UBESVARTE ANROP

UBESVARTE ANROP

Jeg sitter i sengen, med kaffe, og P2 durer som vanlig i øret på meg.

I dag gjør kanalen som seg hør og bør en oppsummering av det norske teateråret.

Jeg rigger meg til, tenker at nå skal vi få vite hva som har rørt seg på de skrå bredder i det ganske land, men akk, P2 gjør seg selv som vanlig til lokalradio for Oslo (riktignok med et klapp på skulderen til teatrene i Stavanger og Molde) men ellers er det Oslo det dreier seg om denne gangen også.

Når det gjelder teater, film, kunst og musikk, er alt fra Trondheim og nordover en ørken av is.

Og i Oslo har det stort sett gått på det jevne. National har dritt på draget med Jean d'Arc som skulle være et innlegg om ekstremisme, og Det Norske Teateret har ikke innfridd med Enron og stykket om hun med den røde kofferten osv. Honnør gis til Black Box for spennende nyvinninger, og noen av institusjonene får berøm for å be de frie gruppene inn under prismekronene. Og som sagt, en liten nyttårsrakett til Rogaland og Møre og Romsdal. Ellers er Norge svart hav.

Vi som jobber i ytterkantene av dette langstrakte landet vet at det produseres mye flott og "viktig" (hater det ordet) teater i nordområdene. Dramatikere debuterer i stillhet, urpremierer går av stabelen uten at pressen er tilstede, gode skuespillerkarrierer utvikler seg stadig uten å bli sett av resten av landet osv,

noe som viser seg når priser tildeles, for som regel går alle priser til kunstnere ved store teaterhus i hovedstaden!  Så kjære P2, journalister og andre, ikke kall dette for å oppsummere teateråret, for det er det slett ikke, for vi vet alle at kritikere som regel beinflyr i hælene på hverandre frem og tilbake gjennom Spikersuppa, og at de bare en sjelden gang setter seg på et fly til de ytterste strøk.

Kultur fra utkantstrøk i Norge betyr stort sett å kle opp en same og få henne eller ham til å joike i tre minutter ved festlige anledninger, eller at en skuespiller fra et lite teater i nord fyrer av en rockelåt under Heddautdelingen, og når en Hedda, mot alle solemerker skulle gå til et samisk eller lite institusjonsteater i nord så kan alle lene seg tilbake i plysjen og tenke at "nå er vi ferdige med dem for en stund!"
Til sist en liten symptomatisk historie. Vi hadde urpremiere ved Nordland Teater med et nyskrevet stykke norsk dramatikk, men hovedstadspressen kunne ikke komme, for som de skrev i en mail: "...vi er lei for at vi ikke kan komme å anmelde forestillingen fordi det dessverre er tre "viktige" premierer i Oslo samme kveld..."
Trenger man å si mer...
Så om jeg skal oppsummere P2's oppsummering av teateråret 2011 er det enkelt.
Svært dårlig! Skamme seg!

STILLHETEN ETTERPÅ

STILLHETEN ETTERPÅ

Jeg kaster småkakene ut i hagen til fuglene, erklærer jula for overlevd.

Jo da, det har vært hyggelig nok, pakker og mat, gjester.

Ofte får all denne hardcore julehyggen meg til å føle at jeg spiller i et dårlig teaterstykke med et sensurert manuskript der alle replikker er ribbet for brodd og undertekst.
For i jula må all undertekst fare. 

Ikke rippe opp i alt det gamle. Sitte pent ved bordet å si: Ja ja, eller nei nei, tenk så heldige vi er som bor her i dette fine landet! mens unger og barnebarn flerrer papiret av pakkene fra Apple Store og kommer med skuffede utrop fordi iPad2 ikke er den dyreste med 3Gnett og Wifi.

Vi stirrer i borduken, tviholder i manuskriptet, ser at den replikken som er strøket over egentlig er: 

"Hold kjeft din bortskjemte lille drittunge!"

Ja, man blir sliten av jula fordi den er en øvelse i å holde pusten. Holde inne med alle utbruddene.

