DUMME MENN OG TROLL TIL FØLGERE

DUMME MENN OG TROLL TIL FØLGERE

Når man (jeg) er et digitalt menneske, ei online-hore som ligger og vaker på Facebook og Twitter, har egen blogg der man (jeg) pøser ut sine meninger er man fritt vilt og blir ganske synlig. Å være online er selvvalgt, og man må tåle motstand fra folk som ikke deler samme synspunkt som en selv, jeg vet, men så er det alle disse "trollene" som er ute til alle døgnets tider. Som har en pervers glede av å kverulere mot absolutt alt. Om du tar deg tid eller tør gå inn på kommentarfeltene vil du de se at det stort sett er de samme anonyme "trollene" som henger der. Folk som ikke leser det som står i artiklene, men som har sin egen agenda som er å sette i gang en krangel.

Jeg kan nevne et eksempel. 

For noen måneder siden sto det en sak i en tabloid avis om noen guttunger som hadde stukket ut øynene på tre små kattunger på Nesodden (var det visst?) og det tok én kommentar før det handlet om muslimene og deres "innvadering" av kongeriket. Selvfølgelig var det noen under eget navn som skrev: "Hva i himmelens navn har det at noen kattunger er blitt mishandlet med muslimer å gjøre?" Men troll hører ikke på det øret, og troll sprekker aldri på nettet, selv om de ofte skummer over av raseri. "Å jasså?" skrev et av nettskogens anonyme " du er en av disse landssvikerne som er for at dette pakket skal komme hit å grafse til seg?" Vel, saken handlet altså om tre kattunger, og muslimene fikk skylda. Jepp, og i begynnelsen av OL måtte VG stenge sine leserfelt på grunn av at trollene gikk av skaftet og skrev ting som ikke er sporten verdig. 

Alle tekster er åpne for tolkning. Du kan lese hva du vil inn i dem. Bør jeg nevne Bibelen? Ofte leser folk ting inn i tekster som ikke står der, og enda oftere overser folk det som er viktig og som fjerner grunnen til at de kritiserer teksten. Jeg tenker at folk som ikke kan lese burde heller ikke skrive. Når bloggen min lå som VG's anbefaling to ganger i sommer fikk jeg en mye større leserskare. Bloggen leses av flere tusen mennesker i løpet av 24 timer, og der ute er trollene fler enn på Facebook, Twitter og Google der jeg stort sett publiserer bloggen. Og klimaet i kommentarfeltene er mye hardere og mye mer usakelig. I en av disse bloggtekstene skrev jeg om kultur i Oslo og da fikk jeg denne: "Håper at når du og dine kompiser er gamle og dere har kjørt dette landet på rævva med snyltingen og alle stipendene deres at dere sitter igjen ensomme og alene og har det riktig jævlig! (fritt etter minnet, men den kan leses i bloggen" Skal vi ikke bare kvitte oss med hele dritten?") Jeg argumenterte med trollene gjennom en ca førti kommentarer, men troll kan ikke temmes, det vet vi.

I dag har de fleste sin egen datamaskin og har dermed fått sin egen private talerstol. 

Og de fleste av oss bruker den flittig. Mange bruker den som hard krigføring mot været, sykdom osv. Og det er selvfølgelig helt ok. Alle må få skrive og legge ut hva fanden de vil på nettet. Selv bruker jeg nettet til å legge ut info om hva jeg jobber med, skryte av meg selv (som den påfuglen jeg er) legge ut snasne feriebilder (til ergrelse for noen) og som sagt til å blogge med vekslende hell. Og nei, man kan ikke treffe blink hver gang, men jeg kan kan ikke bare skrive ting alle er enige. Som jeg skrev til en venn her om dagen: "Jeg kan ikke bare skrive blogger som du liker!" Men jeg liker altså å være online, liker nettet, på godt og vondt. Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger, og en del ikke fullt så hyggelige. Når jeg tråkker "folk flest" på tærne blir venstresida lykkelige og ler med meg, og når jeg herjer litt med AP, SV og de som alle tror er "mine egne" blir noen litt forvirra, og skriver "Å man har skiftet parti?" 

