PÅSKE UTEN NØTTER

PÅSKE UTEN NØTTER

Jeg har aldri forstått hvorfor så mange nordmenn kaver seg til fjells nå når vinteren endelig har begynt å slippe taket i lavtliggende strøk. Kjempe seg avsted på truger med ryggsekk, kjerring, gubbe og unger mot ei stusselig lita koie uten strøm og innlagt vann for å sitte i solveggen og fryse rævva av seg med appelsin og denne evinnelige Kvikk Lunsjen? Men så da jeg heller aldri vært en god mønsterborger av dette langstrakte kongeriket. For det er mange ting jeg ikke forstår med denne landet. Fotball f.eks. Om vi skal være ærlige, og det skal vi jo for tiden i dette landet da "sannheten skal fram" og "alle steiner skal snus" så er jo norsk fotball blandt den dårligste i verden! Tenk om Brasil skulle lage en musikal hver gang de fikk en ball inn i nettet under et VM? Oh my, det skulle tatt seg ut? 

Men det var altså påsken, og dette med fjellet. Fjellet er jo livsfarlig! Fjellregelene husk! Hadde fjellet vært uskyldig behøvde man ikke hatt regler? Og nordmenn hater regler og forbud. Følg med når 120 nordmenn skal inn eller ut av et fly, og du forstår hvorfor vi ikke er medlem av EU. For nordmenn kan nesten ikke enes om noe. Skal det bygges et hus, for ikke å si en opera eller et museum skal det hyles og skrikes, hårdotter skal rives av og alle skal mene og tro, fordømme og forbanne. Men ski og staver, fjellet i påsken, hilse "hei hei" i sporet kan man enes om tydeligvis. Dueblått blikk under lua, Mariusgenser og "morn du!" - og noen strofer om været, jadda. Det kan forsåvidt godt hende at det er dette som er å være nordmann, og at det er jeg som har misforstått alt sammen? 

Men i begynnelsen på denne påsken oppdaget jeg noe merkelig! Vi snakker Stena Line opp og ned til Fredrikshavn. Harryturer til Danmark og Sverige er jo noe av det norskeste som finnes. Og jeg vil herved melde om at integreringen av innvandrere går mye bedre enn fryktet. Stena Saga var full av folk med hijab og andre "fremmede kjennetegn" - masse folk som koste seg, satt og hørte på trubadur og trampet takten sammen med oss andre som (håpet på ikke å treffe kjente) og bli avslørt som "blodharry" og helt akterutseilt. Og nå tenker du sikkert at disse folka var sånne småkriminelle som var på båten for å smugle tjue kilo hasj til Norge i barnevogna, men nei da, dette var barnefamilier med Kaptein Sabeltannsverd og slush-glass på størrelse med vaskebøtter. Mor og far spilte enarmet banditt og rullett, og ungene løp rundt som norske unger bruker å gjøre på alle offentlige steder for tiden. (argh, sur gubbe fakter) Det var riktig flott å observere hvordan vi alle smeltet sammen til et stort "vi" mens danskeferja rullet over Skagerak og sola sank så vakkert over fjorden. 

Så etter noen dager på fagre Skagen og danskebåt med rytmeboks og sur kaffe, er det bypåske i Tigerstaden. Påskekyllingene er hentet fram, påskeliljer satt i krukker, og ute i hagen begynner det å sprette og spire i blomsterbedene. Fuglene kvittrer, og menneskene blir færre og færre. Helt ab fab! 

Jeg har forresten ikke blogget på to uker tror jeg. Hele greia har begynt å kjede meg. Jeg tror ikke man bør blogge uten at man er fly forbanna for ett eller annet. Og i dag er jeg ikke forbanna for noe som helst. Solen skinner, fuglene kvittrer som sagt, og min kjære rydder på arbeidsromet sitt. Jeg har en plan om å slenge en svinesteik i ovnen, og that's about it. Men jeg takker min Gud for at jeg ikke sitter på ett eller annet fjell oppe i Grukkdalen og fryser på beina, eller spiller amerikaner foran peisen med folk jeg egentlig ikke orker å være sammen med når jeg har fri. Ja, jeg er en dårlig nordmann, jeg vet det. Men nå har altså muslimene og andre overatt danskebåten. Snart kler de sikkert også snaufjellet. Det er godt.

