SYNGE GAMLE SANGER

SYNGE GAMLE SANGER OM IGJEN

Det blir ikke sommer før svigermor hiver seg rundt og baker Verdens Beste eller Kvææææfjordkake som den egentlig heter. Kvæææææfjordkake, ordet skal uttales med en åpen æ med måsenebbet på vidt gap. Den ser ut som 30 ganger 40 cm skumgummi når den settes inn i ovnen, men når det står ferdig på stettefatet er den en flere etasjer-høy skjønnhet drapert i vaniljekrem, fløte, marengs og hakkede hasselnøtter der den troner på bordet med den broderte svigermorduken under seg. Perfekt sommer.

Sommer handler om å gjøre de samme tingene om og om igjen. Stoppe ved akkurat den kiosken og kjøpe kronesis med jordbær, fiske fra akkurat den brygga, si de samme tingene, spille den samme musikken. Sommer er de ukene som deler året i to, årstiden vi gleder oss til når alt håp er ute og istappene er et ustemt kirkeorgel på utsiden av vinduene og framtida er en strime lys i horisonten. 

Det er da sommeren er best, om vinteren, når man ikke husker skodde og regn, myggstikk og knott, de store fiskene du ikke fikk opp på land, de tyske bobilene, fergekøene, den lille rorbua i Lofoten der du trodde de ville servere fersk fisk, men burger og kebabtallerken var det eneste du fikk i landet her det er typisk norsk å være god og råvarene er de beste. Men ja, nå er en ny sommer her. Jeg hører miksmasteren gå ute på kjøkkenet til svigermor, værer margens og fløte som tårner seg som milde skyer på kjøkkenbenken. Og i utkanten av lydbildet kan jeg såvidt høre svigerfars hender som blar i Harstad Tidende og sier ett eller annet om jordbærene fra Grytøya. Det blir ikke sommer før svigerfar har sagt ett eller annet om jordbærene fra Grytøya. Og min kjære sitter på hurtigbåten fra Tromsø, nå er det bare hans nærvær som mangler, så er alt fullbragt. 

Om noen dager reiser vi til Hellas. Til den samme øya. Det blir ikke sommer om vi ikke drar til akkurat den øya. Før vi setter oss på balkongen og ser utover Egerhavet og min kjære sier: Å, så fint det er her! Og jeg sier: Det fine med denne øya er at det blåser litt her, og da er det ikke så varmt! Og min kjære sier: Og da holder myggen seg borte. Og jeg ikke sier: Det sa du ifjor.

Sommeren er å synge de samme gamle sangene, si de samme tingene, om og om igjen. Sommer er trygghet som repeterer seg selv. Vår sommer skal ha seg forandring frabedt. Selv nye parasoller på stranden kan utløse følgende tanke: Hva gjør dere her i vår sommer, kom dere vekk, vil vil ha våre gamle solblekete lyseblå parasoller der en av spilene stikker ut tilbake! For noe nymotens sludder!

Men nå, akkurat nå siler regnet ned over denne lille byen. Jeg sitter her ved et vindu og ser utover fjorden, på skodda som ligger tjukk i bukta. Kjenner på en tilhørlighet, en glede større en premiere, mer magisk enn terningkast 6 i avisa. Og i nesen river lukten av vanilje og krem. Jeg har bare en ting å si: Life, blessed be. Dette er min femtisyvende sommer. Og det blir ikke sommer før jeg selv sier: Dette kommer til å bli den beste sommeren i manns minne! Og at min kjære rister på hodet og smiler: Du skal nå alltid være så dramatisk! Og jeg sier: Det er dramatikk jeg lever av! Og han sier: Ja, men nå er det ferie Henriksen!

God sommer blogglesere! 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å skrive i ukene framover, men vil være tilbake i august, da fra København hvor jeg skal jobbe noen uker. Livet, et fint sted.

SKAL VI IKKE BARE KVITTE OSS MED HELE DRITTEN?

SKAL VI IKKE BARE KVITTE OSS MED HELE DRITTEN?

I fjor så jeg dokumentarfilmen "Lost Bohemia" i NYC som handler om alle kunstnerne som bodde i de øverste etasjene i Garnegie Hall på Manhattan. Det kjente bygget skulle renoveres inn i den nye tiden, man skulle blandt annet bygge nytt snorloft og oppgradere sceneteknikken, og da trengte byggherrene større takhøyde. Dermed ble alle de som hadde bodd der siden femtitallet kastet på gaten. Det var en opprivende film jeg fikk se på IFC (Independent Film Center) og rett bak meg satt en av de legendariske damene som hadde bodd der. Hun satt og gråt og kommenterte til sidemannen etterhvert som vi så veggen der Marilyn Monroe hadde kysset et rødt leppestiftmerke med den så berømte munnen sin ble hugget i småbiter, at Stravinsky's piano ble brutalt kastet ned i en container fra åttende etasje, at Marlon Brando's studio ble smadret og rommet der selve "hertuginnen av Carnegie Hall" hadde bodd ble rensket for møbler og andre klenodier, at en gammel ballerina lenket seg fast i rekkverket i trappehuset mens hun fremdeles gjorde noen hjelpeløse dansetrinn med de slitne føttene. I løpet av noen iskalde vinteruker forsvant en epoke i New York på grunn av at pengemakta hadde kommet inn som eier. Det skjer over hele verden. Det skjer i Oslo. 

Den dyre unyttige kulturen må lønne seg, ellers er det rett ut. 

Ja, kan vi ikke bare kvitte oss med hele dritten om den ikke lønner seg? spør populistene seg. Hva skal vi med Lambda? Hva skal vi med Oslo Kino? Hva skal vi med Oslo Nye Teater? Vel, for noen år siden spurte de samme menneskene: Hva skal vi med en svinedyr ny opera i Bjørvika? At svaret på det spørsmålet ble en ny storstue for Oslo, et av verdens mest berømte operahus, en av landet største turistattraksjoner, et åsted for konserter på taket med alt fra Kari Bremnes, Lindesnes Trekkspillklubb til Justin Bieber synes ikke å ha sunket inn. Nei, refrenget er fremdeles at kulturen er unyttig om den ikke lønner seg. Og vi kunstnere får stadig høre at "ingen kan leke seg gjennom livet" og "om du ikke kan leve av det du driver med så får du finne deg en skikkelig jobb!" Basta! Men fotball skal vi ha! Da snakker vi ikke om lønnsomhet. Er det ikke en skandale at et menneske som tjener flere millioner i året ikke makter å levere varene, ikke er i stand til å sparke en ynkelig ball inn i et mål? Men det er større tilgivelse for ikke å levere varene i sport enn det er i kulturfeltet. Der er det sink or swin, og kom deg vekk fra statskassa om du ikke leverer, ditt late surrehue som ligger på soffaen og drikker rødvin mens stipendene tikker inn på konto.

Etter alle solemerker står vi foran et regjeringsskifte ved neste valg. I Oslo er Høyre, FrP og Venstre allerede godt i gang med å rasere kulturen. Jeg kunne bitt av meg tungen i ren forbannelse fordi jeg var så idiotisk steike dum å stemme Venstre ved siste kommunevalg. Men jeg trodde på Trine. Jeg gjorde virkelig det. Men nå sitter Fabian og gutta og jentene kvikk og selger unna det som er av kultur i Oslo, og han skal takke seg for at moren hans ikke lenger er blandt oss. Jeg synes jeg hører henne der hun hadde kommet klakkende oppover Rosenkrantzgate med harmdirrende høyfrekventert stemme: "Rører du Oslo Nye Teater Fabian, så gjør jeg deg arveløs på flekken!!!!" 

Jeg kommer ikke over den veggen med Marilyn Monroe's leppestift, og jeg kommer ikke over at Oslo føkkings Kommune kanskje vil selge Oslo Nye Teater, at det kanskje skal bli et sånt revyteater med strutsefjær og bling bling. Eller at det skal bli Mc Donalds eller en stor Deli de Luca whatever der. For på Oslo Nye Teater sitter det historie i veggene. Der sto Lillebill, Aud og Arve, Wenche, Per og Toralv, selve  gullalderen i norsk teater, den tidens store stjerner.