Å ha en blogg er en egen liten boble, en egen selvopptatt boble der tankestrømmen flyter fritt. Og når hatet plutselig flommer på grunn av noe jeg skriver, så tenker jeg at nå traff jeg noe hos noen, og at det var det som var meningen. For jeg mener, om det ikke var et snev av sannhet, hvorfor så sint?

Solen skinner over fjorden her jeg sitter, det ligger snø fra i fjor på fjelltoppene, og livet er fint og stille. Og når jeg tenker etter, så liker jeg troll og tusser. Tenk om man hadde bodd i Kina der myndighetene har stengt Google og deler av nettet for å kontrollere folk flest? Kanskje fordi folk flest bor i Kina og ikke i Norge? "Hvorfor skriver du statuser på engelsk, vi bor i NORGE!?" skrev et troll her om dagen. "Fordi alle mine venner ikke forstår verdensspråket norsk!" svarte jeg. "FUCK OFF!" svarte trollet som hadde lært seg ett par utenlandske ord:) Love. 

EN FARM I AFRIKA

EN AFRIKANSK FARM

Det er noen bøker og romaner jeg aldri blir ferdig med. 

Nå leser jeg "Den afrikanske fram" av Karen Blixen for jeg vet ikke hvilken gang. 

Etter å ha lest John Irvings "In one person" i sommer følte jeg trang til Blixens språk, hennes refleksjoner om seg selv og folket i Afrika i en svunnen tid. Jeg har aldri vært i Afrika, og om jeg noen gang kommer dit vil jeg aldri reise til farmen ved Ngong der hun bodde. For det du møter som turist der nede nå er en filmkulisse med Meryl Streeps kjoler og Robert Redfords støvler fra filmen "Out of Africa" - for det meste av det den danske baronessen eide gikk tapt i konkursen da kaffedyrkingen i 2000 meters høyde slo feil. Karen Blixen reiste hjem til Rungstedlund ved Øresund, ble verdensberømt forfatter, og resten er historie. Jeg har lest alt av Blixen, også alle brevene hun skrev fra Afrika, men det er altså romanen om farmen jeg alltid kommer tilbake til.

Ved første blikk er Karen Blixen en overklassekvinne, et medlem av herrefolket av kolonister som kom og "tok for seg" i det afrikanske høylandet ved Nairobi. Men ved nærmere øyesyn skiller hun seg fra alle de andre som har skrevet om sin tid i Afrika. Blixen hadde en egen evne til å "se" de innfødte, og sette seg selv i en kontekst. Hun skriver: "Jeg tror de innfødte hadde gjort seg opp en samlet mening om oss hvite, for senere å holde fast ved den." Hun oppfatter også de innfødtes evne til å være stille. "Vi" skriver hun videre "har mistet evnen til å være stille. Når jeg ser et rovdyr eller et menneske på den afrikanske savannen, vet jeg ikke om det er et levende vesen eller en skulptur, for det kan stå stille i timer." Selvfølgelig er romanen et barn av sin tid. Men den har en innsikt i seg som vi har mye å lære av i dag, særlig i vår del av verden der enkelte har et anstrengt forhold i møte med fremmede kulturer. 

Karen Blixen "så" de afrikanske innfødte, oppfattet masaienes kultur som høyverdig, deres tidsbegrep, deres evne til å møte livets medgang og motgang med stoisk ro og fatning. Masaiene tror at Gud og Djevelen er én og samme person, og ikke to krefter som er i stadig krig med hverandre. Blixen fant trøst i dette i sin ensomhet på farmen. Jeg elsker også hennes mot til å gjøre ting man egentlig ikke tør. Jeg har det samme i meg. Liker å være i bevegelse, ikke vite hvor veien går, reise til steder jeg ikke kjenner. Og hennes livsmotto var: "Å ri, skyte med bue, og å tale sannhet." Ja, man kan forstå at Danmarks konforme stueluft og brokadeknitter ble for lite og trangt for henne.

Jeg er ikke kristen. Det var ikke Karen Blixen i nevneverdig grad heller. 

Hun var fatalist med en grotesk og til tider ganske slem humor. Hun var en diva, en primadonna, urimelig og storsinnet, et komplekst menneske som høyt utviklede kunstnere ofte er. Det er fåfengt å lete etter sannhet eller konsekvens i hennes fotefar. Hun var en lystløgner og en fantast, og hun var født og levde lenge før diagnosenes tidsalder. Mange lever etter bibelvers. Jeg lever etter noen ord fra "Den afrikanske farm" av Karen Blixen. De er som følger: "Vi må prege livet mens vi har makt over det slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det, uten spor"

(Skoene på bildet over? Ingen sammenheng?)