Noen må ta ansvar for de norske verdiene. Jeg gidder ikke det.
Ihvertfall ikke når hele byen skinner og er magisk vakker. Ha en god påske folkens:-)
Og appelsinene er veldig sure i år. Og Kvikk Lunsjen har blitt mye mindre siden i fjor! 

A postcard form the edge:) Love.

DET STÅR EN MULLAH UTI GARDEN...

DET STÅR EN MULLAH UTI GARDEN...

Demokratiet gjelder for alle. Det gjør også ytringsfriheten.

Demokratiets kjøreregler er en annen ting. Det er også ytringsansvaret.

Det står en mullah uti garden, mor lilla BÆ BÆ!!!!

Vi blir opprørte når noen tråkker innover og over våre grenser, de geografiske og de personlige. Vi hevder vår rett til å være nordmenn med egen kultur. Vi er kristne når det passer oss, og barbarer når det lønner seg, og blir nyttige idioter for den gode sak. Den gode sak styres ofte av pressen, og manuset deles ut hver uke. Dette, og kun dette, skal vi snakke om og diskutere i de neste dagene. Og hele tiden står de politiske kommentatorene på tv og forteller oss hva som har skjedd og kommer til å skje. Hvem som bør gå av. Hvem som bør legge seg flat. Hva som er viktig, og hva som er VELDIG viktig! Det krever sin kvinne eller mann å mene noe annet. Og det kan bli dyrt å stå alene.

Mantraet er, i Norge som i de fleste andre land, at "folk får følge lover og skikker" i det landet de kommer til. Ja, så langt er vi enige. Og "de får respektere norsk kultur!" Ja da, helt enig i det også. (Selv om de som forfekter norsk kultur hardets ikke alltid er sikre på hva de mener med det)

Men så er det dette med demokratiet. Hva er et demokrati? 

Et demokrati er, slik jeg tolker det, et sted der alle kan leve sine liv som de vil, mene og tro det de vil, elske den de vil osv. Men et demokrati er også en  toveisordning. Vi har plikter som f.eks å respektere andre som ikke er som oss selv. Og når noen kommer med en ytring vi ikke liker, er det nødvendigvis ikke i demokratiets gode ånd og komme med et motsvar som er hakket vassere enn utsagnet vi i utgangspunktet ble provosert av. I Krehkarsaken har jeg lest noen kommentarer som får det til å velte seg i magen. "Send han ut, jeg gir faen i om han blir drept!" "Slipp ham ned over Afghanistan, la ham dø!" 

Ja, jeg skjønner at folk blir provosert av at vi har fått en mullah til besvær, at folk blir redde, at det koker over både her og der. Men man kan altså ikke flagge for demokrati med den ene hånden og knytte den andre for diktaturets grusomme mekanismer. Og det virker som om folk tror verden blir et bedre sted bare om vi kaster alt vi ikke liker ut av eget land. Vi lever i en verden som stadig blir mer globalisert, og hva er det egentlig folk vil? Sette et gjerde rundt Norge og kalle landet for et reservat? Ingen slipper inn, ingen slipper ut? Det er jo slik de gale despotene holder på!

Selvfølgelig må vi ha lover og regler. 

Selvfølgelig skal ikke alle som vil få fritt leide til dette landet. Men det er noe med tonen i debatten, alt hatet, alle de grusomme ytringene. Er vi så redde at vi må bruke så store ord? Er vi så små at vi må hate så mye? Einstein sa: "Verden blir ikke ødelagt av folk som gjør onde ting, men av folk som sitter og ser på uten å gjøre noe mens det skjer" 

Og jeg kunne sagt, husk vekten av ord.

Men det har jeg sagt før.

CONCRETE JUNGLE THAT DREAMS ARE MADE OF...

CONCRETE JUNGLE THAT DREAMS ARE MADE OF...

New York City er ikke en by som slår ut med armene og roper: Velkommen!

Den stiger opp av vannet som en Lofotvegg med fulle lys der du kjører innover, glitrer som et smykke der alle steinene ikke er ekte diamanter. New York er en gammel hore som har sett det meste, som står med åpne øyne på et trekkfullt gatehjørne, litt matt i lakken og ser på deg, vurderer denne fremmede mannen i den gamle frakken som hutrer seg oppover 6th Avenue. What's in it for me? tenker New York. Ja, byen er et gammelt ludder som aldri sover, aldri går av nattevakt. Den har noe for alle, noe for den særeste smak. So, dive in, the water is cold! Be nice, and I will love you back motherfucker! Jeg elsker New York! Og jeg kan hate den, minst en gang hver dag når jeg er her.