Ikke nevne at nå drikker onkel Kurt for mye igjen, eller er ikke tante Magda helt for jævlig urimelig nå?

Og vi ser på hverandre med glassaktige blikk, mumler ett eller annet om at egentlig bryr vi oss ikke så mye om jula, det er jo mest for barnas skyld, mens vi lar blikket hvile et øyeblikk på de håpefulle zombiene som stirrer blindt inn i skjermene og laster ned app ditt eller app datt. 

Og langt bak i hukommelsene våre flimrer et bilde av et ydmykt bestemorjuletre med englehår og norske flagg. Men vi sier ingenting, vi er de gamle og de kloke som gjør dette for å glede de små, sitter i det dårlige manuskriptets eksil og skammer oss over at alle de progressive og oppviglerske tankene svelges ned sammen med ribbefett, medister og kransekake. 

Men nå er det dårlige stykket over. Snart er det nyttår.

Om alt går etter planen skal vi sitte på en strand i Goa og stirre utover det indiske hav neste jul.

Tenke at, takk Gud, vi slapp unna all galskapen.

Og så vil vi felle en tåre, lengte etter alt dette som vi elsker å hate som mest.

Godt nytt år til dere alle:-)

SELVANGIVELSE

SELVANGIVELSE

Om jeg en gang kommer til å skrive en selvbiografi (noe jeg sterkt betviler) skal den hete "Selvangivelse" Jeg liker ordet, det er noe solid over det, noe presist som handler om mer enn årsinntekt og utgiftsposter på et statlig papir.

I dag snur sola, året vender et ark. Lysere tider vil komme oss i møte.

Våren  ligger et sted der nede under frosten. 

Blomsterløkene sover, men snart vil de sette i gang sin ferd mot lyset. Smarte løker sånn sett. 

Et nytt år fyller meg alltid med angst, nye ark likeså.

Man kan selvfølgelig snu bunken, begynne fra toppen igjen, men jeg er ikke et slikt menneske. Jeg har levd livet "the vagabond ways" i alle år, og slik blir vel det neste også. Ok, noen faste holdepunkter, men stadig på farten. Livet er alt for kort til bare lengsel. 

Nå sitter katten og ser på meg med gult blikk, tenker sikkert kattetanker, hva vet jeg?

Jeg selv sitter og tenker på året som snart renner ut, på den fine sanden som sildrer lydløst og ubønnhørlig gjennom timeglasset, ser at den nederste beholderen inneholder mer sand enn den øverste.

Jeg tenker på alt som er vunnet, alt som er tapt. Alt jeg ikke fikk til, men også alt jeg føler jeg greide å levere i tide. At jeg har levert musikalen "SVARTA BJØRN" til det teateret som skal sette det opp, at jeg har skrevet et spillefilmmanuskript, spilt en rolle i en tv-serie og en stor rolle i en spillefilm som snart kommer på kino. 

Nå ligger en bunke blanke ark på bordet foran meg, det nye året er hvitt og stille.

Som løsarbeider evner du å takle angsten for ikke å få jobb neste år, vet at det går som regel bra.

Av og til, men bare av og til skulle jeg ønske jeg hadde en fast jobb å lene meg til, men det har jeg ikke. Men hva heter det? "Tamme fugler lengter. Ville fugler flyr"

Jeg har brukt denne bloggen til å angi meg selv i noen år.

Både til glede og ergrelse for mange. Whatever...

Året som har gått har satt et merke på oss alle.

Måtte vi finne ut av det med hverandre.

Vi er så få her i utkanten av verden.

Jeg har egentlig ikke så mye å skrive om i dag. 

Ville bare fortelle deg at jeg sitter her ved datamaskinenn og pludrer på en vanlig dag i desember. 

At kaffen er god, livet er fint.

Noe er tapt, mye er vunnet.

Og det er helt ok.

Hva mer kan man si?

God jul?

JUL

JUL

Julen kommer så ofte nå. Har en følelse av at den kommer annehver uke for tida.