DEN UNYTTIGE SPORTEN?

DEN UNYTTIGE SPORTEN?

@OL - Selv en fektekamp kan få det norske folk til å sitte klistret til flatskjermene. Det er ikke til å fatte. Hvor er "folk flest" som hyler opp om valgfrihet her vi klasebombes med sport i alle kanaler til alle døgnets tider? Er det ikke håndball, så er det slegge. Er det ikke direktesending, så skal vi snakke om hvordan det kommer til å gå eller hvorfor det gikk som det gikk! Det er til å bli fullstendig sprø av. Og reprisene er så tette og hurtige at de fleste av oss sarte kultursjeler er i ferd med å utvikle epilepsi eller det som verre er. 

Jeg tenker, hva hadde skjedd om de samme kanalene hadde bombet det norske folk med kultur? Nå sender vi opera i alle kanaler i fjorten dager? Eller hva med å overføre Ibsenfestivalen direkte i slow motion til alle døgnets tider? Lage ekspertpanéler som satt og diskuterte om denne Hedda Gableren fra Berlin var så bra som den selv påsto, eller hadde Peter Brook egentlig dekning for det han sa i foredraget han holdt i foajéen på Nationaltheatret? Hva hadde folk flest sagt om vi fikk se en profilert skuespiller med mikrofonen under nesa og et pressekorps etter seg som bjeffet: Hvilken taktikk har du i bakhånd for å hale i land den beste Nora Helmer ever? Jeg tør ikke å tenke på det....

I morges våknet jeg til nok et hyl fra FrP om at "Norge utdanner alt for mange skuespillere til arbeidsløshet!" Mette Hanekamhaug mente dette, og var sint fordi den rød/grønne regjeringen hadde gitt nok en teaterutdanning høyskolestatus i et land der "det meste" er ute å kjøre! For som en selvfølgelighet i underteksten i alt det Hanekamhaug sa lå "vi vet vi jo alle at nesten ingen skuespillere kan leve av det" - og nok en gang karakteriseres alle kunstfagene som unyttige og at de går på bekostning av mer samfunnsnyttige utdannelser. 

Tilbake til sporten. Hvor nyttig er sporten egentlig? Sport på élitenivå handler om noen få, mens sport på amatørnivå inkluderer mange. Det gjør kultur også, både proffesjonelt og amatørmessig. Men sporten får en mye større plass i media enn kulturen. Merk deg navnet KULTURSTRIPA! Men for "folk flest" er ikke sporten særlig nyttig. De fleste sitter jo stand by foran fjernsynet og ser mens potetgull og Grandiosa glir ned i svelget og magene eser ut. Ok, det er helt greit med et OL i to uker en gang hvert annet år, men vi oversvømmes med "skjebnekamper" og "nå eller aldri-kvalikker" hele året igjennom. Og ikke før det første snøfnugget har falt fra himmelen så er det ski og staver, skøyter og fandens oldemor 24-7. På toppen av dette må alle vi som ikke bryr oss så veldig om sport tåle å høre at vi er noen snobbete slabbedasker som beslaglegger hele NRK2 med opera og annet jammer hver søndag kveld. Makan liksom! 

Men sport er jo så sunt for ungene! sier alle. Ja da, sport er sunnere enn å henge på Oslo City eller utenfor Coop i Henningsvær. (om de har noe sånt der) Men kultur er også sunt. Når du bedriver sport trener du kroppen, og det kan selvfølgelig også være positivt for psyken. Når du bedriver kultur trener du hjernen. Og hjernen er også en kroppsdel, selv om hjernen for tiden kan virke ganske oppskrytt der de fleste løper som gale på en tredemølle med Lady Gaga i øreproppene, men vegrer seg for å sette seg på et sete i en teatersal. 

