MORDERSNEGLER OG MONSTERFLÅTT!

MORDERSNEGLER OG MONSTERFLÅTT.

Når bokstaver høye som slangeagurker forkynner om mordersnegler og monsterflått på forsidene av tabloidavisene vet du at kongeriket har lagt seg godt tilrette i stabilt ferieleie på solsengene. For nå er det livsfarlig i skog og hei. Og med livet som innsats trekker nordmenn og kvinner tennissokkene godt utenpå buksene, svupper på seg gummistøvlene, snører igjen hettene på anorakken og sprinter ut i Guds frie natur for å utøve friluftsliv. Søkk borte er ansiktet til han grusomme vi ikke orker å tenke på når det ryker fra myggspiral og engangsgrillene svir hull i plenen i parken og regnværet siler ned i det ganske land. Vi har overlevd nok en fimbulvinter, men tross dette kan ikke avisene la oss i fred. Er det ikke terroristens gutterom på Oslo Vest og all annen tristesse, så er det fanden spare meg en snegle eller en flått som skal ta fra oss siste rest av godt humør! Helvetes bladfyker asså!

For selv om ekspertene sitter i fjernsynspaviliongen ved operaen som kringkaster Sommeråpnet og forsikrer oss om at det bare er en mikroskopisk sjanse for at vi skal bli smittet av den farlige bakterien som flåtten kan ha, gir avisene seg ikke. Det er like før monsterflåtten troner på forsidene med tyskerhjelm og Hitler-bart. Desken, sier mine journalistvenner, det er desken som føkker det opp, det er ikke oss. Jo da, artiklene inne i avisa forteller det motsatte av det forsiden forteller, det er sant det, men jeg får den samme følelsen av disse oppslagene som jeg bruker å få når jeg står i siste liten og kjøper julepresang til min kjære og sier: Kan du være så snill å pakke den inn slik at han ikke ser hva det er? For jeg mener, med de forsidene ser jo både VG og Dagbladet ut som dårlige russeaviser eller noe annet tacky lesestoff. Og hvorfor i himmlens navn har ikke avisene i Asia og Australia slike forsider, det er jo der alle de virkelig livsfarlige dyrene bor? I fjor hadde VG en greie om en "dødsmarihøne" på forsiden. Et sultent monster som skulle "knaske" i seg alle husene våre. Men meg bekjent ble det fortært svært få eneboliger av den til da ukjente marihønearten sist sommer. En marihøne, Gud så stusselig. Det er litt mer svung over en grønn kjempemamba eller en monsterkrokodille som glefser i seg skolebusser med unger og bestemødre i Afrika whatever! Men spektakulære nyheter fra det store utland bryr ikke pressen seg nevneverdig om midt i monsterflåttsesongen. Akk.

Men så tenker jeg; det er jo litt søtt at vi lever i et land der problemene ikke er større enn at jeg sitter her og irriterer meg over noen skarve avisforsider. Sola skinner og alt er såre godt. Eller er det det? For vi har det jo ikke helt godt om det ikke er ett eller annet vi kan syte litt over? Å, jeg må klippe plenen, hyler mange på Facebook og Twitter i disse dager. Ja, hvorfor i helvete vokser gresset så fort? Dagbladet, anyone, noen som vet? Og hvorfor yngler løvetann mer enn jordbær og sherrytomater? Og hvorfor er de norske jordbærene så dyre? Og hvorfor tør ingen si at de portugisiske bærene er søtere og mye bedre? Ja, det er mye å engste seg og klage over nå når vi går mot fellesferie og reisebyråeene kaster uker i Syden til NOK 999 etter oss, og arbeidsledigheten er på det laveste siden Einar Gerhardsen eller den gangen Per Borten kuppa forsidene i bare Dovre-underbuksene. Men som en eller annen sa: En nordmann har det som best når han sitter på en vond stol. 