Tror jeg lar juletreet bli stående permanent, eller at jeg rett og slett skal droppe hele granbusken.

Før var jula jul, nå er den bare stress, handling og dårlig samvittighet.

Du tenker: Hva i himmelens navn skal jeg kjøpe til det og det mennesket?

Burde det ikke være nok at jeg deltar i så manges liv? 

Nok at jeg stikker til dem en gave på vanlige grå tåkedager? 

Av og til, eller ofte, blir jeg så sliten av reklamen på tv. Alt vi må ha.

Vi vet jo at vi ikke MÅ ha det, men vi dras inn i en spiral av ting som liksom skal gjøre oss til hele, luktfrie, effektive mennesker som lever i tiden. Tiden? Hva skjer med tiden? Lukten?

For ingen ting lukter jul lenger. Ikke slik julen luktet den gangen julen var jul. Den gangen klementiner, rosiner og nellik kom inn i huset bare én gang i året. Nå kan vi kjøpe hva vi vil når vi vil, og forventning er noe vi ikke kjenner lenger. For vi har ikke tid til å vente, finner oss ikke i å vente. 

Jeg husker bestemors juletre med engler hun hadde laget av de høyrøde og sølvfargede korkene på melkeflaskene, på englehåret og de små vridde lysene i holdere som ble satt fast med små klyper. Et lite ydmykt tre som aldri ville kommet i Bonytt eller Beautiful Country Homes, men det var mitt barndoms juletre, et vakkert bestemorminne som de glossy juletrærne vi har i dag ikke kan måle seg med.

Og jeg husker kjøttkverna hennes som ble montert på kjøkkenbenken, den gode trygge kvinnen i den blåblomstrete kjolen med hvit krage, de røde arbeidshendene som malte deig til hjemmelagde pølser og leverpostei. Goro og fattigmann, smultringer og berlinerkranser med strøsukker på kjøkkenbordet med den rødrutete duken. 

Det er til å få tårer i øynene av nå i panfløytenes tid, når selv heisen på kjøpesenteret ikke er et fristed, men en boks der en englestemme fra himmelen hvisker ut evangelier om verdens billigste familieribbe og medister. Familieribbe? Hva om man ikke har familie? Kan man ikke kjøpe en slik ribbe da?

 Jeg husker bestefar til livet i snø, den blå og hvite topplua, med sag og øks i hånda.

Og juletreet som ble tatt inn i gangen, som luktet barnåler, kvae, og ikke noe annet.
Jeg kan ennå kjenne lukten av Mc Barens pipetobakk i nesen, kjenne duften av den lille whiskyen han alltid tok på ettermiddagen i skumringstimen. Og at han tok meg på fanget og blåste meg i øret, og spurte om jeg gledet meg til at nissen skulle komme.
Jeg vet ikke. Kanskje barn i dag har samme forventing?

Selv har jeg ikke forventninger til jula lenger. 

Det er bare en vanlig dag med pinnekjøtt og gode venner. 

Jeg sitter her og ser på bilder av mine besteforeldre, to arbeidshester som gikk stille gjennom livet.

På bestefar i den blanke blådressen da han fikk medalje av kongen, på bestemor med den lille hatten stolt ved hans side. Jeg kan fremdeles kjenne liljekonvallduften av henne her jeg sitter.

Det lages ikke slike besteforeldre lenger, og jula er ikke hva den var.

Men så er ikke jeg den lille gutten på bestefars fang lenger, og det er helt fint.

For for meg er jula en tid for ettertanke, på alt som er vunnet og tapt.

Mye er vunnet, mye er tapt. 

Men ennå har jeg evnen til å huske.

Et lite rødt hus på toppen av en bakke. Og tiden som ikke lenger er.

FØDT MED SKI PÅ BEINA OG RYGGEN VENDT MOT VERDEN

FØDT MED SKI PÅ BEINA OG RYGGEN VENDT MOT VERDEN

Vi er ski, Kvikk Lunsj og appelsiner i solveggen. Vi er vafler med rømme og syltetøy.