Jeg sitter ved vinduet mitt på West 11th Street og skriver dette. Det er tidlig morgen, byen rister av seg natten. Jeg hører suset fra trafikken ute på 5th Avenue. Fuglene kvitrer, magnoliaen henger tung som på en overparfymert dame før hun skal møte sin elsker som kanskje aldri kommer til å dukke opp. New York er lengsel, muligheter og håp. Her er alt mulig. Jeg er aldri så full av håp som når jeg er her. Men jeg tror ikke jeg kunne ha bodd her. Det ville blitt for slitsomt i lengden. Denne byen er som en konsert med bare ekstranummer. Et potpurri av hitlåter. Komprimert genialitet, og glossy meningsløshet. Støy. En heksegryta av millioner av mennesker som vil så alt for mye hele tiden. Det skaper dynamikk, spisse albuer og kødannelse. Mange om beinet, og det er ikke alltid den beste som slipper inn. Men for all del, ta en bit av kaken, den er søt og inspirerende, kraftkost du kan leve lenge på. I morgen reiser jeg hjem.

Hva jeg har gjort i disse dagene? Jeg har gått. Jeg elsker å gå. Og ingen steder er det hyggeligere å gå enn i New York. Jeg må tilstå at jeg har vært her mange ganger, men aldri satt min fot nede på Subwayen. Jeg går, jeg går, og jeg går. Og når jeg ikke orker å gå lenger hopper jeg inn i en taxi. Og jeg ser teater. Jeg hadde en date i forrige uke med Philip Seymour Hoffman som spiller i "Death of a Salesman" på Broadway, men da jeg fikk setet mitt som var høyt oppe under lampekuppelen måtte jeg rett og slett kaste inn håndklet å gå, jeg lider av akutt høydeskrekk, og er ikke i stand til å henge ytterst på øverste balkong. Well, better luck next time med bestillingen av billetter:-( Men jeg fikk sett "Queen of the desert" med ørkendronninger i toppform, noen filmer på IFC (Independent Film Center) så jeg er mer enn fornøyd. Nå er det bare noen møter, så reiser denne gamle hagga hjem til gamlelandet for å å pakke om for påskeferie med sin kjære på Skagen i herlige Danmark. 

Men New York? Jeg sitter her og prøver å finne ut hvorfor jeg er så glad i denne byen, hvorfor jeg har "sviktet" Paris til fordel for denne jungelen av betong. Selvfølgelig språket her som jeg behersker bedre enn fransk. Og menneskene. Franskmenn er litt stivere, men mer sofistikerte. Amerikanere er jo alt mulig, fra de mest finstilte tenkerne til de mest tacky. Jeg tror jeg elsker New York fordi jeg føler meg sett her. Hjemme i Norge er man ofte bare et stykke løs luft, noen kilo kjøtt med tekstiler som beveger seg på fortauet, mens her ser folk deg rett i øynene, fremmede smiler, det er så lett å komme i prat med fremmede. Dørene er ganske åpne, og det er høyt under taktet. 

I går satt jeg i en taxi fra Queens og pratet med en tibetansk sjåfør på vei innover mot Manhattan. Han var en hyggelig fyr. Og da vi fikk øye på The Manhattan Skyline med fulle lys sa han: This is magic! True magic! Ok, jeg har sett det mange ganger, men jeg kjente håret på armene reise seg, at blodet bruste i årene. At jeg fikk den samme følelsen som når du ser Lofotveggen komme opp av havet. Og jeg kjente en enorm følelse av lykke. Og den sank inn i meg at verden er et vakkert sted. 

Charles Bukowski sier det helt presist:

Your life is your life. Know it while you have it.

There may not be much light, but it beats the darkness.

Men i natt var alle lysene tent. Og jeg følte meg hjemme i verden.

Det er ikke så ofte. Men det skjedde i natt.

THINK PINK?

THINK PINK?

"Min datter nekter å gå i annet enn rosa" hører jeg av og til noen si.

Rommet, bøkene, vesken, klærne, alt skal være rosa, hos piker, i en periode.

Vel, blir piker født rosa? Gutter lyseblå? 

