ER DET MØDRENES SKYLD AT JENTENE BLIR VOLDTATT?

ER DET MØDRENES SKYLD AT JENTENE BLIR VOLDTATT?

Jeg kjenner at du rygger tilbake allerede ved overskriften.

Varaordføreren i Oslo sier på NRK P2 at "kvinner trenger ikke flere råd om hvordan de skal unngå å bli voldtatt" - ok?

I samme innslag sier en representant for Natteravnene at "kvinner er blitt mindre bevisst sin egen sikkerhet i byen om natten." Han sier videre at den vanligste settingen er en ung jente som sitter på fortauet lent opp mot en vegg, er overstadig beruset og sitter og taster på mobilen sin, mens det står en mann ved siden av henne som for manges øyne ser ut som en mann hun kjenner eller er sammen med, men som det viser seg er en fremmed som står og holder henne under oppsikt.

Det er mulig kvinner som Rieber-Mohn ikke trenger fler råd om hvordan hun skal passe på seg selv. Men en ung jente som sitter drita full i en lårkort kjole, sitter på et fortau i byen klokken fire om morgenen og er så full at hun ikke greier å komme seg hjem trenger et par gode råd.

I en perfekt verden skal alle mennesker kunne føle seg trygge, ha mulighet til å være den man er, gå kledd som man vil, når og hvor man vil. Men verden er langt fra et perfekt sted. Vi må alle passe oss. Selv er jeg et menneske som er vant til å bevege meg i store byer, som vet at store byer kan være farlige. Jeg går aldri og virrer rundt på Manhattan eller på Ramblas i Barcelona drita full midt på natten, rett og slett av den ene grunn at det kan være farlig.

Og en by blir ikke automatisk trygg bare fordi det er din egen hjemby.

Gamle Oslo, vår egen by, som plutselig har blitt så farlig at selv Siv Jensen ikke tør gå alene etter at det har blitt mørkt. Sludder! Oslo har alltid vært farlig.

Jeg vokste ikke opp i Oslo, men jeg kom hit som knapt seksten år, levde om natten, på byens klubber, og jeg skal love deg at byen ikke var noen dans på roser på 70-tallet. Og man lærte ganske tidlig å passe seg om natten.

Men nå skal vi ikke passe oss selv, andre skal passe på oss.

Selvfølgelig mener jeg at jenter skal få bevege seg fritt, gå kledd som de vil, at de skal få gå ut på byen og drikke øl whatever, men om du sitter på et fortau og skrever i en minikjole og er så drita at du ikke vet hvor du bor hen, handler dette ikke om at det er for lite politi i gatene, da er du tjukk i hue, og noen, din mor eller far, har ikke lært deg hvordan du skal oppføre deg ute på byen.

Jeg drikker ikke selv lenger, men jeg har ikke noe i mot at andre drikker, men når jeg av og til går gjennom byen om natten så tenker jeg at det er faen ikke rart at folk blir slått ned, skadet eller voldtatt. Oslo sentrum ser ut som 2000 danskebåter en lørdagskveld. Folk ligger strødd rundt overalt. Raider som gale gjennom gatene. Og jeg snakker om veldig unge mennesker, jenter og gutter. Guttene ser stort sett ut som gutta i Paradise Hotel, og jentene som om de kommer rett fra en pornofilminnspilling. Ja da, jeg er en sur gammel gubbe.

Jeg sier ikke at det er mødrenes eller fedrenes skyld at unge jenter og gutter blir voldtatt i Oslo om natten. Men hadde jeg hatt en datter som etter å ha drukket en sixpack med øl ville gått på byen i en liten gullkjole som rakk henne til rett under skamleppene, ville jeg satt foten ned. Jeg vil tvunget henne til å kle seg mer dempet, vært edru, bedt henne passe seg, ta en taxi hjem osv. Kall det gjerne et overgrep å sette slike grenser.

Men å bli voldtatt i et portrom i byen om natten er det verste som kan skje med deg, mye verre enn at foreldrene setter grenser.

Så det er selvfølgelig riktig at en pen frue fra Frogner ikke trenger flere råd om hvordan hun skal unngå å bli voldtatt på byen. Pene fruer på Frogner blir voldtatt hjemme. Du vet disse små hverdagshendelsene som aldri når fram til politiet. Men det er en helt annen historie.

FIRST WE TAKE MANHATTAN

FIRST WE TAKE MANHATTAN

Jeg elsker NYC om høsten, når det blåser friskt langs avenyene, når løvet faller, og sola ligger lavt over Hudson, når jeg går med øreklokker med høy musikk i West Village, trasker i time eller time.

Om få dager er jeg på vei dit igjen, for tredje gang på et år, NYC har blitt en feber i blodet.

Også denne gangen skal jeg skrive. Sist skrev jeg ferdig musikalen SVARTA BJØRN som går til oppførelse neste år, nå skal jeg skrive andre versjon av spillefilmen NEMESIS, samt gjøre locationbefaring for den delen av historien som skjer der.

Jeg bor som vanlig på The Larchmont Hotel på West 11th Street, et bra tips for billig overnatting på svinedyre Manhattan om du tåler et litt slitt hotel med fire meters takhøyde, tunge vinduer du kan løfte opp, og bad på gangen. Til gjengjeld kan du sette deg inne i de store klesskapene om du blir lei selve rommet, for skapene er like store som en ettroms på Grünerøkka. The Larchmont er et "ekte" usnobbete NY-hotel, med en del fastboende krigsveteraner, Union Jack vaier på utsiden, og vaktene nede i resepsjonen passer på oss natt som dag, trygt og fint, men litt slitt dog, men vifte i taket, tv og utsikt til en bakhage eller West 11th Street. Og best av alt, det ligger rett på hjørnet av 5th Avenue og Broadway, ikke så langt fra Union Square på den ene siden, og Chelsea og Meatpacking District på den andre.

På hjørne av Avenue des Americas ligger mitt faste frokostkafé (frokosten på Larchmont er ikke mye å skryte av, toast, marmelade, kaffe + pluss noen veldig hyggelige afroamerikanske madammer med høye utestemmer og enda høyere frisyrer bak disken) The French Roast, hvor du kan støte på Yoko Ono eller Martin Scorsese over de stekte eggene dine. Scorsese sitter der nesten hver dag bak tykke briller, med kaffe og skriveblokk. Jeg sitter bøyd over laptopen og smugtitter på ham over skjermen, lille jeg og Martin Scorsese liksom, ha ha - men slik er NYC.