Vi skriver i sand vi som driver med teater, og hverken replikker eller applaus blir hengende igjen etter oss. Den eneste fattige trøsten vi har er at historien vil fortelle ettertiden om alle de hodeløse hønsene som satt med makten gjorde hva de kunne for å ødelegge det lille vi hadde av kultur før pengemakta tok over landet. Og at de var noen av de samme menneskene som var livredde for at den norske kulturen skulle "bli revet i filler" som var med på å gjøre det. For hva er mer norsk enn Aud Scønemann eller Arve Opsahl? Eller Lillebjørn Nilsen-forestillingen som spiller for fulle hus på Oslo Nye i disse dager? Men for all del, det er et egnet lokale der en eller annet obskur tv-kanal kan sende en stupid talentkonkurranse der unge Barbiedukker og Kendukker kjemper om sine fifteen minutes of fame! Det er veldig populært, men kulturellt sett, ikke akkurat norsk produktplassering, men helt sikkert veldig lønnsomt. Kyss meg bak!

SKAL VI VÆRE LITT ÆRLIGE?

SKAL VI VÆRE LITT ÆRLIGE?

(om Dramatikkens Hus)

Skal vi være litt ærlige? Ærlighet er jo så populært i Norge. For ett par år siden fikk vi Dramatikkens Hus i Oslo. Et hus som skulle være et samlingspunkt for oss som skriver scenetekst. Noen av oss trakk på smilebåndet, andre sukket mer eller litt mindre lettet. Selv gikk jeg til huset med et åpent sinn, jeg ble bedt inn, fikk kaffe, kunne sette meg ned med en dramaturg i bakgården, jeg følte at jeg var litt viktig, at jeg var en som ble regnet med, at noen endelig hadde forstått at jeg er leverandør av råvaren, av teksten. 

For i de seneste årene var vi dramatikere blitt marginalisert. Vi som skriver var havnet nederst på maktpyramiden i teateret, og det skulle dette huset gjøre noe med. Og en troika ble ansatt. En leder for manusutvikling, en leder for scenenbiten, og på toppen ble det plassert en daglig leder som skulle ha siste ord. Og helt øverst satt et styre. Vi var så glade at vi ikke la merke til at dette nye vidunderet av et hus lignet på et hvilket som helst annet teater i byen. Mitt stykke NOMI hadde premiere der i fjor, det var fulle hus, og jeg var happy, det var visst resten av huset også, fikk jeg inntrykk av. 

I månedene etterpå gikk jeg ut og inn av dørene der, det var hyggelig, jeg fikk nye venner, mange av dem er dramatikere. Jeg knyttet kontakter, jeg fikk et nytt nettverk. Jo, dette huset var blitt det det skulle være. Men så skjedde det noe. Som det sensitive mennesket jeg er så værer jeg lett når det er dårlige vibber i et hus. Jeg forsto ikke hva det var som hadde skjedd, men jeg merket at ett eller annet ikke lenger var slik det hadde vært. Og så for noen dager siden braket debatten løs på scenekunst.no - resten er foreløpig ikke historie, men vulgære utgytelser og personangrep. 

Jeg aner ikke hva som har skjedd, eller om det i det hele tatt har skjedd noe i kulsissene på Dramatikkens Hus, men med en gang statlige penger kommer på bordet, et styre, og hele smæla, må et teaterhus tilpasse seg, og vil uten å ville det begynne å ligne på andre institusjoner som får penger fra kulturdepartementet. Men det var vel ikke det Dramatikkens Hus skulle være, en blåkopi av et hvilket  som helst annet teater? Det skulle jo være et fristed. Et sted vi som skriver kunne få utvikle prosjektene våre, der rekrutteringen til ny norsk scenetekst skulle skje? Men akk, nå har dette huset blitt som andre hus. Du sender en mail, du får ikke svar. Du sender en ny mail, men møtes med taushet. Nå er det slik at jeg hverken lever eller dør på grunn av Dramatikkens Hus, jeg er så etablert at jeg ikke behøver å sende tekstene mine dit. Og som Liv Aakvik så treffende sa det før huset ble en realitet: "Hus kan ikke skrive!" 

Nå har styret kommet med en uttalelse i pressen. Hele huset, modellen og styringsformen skal evalueres, og det er gode nyheter. Men om det blir slik at det skal innsettes et nytt styre burde det sitte flere dramatikere som har jevn produksjon, og med markante stemmer i det, ikke de sedvanlige kulturkakkerlakkene som kretser rundt etter maktposisjoner i kulturfeltet. For hus kan ikke skrive, jeg er helt enig i det. Skrive er det dramatikere og forfattere som kan, og da må disse få lov til å stake ut veien videre for Dramatikkens Hus. For vi som skriver vet en ting, og det er at det er ingen som vet mer om det å skrive enn de som aldri har skrevet et ord. Om ikke dramatikerens rolle på Dramatikkens Hus blir mer sentral bør hele prosjektet legges ned, og vi kan gå tilbake til de respektive hulene våre. For det er hjemme foran pc'n dramatikk og gode scenetekster skapes, ikke over en halvliter i bakgården på Oslo Mekaniske Verksted. For nå er det faktisk slik at når du sitter der om kvelden og kommer i snakk med fremmede at de sier: "Jøss, er det teater her også?"

FØLING I FJØRA

FØLING I FJØRA

Det sprutregner. Jeg hører lyden av regnet som treffer asfalten der ute, en lyd som blander seg med en annen mye høyere. Jeg hører klakking av Freedom Tower-høye hæler som tripper sint på den andre siden av stakittene. Jeg løper til vinduet og ser tre girafflignende pastellfargede skapninger som svaier under rosa kjempeparaplyer. Parykker, hvite som sukkerspinn, lakk og taft, rosetter og pomponger reddes såvidt i styrtregnet. Damene er på vei til byen. Det er Gay Pride.

Jeg synker ned i minner om den gangen jeg var en av de som rula Oslos uteliv. Da parykkene ikke kunne bli høye nok, da Nelly Nylon slo høl i hue på en politimann med stilletthælen så blodet spruta, og Kim Friele satt som en myndig pepperkakedame i bunad og ringlende søljer innerst i baren på Metropol, og Lofot-Lisa var så rappkjefta at det dugga tverrs igjennom de nedtrukne gardinene i Reidar's Selskapslokaler nede i den mest lugubre delen av kvadraturen. 

Ja, den var den gangen det, og ikke nå når folk løper ut i hagen og roper hurra etter transene der de klakker og bukserer couturen inn i en pirattaxi på Galgeberg. For den gangen var det hårda bud, da de store gjengene sto oppe på Egertorget og mosa oss da vi prøvde å løpe som små redde grå mus ned på T-banen, med glossy klær stuet vekk i en bærepose. For vi måtte skifte av oss all stasen på do før vi våget oss ut i den livsfarlige storbynatta, den gangen Oslo var mye farligere enn det den er nå (om du trodde det var motsatt) For i riktig gode gamle dager, for litt siden, var det forbudt ved lov å være homofil i Norge, og justisen for de som kom ut av skapet i full offentlighet var strengere enn den verste sharia-lov. 

Nå, tre tiår seinere, er jeg en godt voksen kulturfiffer som får betalt for å kle meg ut på jobben. Men jeg tenker at alt ikke er såre godt her i Lykkeland, for ikke å snakke om andre steder i verden. Senest i fjor ble en ung mann slått helseløs på åpen gate i Trondheim bare fordi han er homo, og "homo" og "soper" er noen av de første mobbeordene ungene snapper opp i barnehagen. Og selv om de fleste ikke løfter et øyelokk når du sier "dette er forresten mannen min" så er ikke alle kamper vunnet. Vi er fremdeles henvist til kirketrappa om vi skulle ønske å gifte oss, og vi er ikke regnet som helt "tilregnelige" av mange til å oppdra unger. 

Og jeg blir enormt provosert at mange av "kjendishomoene" bruker sin posisjon til å fjase og skrulle, fortelle at de bare spiser stivpiskete eggehviter til frokost for å holde seg tynne, sprøyter ansiktet fullt av botox slik at de ser ut som Ivo Caprinodukker eller det som verre er. Takk Gud for at vi også har flotte folk som Anette Trettebergstuen og andre som får vekta litt mer i vater!

(Og i dag sender jeg en varm tanke om håp og forandring til alle som forfølges, fengsles og dør på grunn av at de elsker feil person.) Love, love, love. 

Men nå er det Gay Pride og føling i fjøra. Og det er stas. Det blir ikke fest før Gloria Gaynor synger at hun will survive og alle løsneglene brekker! Vi homoer og lesber, bi og transeksuelle har gått gjennom en lang og vanskelig reise de siste tredve åra. Ja, vi har kjempet hardt for å komme dit vi er i dag. Så får det heller være at ikke alle kamper er vunnet. Men om du ikke tåler at vi svinger litt med fjøra på Karl Johan én dag i året, så kan du kjøsse deg midt i Dressmanndressen! 