Jeg gikk gjennom SoHo i New York i går kveld og fikk en synkende tristhetsfølelse når jeg så kvinnene, unge som gamle, vakle seg oppover fortauene, skinnmagre på hæler høye som franske baguetter. Stavre seg fram, sminket til bakerste visdomstann, (om de ikke er trukket) polstret og snørt som om korsettet aldri skal surres opp og disse stakkars individene aldri skal få puste fritt. 

Ja, vi hører stadig at menn er priviligerte, at kvinner et utsatt for et stort skjønnhetspress. At kvinner tas hardere for utseende enn menn. At en litt uvøren ubarbert mann er sexy, mens en kvinne som ikke barberer seg under armene er ei sjuske. Ok, jeg skal ikke trekke  kvinne er kvinne verst-kortet. Men altså: Min datter vil ikke gå i annet enn rosa?" Hvor starter dette presset mot kvinner? 

Og det er slett ikke bare kvinner som er utsatt for dette presset. Menn, kvinner, verden skal være ung, tynn og glossy. Og mødre og fedre overfører holdingene til ungene sine. Mekanismene, rommet en kvinne kan bevege seg i blir stadig trangere i takt med at frigjøringen av mennesket stadig påstås å bli bedre. Våre sønner og døtre overøses med ting som "Paradise Hotel" der alt handler om utseende, om å være kul, mens hjernen er alene, og "hjertet er en ensom jeger" - Vi lever i overfaltiskhetens tid der kvinner igjen bare er objekter for mannens lyst. Eller er det så enkelt?

Det er uheldigvis slik at klær gir en pekepinn om hvem du er, hvem du vil være. Vi kler oss for det vi skal den eller den dagen. Vi kler oss opp, vi kler oss ned. Vi kler oss for å passe inn, for å stikke ut. Vi kler oss for fellesskap, for utenforskap, for politisk ståsted, for å provosere. Mest av alt kler vi oss for å bli elsket, for å bli likt, for å høre til flokken. Og jeg forstår at når alle pikene i barnehagen er noen små rosa marengprinsesser, at mor ikke har hjerte til å sende sin lille håpefulle avsted i en hjemmesydd kjole med potettrykk og kroklisser. Eller sønnen avgårde til skolen i en resirkulert snekkerbukse sydd av farfars gamle vams. Og hvor mye vi roper at det er det indre som teller, så er det utseende som gjelder. Sorry.

Av og til sier mine kvinnelige venner: Du sier aldri at jeg er fin.

Nei, sier jeg. Jeg vil ikke la klærne dine være det som er viktig. Men ja, i kveld er du vakker.

Men, sier de, er jeg for tjukk til å gå i denne kjolen? Sukk, vokt sine ord. Osv...

Kvinner og klær er en vanskelig ting. Menn og klær er også en vanskelig ting.

Selv kler jeg meg en tanke mer aparte enn den vanlige mann, og får ofte slengbemerkninger, litt sånn, det var da veldig til spisse boots, eller, jasså, er det smykker i kveld? Og så litt hø hø hø, ho ho ho i kordfløyelklubben etterfulgt av megetsigende sideblikk. Disse homsene, ja dere vet, hø hø...

I en perfekt verden skulle vi kunne kle oss vakre for hverandre, se på hverandre med vennlige blikk. Gi hverandre annerkjennelse for skjønnhet, ytre og indre uten at det burde ligge noen lumre undertoner der. Men verden er ikke perfekt. Vi blir sett for hvordan vi ser ut. Vi blir dømt som kjønn, på godt og vondt. Og Jan Thomas kaster terning mens vi kjenner svetten piple i armhulene.Men vi kan vel for svarte ikke la oss styre av et botoxfjols som stort sett lever på eggehvitter?

Jeg blir bare litt lei meg når dyktige kvinnelige politikere reduseres til en "ikke helt vellykket" aftenkjole, og en mann får pepper for et litt for prangene slips i tabloidene. Da særlig når det er snakk om mennesker som vil fortelle oss noe viktig. Men vi lever som sagt i en overflatisk tid der Mette Marits nye veske er en større nyhet enn at integreringen av innvandrere i Norge går bedre enn forventet.

Og damen på bildet øverst er over åtti år!

Say no more.

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL NORGE OG HINDRE DEM IKKE?

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL NORGE, OG HINDRE DEM IKKE?

Verden er et stengt sted. Verden er et vanskelig sted. 

De fleste av oss er redde for alt som er fremmed, særlig mennesker. 