Vi er folket som maler eget flagg i ansiktet, hoier fra tribuner og snøfonner ved skisporet.

Vi er Sputnik, DDE og Åge mens "grisen står og hyler i den stille kveld" og Mozart, Munch og annen "fin élitekultur" må vike for soundtracket av "vinsjan på kaia"

Dette lille, rare folket som uka gjennom lengter til helga da vi skal slå ut håret, drikke 15 pils og rave rundt i gatene mens engstelige gamle damer og vettskremte homoer ikke tør å bevege seg utendørs etter mørkets frembrudd. 

Vi er Nansen og Amundsen, vi er faner og flagg, fisk og utrettelige i vår tro på at vi er verdens midtpunkt mens olja spruter opp av sjøen som en "lysfontene" og oljefondet får oss til å tro at vi er suverene i vårt verdensherredømme. 

Og vi velger våre helter med omhu. Da helst med ski på beina, i en fiks liten Mariusgenser og steinvaskete jeans, som mumler noen usammenhengende ord på tv når de blir intervjuet, gutter som aldri har lest en bok, aldri har vært på teater, som synes Julia Roberts og Pamela Anderson er verdens deiligste, "slike gutter det vil gamle Norge vil ha!"

Men Norge er ikke så gammelt. Norge er en av verdens yngste nasjoner, og det er kanskje derfor vi føler oss som tryggest med ryggen mot verden og full kontroll i smørebua:-) 

Smør??? Nei, orker ikke å skrive om smør i dag...

Forleden skrev jeg på Facebook og Twitter: 

"Matprisene i Somalia har økt med 300% i løpet av ett år" og straks var det en gjeng kvikkaser ute og kommenterte: "Ja? Who gives a fuck? De folka der er noen banditter som kan takke seg selv!" Ja da, for alle som ikke har ski på beina er banditter, skurker og suspekte individer i enkeltes øyne her i kongeriket Gnore. "Vi vet alle at somaliere er noen late mennesker som sitter på Grønlands Torg og tygger på noen grønne blader!" var det en annen som skrev. Ok? Da vet vi det. Case closed.

Nå har en av våre egne gutter, en ung mann som til forveksling kunne ligne på en idrettsmann (fra tidligere bilder) utført en av de grusomste handlingene i norsk fredstid, og muligheten til å titte oss selv i speilet har aldri vært større enn nå, men akk nei, pumpingen av hat, rasisme og fremmedfrykt som ikke er basert på fakta får flomme fritt på nettet. Selv Aftenposten er så forvirret at den selv ikke vet hva den mener. Og ingen kaller denne mannen for en "ytterligående" kristen, eller en "kristenfundamentalist" for den saks skyld, mens hvert individ med brune øye og helskjegg blir mistenkeliggjort på gata, i sikkerhetskontrollen på Gardermoen og whatsoever, og har med den største sannsynelighet en bombe i håndveska!

 Og de mest ihuga nordmenn mener at tiggere som sitter på gata i sprengkulda er styrt av den rumenske mafiaen, og FrP vil bøtlegge folk som gir penger til dem. Ok, så mye for de kristne verdiene som de samme menneskene er livredde for at fremmede krefter skal "rive i filler" og at om vi ikke stopper innvandringen vil "den norske kulturen pulveriseres!" Derfor er det nå helt legitimt at en svart kvinne blir slått i svime på Karl Johan bare fordi hun har en annen hudfarge, og landet settes tilbake til de samme forholdene som i Missisippi på 1960-tallet, mens "folk flest" engasjerer seg i smørmangel i butikkhyllene, julegavestress og hamstrer pinnekjøtt med fjorårets pinnekjøttkrakk friskt i minnet. 

Jeg ser at Jens Stoltenberg ønsker råd via nettet om hva han skal si til folket i sin nyttårtale.

Jeg har ikke svart ham, men skulle jeg gi ham et råd ville jeg be ham si:

"Ta dere sammen jævla sutrekopper! Vi har verdens høyeste lønninger, Europas laveste arbeidsledighet, vi har ett av verdens største oljefond, vi har Europas laveste rente, Europas beste velferd! Så hold kjeft, det blir smør på brødet neste år også! Og vis litt ømhet, litt empati, litt mer generøsitet og omtanke for folk som ikke er så priviligerte som oss!"