Kiss me quick, and call me madam, motherfuckers!!!!

GOKK

GOKK

Vi skal flytte til gokk. Gokk? Ja, gokk, du hørte riktig. Hvor er gokk? Gokk? Sa du gokk? Ja, jeg sa gokk! Hvor i gokk? Og hvor er gokk, egentlig? Gokk er alt som ligger nord for Sinsenkrysset. Gokk er det motsatte av ruccola og latte. Gokk er litt langsommere dager, lenger vinter og småpludrende lokalavis som fremdeles forteller om årets første hestehov og der kultursidene har kakebasarer og Miss Wet T-shirt som hovedoppslag. (Sorry RB, kodet melding til mine venner i lokalpressen:-) 

Gokk er fint! 

Men gokk, sier du, er ikke gokk veldig avsides? Avsides, hallo? Norge er avsides. Vi bor jo rett ved iskanten her oppe. Hva spiller 100 mil for rolle? Gokk! Aldri vært i gokk, sier de fleste, men jeg skulle gjerne dratt dit, det er bare så mye annet jeg må se først. 

Jeg er så lei av føkkings Grünerløkka med alle disse frognerbertene som sitter tre og tre i bredden med combivogner og puppen ute! Jeg er lei av folk som dytter og pusher for å komme ut og inn av trikken, sure folk som ikke hilser, aldri smiler, som tror de er så jævla urbane at det ser ut som om de driter Prada og Dolce&Gabbana-whatever. Jeg vil vekk, jeg vil hjem til gokk! Jeg kommer fra gokk. Jeg er gokk. Gokk gokk. Joik og tørka kjøtt, fisk i fjorden, storsei med lever i gryta, dra opp litt poteter. Ja, det har kanskje klikka for meg, men jeg vil hjem til gokk. Nå er det gokk!

Men du skal vel ikke brenne alle broer? sier du. Har du sett en bro brenne? sier jeg. Nei, det har du ikke. Broer brenner ikke. De faller kanskje ned, det hender at et skip krasjer i dem, men de brenner aldri. Det er en metafor, sier du. Ja, sier jeg, det vet jeg vel. Nei, jeg skal ikke brenne alle broer, jeg har et rom, en seng stående, jeg tør ikke flagge gokk sånn for hele verden. Du får ikke jobb i radioteateret eller i NRK Drama om du bor i gokk. Når du er skuespiller  er du død når du bor i gokk, skjønner? Så ja, jeg flytter med kjæreste, katt og bokhyller til gokk, men jeg vil ha et lite krypinn her i føkkings urbane Oslo hvor det er så forbanna viktig å bo for å være en som henger med i svingene. Selv om det grøsset jeg tidligere følte gå langs ryggraden når jeg kom "hjem" til Oslo ikke lenger er der. Oslo for meg er en by av mange byer, en slags transittilværelse, et venterom, jeg trives ikke lenger her.

Oslo urban? Oslo er ikke urban. Oslo var mer urban for femti år siden da folk sa goddag og tusen takk, når folk smilte til hverandre på gaten uten redsel i blikket. Den gangen folk valfartet til Steen&Strøm for å prøve den nye rulletrappa og Wenche Myhre var årets babe. Nå er det mest nedslåtte blikk, skubbing og knuffing, og "hva faen er det du glor på din gnom?" Ja, stort sett. Jeg vil hjem. Jeg vil til gokk der de gamle gubbene sitter på kaia og ser på måsen, røyker en rullings og snakker om været og silda som er på vei inn fjorden, der himmelen er høy og kaffen alltid står på plata og putrer og du ikke behøver å sende brev for å spørre om du kan stikke innom, skjønner? Gokk gokk, jeg vil hjem.

Ja, jeg er urban. Og når jeg vil være urban reiser jeg til Paris eller New York. I de store deilige verdensbyene er folk urbane, der snakker man sammen, nyter livet, smiler og slenger en bemerkning etter hverandre på gaten. Vil du sitte her? spurte jeg en eldre frue på Frognertrikken i går. Hun bare så på meg med et snøft og så snudde hun ryggen til. Ok, jeg vet at jeg har utseende mot meg, ser litt livsfarlig ut, at jeg får gamle damer til å tviholde på vesken, men jeg har et hjerte som blør for duften av liljekonvallparfyme og golfjakker med små perlebrosjer på blondekragen. Men gamle damer er redde, de leser i VG at store bander er ute etter nettopp dem. Orker ikke mer av det. Jeg vil hjem til gokk. Jess, det vil jeg. Jeg vil sitte i mitt nye kjøkkenvindu og se utover fjorden, se lyset, været som plutselig slår om. Så kanskje, om ett år eller to, vil jeg kanskje si, hva pokker gjør jeg her i dette forblåste fjordhølet? Og da er det jo bare å sette seg på et fly til noe annet. Gokk er en del av verden, det går fly både til og fra, så jeg har ikke panikk.
Eh, kanskje litt. 

EN HELT NY SOMMER?

EN HELT NY SOMMER?

I fjor sommer mistet Norge sin uskyld, har jeg ofte lest.

Ser ut på haven, på den første sommeren som ikke uskyldig.

Sommeren i år ligner sommeren i fjor. Jeg ser ingen forskjell.

Gresset vokser like fort. Rosene er like røde.

Pæretreet ser helt uberørt ut, forholder seg ikke til skyldspørsmål.

Menneskenes hjerter forandres aldri, 

sa hun med midtskill og tung knute i nakken.

Jeg sitter her og tenker på det.

Mens ei skjære bygger reir der ute.

Et fuglepar setter bo, tror på at det finnes en framtid.

En slags trøst...

*

God sommer blogglesere.

STÅ PÅ KRAVA

STÅ PÅ KRAVA

Jeg våkner, skrur på radioen, setter på kaffen, kryper tilbake under den varme dyna, går online, sjekker mail, Facebook og Twitter mens jeg hører kaffetrakteren jobber og P2 forteller meg siste nytt. 

I dag er det FrP som kommer med en lang kravliste for innvandrere: "Vi trenger en kraftig innstramming" sier de. "Innvandrere må være som oss, de må snakke norsk, kle seg som oss, oppføre seg som oss, for å fortjene opphold i dette landet!" Basta. Inga Marte Thorkildsen sier at "FrP har mista grepet" i samme reportasje. Leve som oss? Ok, hvem og hvordan er vi? Er vi en homogen masse? Fem millioner klonede individer, så like som kinesere, hadde jeg nær sagt?

Solen skinner inn gjennom det åpne vinduet, lufta ute er skarp med løfter om sommer i seg. Jeg sitter her med kaffen og gleder meg til sommerferie. Og jeg tenker på krav og tilpassning. Når jeg er i USA tilpasser jeg meg det amerikanske systemet. Jeg sier "God bless you too" og "Have a lovely day" selv om vi ikke sier det i det landet jeg kommer fra. Jeg nikker til fremmede i heisen, jeg overser ikke folk som smiler og sier hei, jeg svarer tilbake selv om vi ikke driver med slikt i mitt fedreland. Men jeg blir ikke amerikaner, selv ikke om jeg hadde flyttet dit hadde jeg blitt amerikaner i mitt hjerte. 

Har du vært i Little Norway i USA? Der er det femte generasjons nordmenn som er norskere enn de fleste nordmenn. De sitter i bunad på 17. mai, de spiser lefser og får i kål, snakker norsk med tykke amerikanske vokaler. Og har du vært på solkysten i Spania, i de norske gettoene der mange nordmenn har bodd i mange tiår uten å lære seg å si god morgen på spansk? Og nå vet jeg hva mange av dere tenker. Vi betaler for oss, vi ligger ikke Spania til byrde! Nei? Men nordmenn i Spania bidrar vel ikke så mye? Og hvor mange sitter ikke nede på solkysten, tidlig pensjonerte og slikker sol mens trygd eller pensjon tikker inn på konto? Jeg ser ikke noe poeng i at nordmenn skal bli spanske, like lite som jeg ser nødvendigheten av at somaliere skal bli nordmenn. Folk har røtter, og røtter er viktige. At de som bor i Norge skal følge norske lover er en helt annen sak. Det må vi alle.

Men krav? I går hadde Dagbladet en sak på forsiden.