Helt til slutt.
I går kveld drepte jeg en mordersnegle som var på vei inn gjennom hagedøren. Den lå med følehornene ute, peilet seg målrettet inn mot kjøleskap og fryseboks med mord i blikket. Jeg ofret noen spiseskjeer dyrt Maldonsalt tilsatt rosmarin på den, og vips, rett til sneglehimmelen med seg! Og noen monsterflått har jeg ikke sett her på gamle Kampen. Men jeg venter i yr spenning. Jeg sitter klar med doktor-pinsett og kamferdråper. Alltid beredt i denne livsfarlige årstiden. Men vi overlevde jo tross alt svinepesten som i følge VG skulle ta liv av noen titalls tusen av oss, og askeskyer og ja, jeg husker ikke alt sammen vi skulle dø som fluer av. Men jeg tenker her jeg sitter og skriver at når jeg en dag trekker mitt siste sukk så vil hverken mordersnegler eller monsteflått være involvert. Det måtte i såfall være en dødsengel. Men døden spøker vi ikke med her til lands, ikke en gang på desken. Man har da moral? 

FOLK FLEST?

FOLK FLEST?

Nå skal jeg være stygg. Nå skal jeg gjøre noe jeg ikke vanligvis gjør. Nå skal jeg skjære alle over en kam, nå skal jeg stigmatisere en hel gruppe. Folk flest, hold på hatten! Populistpartiet FrP har hang til å stigmatiere. Selv sine egne velgere putter de i en bås og kaller dem for "folk flest." Ok, here we go!

Hver gang jeg treffer på en erklært PrP'er tenker jeg: Fy søren som dere ligner på hverandre! Gutta boys i de steinvasketede jeansene og de litt for shiny slipsene. Damene, litt for solariumsbrune, litt for "solblekete" i luggen, litt for store øredobber, hvite bukser og sko med slufser og krimskrams. Eller litt sånne gubber i rutete skjorter, eller damer med Cowboy-Lailafrisyre og skulderputer i blusen, rysjer og pomponger whatever. Og når jeg snakker med dem er ingen av dem rasister, de setter bare "noen grenser" og "stiller noen høyst relevante spørsmål" rundt innvandring. Ja da, dere er så like atte. Jeg ser dere ved Svinesund der dere sleper på brett med cola og grillbein i søkk og kav. Hva jeg gjør der? sier du, jeg som er blitt stemplet som kulturmarxist av FrP-folka? For jeg som stemmer AP, SV eller SP skal ikke være ved kjøttdisken i Sverige eller ved solkysten i Spania! Nei, jeg skal sitte på fiffe-bar å spise ruccola og annet jåleri, gå på teater å se Jon Fosse og annet vrøvl som ikke en kjeft skjønner en dritt av! Jeg skal sitte med mitt eget private sugerør i statskassa for å realisere mine egne stupide kunstprosjekter jeg har fått penger av partifeller for å gjennomføre, mens folk flest sliter rævva av seg på jobben, og den "feilslåtte rød/grønne politkken flår den stakkers folkegruppen folk flest!" Jeg skal leve mitt liv på solsiden på bekostning av bestemor som ligger og dør på gangen på et gamlehjem som nesten faller i hodet på henne fordi vi er å frekke å kreve at 1% av statsbudsjettet skal gå til unyttig kultur som folk flest ikke bryr seg døyten om?

For det er jo det alle FrP'er mener og tror? At alle vi som ikke stemmer på partiet for "folk flest" er kommunister som bare tenker på oss selv, som ikke eier et snev av fedrelandsfølelse, som vil åpne landegrensene, ha fri flyt av alt det late kriminelle pakket som kommer til Norge for å voldta de unge døtrene til folk flest, er det ikke? Som mener at alle vi kulturfiffere mener at selv den dårligste kunstner skal sponses av lommeboka til folk flest? Jeg kunne holde på i evigheter med denne tiraden. Ja, jeg kunne fraskevet enhver PrP'er alt vett og all forstand. Påstått at det er de som er de virkelige egoistene som bare tenker på seg og sitt, som hyler opp om mafiaaktige bompengerordninger, hysterisk dyr mat, dyr sprit, og dyre filtersigaretter, at landet overtas av islam, at muslimene river den millioner av år gamle norske herrefolkkulturen i filler? Men jeg skal ikke det, for jeg hater å skjære alle over en kam, jeg kan ikke stigmatisere en hel gruppe bare fordi de sender de største dustene sine ut i krigen for å svare for seg.

