så har de øyne som ser rett på deg. Det gjør godt for en frossen sjel.

Å skrive negativt om sitt eget fedreland er noe jeg gjør med blandede følelser.

Ja, jeg vet, jeg burde være takknemmelig for å være født i Norge, glad for mitt norsk pass som gjør at jeg stort sett kan reise hvor jeg vil, og komme tilbake når det måtte passe meg. At jeg kan skrive hva jeg vil på nettet, si hva jeg vil i telefonen, mene hva jeg vil, uten at noen uniformerte menn slår inn døren min og kaster meg i fengsel for en menneskerett vi der hjemme tar som en selvfølgelighet.

Og ja, jeg er takknemmelig for det. Men allikevel, jeg må vekk fra Norge for å kunne puste, oftere og oftere må jeg gå i andre gater, kjenne andre lukter, se et større bilde, høre andre ikke så selvopptatte nyheter i media, slippe vekk fra de små tingenes tristesse. Gå i en folkemengde der jeg møter levende øyne som ser rett på meg, som jeg kan se rett inn i uten at det virker truende. Bli sett som levende, og se liv rundt meg. Ikke bare denne glassklokken av privat sfære som vi kaller vår personlige grense.

"Jeg lengter etter lyst fra en medvinds pust i nakken" skriver Anne Grethe Preus i en sang, også hun ofte landflyktig i Paris. Slik vi "kunstnere" alltid har rømt landet for å bli pustet på av selve livet. Jeg setter "kunstner" i gåseøyne, for kunsten i Norge er jo for øyeblikket bare de dyre glasuren på kaken som bæres inn ved festlige anledninger, når alle er mette og sitter og dupper ved bordet, og det rassler trøtt i et ordførerkjede og noen sier: "Nei, vi må vel ha litt kultur dere?" Og så spretter narren ut av kaka og underholder i 15 minutter. Er jeg negativ? Ja, kanskje.

Men alt med kultur er så vanskelig i Norge.
Hva koster det da? er det første man spør. Er ikke dette bare for fiffen da? sier en annen. For når  kunsten ikke er en del av hverdagslivet, ikke er en ingrediens i et menneskes dannelsesreise, blir den bare noe for "de fine" for fiffen, og ikke for "folk flest" - noe unyttig, dyrt og meningsløst som bare vedkommer noen få. 

Jeg liker Norge som jeg liker en tur i skogen, stille og fredlig. Dette lille landet som har blitt rikt som et troll på et par tiår, som har nok luft, vann, mat og penger, der de fleste har et sted å bo, og ingen lider så stor nød som mange andre steder i verden, får meg til å lengte vekk når jeg har vært der i noen uker.

Vi som kunne hatt det så fint. Men nei, vi går med nedslått blikk, og selv den minste lille ting er en krise eller katastrofe. Jeg har en teori om at en nordmann bare har det godt når han sitter på en vond stol;-)

Men som sagt, jeg er takknemelig for at jeg er norsk, for at myndighetene ikke har stengt Google i redsel for mytteri eller statskupp, at de største slagene hjemme stort sett gjelder en sleivkommentar på direktesendt tv, eller hvem som stemmes ut av Idol eller Skal vi danse? 

Jeg sitter her under varmelampene på en kafé på en parisisk boulevard og skriver dette, tenker på landet jeg elsker å hate. På alle smilene jeg har gitt og fått her nede. På at jeg skal hjem til Norge i morgen, der et smil til en fremmed er en trussel, en inntrengning i en privat sfære.

Og jeg tenker på juli sist år, da alle skrev på Facebook og Twitter:

Vi skal ta byen tilbake!

Var det egentlig ikke da vi skulle sagt: 

Er det kanskje på tide å favne hverandre nå?

Jeg ser elven av mennesker flyte forbi, og jeg tenker, alle disse, hver enseste en, er viktig for noen, er elsket av noen. Slik alle de små dråpene i den store elven er elven selv.

Og så tenker jeg at denne bloggen var da svært negativ, sutrete og sentimental.
Men jeg er jo norsk, så da er jeg vel der jeg skal være.
I stabilt sutreleie.