"Slik skaffer du deg den billigste ferien under eurokrisen" eller noe sånt. Og i forrige uke hadde VG denne: "Slik kan DU tjene på eurokrisen!" Slike forsider er da utrolig vulgære og upassende nå når hele Europa ligger med brukket rygg? Men vi er jo eksperter på å stille krav til absolutt alle, men vi vil ikke fire på krava selv. Vi streiker for noen hundrelapper, og vi er så "etiske" at vi ikke vil dra til Hellas bare fordi nynaziztene fikk 8% oppslutning i det greske valget. Vi krever av andre, men vi vil ikke at andre skal stille krav til oss. Vi er midt i en opprivende rettsak der det skal avgjøres om det den skyldige har gjort var drevet av sykdom eller politisk ideologi. Han som står for retten er en nordmann som ikke tilpasset seg norske lover og norsk væremåte. Men mennesker er forskjellige, vi er et produkt av oppvekst og miljø. Og vi er ansvarlige for våre handlinger. Og vi plikter å forholde oss til de enhver tid gjeldene lover i dette landet.

"Hvor er du fra?" spør de i USA. Neste spørsmål er ikke "Hvorfor er du her, hva vil du?" som det ofte er i Norge. "Hva er du ute etter, hva vil du ha av oss?" Vel, det er ikke alt som er fantastisk i USA, men de er verdensmestere i å innlemme folk som har noe å bidra med. Og jeg mener at innvandrere i Norge har svært mye å bidra med, og de fleste bidrar mer enn godt nok. Ok, noen av dem dekker seg til med tøystykker, og det kan saktens diskuteres. Men vi bærer også et slør. Det sitter foran øyne og ører på mange av oss. Og man trenger øyne for å se. Ører for å høre. Men ingen i dette landet vil ha stempelet

rasist på seg. "Jeg sier dette fordi det er ytringsfrihet i Norge!" sier mange "Og jeg mener at vi bør få lov å sette noen grenser. Jeg er tross alt nordmann jeg også..." er refrenget ofte. I Tyskland på 30-tallet var det heller ikke så mange som "var" nazister. "Vi stiller bare noen høyst relevante spørsmål om jødene!" sa tyskerne. Og resten er historie. 

Vennlighet, sa hun med blomsten i håret, hun som fikk prisen 21 år for sent. Hun som satt i husarrest i mange mange år på grunn av et regime blottet for kjærlighet og empati. Det er viktig å stå på krava, og det er helt ok å være stolt og glad over landet sitt. Men det kommer ingenting inn i en lukket hånd. Og de jeg nevnte i sted, de norske amerikanerne i Little Norway er etterkommere av norske mennesker som måtte forlate fedrelandet fordi de ville dødd av sult her. De fleste av dem fikk jord til spottpris, et nytt liv og store muligheter. Mange av dem har blitt vulgært rike. Og de var med på å fordrive de menneskene som bodde der, de som eide landet. De kalles indianere, de er et fordrevet folk som bor bak gjerder, i reservater. Har du hørt om dem? Det har du ganske sikkert. Allikevel roper mange her i landet:

"Norge du må vakne, innvandrerane kjem!!!"

Historien kjenner aldri seg selv igjen. Og menneskenes hjerter forandrer seg aldri.

FOLK FLEST

FOLK FLEST

Da et visst politisk parti kom opp med begrepet "folk flest" var de smartere enn de var klar over. Eller hva vet jeg? Kanskje det var et bevisst PR-grep? For stort sett vil mennesker være vanlige folk Det ligger ikke i nordmenns natur å "stikke seg ut" eller være "annerledes." Jeg skal ikke si noe stygt om hvermansen, for hvermansen er god nok han, det er ikke det. Men folk flest? Hvem er det?

Her om dagen skrev jeg denne statusen på Facebook og Twitter (jeg er synkronisert):

"Det er umulig å diskutere innvandring i Norge, så snart jeg skriver ordet "karri" begynner alle å hyle Mullah Krekar!" Det fikk en venn av meg til å bli rasende, og han mener at slike utsagn burde jeg holde meg for god til å pøse ut på nettet. Ok, her er hva jeg mener, jeg var kanskje litt rask på tastene.

Når "folk flest" diskuterer innvandring er det som regel i negative ordelag og gjerne med denne innledningen: "Jeg er ikke rasist altså, men jeg må bare få lov å si...Jeg er tross alt nordmann jeg også..." Og så dundrer man løs på alt som er negativt rundt innvanding til Norge. Vel, nå sier ikke jeg at absolutt alle i gruppen "folk flest" er negative til innvandrere, og jeg tror vett og forstand er jevnt fordelt i alle lag av folket.  Men det jeg etterlyser er en mer saklig og faktabasert debatt om emnet, en debatt i det offentlige rom som ikke sporer av med en gang den begynner. Det var bare det jeg mente med karri og Krekar. Ok? Dessuten springer statusen ut fra en karakter i programmet "Torsdagskveld fra Nydalen" der de har en dame som er i overkant digital og sitter og legger ut statuser på Facebook og Twitter, og uansett hva hun skriver om så ender hun opp med å skylde på innvandrere og Mullah Krekar, noe jeg syntes var veldig morsomt. Akk, men det synes kanskje ikke alle...

Men folk flest, hvem er nå det? Selv er jeg neppe folk flest. Jeg har fått huden full, blitt kaldt kulturmarxist, ignorant politisk korrekt drittsekk, pr-kåt homo som tror jeg har noe mellom øra, spyttslikker, hjernevaska kulturfiffer osv. For "folk flest" mener at det er helt comme il faut å skjelle på "fiffen" og da særlig "kulturfiffen" som ligger på den dyre designsoffan og drikker rødvin mens stipendene tikker inn på konto, sånne late slabbedasker som ligger samfunnet til byrde, som når de gidder skribler ned noen krusseduller på et papir, noe meningsløst sludder som "folk flest" ikke forstår et kvidder av, og så skal det atpåtil subsidieres av "skikkelige arbeidsfolk" som sliter tungt for sitt daglige brød osv. Ja, dette finner vi fifferne oss i dag etter dag, år etter år, men pirker du bare såvidt borti "folk flest" så er 100 og ett ute. For "folk flest" er mange, de er selve grasrota, og de er veldig nærtagende. Jeg skrev en gang en liten negativ linje om DDE, og jeg trodde nesten Facebookprofilen min skulle begynne å brenne! My oh...

Men som sagt, folk flest får nå bare være folk flest. Og vett og forstand? Ingen besitter sannheten. Men folk flest, for å holde seg til fakta, bor ikke i Norge. Folk flest bor i Kina, om du ikke visste det.

Love in da house.

KVINNESAK LIKSOM?

KVINNESAK LIKSOM?

Kort melding: 

Hører på P2 at den kvinnelige programlederen forkynner at mimrefestivalen Norwegian Wood var dominert av "gamle gubber" - ok? På lørdag reagerte jeg og mange andre på at flere mannlige politikere karakteriserte Aung San Suu Kyi som "denne lille vevre kvinnen...og tenk at hun kan besitte så mye kraft!" Jeg blir like sint på grunn av begge deler. Der rommet for hva man kan kalle kvinner stadig blir smalere, er det "fri flyt" for hva vi mannfolk må tåle. Hørt disse? "Stakkar, han er mann, han kan ikke ha to tanker i hodet samtidig!" eller "Næmmen, har han kledd på seg selv i dag?" eller "Du er mann, jeg er kvinne, så dette er du ikke i stand til å forstå!" eller hva med denne "Jasså, du mener at det å holde opp døra for meg er det samme som likestilling?" eller "Når du sier det du gjør nå, er det et typisk eksempel på mannlig hersketeknikk!"  

Men det er faktisk slik at det også er noe som heter kvinnelig hersketeknikk, det finnes kvinner som ikke kan ha to tanker i hodet, som kler seg tacky osv. Så skjerpings. Jeg kunne sagt: Ta dere sammen drittkjerringer, men det skal jeg ikke gjøre. For i Norge er vi best på likestilling, og vi behandler våre spinkle og vevre kvinner med respekt. Ha en fin dag. Love in da house.

Minner til sist om at det var Eva som dreit på draget og spise et eple av feil tre. 

Det er derfor menn skyr frukt og grønnsaker.

MEDFØLELSESTRETTHET

MEDFØLELSESTRETTHET

"Denne lille spinkle kvinnen har mer kraft enn det man skulle tro når man ser henne" sa Jens Stoltenberg rett etter at Aung San Suu Kyi gikk ned fra podiet i Oslo Rådhus. Her i verdens beste lykkeland der likestillingen påstås å være et skoleeksempel for store deler av verden sa han det. Jeg tror neppe han vil sagt om Nicolas Sarkozy "...tenk at denne bittelille dukkemannen osv..." 