Kjære NRK, kan dere ikke samle all sporten på en kanal? Så kan de som ikke får nok av denslags få sitte der til siste nederlag for Norge er et faktum? Og så kan vi som liker kunst, kultur og slik samfunnsunyttig kulturfiffting få vår egen kanal der vi kan sitte med kanapéene og rødvinen vår i fred?  Ungene har jo fått sin egen, så det skulle da bare mangle at vi "som bare leker oss gjennom livet" ikke skulle få det. Nesten en skandale vil jeg si, i verdens rikeste land.

NÅR DØRENE STÅR ÅPNE....

NÅR DØRENE STÅR ÅPNE...

I begynnelsen var livet en stengt dør. En mørk dør av tungt treverk, eller en branndør av metall som smekker igjen hver gang et menneske fødes til verden. I begynnelsen var livet en stengt dør jeg ventet ved, ventet på at noen skulle åpne den for meg. Noen tiår tok det, med evig venting, før det gikk opp for meg at den døren måtte jeg åpne selv, slik vi alle må. Jeg traff gode hjelpere, mennesker som hadde levd lenge, som hadde kvistet løype, som spurte "hvorfor sitter du her?" og da jeg fortalte at jeg ikke hadde noen nøkkel til denne tunge døren stirret de på meg med mildt blikk, og sa "jo da, det har du" - før de gikk videre inn den tunge døren som slo igjen før jeg rakk å reise meg. 

 Så i stående stilling tett ved dørkarmen øynet jeg sjansen da en av de som hadde nøkkel var på vei inn. Jeg smatt jeg inn i lyset, inn til menneskenes voksenverden. Jeg ble blendet av lyskasterne i det yrket jeg viklet meg inn i, blindet av all applaus og virak, av alle tonene som jeg ikke maktet å treffe. Fikk ikke helt til dette med å bli tatt opp i flokken. Selv klærne mine så hjemmesydde ut og usikkerheten tøyt ut gjennom sømmene på den feilvalgte dressen jeg spradet rundt i. "Jeg blir ikke sett!" hveste jeg i øret til en av de vellykkede en tidlig morgentime av champagne og ømme blikk. "Sørg for å bli sett" sa hun og lente seg mykt mot meg. Jeg husker ikke hva hun het, det kan ha vært Thalia, men slike morgener har det vært så mange av i tåkelandet jeg vasset til knes i mange lange år.

Nå står dørene åpne, og jeg kan velge å gå forbi. Jeg har blitt en av disse som går inn de fleste dører med verdens største selvgode selvfølgelighet. Og jeg ser i sidesynet at usikkerheten ofte venter ved de dørene jeg går inn i. Så jeg stanser, sier: "Bli med inn i varmen, jeg skal vise deg hvilken gaffel du skal begynne med."  Det er noe med de helt unge, de som sitrer av håp og tro på at alt er mulig selv når det meste er uoppnåelig. Jeg tenker at da jeg selv var veldig ung var alt så enkelt. Vi var så få, det var så lett å bli synlig. Derfor skylder vi som har levd en stund å holde oss unge, være påslått og ikke sovne i stivnet fasong på sofaen, ikke avvise alt det nye som sludder og lettbent tankegods. Jeg holder meg tett ved de unge, det er der jeg henter kraft. Jeg er ikke så veldig gammel, men jeg kjenner det kryper på. At sanden stadig sildrer fortere gjennom timeglasset.

Jeg vet ikke helt hva denne teksten handler om.

Jeg følte bare at jeg måtte skrive den.

OM Å GJØRE GODT

OM Å GJØRE GODT

Jeg sitter her i vår nye leilighet og hører Monica Zetterlund synge "Come rain or come shine" og Bill Evans klunker noen spinkle akkorder til tonefølge. Sensommersolen flommer inn gjennom de store vinduene, måkene lager høye måkelyder, og jeg tenker at for første gang på lenge lengter jeg ingen steder, at her er det helt fint å være. Og jeg tenker videre at jo bedre man har det jo mer engster vi mennesker oss for at det skal tas fra oss. Nei, medvind er ingen psykisk helsekur, jeg gjør meg best i sur sno og motvind, med stengte dører og noe vanskelig å strekke seg etter. Vel, ferien er ikke helt ute av systemet og aggregatet ikke ladet for en hard dyst riktig ennå. Men snart, ut i verden for å jobbe. Men nå, akkurat nå, denne lørdags formiddagen alene i et nytt hus når min kjære er til fjells med gode venner, er det mer enn nok for en frossen sjel. En kanne kaffe og lange tanker.