Rett nede i gata (ved Carmine Street) ligger IFC (Independent Film Center) som kjører filmer og dokumentarer hele dagen og halve natten. Her kan du se gode filmer som aldri kommer på kino i USA eller i Europa. De har kafé der, og det koster 5USdollars for en film. Så er det bare å gå ut på Bleecker Street for en lunsj eller middag etterpå. Dette er NYC absolutt hyggeligste strøk, men alt hva et hjerte kan begjære. Og om du er litt sånn Sex and the City, kan du stikke opp til Magnolia Bakery for en cupcake, eller gå videre til Gansworth Street for italiensk mat på LA MARCELLERIA, som serverer mat "to die" for.

Og i gatene rundt ligger Chelsea Market, The High Line og AppleStore, All Saints, Alexander McQueen +++++ you name it.

Vel, jeg skriver fra veldig tidlig om morgenen, går en lang tur, så hjem for å hvile, og hver kveld går jeg de nesten 35 kvartalene opp til Time Square for å se teater. Det er en trimtur/retur på tre timer som er godt for kropp og sjel.

Og her er navnet på Manhattans hyggeligste kafé (funnet av min venn Silje Holtet) - den heter DI FIORE MARQUET CAFE og ligger på 15 East 12 Street

www.difioremarquetcafe.com

Vel, ha en fin dag alle.

Først skal denne gamle hagga opp til Nord-Norge for å synge noen låter.

Og så er det NYC - life, blessed be...

EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST

EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST

Av og til, på bar, sent på natten kan det hende at et menneske lener seg tungt mot meg og hveser: Jeg vet hvem du er. Ja? sier jeg, som ikke oppfatter meg selv som særlig kjent.

Jeg kan vel også skrive teaterstykker! sier han videre. Ja? sier jeg.

For det renner jo teaterstykker ut av ermet ditt til stadighet, og så er det denne bloggen som irriterer meg noe jævlig! Han drikker den siste slurken av ølen og ser på meg med det selvtilfredse blikket som mennesker med all verdens planer ser på verden med. Disse som snakker for døve ører om den store revolusjonerende romanen de skal skrive, den boken som de skal naile, en av disse fantastiske romanene som aldri ser dagens lys.

Ok, jeg skal ikke sitte her ved morgenkaffen og sutre over at livet er vanskelig, for det er det ikke. Det er bare det at når du er midtveis i en ny fortelling kommer veggene mot deg, du føler at gulvet vakler, at du slett ikke har den historien du trodde du hadde da du begynte for noen uker siden. Og du møter deg selv i døren, personene dine snakker ikke til deg, og du ser deg rundt i arbeidsrommet etter andre ting du kan gjøre, vil tenke på noe annet, du kan til og med havne ute på kjøkkenet for å finne deg selv midt i brødbaking eller med hodet inne i kjølskapet som du gnukker med en liten fille med salmiakk. Alt annet, bare ikke denne teksten som du selvfølgelig burde ha forstått ikke har livets rett.

Du klikker deg inn på nettet, leser panegyrisk omtale av andre dramatikere som har hatt premiere, leser om nye banebrytende forestillinger som "tar teateret videre" inn i det nye tusenåret, ser bilder av venner og kolleger på premierefester, ser terningkastene, og du kjenner hodet bli porøst som en røyksopp, du kjenner nakken stramme, du stiller deg ved vinduet, tenker, selvfølgelig kan jeg ikke skrive, jeg er en trist halvgammel mann som ikke vet hva han driver med, mens de unge begavede talentene popper opp som paddehatter rundt deg, mens du selv forteller den samme historien om og om igjen. Og du kjenner bitterhetens sitrusaktige gift i munnen, ser ditt eget speilbilde i dataskjermen, en taper.

Men så plutselig kommer "en frigjørende tanke" Hva om? Skal jeg gi den personen et dødelig nakkeskudd? Skal jeg kanskje la han bli henne? Ja! Hva om?

Og du logger deg inn, åpner teksten, sletter, flytter, skriver, og teksten lever, du lever, og det går to timer, tre timer, fire timer, fem timer, kaffen blir kald i koppen, brøddeigen eser utover kjøkkenbenken, katta sitter på vinduposten utenfor uten at du slipper den inn, du er tapt for denne verden, du er i denne teksten, som plutselig er det beste du har skrevet. Og du hiver deg videre, lar deg flyte med, det bli mørkt ute, din kjære kommer hjem, og du sier: Å, kommer du alt nå? Og du hører Dagsrevyen fylle stuen der ute, men det vedkommer deg ikke, for du er et annet sted, i en annen tid, i et hus et sted, i et rom sammen med menneskene dine, de du selv har skapt....

Og neste morgen åpner du teksten, leser, tenker, tja, ikke så ille. Du retter, stryker, knar.

Setter på kaffe, rigger deg til med et par kokte egg, kanskje litt sild.

Grunner på hvor veien går videre der du sitter som hovedperson i bildet:

EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST.

Og nå tenker jeg på mannen som lente seg tungt mot meg på bar.

Jeg skulle jo sagt:

Ja? Og når har du tenkt å skrive den boken da? I morgen?

For jeg er så drittlei sånne selverklærte genier som deg, som sitter med høy utestemme og jabber i vei om ting det aldri blir noe av.

For du skjønner det maddafakka, at de mest strålende bøkene er aldri blitt skrevet fordi sånne som deg sitter på bar og snakker dem i stykker....

Og det er derfor noen av oss stanger hodet i veggen og aldri gir opp.

Forgive me padre, for beeing so cocky:-)

DE SULTNE BARNA I AFRIKA

DE SULTNE BARNA I AFRIKA, ELLER WHATEVER...

Den setningen jeg husker best fra den gangen jeg var barn er:

"Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika!"

Og vi satt ved bordenden, slurpet i oss torsketunger, hvalkjøtt, sild og andre vederstyggeligheter mens bilder av de små sultne barna med store mager og tårevåte øyne flimret et sted bak øynene.

Jeg tenker fremdeles på de sultne barna i Afrika, får dem liksom ikke ut av hodet.

I går samlet TV-aksjonen inn mer enn 200 millioner kroner som skal brukes til å plukke opp dritten etter den hvite mann i store deler av verden, små utspekulerte miner og klasevåpen som ligger igjen etter verdens mektige kvinner og menn.

Og her i gamle Norge vasker Ahmed og Mohammed hverdagsdritten etter oss herrefolket. Kjører oss rundt i taxi, trikk og buss, vasker bestemødrene våre bak, tar legestillingene i utkanstrøk der ingen karrierebevisste nordmenn gidder å dra, spyler byen etter at vi har feiret demokratiet og oss selv på 17. mai, ja, stort sett...