Men en statsminister verken banner eller sier slikt. 

Han kunne jo komme til å miste noen stemmer til FrP eller Høyre. 

Jeg elsker når Barack Obama sier: GOD BLESS YOU! Jeg får litt tårer i øynene av det.

Men Jens Stoltenberg kommer ikke til å si:

GUD VELSIGNE DERE! Det skulle tatt seg ut.

For vi er jo ikke egentlig kristne, vel, kanskje litt på julaften, og når noen prøver å ta fra oss nisselua.

Og for øyeblikket er den godt trukket ned over ørene, og ryggen er som vanlig vendt mot verden.

(Og nå tenker du kanskje; kan ikke denne negative blogger og landsfiende bare komme seg vekk herfra? Jo, det kan han godt. I løpet av dette året har jeg vært nesten fire måneder borte fra Norge. 

Og vet dere hva? Verden er et hyggelig sted! Man må bare snu seg rundt og løfte blikket for å få øye på den.
GOD JUL!)

VIL DU SE VERDEN BEGYNNE?

VIL DU SE VERDEN BEGYNNE?

Hvor begynner verden? Er det rett ute på trappen?

Hvor slutter verden? Er det et sted rett nedenfor navlen?

Hva er nestekjærlighet, empati? Er det bare ord?

I vår verden der "the soundtrack of our lives" i de stupide reklamene på tv er at  "i disse stressede juletider er det vanskelig å få klemt inn en middag for deg selv og din travle familie" dras vi inn i en spiral av selvopptatthet, inn i en egosentrisk jeg-verden som sniker seg innpå oss uten at vi merker det. Dagene våre fylles av glansete utrop om alt vi MÅ ha fordi vi fortjener det, mens populistiske politikerne hyler opp om ALT vi ikke får som vi har krav på.
Noen av dem hevder sogar at folk som gir penger til tiggere skal straffes med bøter.

Har du sett verden begynne? Har du sett fattigdom?

Har du gått i slummen i Mumbai, der folk lever i pappesker, der kloakken renner rett forbi ansiktet til sovende barn på fortauene? Har du sittet på et tog på vei inn til Calcutta og sett alle de utstrakte hendene? Vært på besøk hjemme hos en 14 år gammel jente som bor under to bølgeblikkplater, som hoster blod, men som ikke har penger til lege, og når du gir henne noen rupis for å komme seg dit, blir hun fratatt dem i samme øyeblikk som du snur ryggen til?

Har du sittet på en strand i Anjuna sammen med en åtte år gammel utsultet gutt som spør deg om du kan kjøpe en klokke til ham slik at han vet hva tiden er? Et lite menneske uten annen framtid enn å sitte der  under den brennede solen mens faren hans dytter ham i armene på halvfulle sexturister?

Jeg fylles av avsky mot politikere og mennesker som ikke har empati. 

Og av og til fylles jeg av avsky mot eget land som deler ut fredspriser, som megler i kriger, men samtidig bomber sivile mange steder i verden. Over dette folket som er så velfødd, så selvsentrert at det går av skaftet bare fordi det ikke er smør i butikkhyllene. Som skriker opp om kriser for hver minste ting, som ikke vil betale ditt eller datt, som mener at de har krav på hva det skal være uten å ville gi noe tilbake.

Shame on us!

Vil du se verden begynne?

Strekk ut et hånd. Tenn lys i et fremmed menneskes øyne!

Det er der verden begynner!

MANN 50+? GJESP!!!

MANN 50+? GJESP!!

Dette blogginnlegget har sittet langt inn, men her kommer det.

Jeg har søkt en lederstilling ved en teater, og jeg fikk den ikke.

Det er selvfølgelig ingen selvfølge å få en lederstilling, og jeg er verken bitter eller såret.