Jeg tenker på det med misnøye. At nordmenn klager på alt. Jeg leser kommentarfeltene i avisene. Hvor kommer all denne misnøyen fra? Alt hatet? Vi sitter jo her på en gyllen gren og det meste er såre godt? Og på Facebook, der folk legger ut linker om ting de ikke får som "de har krav på!" Hva har vi krav på? Har vi krav på noe som helst egentlig? Mange steder i verden faller folk på kne og løfter follede hender mot himmelen og takker sin gud når det endelig faller noen regndråper, mens her er det krav, krav, krav. Hver mandag runger et Facebookstønn over fedrelandet om at en "knallhard jobbeuke venter, å Gud, som jeg lengter til helgen!" Men når helgen kommer med regn eller godvær er det sjelden man hører ordet takk. Takk er fire bokstaver som nordmenn har svært vanskelig for å la gli over leppene. Takk. Tusen takk for det fine været? Nei, man takker ikke for fint vær, fint vær er noe man har krav på i fellesferien! Basta! Og er været godt, er det klegg, mygg, overfylte badestrender, bilkø, bompenger, isen som smelter man klager på. Jeg tror man må ha det så godt som vi har det i Norge for å ha det så fælt som vi tror vi har det.

Jeg vet ikke så mye om politikk. Jeg vet bare at om noen skal få sitte i regjering, må andre stå utenfor. Og jeg vet også at de som har makta får kjeft, og at det er de som ikke sitter i regjering som kjefter og setter fingreren på alt som er galt. Det er som med fotball. Når noen vinner må andre tape. Når et lag har tapt x antall ganger får treneren sparken og blir erstattet av en ny som skal sørge for seier. Nå som det går så bra i Norge hyler opposisjonen opp om at Jens Stolentenberg har "kjørt landet på rævva og nye koster må få slippe til å redde stumpene" før det går helt på dunken.  I Frankrike har høyresiden, i følge venstresiden kjørt landet på rævva, og nå er venstresiden i gang med sin redningsaksjon. It's the name of the game. Om Erna og Siv kommer til makta nytter det ikke med catfight for åpen mikrofon, nei, da kommer de til å erfare trøkket fra "de slemme som stikker kjepper i hjulene for dem" og at det er svært vanskelig å få Stortinget med seg i vanskelige saker. 

Om å gjøre godt, skrev jeg i overskriften. Jeg tenker på eget liv. I mange år var jeg en ung egoist som melte min egen kake, som trodde at kloden dreide rundt min akse, jeg så det meste fra mitt lille selvopptatte ståsted. Nå, noen tiår eldre tenker jeg at det er de små tingene som bygger verden. Det lille smilet til en fremmed på gaten, hånden som streifer en skulder, en gjenkjennelse i noe vi deler sammen, mykheten i en omfavnelse, de små gavene som ikke kan børsnoteres eller måles i penger. Jeg lever lenger på litt ømhet enn to lønnstrinn opp selv om mange stadig forteller meg at penger er viktig og at man ikke skal drive gjøn med andres fattigdom. Men det gjør jeg altså ikke, jeg hjelper der jeg kan, støtter venner, bekjente, er der for dem. Forsøker å gjøre godt i mitt nærmiljø. Ingen kan redde en hel verden alene, men jeg tenker at mine små ting sammen med andres små ting vil løfte verden videre. Som Patti Smith sa det i et intervju forleden "Jeg ser for meg et nettverk av mange hundre millioner av mennesker som gjør godt, som utfordrer makthaverne og egoismen i verden.." Men verden er ikke alltid like enkel. Jeg skrev en blogg om bompenger og min egen svoger slettet meg som venn på Facebook. Ja, jeg skjønner poenget at først betaler man skatt for at staten skal bygge veier og så må man betale for veien én gang til, men det er da ikke noe å rive av seg håret for? Og ja, jeg forstår at ikke alle bor i byer og er avhengig av bil for å komme seg på jobb. Så jeg er med på at det burde være litt mer fleksibilitet i den ordningen, men at det er det samme som "å kjøre landet på rævva" er vel litt i overkant?

Ok, jeg kjenner at denne teksten begynner å gå på tomgang.

Jeg logger meg ut i solen, life, blessed be.