I "Den afrikanske farm" er det en tekstbit jeg ikke glemmer. Karen Blixen elsket peoner, og gjorde iherdige forsøk på å få dem til å vokse i Afrika. Hun hentet med seg knoller fra Danmark, plantet dem, plantene spirte, og gikk i knopp, men rett før blomsten skulle springe ut falt den av, planten visnet og knollene tørket inn. Peoner vil rett og slett ikke vokse i Afrika. Ferdig med det. 

Men Blixen selv ville være i Afrika, hun fant sin drøm der, selve livet, alt falt på plass på det kontinentet. Men hun fikk ikke leve der. Hun dro tilbake til et liv med te klokken ett og tantenes brokadeknitter og småbyens sladder, til et lavpannet kulturliv og for henne et kjedelig landskap. Ja ja.

Verden er et stengt sted. Verden er et vanskelig sted. For noen, de fleste.

 De fleste mennesker vil bo der de hører til. Andre vil flytte på seg.

Selv har jeg et liv fylt av lengsel, er drevet av utferdstrang mot steder jeg ikke har vært.

Mitt livsmotto er rett og slett: "I haven't been everywhere, but it's on my list!"

Ja, tamme fugler lengter, ville fugler flyr. Jeg er kanskje en vill fugl. Kan ikke sitte for lenge på den samme kvisten uten at jeg begynner å lure på hva som skjer i treet der borte, jeg letter og flyr videre, dit. Men alt i mitt liv er luksusproblemer og ønsker. Jeg har et priviligert liv, en karriere, jeg burde være mer enn fornøyd med alt det gode som kommer i min vei. Men akk, jeg er et menneske drevet av uro. Og jeg er så heldig at jeg kan følge mine impulser. Jeg er ikke stanset av et regelverk som sier at jeg ikke kan dra hit eller dit. Jeg har et pass som gir meg tilgang til stort sett hele verden. Jeg er født i et land av "melk og honning" (olje) Jeg kan reise ut når jeg vil, og komme tilbake når det passer meg. Jeg sutrer litt på dårlige dager, og kan for noen øyeblikk falle i "stakkars meg-gropa" men det går over ganske raskt. 

Min hellige overbevisning er at om man lever i "verdens beste land" så er ikke det bare goder, det er også plikter. Men vi vet alle at med velstand følger også overflatiskhet. Vi blir fort "what's in it for me?" Og når trykket fra fremmede merkes i Lykkeland, er det lett å bli små og gjerrige. Vi "må tenke på oss selv først" er vårt evangleium, og "det er helt naturlig" sier mange.  Ja, det er sikkert helt naturlig, for noen. For alt for mange.

Jeg tenker selvfølgelig på de 450 ungene som skal rives vekk fra sitt "trygge" liv i Norge.

Hva gjør det Norge om disse barna får bli? Skader det deg? Skader det meg? Ja, jeg vet hva regelverket sier! Ja, jeg vet at du er redd for at det skal komme en flom av folk som "føder" seg til opphold i Norge. Og ja, jeg at at mange av dere mener "at vi kan ikke la oss styre av følelser" - at vi MÅ følge regelverket. Men er ikke det å "først og fremt bry seg om seg og sitt" også å la seg styre av følelser? Er ikke det å si "nei, jeg har nok med meg og mine, dem jeg elsker og ikke kan leve for uten" også netteopp å la følelsene bestemme våre valg? Poenget er jo at disse menneskene ER her, og det er VI som har sluppet dem inn. Og da er det vel heller det at det er alt for "lett" å slippe inn i Norge det evt må gjøres noe med? 

Ok, Karen Blixen's peoner ville ikke vokse i Afrika, men disse barna har vokst seg større og større her i landet. De har satt lange solide røtter, noen av dem har slått ut i full blomst, blitt tenåringer, gått på skole, fått venner og nettverk. Vil de slå rot i fremmed jord? Vil de kunne slå ut som voksne mennesker i et land de ikke kjenner? Eller vil røttene ikke kunne feste seg, og de vil visne ned å dø? 

Jeg sitter her i New York en tidlig morgentime og skriver dette, og jeg kjenner tårene drype over tastene. Jeg er så opprørt over dette. At den norske stat tar sjangsen på dette, at de lukker øynene, ikke kan "forholde seg til enkeltindivider" ikke kan "la seg styre av følelser" Og hvilke signaler sender dette til folk, til velgerne? Ikke la dere styre av følelser? Ikke bry dere om enkeltindivider?