Men det må da være lov å gjøre seg noen tanker om ansettelser i norsk kulturledelse for tiden, eller?

Det er kanskje utidig å gjøre et poeng av at også denne gangen har et teater valgt å ansette en kvinne?  Nå er 11 av 15 norske teatersjefer kvinner, og det er fint. Men jeg mener å huske at når kjønnsfordelingen var omvendt var det svært mange som gjorde et poeng av det, om du husker så langt tilbake? Da hylte man opp om at "nå må kvinnene snart få slippe til!!!"

Vel, jeg sier overhodet ikke at disse 11 kvinnene som er teatersjefer i Norge ikke gjør en god jobb, og for meg handler dette ikke om kjønn i det hele tatt. Men i disse tider stiller du med et stort minus om du er mann, og da særlig om du er over femti.

Ok, det er ikke særlig smart av meg å skrive dette, og det er heller ikke politisk korrekt.

Men det snakkes om det, ikke å høyt, men det snakkes, (og ikke bare når sure gubbers landsforening har julebord:-) men ingen tør å si det høyt når kulturledelse debatteres.

Nå er vi menn over femti like "ubrukelige" som kvinnelige skuespillere over førti.

Vi sitter på en enorm erfaring, masse kompetanse, som alle av begge kjønn gjør etter et langt liv på og ved de skrå bredder.

Jeg har vært en av de som har ropt høyest om kvinners status i norsk teater og film.

Jeg har blogget om det, jeg har skrevet en rekke teaterstykker med fokus på at det skal være gode kvinneroller for skuespillere som ikke er 25 år og veier 45 kilo, men akk. 

Så nå stiller jeg et lite spørsmålstegn ved hele greia.

Selv om det ikke utelukker at jeg ønsker alle kvinnelige teatersjefer lykke til, både gamle og nye!

Jeg vet ikke helt om jeg tør å klikke "publiser" på denne teksen, men WTF, jeg har ikke fast jobb, så jeg kan ikke få sparken, så: Klikk! Der var den ute på nettet:-)

KULTUR RETUR

KULTUR RETUR

I utlandet, i Paris og NYC er ikke kultur en unyttig ting.

Når jeg forteller folk hva jeg jobber med sier de: "Å, så spennende, få høre!"

Her hjemme i furet værbitt ser folk skeptisk på meg og sier:

"Men kan du leve av det?"

mens jeg ser lyspæren tennes over hodet på dem, en glødelampe full av tanker om slaraffenliv, NAV-snylting og ikke innfridde drømmer dynket i billig rødvin.

Ok, det er lettere nå når jeg er på tv i "Nissene over skog og hei" - nå er jeg skuespiller på høyde med Jenny Skavlan og Pia Haraldsen, men ellers er det stort sett skepsis man møter som kunstner i dette landet, skepis og mistro.

I går kveld på Debatten NRK sto Carl Ivar Hagen med smørgliset sitt og insinuerte at vi "kunstnere stort sett ligger samfunnet til byrde!" mens han la faderhånden mykt på Ketil Bjørnstads skulder og tilføyde "Ja, ikke alle da!"

Hagen, den iherdige soldat for de gamle og de syke, de fattige og de miserable, gladiatoren for "folk flest" (hvem nå de måtte være?) som får den enorme regningen for kultursløsingen i fanget.

For i Hagens verden er all kunst unyttig, noe Oscar Wilde også hevdet (med en subtil undertekst riktignok) Men Wilde sa også:

"En kyniker vet prisen på alle ting, men kjenner ikke verdien av noe"

Jeg orker ikke å ta Munchs lidelseshistorie om igjen, men mange tiår etter at han gikk bort er Oslo Kommune og den norske stat like ansvarsfraskrivende mot arven etter denne verdenskunstneren. Som de er mot alle andre nordmenn som har gjort det stort i utlandet, ja, om du ikke er sportsutøver. Jeg har opplved at folk i fjellene i Rajasthan i India har spurt om jeg kjenner Ole Gunnar Solskjær, ha ha, men verken Edvard Munch, Knut Hamsun eller Sigrid Undset har de hørt om, så "something is rotten in the state of Norway" når det kommer til kultur.