Men la nå det ligge.

Aung San Suu Kyi traff på en god dag i Norge der rikskringkasteren ikke sender direkte fra rettsaken som pågår i Oslo Tinghus. Hun fikk tale både for lyd og bilde, uten sensur, selv om media hele tiden fóret oss med detaljer om privatelivet hennes, som media har for vane å gjøre for å vanne ut nyhetene. Og hun introduserte oss for et nytt ord. Mine damer og herrer: Medfølelsestretthet. 

Og jeg tror nok det er det vi lider av de fleste av oss. Hvor ofte hører vi ikke: Jeg skrur av, jeg makter ikke mer av denne elendigheten!? Men Aung San Suu Kyi sto der og gjentok det om og om igjen. Og hun snakket om vennlighet, vennlighet, vennlighet. "Det kan ikke bli nok vennlighet i verden" sa hun. Men hun sa også: "Perfekt fred er ikke for denne verden."

Og hun hadde ikke før gått ned fra talerstolen før "terningkastene" begynte å trille. Alt fra en lyrisk Kåre Willoch, til mer skeptiske stemmer som mente at hun modererte talen sin veldig med tanke på sin fremtidige karriere som politiker i Burma. Ja ja, vi er jo så flinke til å sette bjelle på katten her hjemme i dette landet der alle politikere sier hva de mener og ingen tenker taktisk. 

Men er vi for trette av krig og elendighet til å ha medfølelse? 

Snur vi ryggen til de grusomme tv-bildene som vi har sett så alt for mange ganger. Ja, det gjør vi nok. Men jeg tror det har noe med hvordan og hva som blir vist, For når media hele tiden fremstiller f.eks Afrika som et kontinent der absolutt alt er galt, blir vi sittende igjen med en følelse at det ikke nytter. Vi gir opp. Men det skjer mye bra i Afrika og mange andre steder, men akk, at ting går bra er ingen nyhet i våre deler av verden om det ikke handler om penger eller sportsprestasjoner. Så derfor blir både vi og media skippertak-mennesker under innsamlingsaksjoner og Nobel-utdelinger/konserter. I dag var det VM i stående applaus for denne kvinnen som ikke en gang fikk lov å reise til sin egen manns dødsleie. (vel, hun måtte velge mellom mannen eller fedrelandet.) Men hun ga seg aldri, hun godtok å sitte i husarrest, vek aldri, sto opp hver morgen i mer enn to tiår, satte en blomst i håret og ba sine bønner om et bedre og demokratisk Burma.

Å se henne i dag står i grell kontrast til debattene her hjemme om tiggere, asylsøkere, rasisme og gryende hat mot alt som er fremmed. Men som de fleste gjør når fint besøk ventes, man vasker og rydder i hjemmet, fjerner det man ikke vil vise. I dag var Norge et prakteksemplar av et fritt og demokratisk lykkeland med konge, dronning og stivpyntet fiff. Men Norge synger en annen sang også. Vi kan den alle sammen. Kaster vi ut 450 barn som er født i Norge står vi for det diamantralt motsatte av hva Aung San Suu Kyi står for. Og Nobelsprisen blir bare et symbol på alt det som aldri kan bli til virkelighet fordi det ikke finnes vilje til å gjennomføre det. 

Medfølelsestretthet? En fint ord. Vi burde lære det utenat alle sammen. 

Og tenke på hva det betyr. 

FEIT SOM FAEN

FEIT SOM FAEN

(Foto: Bjørn Leirvik - fra "Just Another Fucking Diva Queen")

Jeg har kastet bort flere år av livet mitt på å hate kroppen min. 

Jeg har stått foran speilet og fortvilt over fettvalker og skjorta som strammer over magen, forbannet den trange buksa der bilringene henger og disser over linningen. Ja, så mange dager har jeg følt meg nesten spedalsk når jeg har truet meg selv til å gå ut blandt folk. Og jeg har stått i garderoben på teateret rett før jeg skal inn på scenen å levere og følt meg mindreverdig og som et dårlig menneske fordi jeg ikke makter å holde meg sylslank. Og på hvor mange kostymeprøver har jeg ikke bitt tennene sammen og lukket øynene mens kostymefolka noterer ned mine vitale mål, 112 cm rundt livet, og ser at de later som om det er høyst normalt - for ikke å såre meg. For i mitt yrke skal man være slank og trent, lekker og perfekt. Vel, jeg snakker om de dårlige dagene.

Så er det de fine dagene, når jeg føler meg vel, og kan leve med hvordan jeg ser ut. 

At jeg vet at jeg er god nok, at ansiktet mitt forteller det det skal, at kroppen min fungerer, at jeg er en av de som henger med i svingene. Men det skal så lite til, en slengbemerkning, et ord, et blikk, og så faller du sammen. Jeg har ikke noe i mot å by på meg selv. Jeg kan sprade halvnaken på scenen uten at det gjør noe som helst. Jeg kan se at kroppen min passer til spesielle roller, og jeg bruker det for alt det er verdt. Men mest av alt vil jeg være tynn. Bare slenge på meg en stram t-skjorte og hoppe i et par bukser, vite at jeg ser bra ut. Og jeg prøver å drite i de ti kiloene jeg har for mye. Og hodet mitt forteller meg historier som handler om virkeligheten. Du ser ok ut, du er ikke smellfeit. Du har to armer og to bein. Kroppen din kan stort sett gjøre det du ber den om. Den kan gå, løpe, elske og danse. Og hodet mitt sier også at jeg er over femti år, og at folk flest over femti ikke er så veldig tynne lenger, at det går bare en vei, med oss alle. Det er en fattig trøst, og jeg hater det intenst, av og til...

Men så er det dette helvetes presset fra alle kanter.

Fra reklame, miljø, folk som trimmer og trener til det tyter ut av ørene på dem. Jeg hater å trene! Jeg hater å jogge! Men jeg kan gå i fem timer i ett strekk, men du får meg aldri inn i et treningestudio. Og så dette forbanna helsepratet. Hvetegress, nei til karbohydrater, nei til brød, whatever. Det er til å bli sprø av. Og jeg spiser riktig. Jeg dytter ikke i meg kaker og sjokolade støtt og stadig. Men jeg blir ikke tynnere av den grunn. Spis litt mindre, sier de syltynne. Men jeg spiser ikke så mye. For i min familie ligger det i genene. Jeg legger på meg bare jeg går forbi et bakeri eller ser bilde av en kake i et ukeblad. 

For noen år siden tok jeg et valg. Aldri mer slankekurer. 

Jeg har sultet meg ned til status radmager to ganger i livet. Og alle sa: Herre Gud, du ser syk ut! Begynn å spis igjen! Nå spiser jeg det jeg vil, men bare hjemmelaget mat, aldri junkfood. Kjøtt og fisk, frukt og grønnsaker. Og jeg blir verken tynnere eller feitere. Holder meg passe blubben og kvapsete. Ja, jeg kan harselere litt med dette, for jeg har stort sett fine dager da jeg godtar hvordan jeg ser ut. At jeg er en godt voksen mann som har innsett at russetiden er over og aldri kommer tilbake. 

Her om dagen gikk jeg til Sarah for å handle noen nye sommerskjorter og shorts. Ikke gjør det! For når du ikke får på deg XXL er det noe som er riv ruskende galt. Unnskyld, sa jeg til fyren i disken, blir klærne her mindre og mindre? I fjor fikk jeg på meg XL men nå er XXL for lite, og det er ikke jeg som har blitt feitere, jeg får på meg skjortene fra i fjor? Han lo. Vi er helt fortvilte, sa han, det stemmer, klærne blir faktisk mindre, det er nesten ingen som får noe på seg lenger. Og skandinaver er jo større enn sydeuorpeere generelt. Takk. Takk, det finnes en Gud! På et blunk var jeg innlemmet i de normales rekker og kunne avlyse enveisbilletten til leprakolonien som planlagt.

Og jenter, om dere trodde at det bare er dere som lider av kroppshysteri, ta det helt med ro, vi er like forfengelige som dere. Men som jeg sa til en ung syltynn homo på Hennes&Mauritz da han kom med et snøft da jeg prøvde å presse kroppen inn i en dress rett før 17. mai: "Det er mye mulig du er yngre enn meg, og det er mye mulig du er tynnere, men jeg er eldre og jeg har mer penger enn deg! Så tørk av deg det fliret, du jobber i et service-yrke!" 

Jo da, livet er fint, vi holder pusten og stoler på Photoshop!