Jeg kjenner opp til flere hyggelige FrP'ere, sogar politikere som engster seg for det ene og det andre. Som er gode mennesker, gode venner og som ikke skjærer alle over en kam. Jeg kjenner også mange AP'ere som skjærer alle over en kam, som stigmatiserer, som hater alt som ikke ligner på det de tror på selv, som tror at virkligheten er svart eller hvit. Mitt poeng er at jeg hater alt som smaker av sekterisme. Vi kan ikke drive med dette stort lenger. AP kan ikke det, og det bør ikke FrP heller. For FrP har stått avkledd alt for mange ganger de siste årene, og velgerne kjøper ikke løgner servert som sannheter lenger. All info ligger bare et tastetrykk unna, og løgner og talljuks og skjønnsminket politikk whatever blir avslørt før man vet ordet det.

Men at damene i FrP er veldig solbrune, har store blingbling øredobber kommer vi ikke bort fra, ei heller at FrP-gubbene har litt for shiny dresser og er litt småharry. I SV er vi endelig kvitt den lange tradisjonen at ungene blir født med sykkelhjelm på hodet og batikksparkebukser i design: "farverikt flertall" og lapper i rumpa. Det er da alltids noe.

Så hva er forskjellen på "folk flest" og "alle skal med"? Begge er jo fengende slagord. Men de er neppe dekkende. Det er frekt av FrP å betegne hele Norges befolkning som "folk flest", og det er like frekt av Ap å si at "alle skal med" når ikke alle får bli med.  Men vi lever i en tid av fiffige men feilsåtte slagord. En pizza kalles "folkets favoritt" og sjokoladeposene til Freia hyler "vern om dine favorittbiter!" selv om halve Norge skyr karbohydrater for tiden.

I dag skriver en FrP-politiker i Dagbladet at Oslo Kommune ser seg tvunget til å selge Oslo Nye Teater fordi Oslo taper 6 milliarder kroner på å være storby. Og så hekter han på et utsagn om innvandringsproblemer og rusmisbrukere, ogat utgiftene rundt de to gruppene er så store.  Det utsagnet er et typisk eksempel på at FrP ikke er partiet for folk flest, men at det er partiet for stigmatisering og enkel tankegang, eh og litt for store øredobber:) Men OL betalt av staten vil FrP ha i den svindyre tungtdrevne hovedstaden, men altså ikke teater og slik unyttig fjolleri. Og helt til slutt at "det finnes grenser for politikk" og at teater ikke sorterer under politikk. Men blande seg inn i hvem som representer oss i Eurovision Song Contest skal de. Men for all del, den glossy homoparaden handler vel ikke om popmusikk lenger? Kanskje mer om å vise "snikislamiseringens sanne ansikt" for resten av Europa? I hvertfall i hodet til FrP vil jeg tro...

FÅ DEG EN ORDENTLIG JOBB GUTT!

FÅ DEG EN ORDENTLIG JOBB GUTT!

Min far døde uten helt å forstå hva jeg jobber med. 

Bare en eneste gang fikk jeg en liten klapp på skulderen og noe som lignet på anerkjennelse. Det var da jeg spilte i NRK-serien "Offshore" der jeg var en "ordentlig" mann og jobbet på oljeplattform. At jeg aldri var ute på noen oljeplattform i Nordsjøen under innspilling fikk han neppe med seg, men i et ørlite øyeblikk av ømhet var jeg en sønn han kunne være stolt av. 

Helt fra jeg var seks syv år visste jeg at jeg skulle bli noe med teater. 