(Oopps, vi har jo kjøpt bil, kommer tilbake til det med bompenger senere i vinter!)

ET SORTERINGSSAMFUNN?

ET SORTERINGSSAMFUNN?

Siv Jensen og FrP rir igjen. 

I går sto hun på nyhetene og sa at man vil lage et nytt regelverk som skal stoppe tiggere ved alle grenseoverganger til Norge. Men "FrP er ikke tilhenger av et sorteringssamfunn altså" presiserer hun. Ok? Hvordan ungår man å sortere om myndighetene skal stanse tiggere ved grensen? Kan en politikonstabel eller en toller se av det eksteriøre at en gjest har edle hensikter? Eller mener Siv Jensen at rumenske "fillefranser" med trekkspill under armen skal stanses, og ikke en sleezy fyr i Pradadress og Rolexklokke, som er verre å peke ut som "snylter" og kriminell? For vet vi jo alle at selv en bestemor i blomstrete kjole kan ha fem kilo kokain i kofferten, og en velkledd polsk madonna, eller en nonne for den saks skyld kan være på vei til et hemmelig bordell i Oslo Vest? 

Nok en gang er Siv Jensen überparanoid og stigmatiserer en hel folkegruppe for å bekjempe "hordene av kriminelle som flommer til landet" Jeg ser for meg et scenario der en gjeng med sigøynere, unnskyld uttrykket, er på vei til folkemusikkfestivalen i Førde og blir stoppet i tollen på Gardermoen. Njet, her skal ingen med kappeskjørt, trekkspill og fiolin inn, for vi er så drittlei tigging her på berget! Jo da. 

Nå er det jo slik at de virkelig kriminelle som kommer til landet er litt smartere enn som så. De som kommer til landet for å sette seg på Karl Johan med et pappbeger gjør jo stort sett ikke større skade enn å irritere på seg pene fruer fra Frogner og lokalpolitikere i Finnmark, begge to grupper i Norge som ikke er særlig berørt av tigging i sine nærområder. Men nå hyler folk opp om at Oslo Kommune har satt opp toaletter for romfolket for "å se om dettte vil hjelpe på de sanitære forhold?" Hæ, alle vet da vel at toalett er bra for de sanitære forhold! Jeg har selv forsøkt å finne et sted å late vannet i Oslo sentrum og du må lete med lys og lykte før du må vasse inn i buskene for å lette på trykket.

Men sånn sett er jo denne tiggingen en gavepakke for FrP.  

Se her! liksom, nå ser dere konsekvensene av den feilslåtte rød/grønne innvandringspolitikken! Nå er det faktisk slik at Siv Jensen og et samlet Storting har skrevet under på et EØS-regleverk som gjelder for alle borgere innen EØS, og i dette regelverket står det ingen ting om hverken trekkspill eller fiolin. Tenk det Hedda! Men "folk flest" haker på. Det er jo lett å skåre poeng på en bæsj i parken, litt for høy musikk nattetid eller utgifter til svindyre toaletter, penger som skulle vært brukt på de gamle og syke. Vel, jeg har bodd på Grünerløkka i mange år, og der er det "oa hela natten", nedsvidde plener i alle parker på grunn av engangsgriller, og du må danse cancan mellom hundedritt og annet for å komme deg velberget i hus, og jeg har ikke sett snurten av sigøynertelt på Løkka så lenge jeg har bodd i byen! 

Helt til slutt. Jeg er ikke naiv. Men kriminalitet kommer ikke til landet forkledd som sigøynere, den kommer som noe som ligner så mye på oss selv at vi ikke oppdager det. Og PST ber oss fremdeles stirre stivt og med frykt mot Mekka, som sist, da vi så i feil retning og det smalt rundt ørene på oss. Så FrP, keep ut the good work, la oss spyle gatene for alle ekskrementer som plager oss, det være seg mennesker vi frykter på grunn av kappeskjørt, trekkspill og hudfarge, religioner og meninger som skurrer i våre sarte norske øre og øyne. Jeg fryser på ryggen av folk som lukker øynene for verdenshistorien, som dessverre ikke evner å kjenne seg selv igjen. 

VENSTRESIDENS FORVRENGTE VERDENSBILDE?

VENSTRESIDENS FORVRENGTE VERDENSBILDE?