Jeg mener å huske at jeg fikk en rose i hånden på Karl Johan, og over hodet på hun som ga meg den hang det en diger plakat der det sto: "ALLE SKAL MED!" 

I dag vet jeg at det bare var valgflesk. En floskel.

På Facebook var det en som skrev i forrige uke:

"Ja, la de små barn komme til Norge, og hindre dem ikke, for Norges velsferdssgoder skal være deres, og la dem stikke hele neven ned i statskassa, for hele Norge skal være deres!" 

(ooops jeg kommer sikkert til å fornærme noen) sluttet han med, og et fjollete smiletegn..

I Norge krever vi alle retten til å bli sett som mennesker, krever å bli behandlet som enkeltindivider.

Det gjelder for oss. Ikke for andre. Jeg er rystet.

Verden er et stengt sted. Et vanskelig sted.

MELANCOLIA

MELANCOLIA

Jeg liker å utsette meg for ensomheten i store verdensbyer.

Sitter i stekende sol på Union Square i NYC og skriver dette, sitter rett ved føttene til "det gode mennseket" fra India. Den lille mannen i oksydert bronse står i motlys midt i et dryss av lyserød magnolia. Det damper fra asfalten. New York har trukket i sandaler og miniskjørt, shorts og tanktops. 

Livet. Fine livet, nå med en dobbel espresso og et glass med isvann. 

Elven av mennesker som flyter forbi. Jeg elsker å være ensom sammen med så mange mennesker. Her vet nesten ingen hvem jeg er. Her har jeg ingen begynnelse, ingen slutt, ingen historie. Men byen ligger åpen for den som vil se, med alle sine historier. Alle ansikter, kropper, tykke og tynne, vakre og mindre vakre flagrer forbi som kyr som nettopp har sluppet ut på det grønne gresset om våren. Jeg elsker USA, NYC og amerikanere. De er alltid litt sinte for ett eller annet. Jeg liker det. 

Her bor menneskene som alltid er på allerten, som snakker høyt, vifter med armene, roper "motherfucker!" i traffikken, ler og skråler. Akkurat nå duver to digre afroamerikanske kvinner forbi. Brystene er som hvetedeiger der de bølger forbi med hodene høyt oppe på kroppen, rastafrisyrer i finurlige arrangementer helt øverst mot en klar blå himmel. De ser på meg om smiler med hvite tenner. Jeg vinker litt sjenert, de vinker tilbake og kvekker "Hey baby! Lovely day!" 

Hele scenarioet er til å bli lyrisk av, og adjektivene sitter løst i fingertuppene. Og jeg har ikke noe å skrive om, jeg sitter bare her og babbler. I dag har jeg skrevet en ny scene til musikalen "Svarta Bjørn" og sendt hjem til regi og komponist. Jeg tenker på sommeren, på at om ti dager skal jeg til Skagen i Danmark sammen med min kjære. At jeg er priviligert. Og jeg tenker på ensomhet. At jeg liker ensomhet sammen med mennesker. At livet leves alene, sammen med andre. Og at det er helt fint. Ellers tenker jeg ikke på så mye. Og jeg kjenner at denne teksten begynner å få på tomgang, så jeg gir meg nå. Men det er fint å være ensom i fremmede byer. Fint å være fremmed i en by som ingen egentlig er fra. Fint å se at det kan fungere. Men mest av alt tenker jeg på at jeg ikke er fremmed i Norge. Å være fremmed i Norge er ikke det samme som å være fremmed andre steder.  Jeg er glad for at jeg ikke er fremmed i Norge. Det unner jeg ingen. Så vet du det. Vi snakkes. Ha en fin dag.

ER JEG GAMMEL NÅ DA LIKSOM???

ER JEG GAMMEL NÅ DA LIKSOM???

Det er søndag, jeg sitter og blar i gamle album, jeg skjønner at tid har gått.

Etter at jeg bikket femti har jeg begynt å le litt av folk som har angst for å fylle tretti. Unge folk som sier: Gud bedre, nå må noe skje, jeg er tretti og begynner å få dårlig tid. Ja vel?

Før i tida, den gangen jeg var ung, kunne jeg ikke telle så langt som til femti. 