I min barndom var svarte mennesker ikke særlig synlige i hverdagen, de var på skokrembokser og fruktposer. Husker du skokremen Negro, eller cigaren Sorte mand?

Nei, det gjør du sikkert ikke, men om du gjør det, husker du også formaningen om å spise opp maten og tenke på de sultne barna i Afrika.

Men det er ikke så lett for foreldre å si: "Tenk på de sultne barna i Afrika" lenger, for bordet fanger og samvittigheten tikker inn. For vi vet at noe er galt et sted, vi vet at for at vi skal kunne fortsette å ha det så bra som vi har det, må de sultne barna i Afrika fortsette å være sultne. For at vi skal ha tilgang til kurer mot aids, bli prioritert i kreftforskning og annet, kan ikke fokus ligge for mye på Afrika. Så vi betaler avlat med et par hundrelapper når bøssebærerne banker på døren. Skaffer oss et par fadderbarn osv.

Gir noen slanter slik at mor og barn kan gå ut på markene uten å bli sprengt ihjel av miner og annen dritt som ligger på lur i det brunsvidde gresset.

Det er ikke noe galt i verken å gi penger eller å ha fadderbarn.

Jeg gir og har fadderbarn selv.

I går kveld så jeg den amerikanske filmen "The Help" på kino, en vakker og trist film om svarte hushjelpers situasjon i Missisippi på 50 og 60 tallet. Under filmen tenker du, Gud, så fælt det var den gangen, at svarte mødre måtte sette bort ungene sine for å passe hvite bortskjemte kvinners barn! Hvordan kunne de?

Men altså, om du går rundt i Paris eller i New York City i dag, så ser du akkurat det samme; fargede hushjelper eller barnepiker som leier ungene til kindergarden eller til skolen. Og i Norge? Slik er det vel ikke her?

Nei, kanskje ikke det med svarte hushjelper og barnepiker, men vi har fostret et underklasse her i landet. En klasse under arbeiderklassen, som vi ikke liker å vedkjenne oss.

Min venninne sa forleden: "Jeg har ikke noe i mot at folk velger å sitte i kassen på Rimi, jeg vil bare ikke at min datter skal gjøre det!"

For vi har så store drømmer for barna våre her i dette landet, og de kan stort sett bli hva de vil...

Og når enkelte sier: "Er det plent umulig å bestille en ærlig hvit norsk taxisjåfør lenger?" må jeg nesten le. For svaret ligger rett under nesen på oss. På samme måte som når noen sier:

"Min mor har fått en hjemmehjelp, hun er veldig søt og flink, men mor forstår ikke hva hun sier!" For svært få av oss vil vel råde våre egne døtre til å ta en tung og dårlig betalt jobb uten videre muligheter for å bygge en karriere?

Nei, våre sønner og døtre skal bli leger, advokater eller akademikere.

Og så får andre ta dritten etter oss.

Dritten som snart vokser oss over hodet her i lykkelandet.

Ja, det var mye enklere å tenke på de sultne barna i Afrika før.

Den gangen de bare var en kuriositet på papirposer og krydderbokser.

Nå flyter de i land ved Gibraltar etter et desperat forsøk på å svømme mot friheten, eller sprenges ihjel av en mine eller noe annen dritt som ligger slengt igjen etter en meningsløs krig.

I går ga jeg noen penger.

Jeg løfter mitt hode i skam.

THE N-WORD

THE N-WORD

Noen blogglesere blir provoserte når jeg bruker n-ordet.

Et ord som er luket ut av språket fordi det er diskriminerende, kan virke sårende, på samme måte som soper, traktorlesbe, tarmfreser, til dels også kjerring, fitte og pikk.

Ingen ord i seg selv er farlige eller stigmatiserende, det er konteksten.

Vi er et svært politisk korrekt lite land. Vi tror at alt vi ikke liker forsvinner bare fordi vi lager en lov som forbyr det. Vi kan forby diskriminering, fordommer, ord, røyking, å slå konene eller mennene våre, men holdninger forsvinner ikke av den grunn.

It's all inside your head, skriver Paul Simon.

I "utlandet" står kjente komikere på scenen og sier de verste ting om seg selv og sine egen rase. En muslimsk komiker i England sa: "You're not afraid? I could have a bomb in my bag?"

Og publikum ler, ikke av ham, men av sine egen fordommer.

Når det gjelder n-ordet, vel, ingen skal trakasseres for sin hudfarge, tillegges egenskaper i kraft av hvor på kloden de kommer fra, selv om "folk flest" gjør dette hele tiden.

I går leste jeg på nettet rett etter at Gaddafi ble drept:

"Who cares? Det er slik muslimer er!" Er det det?

Jeg jeg kan godt si til min gode venn i New York City:

"Oh shut the fuck up nigger!" uten at det utløser den helt store katastrofen. Noen kan til å med si til meg: "Jasså, er det her du står din lille homo?" uten at jeg verken blir såret eller går fra konseptene. Det er måten den blir sagt på det handler om, i hvilken kontekst.

Jeg har blitt kalt alt fra "tarmfreser" til "50-lapp" - jeg er både same og homo, og jeg har humor på det. Jeg er ikke hårsår når kjærlighet er involvert.

Når man f. eks leser en amerikansk roman kan setninger som dette forekomme:

"...å, nok en nevrotisk og paranoid jødegreie!" - selv om boken er skrevet av en jøde.

En slik setning ville være utenkelig i lille politisk korrekte Norge, og Mona Levin ville ha sprutet ild som en drage på fjernsyn lenge før boken var i salg.

Vi har alle vårt kors å bære, noens kors er tyngre om mer sorgtungt enn andres.

Både svarte, jøder, homoseksuelle har sorg, blod og pinsler i sin historie, men det er noe som heter "get over it!" - bli ferdig med det, løft hodet du raske, whatever the f you are.

Men selvfølgelig, offerrollen er en god rolle å spille, og du får mye sympati om du spiller den.

Selv kunne jeg ha sagt at mitt samiske utseende, min seksuelle legning har hindret meg i å skape meg en karriere, men det ville være løgn.

For jeg har stanget hodet i alle vegger, i mange mange år.

Og jeg har fått som fortjent på alle måter.

Verden blir ikke et bedre sted bare fordi vi redigerer ordlista.

Verden blir et bedre sted om vi bruker hodet, og husker at alle mennesker er like mye verdt.