Feiringen av Dronning Elisabeth II's 60 år som dronning sto i sterk konstrast til Daniel Boyle's OL-åpning. Da regenten ble feiret med pomp og promp "spadde" man opp alt som kunne krype å gå av utrangerte hvite kvinner og menn som nesten ikke maktet å treffe en tone, kun med Grace Jones som det eneste flerkulturelle alibiet. Vi fikk bivåne Cliff Richards "svanesang" på scenen, og en småsur Elton John, ja stort sett en pinlig og blek affære. Mens når Boyle åpnet sitt overflødighetshorn av en OL-seremoni fikk vi farger og multikulturell konfetti, med alt fra et dusin Mary Poppinser som dalte fra himmelen til sykepleiersker som hoppet og vrikket i sykesengene til fiffig koreografi. Og fy-ropene lot ikke vente på seg. Dette, hylte enkelte konservative stemmer, er ikke annet enn "propaganda for venstresidens forvridde verdensbilde!" osv. For hvordan kunne Boyle la svarte sykepleiere danse etter rap som bare en liten brøkdel av det engelske folket liker? Ja, det meste var et makkverk på høyde med kinesernes propagandashow under åpningen i Beijing! Ja, om man skulle svare tilbake med samme mynt, så er vel ikke det å speile virkeligheten i det landet man lever i verre enn å fornekte virkeligheten, som mange konservative gjør. For å sitére Penelope (eller hva hun nå het) i "Født på solsiden" - "England for the english, as we used to say about India!"

Selv la jeg ikke merke til at det var så mange "mørke" med i åpningsseremonien før pressen begynte å skrive om det. For alle de moderne opptrinnene så jo ut som om de var klippet rett ut fra en gate i en hvilken som helst verdensby. Og London er jo en verdensby, og England er en supermakt med en lang historie av kolonier bak seg. Så det er vel den naturligste ting i verden å la folk av alle opphav få lov til å representere England under en slik åpning? 

Men akk nei, ikke for høyresiden. Dette er propaganda, og et forvrengt verdensbilde. Ja da, vi har det her hjemme også. Mange liker ikke at innvandrere går i bunad og blir for norske "på en feil måte". De skal ikke stjele vår kultur samtidig som vi krever at de skal tilpasse seg den kulturen enkelte er redde for at de "skal rive i filler" Men når de går i sine egne drakter på f.eks 17. mai, så er det galt også, for de skal ikke "demonstrere" og "vifte med sin fremmede kultur" på vår store dag da vi feirer vår hardt tilkjempede frihet! 

Nå får ABB sitte på cella og markedsføre sitt forvrengte kristenfundamentalistiske verdensbilde, og det er våre skattepenger som brukes for at han kan gjøre det. At skattepengene blir brukt til ting som burde komme "de syke og de gamle til del" bruker å være en rød klut for folk flest, men nå får altså fansene der ute brev fra massemorderen om "at kampen mot venstresidens forvrengte verdensbilde" ikke er over. Han vil ikke gi seg før menn er blitt menn og kvinner kvinner. Før vår rase er blitt "ren" igjen, og alle "landssvikere" er henrettet, og Norges status som arisk nasjon er gjenopprettet. 

Når vi selv åpnet OL på Lillehammer slapp vi en flokk fredsduer opp mot himmelen. 

Vi gråt våre stolte tårer. Og vi gråter fremdeles tårer, hever roser mot himmelen, synger om regnbuer. Og nesten tyve år etter at OL i Norge gikk av stabelen sitter altså en av våre egne og betviler det norskeste av det norske som vi stadig hører skal være; mer demokrati, mer åpenhet. Massemorderen skal lage en "tenketank" for sine sympatisører som skal stake ut veien for "revolusjonen" som dette landet og resten av Europa trenger for å overleve. Ta det med ro ABB, den er allerede i gang. I Paris kjørte Sarkozy over romfolket  med svære bulldozere, og nektet folk å gå med religiøse hodeplagg, og andre land lager lover og regler som undergraver demokratiet. Om jeg skulle være litt stygg kunne jeg ha skrevet at det er "høyresidens forvrengte verdensbilde" vi begynner å se konturene av, men det skal jeg ikke. Man vil jo ikke få ord på seg for å være paranoid eller usakelig? For ikke å si banal.