Men jeg tenker, om alt var såre godt. Om alle var sørget for.

Når media ikke lenger kunne komme trekkende med en tårevåt bestemor som ikke har dusjet på to uker, en fattig småbarnsfamilie som må betale to kroner mer for gulosten, og alle hadde enerom på gamlehjemmet, sin egen private sykepleier, og den skyhøye renten (den laveste i Europa) var satt ned til null osv, ville FrP fremdeles være mot kultur? Jeg tror det.

For kultur er en rød klut for FrP, samtidig som noen av dem mener at muslimene "river landet og den norske kulturen i filler"

- eh, er ikke Munch det norskeste av det norske, og FrP burde jo være de ivrigste i å heve fanen for Munch og norsk kultur! Men akk nei.

Ja! Man kan leve av kunst. Ja! Man kan leve av kultur!

Vivenne Westwood sa:

"If art is alive, the world is changing. Without art, no progress!"

Så ta til vettet lille land!

Munch er i Paris, og det franske smøret er her.

Ting henger sammen, so to speak:-)

NY NASJONAL KATASTROFE I LYKKELAND

NY NASJONAL KATASTROFE I LYKKELAND

Vi er alle enige om at 22.7 var en nasjonal katastrofe.

Selv om vi lenge hadde levd med mindre katatrofer som askeskyer, monsterflått og mordersnegler på tabloidenes forsider. Og mange av oss hadde lenge skrevet og sagt: Hva skal avisene skrive om en virkelig katastrofe inntreffer og alle ordene er brukt opp?

For avisenes bokstaver blir stadig større i overskriftene, snart er de på størrelse med parisiske baguetter.

Vel, vi trodde det hele var over, at vi kunne gå i oss selv, reflektere over denne grusomme sommeren. Men akk, nå rives advokater og psykiatere i stykker av presse og politikere som halser gjennom byen som en flokk hyener. Hva? Hva? Hvem? Hva? Hvor? Når skal PST-sjefen gå av? Spiralen gikk stadig fortere, opp, opp, og ned. Hvem er de gale? Hvor gal er han?

Og så, midt i cressendoet inntraff en ny nasjonal katastrofe. Det var tomt for smør i butikkene!!!! Og det attpå til midt i bakstesesongen. (som om det norske folk baker særlig mye?)

I morges på P2 hylte FrP-politikerne opp om at "i verdens rikeste land makter man ikke å brødfø sitt eget folk!" "Hva blir det neste?" "I fjor var det tomt for ribbe!!!! Det var for lite egg! Og hva med kaffen? Kan vi stole på at vi får kaffe til konjakken? Noen må gå! Slemme dumme Tine som fucker opp hele jula for folk flest. For folk flest er lei av å stirre på de tomme hyllene i butikkene, nå får det faen meg være nok!!!" Osv...

Og media følger på. I skrivende stund går denne smør-thrilleren i reprise på radioen for tredje gang i dag. Og på nettet leser jeg at FrP i Kristiansand ønsker å "bøtlegge folk som gir penger til tiggere!" Hva? Jeg trodde FrP var mot lover og regler? De sier videre at da man forandret lovverket rundt prostitusjon og sexkjøp "har det vært en bra bekjempelse mot kjøp av sex, så hvorfor ikke forby å gi til tiggere, så er man kvitt det problemet?!" Vel, hadde jeg vært FrP ville jeg ikke trukket det kortet, for historien fra Riga er ikke glemt, og vil ikke bli det med det første.

Ah, tenk så deilig om VG eller Dagbladet hadde skrevet på forsiden:

SLAPP AV FOLKENS, DET ER BARE SMØR!!!!

Men akk nei, en ny nasjonal krise skal utnyttes for alt hva den er verdt.

Ok, nå skal jeg lekke et rykte her på denne bloggen, og jeg håper at noen fra tabloidene leser den. Og jeg lover dere at det kommer til å bli baluba når VG får tak i dette.