Jeg er humanist langt inn i ryggmargen, og selv en gal diktators død frembringer ikke glede i hjertet mitt. For et sted begynner ondskapen, og det er der vettet og empatien slutter å fungere.

Når vi begynner å tenke små gjerrige tanker, oss mot røkla, skjønner du hva jeg mener?

FORDI DU FORTJENER DET?

FORDI DU FORTJENER DET?

Vi lever i et lite land, der vi våkner opp til små ting, f.eks hva en statsminister har sagt eller ikke sagt i en telefonsamtale med et hvitt hus på den andre siden av havet, eller at norske barnefamilier betaler 15000 mer i året for maten enn svenskene. Vi våkner i sengene våre, og får inn med morgenkaffen at det er noe vi fortjener, noe vi har krav på, som vi ikke får. Som oftes er det den sittende regjering som ikke gir oss dette, og det er "gents and ladies in waiting" som forteller oss om alle tingene vi ikke får som vi har krav på. Og dagen forvandles til besk kaffe, surnet melk, til et limbo der vi føler oss forfordelt, utenfor og sviktet.

For det er en fiffig lite triks dette her, at noen penser oss inn på de små tingenes spor, flytter fokus vekk fra punktet der skoen egentlig trykker mot tærne, dette store eksistensielle som får gulvet til å vakle, de farlige bøkene som skaper erkjennelse, filmene som får oss til å tenke, forestillingene som forandrer livene våre. For hvem vil velge skrekkinngytende sammenhengers utløsende livsangst når dagene kan fylles med debatt om skyhøye bleiepriser, smarte spareprodukter eller om egg og bacon egentlig er sunt for kropp og sjel?

Så vi leser bøker som er "hylende morsomme" ser forestillinger som "gir oss et avbrekk fra livets harde tristesse" filmer som får oss til å tenke "feelgoodtanker" - jepp, jo mer desperate vi blir, desto høyre ler vi. Men om du legger øret tett inntil, vil du høre, om du har absolutt gehør, at de fleste av oss gråter. Gråter over fraværet av mening, tomheten i det vi driver med, lengsel etter den gangen livet betydde noe, tiden vi trodde på noe, da vi sto på barrikadene, brydde oss om andre ting enn hvem som går videre i "Skal vi Danse?" eller "Idol"

Men WTF, orkesteret spiller og skipet seiler videre mot isfjellet et sted der framme, mens vi sitter på soldekket med et fåret smil på leppene, velfødde i troen på at nå går livet på skinner og ingenting grusomt kan hende oss her i lykkelandet.

Og snart er det helg, kjendisene skal suse over parketten, jentene på Frogner skal løse nye verdensproblemer, og "Dagens Mann" skal kåres på TV3, mens frossenpizzaen glir ned i svelget på oss alle.

Og så kommer natten, og vil vil kjenne at det klør et sted på ryggen, et sted vi ikke når fordi armene ikke er lange nok. Men på nattbordet står lindring, om en time sover vi søtt på drømmeputene, for så å våkne opp til nye katastrofer, ubesvarte anrop, ny angst for noe vi ikke våger sette navn på.

For det kan da ikke bare være bensinprisene som gnager?

Ha en god dag.

Om du fortjener det...

EN LIVSKUNSTNER?

En Facebookvenn skrev forleden da jeg la ut noen bilder fra Frankrike:

For et fantastisk liv du lever!

Jeg svarte:

Ja, heldig at livet valgte meg....

Kunsten å leve? Kunsten å leve tar tid å lære.

Å være "livskunstner" forbindes ofte med litt sånn "sitte i vegkanten og lukte på blomster" eller "karpe diem" - for hjemme på berget skal du være "on the watch" - ferier og livet er noe vi tar når vi har tid, ikke for mye, ikke for lite. Helgen er satt av til kos, og man flakser ikke til utlandet i tide og utide, vi skal være nøkterne og sindige i Norgeslandet.

At 100 unge mennesker dør av overdose på gata i Oslo hvert år opprører oss ikke nevneverdig, men når en livskunstner i kjortel snyter staten for 14 millioner går de fleste av oss av skaftet, for slike gutter det vil ikke gamle Norge ha.

Kunst skal henge på veggen, være beskattet, alt i den rette skuffen osv.

Ja, jeg lever et fantastisk liv.

Det tok meg 50 år å finne dette livet, ta meg frihet til å våge leve det.

Jeg har skrevet 12 teaterstykker siden jeg ble 40, nå skriver jeg filmmanus.

Jeg er heldig som oppdaget livet i tide.

Men det som er faen så irriterende med Facebook og Twitter er at alt ser så mye mer glossy ut enn i virkeligheten. Da selvfølgelig om man pøser på med hver minste ting som hender, legger ut bilder av slott i Loire og østersmiddager på boulevardene i Paris:-)

Men kunsten å leve er også kunsten å dele.

Det kommer ingenting inn i en lukket hånd, sa mormor.

(Hun som aldri reiste noen steder)

Så jeg deler av livet mitt på nettet, kanskje til bestyrtelse for noen, som sikkert tenker at han derre Henriksen er en skikkelig posør med et enormt markeringsbehov.

Men de fleste statusoppdateringene på Facebook handler om å lengte, ønske og ville.

Avlutter med denne klisjeen:

"Tamme fugler lengter, ville fugler flyr."

Jeg er kanskje en vill fugl, men jeg har et bur der hjemme, et vakkert bur det er godt å bo i, men jeg må ut og teste vingene, se om de bærer, for så å fly hjem igjen...

Jeg vet ikke helt om denne lille bloggteksten har et poeng.

Men livet er en vakker ting som vi har et lite øyeblikk.

Alt for kort for bare lengsel.

LA BELLE PARIS

WHEN THE FAT MAN SINGS

WHEN THE FAT MAN SINGS

Jeg har prøvd alt, annanas, hvitvin og kokte egg, purresuppe, egg og bacon, lavkarbo, ikke spise, ikke drikke, ikke puste, men jeg forblir den samme lubne slugga som ikke blir kvitt de fem seks ekstra kiloene rundt magen. Ok, om jeg trimmer mye blir jeg tynnere, men trim er så kjedelig, jeg kan gå i fem timer uten problemer, men jeg løper ikke, jeg går ikke inn i et treningsstudio sammen med alle disse syltynne menneskene som løper som gale over rullebåndene med Madonna i øreklokkene, du vet, disse som står opp seks om morgenen for å rekke en økt før de går på jobben. Jeg er en bedagelig levemann som kan takke seg selv for at han er ei blubbe med hang til får i kål, fløteis og hjemmelaget pizza med mozarella og Serranoskinke:-)

Nå sitter jeg her, sunn og frisk, tenker på hva jeg skal spise til frokost, og har landet på gresk yogurt med honning, frukt og nøtter, og det er jo veldig sunt, trodde jeg, men neida. For honning er djevelens verk, nøtter er fetende, og banan var også livsfarlig her om dagen, wtf..