For det er det som er så deilig med Facebook og Twitter, du kan bli så tynn og lekker du bare vil.

Man må bare passe seg for å gå ut blandt folk.

SANGEN OM MOR

SANGEN OM MOR

(eller et gjensyn)

det her er en sang om mor mi

æ kjente ho ikke så godt

men æ har eit minne, om en sommer

og en kjole med giraffa nederst i kanten

at ho svingte så grasiøst over gresset

med en bolle jordbær i den ene handa

sommerkjolen har æ arva

æ klippe den opp i strimler

vever ho inn i matta

slår bommen hardt over lår og hofter

legg ho vakkert utover stuegolvet

endelig plassert, uten mulighet til å forsvinne

æ prøvegår matta

veit ikke om de er ho

eller giraffan æ trør på

og der ute i fjorden

står sola opp

*

Sven Henriksen 

2012

fra 

"Vekten av ord."

BLÅ NEGLELAKK I LAVVUEN.

BLÅ NEGLELAKK I LAVVUEN.

Den svenske Sametingspresidenten er queer. Hurra!?

Han går i nylonstrømper og bruker blå neglelakk, fikk vi vite via NRK Sapmi i går kveld. 

Først tenkte jeg, i alle dager, er dette en nyhet? Men etter å ha latt det synke inn forstår jeg at i Sapmi er dette en nyhet, kanskje ikke en stor nyhet, men en viktig og gledelig nyhet. Særlig når vi alle kunne se de forknytte mannlige politikerne som var med i samme reportasje, du vet sånne dressgubber "fanget" i sin rolle som "normale" familefedre. Og ingen av disse mennene ville uttale seg, eller hva vet jeg? Men den svenske queerpolitikeren ble støttet av en ung kvinnelig kollega som pekte på viktigheten av å utfordre den samiske mannsrollen. Jepp, svært sakte går verden videre i Sapmi, men det er bra det er litt bevegelse i riktig retning.

Presidenten bedyrer at han fremdeles er heteroseksuell!
At han bruker kvinnelige atributter for å føle seg sterkere, tar opp i seg feminine trekk for å bli en sikrere og helere mann. Godt. Han er en moderne mann i en verden der det er akseptert at "store gutter gråter" og de fleste av oss ikke løfter på et øyelokk av neglelakk og et par nylonstrømper. Jeg skal på ingen måte harselere med noen samers holdninger til avvik, men det er ikke til å stikke under en stol at deler av samekulturen er en veldig maskulin kultur. At takhøyden for lesbisk og homofilt levesett ikke er særlig høy. De fleste homofile samer rømmer til større byer der de kan få aksept for den de er. Vel, nå er ikke dette noe som bare finnes i samiske miljøer, folk diskrimineres på de fleste små steder der normen for hvordan du skal være er smal og streng.

Men når dette er sagt, i Sapmi i dag vokser det fram en ny generasjon som ikke bryr deg om slikt, som evner å tilpasse seg en moderne verden. Unge mennesker som har forstått at selv om ting kalles "samisk tradisjon" ikke nødvendigvis betyr at alle tradisjoner har livets rett. Sametinget har et fullstendig antikt forhold til homoseksualitet. Man står og vrir seg på talerstolen når slikt kommer på tale. Og jeg har skrevet om dette før her på denne bloggen, men ingen samepolitikere har våget å komme meg i møte i debatt. Der Sametinget skal være et rådgivende organ for sitt folk, er det svært unnvikende i medmenneskelige forhold, noe som er synd. 

For tiden er for lengst inne til å innse at også samer kan være både det ene og det andre. Derfor er det svært gledelig at et par damestrømper og litt neglelakk, som for mange kan synes som en kuriositet, var en nyhet på NRK Sapmi i går. Men jeg håper at ingen tror at vi homoer bare er noen skruller som sminker og doller oss med neglelakk og whatever. Vi er vanlige mennesker som alle andre, vi har bare en litt annen seksuell orientering enn majoriteten. Som Hillary Clinton sa: "De er våre søstre, brødre, fedre og mødre, de er av alle slags raser, av alle samfunnslag, de er mennesker som alle oss andre!"

Så kan USA, så kan vel lille Sapmi?

Nå venter vi bare på at det norske sametinget skal følge opp, fronte sunne holdninger for samisk ungdom og voksne, sette fokus på diskriminering i egne rekker. Ja, den finnes! Men det er selvfølgelig lettere å lukke øyne og ører for at verden forandrer seg. Nylig var FrP's leder Siv Jensen i Karasjok og signaliserte at hun ville legge ned Sametinget, mente at det kunne evt bli et fint museum med tiden. Og vi vet jo alle hvordan homofile blir behandlet i det partiet. Menneskeverd handler ikke bare om retten til land og vann, det handler også om retten til å være den man er, elske den man vil. Tar jeg feil? 

For om samekulturen ikke evner å forandre seg og tilpasse seg samtiden vil den ende opp der mange av populistene ønsker at den skal være; nemlig på et museum. Og om ikke, så er det kanskje like greit?

BORGEN

BORGEN

"Jeg skjønner ikke helt hvorfor hovedrollen din går fra mannen sin og blir sammen med den alkoholiserte forfatteren" sier konsulenten til meg. Avslag. "Jeg føler at den kvinnelige hovedrollen din er litt for sint, at hun prøver å ligne på en mann!" skriver dramaturgen til meg i en mail "du bør gjøre henne litt mer spiselig (les feminin), kanskje? Men det er jo selvfølgelig du som bestemmer." (smiletegn) "Jeg synes ikke at (Johannes) som driver denne historien, utvikler seg nok i denne versjonen. For vi vil gjerne se at mennesker begynner ét sted for så å ende opp som noe annet, at de "lærer" noe underveis" sier en annen leser. "Eh, kan du ta vekk dette med incesten, det er så trist og vondt. Og vi kan ikke sende dette en søndag kveld klokka 20.00 når hele familien er våkne!" sier et menneske i tv-bransjen til meg i telefonen. Nei, da så...

Jeg har skrevet for teaterscenen i tjue år. I de siste to har jeg fått det for meg at jeg skal skrive for film og fjernsyn. Men jeg er i ferd med å gi opp. Vel, jeg er ikke der at jeg skylder på dumme konsulenter eller dramaturger som ikke forstår noe som helst. Det kan godt være at jeg ikke fikser å skrive for film. At jeg ikke helt er i stand til å forstå spillereglene for et manus som baserer seg på andre ting enn bare dialog. Jeg vet ikke. Jeg må tenke litt høyt her nå. For i disse dager lovpriser de fleste dansk tv-drama, alt fra manus til regi, skuespillere og scenografi. Og mange spør seg: Hva er det danskene får til som vi ikke får til i Norge? Og andre igjen hevder at norsk tv-drama lever i beste velgående. Og NRK synes deler av bransjen er veldig "slemme" med dem.

(personlig synes jeg NRK Drama har laget mye bra)

Jeg hørte en historie om en gjeng norske tv-folk som var på besøk i Danmarks Radio (DR) og da de kom til et stort glassbur i kanalens lokaler begynte dramasjefen å hysje på gjestene: "Der inne" sa hun "der sitter gullet vårt!" "Å?" sa gjestene. "Ja, der inne sitter forfatterne, uten dem er vi ingen ting, de styrer det meste her i huset, de blander seg i alt, og vi lar dem få lov til det!" Tenk det Hedda. Her i Norge har vi dramatikere den laveste status på næringskjeden. Vi sitter som hubroer og venter ved postkassen på at teatersjefer og konsulenter skal svare tilbake. Og etter noen uker får vi et avslag i en one-liner via en mail, og en sjelden gang blir vi invitert inn til en samtale og en kopp lunken pulverkaffe. Ok, jeg sier det igjen; det er ikke alle av oss som skriver bra, og jeg forstår at verken teatre eller tv-kanalene kan ha et "renn av forfattere" ut og inn av dørene hver eneste dag året igjennom, men du skal ha psykisk jernhelse for å skrive for teater og film i Norge.  

I går så jeg de siste episodene i sesong to av "Borgen" 

Så, hva er det med denne serien? Hvorfor sitter jeg foran flatskjermen med tårer i øynene? Og hvorfor makter jeg ikke hele tiden å gjette hva som skal skje i neste scene? Hvorfor tror jeg at den syke datteren til statsministeren kanskje kommer til å ta livet av seg? Bra og lite forutsigbart manuskript? Ja. Og i de fleste scenene ligger det små detaljer som kan føre til en ny sesong, og en sesong etter det igjen. Hvorfor ligger f. eks Birgittes datter så tett i sengen med venninnen Maria når de lakker negler? Er det en kjærlighetshisorie på gang? Jeg ser allerede tre episoder rundt dette. Og så elsker jeg at det er "twist and turns" hele tiden. At du ikke får det du tror du skal få, at mange av scenene får et helt annet utfall enn det du tror når de begynner. Det er godt manushåndtverk rett og slett. 

