IKKE GOD NOK?

IKKE GOD NOK, NÅR DU IKKE FÅR JOBB I OSLO?

Norge er et langstrakt land, det kulturelle Norge er ikke fullt så langt.

Ok, vi ynder å smykke oss med samekulturen i store sammenhenger, lar noe festpyntede samer friske opp i OL-seremonier, lar en ung seterjente synge et kvad når en statue avdukes, eller henter fram en innvandrer når det lyser for blendahvitt i rekkene.

Men når prisene skal deles ut er det Oslo og det urbane som vinner.

For det er en tett sammenheng mellom pressoppslag og prisvinnere.

Hedda utmerket seg positivt med å gi Årets forstilling til en ukjent produksjon som knapt nok pressen hadde sett. Men på scenekunst.no står det i dag å lese at Kritikerprisen for beste skuespillerprestasjon bare har gått til skuespillere utenfor Oslo to ganger de siste hundre år.

Det kan selvfølgelig henge sammen med at kritikerne ikke er flinke nok til å reise rundt i landet å se det som spilles. Men det kan også rett og slett være en annen grunn, en ikke så veldig behagelig grunn som vi nesten ikke tør snakke høyt om, at det finnes førsterangs og annenrangs teatre i Norge? For vi vet alle at det er aller finest å være på Nationaltheatret, så følger Det Norske Teateret, så Oslo Nye, osv. Av "utenbysteatrene" er rekkefølgen slik, DNS, Trøndelag Teater, Rogaland Teater, i verste fall HT i Tromsø.

(Oj, jeg glemte Riksteateret, der ser du!)

Og denne lista er stort sett de teatrene som blir anmeldt av kritikerstanden.

De mindre "ubetydelige" teaterhusene er så heldig at en kritiker sneier innom en eller to ganger i året, men stort sett er det dødt hav, og skuespillerne kan spille fletta av seg et helt liv uten å bli vurdert for en pris.

Og det som folk og kritikerstanden ofte glemmer er at alle disse "beste" en gang tok sine første vaklende skritt på et av disse teatrene som stadig blir oversett. Så sånn sett så fungerer jo disse som en slags off off Broadway-rugekasser for nye talenter. Men så snart en skuespiller får ferten av sitt eget talent søker hun eller han til hovedstaden for å gjøre seg fet.

Derfor er det vanskelig for de små å holde på talentene, da særlig fordi de ikke får omtale andre steder enn i lokalpressen som ofte er hardere i sin kritikk mot kunstnere som ikke er fra landsdelen osv.

Så det er i Oslo man blir "synlig" og det er stort sett til Oslo prisene går.

De store avisene ynder å kalle seg landsdekkende, de har en medarbeider for sport og nyheter stor sett i hver eneste liten by, men kulturen blir nesten ikke dekket. Og når små teatere kommer til Oslo for å gjeste blir de heller ikke anmeldt fordi de ikke kommer med en premiere eller fordi spilleperioden er for kort. Ja da...

Jeg konkluderer herved at den beste kulturen, de beste skuespillerne, de beste forestillingene finnes i Oslo. Selv om alle regionteatre har sine lokale stjerner som publikum elsker.

Jeg glemmer aldri en publikummer i Mo i Rana som sa til meg etter forestillingen:

Hvorfor er ikke du mer berømt, du som er så flink?

Det er fordi jeg spiller på feil teater, svarte jeg.

Selvfølgelig skulle jeg gjerne spilt på Oslo Nye, men hvem vil være fjerde bever fra venstre i Rosenkrantzgate når man kan være sjefsbever i Mo i Rana?

Så får det heller være at prisene uteblir, men æren, den er i behold...