For den ene dagen forteller avisene deg at du skal spise kjøtt, neste dag er du døende om du setter tennene i en svinebiff. Så er det karbohydrater du skal holde deg unna, men neste dag er denne karbohydratfattige dietten direkte skadelig.

I går satt jeg foran flatskjermen og så NRK Puls der konfektmafiaosaen Pascal viste fram det siste innen kallorifeller, små lekre petit fours, utkrøpne bomber med nougat og fløte toppet med pisasjenøtter og annet hjerteflimmerfremkallende snadder. Men hemmeligheten, sier den franske gründeren, er å kun spise en biteliten bit etter middag, ikke gjøre som nordmenn flest som holder seg unna sjokolade og dessert hele uken, for så å spise en halv kvadratmeter Firkløver i helgen.

Jeg er ikke så glad i sjokolade, men iskrem!

Jeg og min kjære kan kalve innpå en 2liters krokanisboks i løpet av Nytt på Nytt og Skavlan, den utspekulerte kjølige fløteisen glir ned i svelget samtidig som blodsukkeret stiger over toppen av Glittertind, skjønner? Er det rart man er ei blubbe? For det er jo ikke det samme med noen ynkelige gulrotpinner i en glass sammen med en trist dressing når man skal kose seg etter en slitsom uke?

Men nå skal jeg altså ut på de skrå bredder for å synge noen trudelutter igjen, og jeg må ta meg kraftig sammen. For hvem vil se på ei blubbe som står og rister på flesket bak monitorene?

Som ikke tør å løfte armene i redsel for at en del av kroppen som er ute av kontroll skal blottes i det ubarmehjertlige lyset fra følgespotene?

For det er et helvete å være et menneske som legger på seg bare man ser et bilde av en bløtkake i et ukeblad!

Men så tenker jeg plutselig en annen ting her jeg sitter. Når jeg blar i gamle bilder fra den gangen jeg var mye yngre og skikkelig tynn. Hvorfor var jeg ikke lykkelig da? Hvorfor gikk jeg rundt og følte meg feit og stygg den gangen også?

Kanskje det er slik det skal være, at man aldri blir fornøyd med sitt eget utseende?

Eller er det kanskje heller slik at de stakkars små kiloene jeg veier for mye ikke er så viktig?

At jeg skal være glad for alt det kroppen min kan gjøre?

For den kan det meste fremdeles, elske, gå i trapper, røre seg etter musikk, av og til faktisk danse, løpe, bøye seg ned for å knyte skoene.

Men det er et helvetes press dette her med vekta!!!!

Ok, jeg tar litt mindre honning på yogurten og går en veldig lang tur etterpå!

Og så får jeg heller hviske meg selv i øret de små ordene som jeg alltid hvisker rett før jeg går ut under scenelyset:

Alt går, sa purka, og spente på seg korsettet!

Og så, off to Paris! Byen for de helt store slankekurene, ha ha.

DEN TRYGGE FRAKKEN

DEN TRYGGE FRAKKEN

Høsten, denne trygge frakken du svøper om kroppen, tåka som legger seg, de brune staudene i hagen, en gjenglemt og forvirret rose, noen ringblomster, fyr i ovnen, bjørkeved levert på døra, varm sjokolade og forsiktig tassing i raggsokker over gulvplankene, ømme blikk, ikke disse krevende sommerblikkene fulle av forventning, men stille ettertanke og ro. Jeg elsker høsten. Jeg elsker årets høst mer enn noe. For dette har vært vår mismots sommer, for å stjele noen ord fra William Shakespeare og vri litt på dem.

Og sommeren er best om høsten, enda bedre om vinteren, da lyset bare er en strime håp i horisonten, og du tror at grønt er en farge som er slettet av paletten, og isroser er det eneste du ser når du skraper verden fram i kjøkkenvinduet.

Men nå. Høst. Bladene drysser.

Modne pærer i treet, katten i vinduet, litt mer medgjørlig og ikke så jaktklar og selvsikker nå når det brenner i ovnen i stuen, og venting utenfor et lukket vindu kan være en prøvelse for en gammel giktbrudden hannkatt.

Snart skal amaryllis-løker settes i potter, georginer graves opp, hagemøbler settes i boden, og gressklipperen parkeres for sesongen.

Norge om høsten er fineste landet i verden.

Velkommen skal du være!

Sa han som reiser til rester av sommer og 22 varmegrader i Paris.

Men lopper i blodet og vagabond ways er fint det og.

Og den trygge høstfrakken er hentet fram fra kottet, knappene like blanke og fine.

Nå tar jeg den på meg, logger meg ut i livet.

Fin dag til deg!

LYKKELAND

LYKKELAND

De små tingenes tristesse er vårt evangelium her oppe på berget.

Dette velsmurte demokratiet som aldri blir godt nok.

For statsbudsjettet på 1000 milliarder får mange av oss til å rive oss i håret, skrike oss hese over bestemor som ikke får plass på gamlehjemmet, eller at NRK skal ha 108 kroner mer i lisens. For ikke å snakke om at "dette rød/grønne helvetet" øker matmomsen med 1%, og pressen er selvfølgelig raskt ute med en tårevåt småbarnsfamilie på forsidene som sier at "nå må vi kanskje droppe lørdagspizzaen og barnetimeposen til de stakkars små på lørdagskvelden!"

Jeg får en synkende Sudan-ørken-følelse når jeg leser avisenes hovedoppslag, for det er elendighet herifra til glade jul.

For er det ikke monsterflått så er det renta, er det ikke snikende demenssymptomer, så er det skrekkoppslag om at lavkarbodiettene er livsfarlige for hjerte og kar, jepp, mens vi raskt zapper forbi tv-bildene av utmagrede kvinner som står med hevede armer mot himmelen og roper om at regnet må komme.

For her i Lykkeland liker vi ikke forstyrrende bilder som kan ta fra oss retten til å klage, hyle opp om våre egne problemer, som er, om vi tør å ta en rain check på virkeligheten, ja, de små tingenes tristesse, her i dette lille landet hvor nesten ingenting skjer.