Den gangen tretti og førti var noen tall langt der framme i dimman et sted, noe jeg ikke behøvde å forholde meg til fordi alt var så lenge til, og livet skulle vare evig. Nå har jeg bikka femti og vel så det, og jeg er fremdeles den samme gutten, vel, gutt haha, jeg sitter ikke i veikanten og lukter på blomster, men jeg føler meg ikke så veldig annerledes en den gangen for lenge siden. Ok, livet er ikke bare party party lenger, det er hardt arbeid, for etter en stund klikker det inn en erkjennelse om at skal du et bestemt sted må du jobbe for det. Før tenkte jeg: Å, bare jeg får det eller det, så skal jeg bli så jævlig glad!!! Nå, opplever jeg ting jeg ikke våget å drømme om, men glad? Nei. Gleden ligger litt andre steder. Det er slik jeg kjenner alderen. For gleden kan aldri kobles til karriere eller oppnådd suksess. Det å komme i avisa eller på tv kan du ikke bruke til noe som helst, mens det at det fine livet tikker sakte og vakkert, at din kjære møter deg med myke øyne når du kommer hjem etter en lang strevsom dag. Det er der gleden ligger for tiden. Og det å reise rundt i verden, se og oppleve nye steder. Joy! 

Jeg tror vi mennesker lever flere liv. Eller at livet går i stadier. 

Jeg tror også på blindspor. På at vi kan gå oss vill i drømmer og ambisjoner. Vi tror vi vil noe, men livet vil noe annet. Eller, jeg tror vel egentlig ikke på skjebne. Jeg tror på å reise kjerringa, gå ut å ta tak i hele greia, forandre ting, og dra seg selv opp etter nakkehårene, gå videre.  Og jeg har veldig lav terskel for folk som klager og sutrer, sånne energi-suckers som suger krafta ut av deg, som er misfornøyde over hva livet har gitt dem. Og når jeg ikke sier "stakkars deg" men heller "lett på rævva!" det er ikke for sent, blir de sure, for det er jo ikke det folk vil høre. Apropos alder, jeg hadde et eureka da det gikk opp for meg at feilen nødvendigvis ikke ligger hos alle andre, at det ikke er "samfunnets skyld" - at det er bare jeg selv som kan forandre mitt liv. Så ja, det er et pluss som alder gir, at man kommer til erkjennesle om det:-) Samt at det også tikker inn at det å være "verdens midtpunkt" i eget hode heller ikke er et godt utgangspunkt for å komme seg videre dit man har tenkt. Livet er gi og ta, mest gi...

Forleden var det en eldre kollega som sa litt syrlig:

Du gir deg visst aldri du? Nei, sa jeg, jeg gjør ikke det. Hue i betongen og hæla i taket!

Ja, feel free, sa han og dro opp gylfen ved pisserenna under en premierefest.

Ok, jeg er ikke gammel i eget hode, selv om enkelte unge blir forskrekket bare fordi jeg kan håndtere en iPhone, at jeg er på Twitter, Facebook, at jeg kan data og ikke skriver på en IBM med kulehode og rettetast, eller i verste fall fjærpenn. (Det er forresten min generasjon som har funnet opp alle de dibbeduttene dere er så avhengige av motherfuckers!) Jeg skylder meg selv å følge med, for det er vel ikke bare damer og menn under 25 som fortjener "å leve i tiden"? Leve i tiden gjør man jo så lenge man lever? Men for all del, selvfølgelig tikker det også inn en trist tanke om at man ikke verdsatte det å være ung. At jeg ikke forsto hvor ung, tynn og vakker jeg var. Men når jeg tenker etter kan jeg ikke huske at jeg var glad når jeg var ung. Jeg ville bare videre, jeg ville til ett eller annet sted enn der jeg var. 

Nå sitter jeg her og forstår at det stedet jeg ville er her jeg er nå. Og jeg kjenner en stor glede ved å være kommet fram. Jeg lengter fremdeles videre, men nå vet jeg hvor jeg skal. Jeg drømmer ikke så mye lenger. Jeg pakker en koffert og reiser. I morgen tidlig er det til New York. Og livet smiler. Eller for å si det på en annen måte, livet smile-rynker. Men øynene er fremdeles årvåkne, på stilker, klar for nye eventyr. Og ørene har ikke falt av, det er mange sanger som skal lyttes til, ord som skal smyge seg inn i øregangene. På godt og vondt. Jess, baby, ha en fin søndag. Kaffe? Ja.