Jeg sto på toppen av en vedstabel og spilte luftgitar på et vedtre og sang Elvislåter til min fars store fortvilelse. "Hva skal det bli av den gutten?" skrek han, og min morfar sa: "Kan ikke ikke bare få lov til å synge?" Men akk nei, min far var en mann med steilt sinnelag og harde never. Fra jeg var liten prøvde han å banke vett og forstand inn i meg, helt til han til slutt måtte gi tapt. Jeg var femten år og hadde sett "Vildanden" med Riksteateret, og da Greger Werle sa ett eller annet om "trettende mann til bords" var kursen staket ut. Året etter rømte jeg til Oslo, fra bibelvers og fars terror. Jeg var frelst. Jeg var reddet. Først etter at han var død fikk jeg vite at han hadde tatt vare på de gamle VHS-opptakene av de episodene jeg var med i, at han satt og så dem om og om igjen mens tårene silte nedover ansiktet. Vel, jeg kan tilgi ham alt, men jeg glemmer aldri ordene han sa da jeg flyttet hjemmefra: "Få deg en skikkelig jobb gutt! Teater og den dritten der er noe du kan ha som hobby, hører du hva jeg sier??"

Nå har jeg forsørget meg godt på denne hobbyvirksomheten i førti år. Ok, det har vært noen kneiker, men veien har blitt til mens jeg har satt det ene beinet foran det andre og levd med en klokkeklar tro på at det blir bedre i morgen. Men jeg husker den gangen jeg gikk av toget ved Østbanen, seksten år gammel, at jeg skalv av ærefrykt der jeg stilte meg opp foran Nationaltheatret og snakket lavt til Henrik Ibsen som tronte høyt der oppe på sokkelen. "Hei, her er jeg!" hvisket jeg. Mesteren syntes helt uberørt. Men dog, det begynner å ligne på et liv, for å stjele noen ord fra Ole Paus. Jeg begynte som maskør, gikk videre via sangutdannelse ved Høgskolen i Agder, ble sanger, senere skuespiller, og ved førti års alder skrev jeg mitt første teaterstykke. Nå holder jeg på med mitt fjortende. Kjære pappa, jeg har fått meg en ordentlig jobb. Jeg tjener mer i året enn du noengang gjorde.

I disse dager raserer Oslo Bystyre det meste som er av kultur i hovedstaden. 

Kultur er unyttig. Ungdom, få dere en ordentlig jobb, er refrenget. Alt dette drømmeriet kan dere ha som hobby! Verden har stått stille på en måte. Selg Oslo Nye Teater! roper Carl Ivar Hagen, så kan vi bruke pengene til å skrive en feit OL-søknad. Men kultur, for noe sludder, det skal vi ha oss frabedt. Jeg tenker at pappa ville ha stilt seg bak Carl Ivar i dag, som så mange gjør. Selv unge mennesker gjør det. Les i kommentarfeltene i avisene, og du vil få sjokk over hvilke holdninger folk har til kultur. 

Men om jeg hadde fått meg en "ordentlig jobb?" Hva skulle jeg blitt? Banksjef? Økonom? IT-gubbe? Innerst inne vet jeg at jeg ikke kunne blitt noe annet enn det jeg ble. Og jeg føler med alle de unge i dag som møter samme motstand som jeg gjorde når de forteller hjemme at de vil søke til kunstfagene. Jeg gikk nettopp av et fly der jeg satt ved siden av en ung gutt som skulle til sommercamp. Han satt med øretelefoner og sang lavt rett ved skulderen min. Han hadde dette åpne blikket som mennesker med livet foran seg har. Han hadde en drøm i øynene. Jeg håper han finner den, hva den nå måtte være. "Gi en mann en pistol, og han robber en bank. Gi en mann en bank, og han vil robbe verden." leste jeg et sted nylig. Få seg en ordentlig jobb? Jeg tror mange foreldre tenker mer på penger og økonomisk trygghet enn på barnas ve og vel. At de skal satse på noe trygt å forutsigbart. At drømmer er så flyktige. Så farlige å forfølge. 

I voksen alder vet jeg at min far også bar på en drøm. 