Og apropos barnefamilier, det er bare litt over 25% av den norske befolkning som er småbarnsfamilier, men allikevel blir disse alltid hentet fram fra barnehagekøene når det skjæres ned her og der. Av og til blir jeg så drittlei disse barnefamiliene som får sine 15 minutes of fame i mediene hver eneste høst når Sigbjørn Johnsen står og messer krisetallene for det norske folk, i år med en festlig Don Corleone-hatt riktignok, ha ha...

Jeg tror vi må være så rike som vi er for å ha det så fælt,

være så friske for å være så syke.

Hvor jeg vil med denne teksten?

Jo, jeg mener at vi har det veldig godt her i landet, i lykkelandet, so to speak.

For mens nesten hele Europa og USA vakler, burde vi ta tilbake et ord som ikke er moderne her hjemme lenger, og ordet er "takk" - husker du det ordet?

Takk for at vi har gratis skole, rett til hjelp når vi blir syke og gamle, for at vi har ytringsfrihet, som vi stort sett bruker til å sitte på Facebook og Twitter og skrive statuser som "å nei, feber igjen, å nei, jeg kjeder meg så, å nei, katta er borte!" - eh, selvfølgelig fulgt av en endeløs rekke med bilder av barnebarn, konfirmanter og snapshots fra den siste New York-turen der været ikke ble som vi håpet på.

Takk for at vi har norsk pass, for at vi stort sett kan reise hvor vi vil, og komme tilbake igjen til et fedreland som tar i mot oss med åpne armer, men nei, TAKK sitter så langt inne hos oss her i Lykkelandet hvor bompengeringer og bensinpriser "snart kommer til å kvele oss om ikke Siv Jensen snart kommer til makta!!!!"

Så takk!

Takk for at jeg kan sitte her ved arbeidsbordet mitt og skrive dette.

Takk for at myndighetene ikke har stengt Google og internett.

Takk for at ingen dundrer på døra mitt på natta og drar meg ut av sengen og kaster meg i fengsel fordi jeg har skrevet noe på bloggen min som myndighetene mener er lansdsvik.

Takk for regnet som høljer ned her i dag, regnet som de fleste av oss hater, men som folk andre steder skulle gitt livet sitt for å få ned over de ynkelige åkrene sine, mens vi tapper det på lekre glassflasker med logoen VOSS og selger det videre til blodpris.

Takk for livet, rett og slett!

Men det å være i live er ikke nok her i Lykkeland.

For det er så jævlig mye annet vi må ha, fordi vi fortjener det!

THE LAUGHING HEART

THE LAUGHING HEART

by Charles Bukowski

(gode ord å lese mens New York City forsvinner under deg)

your life is your life

don't let it be clubbed into dank submissions

be on the watch

there are ways out

there is a light somewhere

it may not be much light but

it beats the darkness

be on the watch

the gods will offer you chances

know them

take them

you can't beat death but

you can beat death in life, sometimes

and the more often you learn to do it,

the more light there will be

your life is your life

know it while you have it

you are marvelous

the gods will wait to delight

in you

*

jepp

SMOKE GETS IN YOUR EYES

SMOKE GETS IN YOUR EYES

Nå stumper jeg røyken for tredje gang i livet.

Første gang holdt jeg i tre år, og sprakk på turne. Andre gang sprakk jeg etter syv uker.

Nå sitter jeg her og skriver dette, og har ikke røkt på tre dager.

Det ligger en uåpnet pakke Prince på kjøkkenbordet. Jeg kan bare strekke hånden ut etter den, men jeg gjør det ikke, og den skal få ligge der, lenge. Hei, jeg heter Sven, jeg er nikotinmisbruker, men jeg røyker ikke, ha ha!

For jeg er sta djevel når jeg først setter meg noe i hodet.

Nå tenker jeg at sigaretter er som gammelost, blodpudding, lever i fløtesaus, syltelabber og andre skrekkvisjoner. Jeg tenker på en høy F som jeg skal treffe når sigarettenes mørke gift forlater kroppen, på alle pengene jeg sparer.

Og jeg sitter her og regner på hvor lang tid det tar å røyke 20 sigaretter. Rundt regnet tar det fem minutter og røyke en sigarett, og ganger med 20 blir det 100 minutter, og hva skal jeg bruke alle disse minuttene på? Hva skal jeg fylle tiden med når alle andre løper ut for å røyke?

Og skal jeg bli en sånn helsefreak som springer som en idiot i skogen med fanden i hælene, eller en sånn pekefingerkjerring som fier "fy fy" til alle som røyker?

Nei, nei, aldri det, for det er så sinnsylt deilig å røyke!

Alt som er deilig er farlig, karbohydrater, fett, sukker, sjokolade, iskrem, loff.

JEG VIL HA LOFF MED SMØR OG FLØTEOST!

Jeg må nesten le. Når jeg skriver om vanskelige politiske ting på denne bloggen, er det dørgende stille, men om jeg skriver om sykdom eller røykekutt whatever, tikker det inn hundrevis av meldinger og kommentarfeltet mitt på Facebook flommer over av sympati.

For vi nordmenn er sykt opptatt av helse og sykdom.

Jeg kjenner mange som elsker å prate om sykdom, som slikker seg om munnen av historier om folk som har fått en skummel diagnose, som detter om av svineinfluensa samme dag som viruset når forsidene på tablioidavisene.

Vi er et av de folkene i verden som lever lengst, vi er de friskeste, men topper også listene over flest på uføretrygd og sykefravær.

Selvfølgelig skal jeg ikke underslå det faktum at jeg er redd for helsen min, og at det er derfor jeg slutter å røyke, igjen. For jeg elsker å leve, jeg er flink til å leve.

Og med kalkulator i hånd ser jeg at jeg kommer til å spare en stor sum i året på å kutte sigarettene, en sum jeg skal bruke til en flight around the world ticket! Ja, for hva er vitsen med å være sunn og frisk om man ikke skal bruke pengene på noe hyggelig?

Når jeg ser joggerne oppe i Ekebergåsen, så tenker jeg, om dette er lykken, hvorfor er de så jævla sure der de løper så søla skvetter med sammenbitte kjever, stive i blikket, og roper:

Flytt deg! mens du redder deg selv inn i buskene som en redd mus?

Jeg leste et sted at "en nordmann har bare god samvittighet når han sitter på en vond stol!"

Ha ha, jeg tror det stemmer, for vi er mestere i selvavstraffelse.