Her kommer det! (hørte det av noen gubber i Frognerkilen som tok båten på land i går)

Har du hørt at katta til ABB er nazist?

NOEN ORD OM VENNLIGHET

NOEN ORD OM VENNLIGHET

Jeg har skrevet om det før, og nå skriver jeg om det igjen; om vennlighet.

Landet har gjennomlevd en krise, er muligens fremdeles i krise. Jeg vet ikke.

Vi er opptatt av at en morder skal straffes. Noen er frenetisk opptatt av at han skal erklæres frisk slik at han skal blir straffet med fengsel. Diskusjonen går hit og dit, om folks rettsoppfatning, om rikets sikkerhet, om folks redsel for et utryggere samfunn.

Hver eneste stein synes snudd i disse dager. Spekulasjoner og teorier florerer, det vil ingen ende ta, verken i presse eller på nettsamfunn som Facebook og Twitter.

Hvem er vi? Og hvor er vi på vei?

Vi er et merkelig folk, et lite folk, i ytterkanten av verden, samtidig som vi er veldig selvopptatte i all vår rikdom, nesten litt amerikanske i vårt verdensbilde. Og vi er ikke et vennlig folkeslag, vi smiler nødig til andre enn de som står oss nær, til de vi er glad i.

I det offentlige rommet går vi stort sett med blikket nedslått, vi lukker oss inne i en boble av en privat sfære. Vi ser hverandre ikke på gaten, på buss og trikk. For i Norge er det slik at om du smiler til en fremmed blir folk redde og tror at du er dopa eller splitter pine gal.

Nei, jeg er ikke paranoid, jeg er høyst tilregnelig, selv om ingen psykiatere har kommet med noen endelig konklusjon på at det stemmer. Men jeg er et menneske som reiser mye, som er vant til å bevege meg i store verdensmetropoler med mange mennesker i det offentlige rom.

Og jeg mener at kulden i Norge er påtagelig når du kommer hjem etter et opphold i utlandet.

Ved gaten til det norske flyet kan du merke en endring i stemningen. Ingen ser på hverandre lenger, ingen sier unnskyld om de skumper borti deg, alle skal først inn i flyet, og nesten ingen smiler eller lar seg merke med at de er midt i en folkemengde.

I USA har de et uttrykk som heter "norwegian arms" et utrykk som beskriver at folk brauter seg fram uten å ta hensyn til andre mennesker rundt seg. Ja, jeg vet at mange av dere fnyser om dette pratet om vennlighet, som mener at folks høflighet i andre land bare er fraser og floskler som ikke betyr noe som helst. Jeg vet at mange av dere også mener at folk man ikke kjenner skal man ikke bry seg med på gaten eller whatever.

Selv mener jeg at litt vennlighet mot fremmede i det offentlige rom er selve limet i samfunnet. For kulde, uvennlighet og uhøflighet skaper ikke annet enn utrygghet og utenforskap i dette landet som nettopp har dynket seg selv i roser, mer åpenhet og demokrati.

For hva er et demokrati om vi går rundt og er redd for hverandre bare av den enkle grunn at vi ikke kjenner hverandre? Smil, vennlighet og litt ømhet for medmennesker er helt gratis og kan ta deg til steder og møter du ikke ante noe om da du gikk ut av huset i morges.

I går sto jeg i kø for å betale matvarene mine på Rema, og foran meg i køen sto en etnisk norsk voksen dame. Du vet en sånn sur utålmodig dame som stanger i køen fordi hun har så jævlig dårlig tid. Og da hun endelig kom fram til kassa der det satt en muslimsk jente med skaut som verken ble verdighet et nikk eller en takk greide kvinnemennesket å trøkke ut av seg gjennom de ene munnviken da hun var på vei ut døra:

"Nå er de faen meg her også!"

Oh man, man blir så sliten av gamle Norge av og til.

Ok, nå raser debatten om et tryggere Norge, og tabloidene promoterer Oslo som verdens farligste by mens folket piler redde hjem i mørket.

Men å favne hverandre synes å være fullstendig umulig.