Hele hans lange liv var et ubesvart anrop. Selv tok jeg meg den store frekkhet å velge en hobby, en drøm, den farlige usikkerheten som levevei. Det valget har gitt meg et lykkelig, dog til tider turbulent og slitsomt liv. Men kunsten, teateret, har gitt meg innsikt, som bare kultur kan. Den har også gitt meg evnen til å se sammenhenger, storheten til å tilgi. For en vond barndom gjør deg ikke automatisk til et offer, den åpner for store muligheter. Om du tør å ta fatt i dem.

Nei, kultur er ikke overfødig og unyttig. Kultur er selve limet i samfunnet. 

Den kan redde liv. Den har reddet mitt.

SE TORSKEN!

SE TORSKEN!

Om du trodde vi homoer bare er sånne som vrikker oss ned Karl Johan med nettingstrømper og strutsefjær under Gay Parade tar du skammelig feil. Nei, denne gamle hagga har styrt det gråsprengte fippskjegget mot fjæra og har kastet stingsilda i et luftig svev midtfjords. Mens regner høljer ned, og Vivienne Westwood får være den hun er, står vi her i "oljeuhyre" med en snus under leppa, kaffe på termos og venter på at torsken skal nappe. Og det gjør den. Torsk så lekker og fin biter på alt som er, småsei og annet danser i straumen, og måsen sørger for et soundtrack på høyde med Ultimafestivalen. Livet i nord, herlig herlig.

Og etterpå er det hjem til grytene. Lage de lekreste retter av fangsten.

Her er Henriksens fiskesuppe, en fri fantasisuppe, en blanding av Nord-Norge og den franske bouillabaise som finnes i tusen varianter. Here we go!

Det første du bør gjøre når du skal lage en god fiskesuppe er å sette en brøddeig, helst landbrød, eller noe med urter og snadder i. Så, mens deigen hever, begynner du på suppa. All småfisk befris for innmat og gjeller, deles i stykker og legges i en gryte sammen med hakket løk, urter og rekeskall (skall av annet sjømat om du skal bruke det) - så heller du på vann og lar dette småputre i 20 minutter, ikke mer, for da blir kraften litt limaktig, og det er ikke noe godt. Så siler du av kraften, tar vare på den, og lar den kokte småfisken gå ned på gulvnivå til husets katt om en slik finnes.

HENRIKSEN'S FISKESUPPE:

Svisj masse hakket sjalottløk og hvitløk, urter og rød chili i olivenolje. Når dette har blitt mykt, ikke brunet, heller du i to eller tre bokser knuste gode tomater og noen liter fiskekraft, alt etter hvor stor porsjon du skal lage. Så skal det grønnsaker i. Jeg bruker gulrøtter og fenikkel i tynne staver (julienne) og gjerne litt selleri, men ikke for mye. La dette koke svakt noen minutter. Ha i store fiskestykker av ulike slag uten skinn og bein, så til slutt legger du i pillede reker, blåskjell, andre skjell, krepsehaler, krabbeklør, whatever. Til sist krydrer du med salt, pepper, mer chili, hakket bladpersille, frisk timian og en god dash calvados (fransk eplebrennevin) La suppen koke seg sammen på veldig svak varme. Bak ut små brød og stek i ovnen. Lag litt aioli, og dekk bordet. Hvitvin og gode venner. Torskefar har gått til himmels sammen med alle gode smaker, og solen lyser et sted bak skyene slik den skal på en god norsk sommerkveld. Og ingenting er som en god og sterk fiskesuppe på en hustrig sommerkveld i nord. Og det meste er nord her i landet, som Rolf Jacobsen skrev.

Bon appetit, og god sommer.

Den blir det vi gjør den til vettu.

PIKEN PÅ BROEN

PIKEN PÅ BROEN

Et sårt desperat skrik flerrer stillheten. Vi står under en bro og fisker, til nå har dagen vært stille regn og småsei som vaker der ute i strømmen. Vi snur oss mot lyden, ser den unge piken som kommer løpende ut på den alt for høye broen. Hun er tildekket med et sjal som hodeplagg, hun skriker som et skadet dyr, roper det samme ordet om og om igjen på et språk hun ikke helt behersker. MAMMA! To menn i politiuniformer kommer løpende etter henne, tar tak i henne med makt, ber henne roe seg, men hun skriker og skriker, det samme vonde ordet til stemmen bare er hese hulk. Etter endeløse minutter blir det stille. Vi hører lyden av en bil som kjører vekk i tåken. Norge en dag i juli 2012.