I Paris er det å spise en kake midt i uken bare det å spise en kake midt i uken, i Norge heter det å "gå på en sprekk" - selv om det er helt ok å havne på flatfylla i helgene og reparere skadene med egg og bacon eller en burger og en smugpils dagen derpå.

Jeg elsker Paris. For om du bestiller en cognac til frokost er det ikke en kjeft som hever et øyelokk, men om du bestiller to spør kelneren hvordan du har det.

Men nå har jeg altså kutta de helvetes sigarettene, og er på vei til Paris igjen om litt.

Og når det gjelder den cognacen til frokost, ta det helt med ro, jeg sluttet å drikke for noen år siden. My oh, jeg er nesten for en helgen å regne.

Uff, i dag var denne bloggen helt uten filter.

Faen, nå tenker jeg på sigaretter igjen!!!!!

Men Princepakken ligger taus på bordet med gravskriften godt synlig:

RØYKING DREPER!

Ja da, men livet er jo også en seksuellt overført tilstand med 100% dødelighet.

God helg kjære blogglesere.

Nå venter vi bare på Fredsprisen.

Går helt sikkert til en ikke-røyker!

MED KNEKK I HÅNDLEDDET OG FJÆR I RÆVVA?

MED KNEKK I HÅNDLEDDET OG FJÆR I RÆVVA?

FrP-Birkeldal står fram som homofil og angrende synder i media, sier at om han hadde "stått fram som homofil tidligere i livet ville dette aldri ha hendt." Til Magasinet PLOT sier han videre: "Men jeg har ikke knekk i håndleddet, og jeg forakter fremdeles Gay Pride!"

Og i god FrP-ånd stigmatiserer han en hel gruppe som noen rosa fjols som går med rassen bar nedover Karl Johan, som noen feminine skruller som han ikke vil identifisere seg med.

For det å være homofil passer ikke inn i hans eget bilde av seg selv.

Han vil være mann, og for all del, feel free.

Vi vet alle at homofile og lesbiske er mer enn som så.

Ok, noen av oss prøver frenetisk å kopiere hetrofile med rekkehus, barn, hund og stasjonsvogn, ok det, og ja, noen har knekk både her og der, men vi er først og fremst mennesker, ikke en seksuell legning.

FrP ynder å kalle seg et liberalt parti, der hvert menneske skal respekteres som individ uansett religion, hudfarge og seksuell legning, men det vises ikke i rekkene. Når er ung mann filmer andre unge menn i dusjen kalles det "uhyrlig" og blir brukt som en forklaring på hvorfor partiet gjorde det så dårlig i kommunevalget. Selvfølgelig er det Birkedal har gjort et overgrep, og en straffbar handling, men FrP tar allikevel ikke et oppgjør med sine holdninger til homofili generelt. De er mot kjønnsnøytral ekteskapslov, adopsjon osv.

Og det er en mannskultur i FrP, og derfor vanskelig å være åpen homofil i toppledelsen.

I stedet for å si "Kanskje vi skulle se på våre holdninger rundt dette" velger Siv Jensen heller å sanke stemmer på en ung kvinnelig politikers anoreksi. Nei, jeg sier ikke at anoreksi ikke er alvorlig, og ja, jeg berømmer Siv Jensen for hennes behandling av dette, men...

FrP har alt for mange løse kanoner på tur, i dusjen, i Riga og på landsmøtenachtspielene.

Da jeg selv sto fram som homofil for veldig mange år siden levde vi i en annen tid.

Jeg opplevde å miste jobben, ble kastet ut av hybelen jeg leide, ble banket opp av machomenn på byen om natta.

Nå er takhøyden en annen. Og stort sett bryr ikke folk seg om slikt.

Vi har topper i politikken som er åpne homofile, selv om jeg tviler på at verdens beste land er klar for en mannlig statsministerfrue.

Og knekk i håndleddet og fjær i rævva?

Ha ha, det er ikke til hverdags, det er som regel til fest, når miljøet feirer seg selv med en parade av glitter, løse øyevipper, lakk og lær.

Og kanskje hakket mindre vulgært enn å la seg suge for NOK 1600 på en mafiastyrt bule i Riga.

Velkommen inn i varmen Birkedal. Det ække så fali!

For du skjønner at en mannedress med slips og hele pakka kan ikke dekke over de små, nesten usynlige tegnene som bare vi homoene ser.

Jeg sier som Anne-Kat Hærland sa da en av The Great Garlic Girls sto fram som homo i Se&Hør: Guddameg, nå ble jeg sjokkert!!

Og til andre dressmenn og draktkvinner der ute.

Det finnes en klubb som heter LATE BLOOMERS.

Om dere skulle ønske dere en plass i solen:-)

ET STED I PHILLY

ET STED I PHILLY

ingenting er som å være ung

og sulten

bo i et ungdomsherberge og

late som om du er forfatter

mens alle andre mannfolk er opptatt

av yrker og possisjoner

ingenting er som å være

ung og

sulten,

lytte til Brahms,

med magen innhul

ikke et gram fett for mye,

utstrakt på sengen

i mørket,

røykende på en rullings

mens du jobber deg ned i

den siste vinflasken,

og arkene du har skrevet

ligger strødd utover gulvet,

du har tråkket

fram og tilbake

over dem,

mesterverkene dine,

som enten skal

bli lest i helvete

eller bli gnagd på

av nyskjerrige mus.

Brahms er den eneste

vennen du har,

den eneste vennen

du vil ha,

han og vinflasken,

mens du innser

at du aldri

vil nå fram til menneskene,

selv om du skulle bli

veldig gammel,

vil du aldri

nå fram til menneskene, og

miksen av Brahms og vinen

passer så bra

mens du ser lysene

i taket, glimt

av biler som kjører forbi,

snart sover du,

og i morgen,

ganske sikkert,

venter

flere

mesterverk

Charles Bukowski

KULTURKJERRING

KULTURKJERRING?

I går var jeg "kulturkjerring" - tok på meg den lange frakken, draperte et skjerf litt sånn kunstnerisk rundt halsen, og dro avsted for å se Høstutstillingen.

For det er jo fastslått at det er "kulturkjerringene" og homsene som konsumerer kunst ukritisk, som lepjer i seg det siste innen maleri, foto, video, bøker og film.

Og ja, alle kjerringene og homoene var på plass, samt enkelte småbarnsfamilier, les: unge kvinner med festlige gummistøvler, mintgrønne kjoler og med metroseksuelle ektemenn og økologisk velkledde småtroll på slep.