Jeg skal ikke kaste dritt på norsk tv-drama, jeg har ikke skrevet noe selv som er bedre enn det som blir servert. Men jeg håper på en annen holdning til oss som skriver. For i Norge handler det mer om å tilpasse seg markedet enn å få rom og mulighet til å skrive de gode historiene. Når du f.eks søker NFI om støtte til å utvikle et manuskript får du en kort mail om at "Ja, du skriver bra, det er helt tydelig at du kjenner det miljøet du skriver om, og ja, her er det mange scener som er rørende osv. Tusen takk. Avslag. Og du står helt fritt til å klage på dette vedtaket."

Man kan ikke bli sur eller fornærmet på grunn av et avslag. Men det hadde vært så deilig å komme innenfor døren, fått se inn i et par konsulentøyne, få snakke litt, legge fram prosjektet sitt. Og kanskje fått høre: "Vet du hva, jeg tror ikke du skal skrive for film eller tv, det er ikke ditt format." Men foran en litt halvhjertet mail sitter man der og tenker. Er jeg helt talentløs? Er alt det jeg skriver bare noe dritt? Og burde jeg heller bare fortsette å skrive for teaterscenen som jeg mestrer ganske ok?  

Jepp, nå sitter jeg her og skriver mitt femtende teaterstykke med en av Norges beste dramaturger i ryggen, en hard og nådeløs kvinne som bruke rødblyanten ofte, som sier: "Ta vekk de ti sidene der! Når Henriksen blir privat er det direkte pinlig! Ok?" (men det er du som bestemmer) (ingen smiletegn) Og i et slikt rom føler man seg trygg, du har noen som sitter der og hjelper deg med å dra historien din videre, som presser deg til det ytterste, som lirker det beste ut av deg og teksten. Manusdoktorer som lever og ånder for mansukriptet sammen med deg. 

Og hvem som skal se det, når og hvor, er ting vi ikke bryr oss om i skriveperioden. Man må jo først finne ut hvordan barnet skal se ut før man vet hvem som skal få overta det når det skal ut i verden å vokse seg stor? Eller tar jeg feil? For det må jo være noe galt et sted når det første spørsmålet er:

"Men for hvilken målgruppe har du skrevet dette?" 

Og at om du sier at det driter du i, så får du døra retti fleisen.

Men nå selger ganske sikkert Oslo Kommune Oslo Kino. Og alt vil bli så mye enklere.

Vi trenger bare å ta stilling til om vi vil se en Hollywoodfilm med eller uten 3D-briller.

(smiletegn) Og da vil norsk film få det enda hardere enn den allerede har det.
Men jeg sier som samen:

"Om det haster så veldig, hvorfor kom du ikke i går?" 

NOEN BARN ER BRUNE

NOEN BARN ER BRUNE

I et selskap i helgen hørte jeg en "vittig" historie. 

Vi snakket om fremmedfrykt. Ved bordet satt en kvinne som fortalte om svigerfaren sin, som mente at alle innvandrere burde gå med et skilt på seg som fortalte at alle kunne se at de er det de er. De tok ikke mange sekundene før de fleste av oss dro sammeligninger til jødestjerner og rosa trekanter, mens vedkommede fortalte videre. Hun hadde nemlig konfrontert svigerfaren og sagt: "Mener du at alle svensker, dansker, polakker og amerikanere her i Stavanger skal gå med slike skilt?" Svigerfaren ble rystet. "Nei, jeg mener selvfølgelig ikke dem, det er jo skikkelige arbeidsfolk som vi trenger, jeg mener de andre!" "Å ja, du snakker bare om hudfarge?" "Ja" sa svigerfaren. "Men hvorfor skal folk med en annen hudfarge gå med slike skilt? Vi kan jo se at de har en annen hudfarge enn oss?" Det ble stille ved bordet, og svigerfar ble svar skyldig. For når "folk flest" er redd for  fremmede, for innvandrere og asylsøkere er det ikke menneskene de er reddest for, det er hudfargen.

Sitter her og hører på P2, de snakker om "Barbie-dop" 

- unge jenter og gutter, men også mange voksne sprøyter et stoff inn i huden som man blir veldig brun av. En av bivirkningene er at man også kan bli veldig kåt. Dette stoffet er farlig, og noen har dødd av det. Men mange nordmenn vil være brune. De mest ihuga fremmedhaterne flytter til Spanias sol der de kan sitte sammen med forbundsfeller ved svømmebassenget, sole seg og drikke paraplydrinker, men det er en annen debatt. Jeg skriver om hudfarge i dag. I andre deler av verden bruker folk en formue på kremer og andre produkter som kan gi dem hvitere hud. Afroamerikanere sveiser på seg blondt hår. Og i Asia er det populært å opperere bort skjeve øyne osv. 

I den siste store reklamekampanjen fra Hennes&Mauritz fikk vi servert hvite magre modeller som var like mørke i huden som afrikanere. Det gikk ikke upåaktet hen. Det ga feil signaler til ungdom som er veldig opptatt av dette Barbie-dopet, skrev mange. Selv reiser jeg til Hellas hvert eneste år for å sole meg, bli brun, jeg elsker å være litt brunere i huden, det får meg til å føle meg vel. Men alt med måte. 

Ta en tur på Frognertrikken eller på Holmenkollbanen, og du vil se en haug med syltynne Barbiedukker og Ken'er med orange hud og påsveisa hår. Dette er sikkert fint om natta i strålekasterne på dansegulvet, men i dagslys ser det helt latterlig ut.  Og om du våger deg inn på det rosa bloggfeltet vil du se at her handler det om solarium, sprøyter og piller. Ungdom soler seg flere timer hver dag for å bli brune. På samme tid har enkelte av disse et svært anstrengt forhold til folk med mørk hudfarge. Noen av dem har også frontet samme synspunkter som han som nå står for retten i Oslo Tinghus. 

"Noen barn er brune" sang vi på skolen. Verden var uskyldig. Solarium var ikke oppfunnet. Men vi hadde høyfjellsol. Jeg husker at min mor om jeg smurte inn ansiktene med vaselin og satte oss foran denne enorme glødelampen. Og etter en halvtime så vi begge ut som vi hadde fått en trykkkoker midt i fleisen. Men farge fikk vi. Men etter ett par dager begynte vi å flasse. Hele prosjektet var en stor investering i å få hudkreft og rynker. 

Men løsningen på hele hudproblemet er jo såre enkel. 

Om rasene blander seg litt mer med hverandre, vil de mørke bli lysere, og de hvite bli brunere. Det er helt gratis og har ingen bivirkinger. Og ikke minst, all forskning viser at raseblanding gir bedre gener. Men for noen er det vel sikkert en for høy pris å betale å la sin sønn eller datter gifte seg med et menneske med mørk hudfarge. Derfor er det vel mye enklere å lukke øynene for at barna sprøyter et livsfarlig stoff inn i kroppen, og late som om man ikke vet at løshåret som duver så vakkert i vinden er fra en 13 år gammel asiatisk prostituert som fikk noen skarve kroner for det da hun solgte det?

Eller ta en tur til Los Angeles, der er det ingenting som er ekte. Hud og hår selges til høystbydende over disk. Men i USA er alle drømmer mulige om du drømmer hardt nok og har penger. Du kan til og med jobbe deg opp fra å være svart til å bli hvit. Trenger jeg å nevne Micheal Jackson? 

DET TREDJE KJØNN

DET TREDJE KJØNN

"Du er ikke født kvinne, du blir det." skrev Simone de Beauvoir.

Da kan man vel spørre seg; blir man født som mann, eller blir man det?

I det siste har jeg tenkt mer og mer på muligheten av "det tredje kjønn" - mennesket.

Et individ hevet over kjønn. Er det mulig? Ja, jeg tror det. En verden av kjønnsfristilte menn og kvinner? Jeg sitter foran radioen og hører en svensk feminist snakke om kjønnsroller. Hun trekker tråder fra Strindberg til Knausgård. Eva Britt Brattström heter hun. Hun mener at om Knausgård hadde lest "Det annet kjønn" av de Beauvoir kunne han ikke ha skrevet sitt seksbinds epos om seg selv og privatlivet sitt. For Knausgård lanserer ikke en "ny" moderne mann, han bare fører de "gamle" mannlige stereotypene videre. En forvirret søkende mann som prøver å relatere til "mysteriet" kvinnen, en "gåte" som ikke lar seg forstå. Selv synes jeg ikke kvinner verken er gåter eller mystiske. Kanskje fordi jeg er venn med dem og ikke innleder fysiske kjærlighetsforhold til dem. 