Vi har delt ut fredsprisen til Aung San Suu Kyi, vi har gjennomlevd en rettsak, vi har dynket oss selv i roser. Noen av oss har lest mellom linjene på det som hendte, vi har stått stille foran speilet og betraktet oss selv. Hva kan jeg lære av dette? Hvorfor? Hvorfor? Etter 22.7 i fjor har jeg blitt mer bevisst ordenes  kraft, de små ordene som kan forandre alt. Gjøre godt, være et medmenneske. Men selv et attentat mot Norge har ikke gjort klimaet mildere i dette lykkelandet. Hatet flommer som aldri før på nettet. Og for det meste er det ME, MYSELF, I. 

Jeg kjenner ikke historien til piken på broen. Kanskje det ikke var det jeg tror? Kanskje det var noe helt annet? Men jeg reagerer på en helt annen måte etter at mitt eget land fikk et skudd for baugen. Jeg reagerer slik mange av mine venner i USA har gjort etter 9/11, med en større forståelse for at vi er del av en sammenheng, at vi ikke kan stenge verden ute, at den ikke blir bedre bare fordi vi fjerner alt det vi ikke liker fra egen dørstokk. At hat og paranoia ikke fører noensteds hen. 

Jeg leste en fin artikkel i en avis i går, jeg husker ikke hvilken. Den het: "De som går foran." Den handlet om folk som tør å ta de første skrittene, som tør å være upopulære, som flytter verden videre. Vi kan alle bli verdensflyttere, tenker jeg. Vi kan begynne i det små. Reise oss ved middagsbordet når noen ytrer en hatefull mening, når vi ser mennesker bli stigmatisert på grunn av religion, hudfarge eller seksuell legning. For hva betyr "Mer åpenhet, mer demokrati!" om vi ikke alle bidrar? Demokrati er ikke et statlig direktiv, det er en gi og ta-ordning der alle må yte sitt for å få noe tilbake. 

Piken på broen. De skrikene handlet om mer enn ønsket om en ny iPhone eller andre materielle ting våre barn stort sett hyler om, det var redselsskrik som man sjelden hører i "verdens beste land"- men i verdens beste land er vi så mette, rike og trøtte at vi ikke gidder å ta grusomhetene innover oss lenger. Men i dag sto jeg klar i vannkanten for å kaste meg ut for å redde et fortvilt lite menneske. 

Alle religioner, kunstarter og kulturer er grener fra ett og samme tre.

Og poder kan vokse på de rareste steder.
Og der menneskene bare vil dyrke én ting, svarer naturen med ugress.

SYNGE GAMLE SANGER

SYNGE GAMLE SANGER OM IGJEN

Det blir ikke sommer før svigermor hiver seg rundt og baker Verdens Beste eller Kvææææfjordkake som den egentlig heter. Kvæææææfjordkake, ordet skal uttales med en åpen æ med måsenebbet på vidt gap. Den ser ut som 30 ganger 40 cm skumgummi når den settes inn i ovnen, men når det står ferdig på stettefatet er den en flere etasjer-høy skjønnhet drapert i vaniljekrem, fløte, marengs og hakkede hasselnøtter der den troner på bordet med den broderte svigermorduken under seg. Perfekt sommer.

Sommer handler om å gjøre de samme tingene om og om igjen. Stoppe ved akkurat den kiosken og kjøpe kronesis med jordbær, fiske fra akkurat den brygga, si de samme tingene, spille den samme musikken. Sommer er de ukene som deler året i to, årstiden vi gleder oss til når alt håp er ute og istappene er et ustemt kirkeorgel på utsiden av vinduene og framtida er en strime lys i horisonten. 