Fleecejakker og Grorudpalmer glimret med sitt fravær, selv om enkelte godt voksne Dressmanngubber var skremt ut av konene sine for å bivåne denne ganske så tannløse og kjedelige affæren.

Men "kulturkjerring?"

Jeg er ganske sikkert en kulturkjerring, for jeg kler meg etter "kulturkjerringkoden" når jeg lepjer i meg kunst. Og når Dagbladet forteller meg hvilke bøker jeg MÅ lese, så går jeg lydig til bokhandelen og kjøper det jeg har fått beskjed om.

Likeså er det med film og teater.

For når en kritiker skriver at denne forestillingen er "viktig" så lar jeg vedkommende stå uimotsagt, jeg sitter i salen og leter etter dette "viktige" som jeg ofte ikke evner å se.

Nei, jeg bare kødder!

For jeg er "kulturkjerringa mot strømmen" - jeg liker å oppdage ting selv.

Og mine gode venn i Dagbladet sa en gang til meg "du behøver ikke lese alle disse drittromanene bare fordi vi i kulturredaksjonen sier du skal gjøre det!"

Men det er vanskelig. For når alle sier at "Oslo 31. August" er den beste norske filmen noensinne krever det sin mann å mene noe annet, og når nesten alle river av seg håret for Liv Ullmanns prestasjon i "Lang dags ferd mot natt" sitter du ikke på Håndtverkeren og mener at det var gammeldags og tenderte til skingrende overspill ikke sant?

Nei, du holder inne, du vil ikke være negativ.

Du vil gjerne være en av gjengen som mener det samme.

For flertallet har alltid rett, det vet vi.

Men i går, på Høstutstillingen, med et lite fargerikt skjerf drapert rundt halsen, følte jeg dette ubehaget igjen. Du går fra det ene kunstverket til det andre, og det eneste du har lyst til å gjøre er å rope så det gjaller i hele galleriet: HVA FAEN ER DENNE DRITTEN HER?

Hvor er kunstnerne som spydde på damaskdukene, hvor er de unge mennene som stakk hverandre med kniv på Theaterkaféen? Hvor er kvinnene som ble bannlyst av medsøstre, som ofret mann og barn på kunstens alter?

Du står foran et strikket eller tovet bilde og noen raggsokker spredd utover gulvet og tenker; javel, er dette alt?

Så, denne kulturkjerringa er forbannet!

For selv Lambda har politikerne greid å fucke opp.

Vi er kulturellt fucked i dette landet.

Det er nesten så jeg er enig med Carl Ivar Hagen. Selg Munch til utlandet, bruk pengene på gamlehjem og barnehager, og sett fyr på resten av dritten!

Og når alle de gamle har fått enerom, alle ungene har fått barnehageplasser, sykkelstier og trygge skoleveier kan vi sette oss ned å se på "Skal vi danse?"

For selv den mest ihuga kulturkjerring kan ikke motså Noman Mubashir i mintgrønn slengbukse på parketten, så får det heller være at ingen av oss er villige til å innrømme det:-)

IKKE GOD NOK?

IKKE GOD NOK, NÅR DU IKKE FÅR JOBB I OSLO?

Norge er et langstrakt land, det kulturelle Norge er ikke fullt så langt.

Ok, vi ynder å smykke oss med samekulturen i store sammenhenger, lar noe festpyntede samer friske opp i OL-seremonier, lar en ung seterjente synge et kvad når en statue avdukes, eller henter fram en innvandrer når det lyser for blendahvitt i rekkene.

Men når prisene skal deles ut er det Oslo og det urbane som vinner.

For det er en tett sammenheng mellom pressoppslag og prisvinnere.

Hedda utmerket seg positivt med å gi Årets forstilling til en ukjent produksjon som knapt nok pressen hadde sett. Men på scenekunst.no står det i dag å lese at Kritikerprisen for beste skuespillerprestasjon bare har gått til skuespillere utenfor Oslo to ganger de siste hundre år.

Det kan selvfølgelig henge sammen med at kritikerne ikke er flinke nok til å reise rundt i landet å se det som spilles. Men det kan også rett og slett være en annen grunn, en ikke så veldig behagelig grunn som vi nesten ikke tør snakke høyt om, at det finnes førsterangs og annenrangs teatre i Norge? For vi vet alle at det er aller finest å være på Nationaltheatret, så følger Det Norske Teateret, så Oslo Nye, osv. Av "utenbysteatrene" er rekkefølgen slik, DNS, Trøndelag Teater, Rogaland Teater, i verste fall HT i Tromsø.

(Oj, jeg glemte Riksteateret, der ser du!)

Og denne lista er stort sett de teatrene som blir anmeldt av kritikerstanden.

De mindre "ubetydelige" teaterhusene er så heldig at en kritiker sneier innom en eller to ganger i året, men stort sett er det dødt hav, og skuespillerne kan spille fletta av seg et helt liv uten å bli vurdert for en pris.

Og det som folk og kritikerstanden ofte glemmer er at alle disse "beste" en gang tok sine første vaklende skritt på et av disse teatrene som stadig blir oversett. Så sånn sett så fungerer jo disse som en slags off off Broadway-rugekasser for nye talenter. Men så snart en skuespiller får ferten av sitt eget talent søker hun eller han til hovedstaden for å gjøre seg fet.

Derfor er det vanskelig for de små å holde på talentene, da særlig fordi de ikke får omtale andre steder enn i lokalpressen som ofte er hardere i sin kritikk mot kunstnere som ikke er fra landsdelen osv.

Så det er i Oslo man blir "synlig" og det er stort sett til Oslo prisene går.

De store avisene ynder å kalle seg landsdekkende, de har en medarbeider for sport og nyheter stor sett i hver eneste liten by, men kulturen blir nesten ikke dekket. Og når små teatere kommer til Oslo for å gjeste blir de heller ikke anmeldt fordi de ikke kommer med en premiere eller fordi spilleperioden er for kort. Ja da...

Jeg konkluderer herved at den beste kulturen, de beste skuespillerne, de beste forestillingene finnes i Oslo. Selv om alle regionteatre har sine lokale stjerner som publikum elsker.

Jeg glemmer aldri en publikummer i Mo i Rana som sa til meg etter forestillingen:

Hvorfor er ikke du mer berømt, du som er så flink?

Det er fordi jeg spiller på feil teater, svarte jeg.

Selvfølgelig skulle jeg gjerne spilt på Oslo Nye, men hvem vil være fjerde bever fra venstre i Rosenkrantzgate når man kan være sjefsbever i Mo i Rana?

Så får det heller være at prisene uteblir, men æren, den er i behold...