Det er da sommeren er best, om vinteren, når man ikke husker skodde og regn, myggstikk og knott, de store fiskene du ikke fikk opp på land, de tyske bobilene, fergekøene, den lille rorbua i Lofoten der du trodde de ville servere fersk fisk, men burger og kebabtallerken var det eneste du fikk i landet her det er typisk norsk å være god og råvarene er de beste. Men ja, nå er en ny sommer her. Jeg hører miksmasteren gå ute på kjøkkenet til svigermor, værer margens og fløte som tårner seg som milde skyer på kjøkkenbenken. Og i utkanten av lydbildet kan jeg såvidt høre svigerfars hender som blar i Harstad Tidende og sier ett eller annet om jordbærene fra Grytøya. Det blir ikke sommer før svigerfar har sagt ett eller annet om jordbærene fra Grytøya. Og min kjære sitter på hurtigbåten fra Tromsø, nå er det bare hans nærvær som mangler, så er alt fullbragt. 

Om noen dager reiser vi til Hellas. Til den samme øya. Det blir ikke sommer om vi ikke drar til akkurat den øya. Før vi setter oss på balkongen og ser utover Egerhavet og min kjære sier: Å, så fint det er her! Og jeg sier: Det fine med denne øya er at det blåser litt her, og da er det ikke så varmt! Og min kjære sier: Og da holder myggen seg borte. Og jeg ikke sier: Det sa du ifjor.

Sommeren er å synge de samme gamle sangene, si de samme tingene, om og om igjen. Sommer er trygghet som repeterer seg selv. Vår sommer skal ha seg forandring frabedt. Selv nye parasoller på stranden kan utløse følgende tanke: Hva gjør dere her i vår sommer, kom dere vekk, vil vil ha våre gamle solblekete lyseblå parasoller der en av spilene stikker ut tilbake! For noe nymotens sludder!

Men nå, akkurat nå siler regnet ned over denne lille byen. Jeg sitter her ved et vindu og ser utover fjorden, på skodda som ligger tjukk i bukta. Kjenner på en tilhørlighet, en glede større en premiere, mer magisk enn terningkast 6 i avisa. Og i nesen river lukten av vanilje og krem. Jeg har bare en ting å si: Life, blessed be. Dette er min femtisyvende sommer. Og det blir ikke sommer før jeg selv sier: Dette kommer til å bli den beste sommeren i manns minne! Og at min kjære rister på hodet og smiler: Du skal nå alltid være så dramatisk! Og jeg sier: Det er dramatikk jeg lever av! Og han sier: Ja, men nå er det ferie Henriksen!

God sommer blogglesere! 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å skrive i ukene framover, men vil være tilbake i august, da fra København hvor jeg skal jobbe noen uker. Livet, et fint sted.

SKAL VI IKKE BARE KVITTE OSS MED HELE DRITTEN?

SKAL VI IKKE BARE KVITTE OSS MED HELE DRITTEN?

I fjor så jeg dokumentarfilmen "Lost Bohemia" i NYC som handler om alle kunstnerne som bodde i de øverste etasjene i Garnegie Hall på Manhattan. Det kjente bygget skulle renoveres inn i den nye tiden, man skulle blandt annet bygge nytt snorloft og oppgradere sceneteknikken, og da trengte byggherrene større takhøyde. Dermed ble alle de som hadde bodd der siden femtitallet kastet på gaten. Det var en opprivende film jeg fikk se på IFC (Independent Film Center) og rett bak meg satt en av de legendariske damene som hadde bodd der. Hun satt og gråt og kommenterte til sidemannen etterhvert som vi så veggen der Marilyn Monroe hadde kysset et rødt leppestiftmerke med den så berømte munnen sin ble hugget i småbiter, at Stravinsky's piano ble brutalt kastet ned i en container fra åttende etasje, at Marlon Brando's studio ble smadret og rommet der selve "hertuginnen av Carnegie Hall" hadde bodd ble rensket for møbler og andre klenodier, at en gammel ballerina lenket seg fast i rekkverket i trappehuset mens hun fremdeles gjorde noen hjelpeløse dansetrinn med de slitne føttene. I løpet av noen iskalde vinteruker forsvant en epoke i New York på grunn av at pengemakta hadde kommet inn som eier. Det skjer over hele verden. Det skjer i Oslo. 

Den dyre unyttige kulturen må lønne seg, ellers er det rett ut. 

Ja, kan vi ikke bare kvitte oss med hele dritten om den ikke lønner seg? spør populistene seg. Hva skal vi med Lambda? Hva skal vi med Oslo Kino? Hva skal vi med Oslo Nye Teater? Vel, for noen år siden spurte de samme menneskene: Hva skal vi med en svinedyr ny opera i Bjørvika? At svaret på det spørsmålet ble en ny storstue for Oslo, et av verdens mest berømte operahus, en av landet største turistattraksjoner, et åsted for konserter på taket med alt fra Kari Bremnes, Lindesnes Trekkspillklubb til Justin Bieber synes ikke å ha sunket inn. Nei, refrenget er fremdeles at kulturen er unyttig om den ikke lønner seg. Og vi kunstnere får stadig høre at "ingen kan leke seg gjennom livet" og "om du ikke kan leve av det du driver med så får du finne deg en skikkelig jobb!" Basta! Men fotball skal vi ha! Da snakker vi ikke om lønnsomhet. Er det ikke en skandale at et menneske som tjener flere millioner i året ikke makter å levere varene, ikke er i stand til å sparke en ynkelig ball inn i et mål? Men det er større tilgivelse for ikke å levere varene i sport enn det er i kulturfeltet. Der er det sink or swin, og kom deg vekk fra statskassa om du ikke leverer, ditt late surrehue som ligger på soffaen og drikker rødvin mens stipendene tikker inn på konto.

Etter alle solemerker står vi foran et regjeringsskifte ved neste valg. I Oslo er Høyre, FrP og Venstre allerede godt i gang med å rasere kulturen. Jeg kunne bitt av meg tungen i ren forbannelse fordi jeg var så idiotisk steike dum å stemme Venstre ved siste kommunevalg. Men jeg trodde på Trine. Jeg gjorde virkelig det. Men nå sitter Fabian og gutta og jentene kvikk og selger unna det som er av kultur i Oslo, og han skal takke seg for at moren hans ikke lenger er blandt oss. Jeg synes jeg hører henne der hun hadde kommet klakkende oppover Rosenkrantzgate med harmdirrende høyfrekventert stemme: "Rører du Oslo Nye Teater Fabian, så gjør jeg deg arveløs på flekken!!!!" 

Jeg kommer ikke over den veggen med Marilyn Monroe's leppestift, og jeg kommer ikke over at Oslo føkkings Kommune kanskje vil selge Oslo Nye Teater, at det kanskje skal bli et sånt revyteater med strutsefjær og bling bling. Eller at det skal bli Mc Donalds eller en stor Deli de Luca whatever der. For på Oslo Nye Teater sitter det historie i veggene. Der sto Lillebill, Aud og Arve, Wenche, Per og Toralv, selve  gullalderen i norsk teater, den tidens store stjerner.

Vi skriver i sand vi som driver med teater, og hverken replikker eller applaus blir hengende igjen etter oss. Den eneste fattige trøsten vi har er at historien vil fortelle ettertiden om alle de hodeløse hønsene som satt med makten gjorde hva de kunne for å ødelegge det lille vi hadde av kultur før pengemakta tok over landet. Og at de var noen av de samme menneskene som var livredde for at den norske kulturen skulle "bli revet i filler" som var med på å gjøre det. For hva er mer norsk enn Aud Scønemann eller Arve Opsahl? Eller Lillebjørn Nilsen-forestillingen som spiller for fulle hus på Oslo Nye i disse dager? Men for all del, det er et egnet lokale der en eller annet obskur tv-kanal kan sende en stupid talentkonkurranse der unge Barbiedukker og Kendukker kjemper om sine fifteen minutes of fame! Det er veldig populært, men kulturellt sett, ikke akkurat norsk produktplassering, men helt sikkert veldig lønnsomt. Kyss meg bak!