Jeg mener at om menn nærmer seg kvinner som "uforståelige gåter" er det direkte diskriminernede, og at om kvinner møter menn som "enkle og primitive" står saken på stedet hvil. Jeg kjenner mange kvinner svært godt. De er ikke gåter, de er ikke mystiske mer enn menn er enkle og primitive. For jo mer vi dytter stereotypene foran oss i samtaler og debatter, jo mer vokser hekken kjempehøy og murene mellom kjønnene blir stadig mer skuddsikker. Så, hvorfor elsker mange kvinner å ha en homo som venn? Jo, fordi vi kan snakke sammen hevet over kjønnsgrenser og forventninger. 

Med "det tredje kjønn" mener jeg individer som er fristilt fra stereotyper, som går andre i møte uten at bordet fanger med gammelt tankegods. Jeg har venninner som jeg kan si de "verste" ting til, alt fra "ikke gå i den kjolen, du ser latterlig ut!" til "nå oppfører du deg som ei gneldrekjerring, du er bedre enn dette!" uten at bomben faller eller at vennskapet er truet. Men å være venn betyr også å se vekk i rette øyeblikk, snakke minst og lytte mest. De fleste av mine kvinnelige venner sier at mennene deres snakker lite og lytter enda mindre. Og mine mannlige venner sier at kvinnene deres snakker så mye at de blir sprø av å høre på det, og at "jeg er ikke i stand til å forstå kvinner!" Vel, ord er vårt viktigste verktøy i menneskemøter, de være seg mellom kjærester og tilfeldige forbipasserende. Ord er nøkkelen til å rive ned barrierer, skape forståelse. Jeg sier til mine mannlige venner "men så ta igjen da, for svarte!" og jeg sier til mine kvinnelige "hvorfor skal du på liv og død forandre ham?" Et kjærlighetsforhold er som et smörgåsbord, ta det du liker, og la vær å bry deg om resten.
Det perfekte mennesket finnes ikke....

Mann og kvinne har større press på seg når det gjelder forventninger enn f.eks mann og mann, kvinne/kvinne. For i tokjønnete forhold er det så mange regler og "must haves" som skal innfris. Alt fra barn, barnebarn, you name it, mens vi "andre" forventes det ikke så mye av. I går på en fest var det en som sa når jeg fortalte at jeg er i et forhold som har vart i sytten år: "Jøss, er ikke det sjelden?" "Nei" svarte jeg "ikke mer sjeldent at et heterofilt forhold varer så lenge." Og nå kommer jeg til poenget. Vi som ikke lever "etter boka" har ikke dette presset. Om våre forhold går i stykker, er det som forventet. Men på mange måter er det lettere å få et likekjønnet forhold til å vare fordi vi lager reglene selv, og veien er ikke minelagt med milepeler som skal oppnås for at forholdet skal regnes som vellykket og lykkelig. 

Jeg tror at feminisme bør handle om å møte hverandre med mindre "heftelser" i kofferten. At vi alle er forskjellige, kvinner som menn. For øyeblikket er det mange sinte hvite menn der ute. Menn som føler seg akterutseilt, som mener kvinner tar for stor plass, som pumper ut hatet sitt i hverdagen og på nettet. I disse dager følger de fleste av oss en rettsak mot nettopp en slik sint hvit ung mann som har sitt helt eget verdensbilde. Og man må ikke glemme at denne mannen også fører en kjønnskrig, der kvinner skal gå tilbake til plassen sin som "koner og mødre" og ikke ta for stor plass i offentligheten. 

Kvinnerollen har vært under konstant fokus og utvikling i mange tiår, mens mannsrollen har vært i "fri flyt" like lenge. Derfor har vi fått for mange "hvite riddere" som hever røsten før sin rett til verdensherredømme i et samfunn som er "overtatt av sinte kjerringer" - og det skremmer meg veldig. Jeg sier til folk med små barn: "Ikke si til sønnen din at han er "så stor og sterk" når han bare er fire, eller til datteren din at hun er "så søt og yndig" ved samme alder." Jeg tror det handler om å oppdra ungene til å bli mennesker med minst mulig fordommer i baggasjen, slik at de en gang vil komme sin kvinne eller mann i møte som menneske og ikke bare som kjønn. Hva var det poeten skrev:

"Du søkte en kvinne, du fant et menneske, du er skuffet!" Det var før det. Og det er nå. 

Det tredje kjønn? Kanskje ikke mulig? Oppheve tanken om kjønn? Men å være et menneske? Hvorfor skal det være så vanskelig? Men når jeg hører menn si: "Dette forstår jeg ikke, jeg er bare en enkel mann!" blir jeg forbanna. Er det noe man ikke forstår må man finne det ut. Men selvfølgelig, det er mye mer behagelig å krangle om hvem som skal ta oppvasken enn å stille de store vanskelige spørsmålene. 

Helt til sist. Av og til spør ett eller annet nøttehode meg: 

"Hvem av dere er mann, og hvem er kvinne?"

 My oh, i mange år har jeg sett på dette som et komplett idiotisk spørsmål, men etterhvert som jeg har tenkt mer og mer på det, har jeg forstått at det er der hunden ligger begravet. Merkelapper og rollefordeling. Her i huset er vi mann og mann, andre steder er det kvinne og mann, eller kvinne og kvinne. Vi har to kjønn i verden, og veien blir til mens vi går. Og om veien forsvinner i tåka, er det bare å stoppe opp, spørre om det er noen som vet hvor den er. Det er utrolig hvor snakkesalige og hjelpsomme selv den man elsker blir når han eller hun føler at de blir sett på som en viktig kilde til forståelse. Det er ensomt å gå alene gjennom livet, og det er hardt å være to. Livet er bare en kort étappe, og dessverre bruker de fleste av oss den knappe tiden til å bygge murer mellom oss selv og andre. Og ikke minst til å tviholde på myter.

BARE EN BALL I ET NETT?

BARE EN BALL I ET NETT?

I går var det en leser som ba meg skrive litt om fotball.

Det ligger liksom i kortene at en homofil kulturarbeider skal fnyse av fotball. Det gjør jeg ikke. Jeg kan bli revet med av en fotballkamp, jeg kan se kunsten i god fotball, og jeg forstår hvorfor så mange elsker fotball. Fotball på sitt beste er kunst av høy klasse. Og fotball er mer enn sport. Det handler om fedrelandsfølelse, geografi og kjærlighet, splid, fedre mot sønner og omvendt. Og det handler om fans og tilhengere som kanskje ikke alltid er mors beste barn. Men dette vet du.

Nå går EM i fotball av stabelen i Polen og Ukraina. Norge er ikke med. Som vanlig, ja om vi snakker om gutta boys, for norske jenter spiller fotball på høyt nivå, men det er selvfølgelig ikke så stas, det er gutta som spiller fotball slik fotball skal spilles. I går når startskuddet gikk for EM lå byen stille, ikke et menneske i gatene, ikke en bil. Det norske folk satt klistret til flatskjermen. Ja, det fins verre ting, de kunne jo ha løpt rundt i gatene og slått hverandre med balltre:)

Fotball og kultur sorterer under samme budsjett. Begge deler regnes som kultur.

Så var det dette med levering av varene? Kulturen er under stadig press. 

Er ikke denne kunsten bare noe kostbart tull for fiffen? sier mange. Og hva skal vi med opera, dans, teater og fjas når de gamle og syke lider og landet nesten har gått av hengslene? Ja da, vi hører det hele tiden. For i Norge er kultur bare den dyre glasuren på kaken som bæres inn på slutten av kvelden, og så spretter klovnen opp av kaka og underholder i femten minutter. Når det gjelder fotball snakker vi ære og folkesjel. Men for å være ærlig, og ærlighet elsker vi jo i Norge, om kulturen hadde levert like dårlig som fotballen ville det vært over og ut for lenge siden. Men akk, vi bombarderes med fotball på tv og radio til det tyter ut av ørene på oss. Og når det går dårlig for Norge, noe det nesten alltid gjør, er det en dramaturgisk fest å sitte foran tv'n å høre på analyse og bortforklaringer. 

Det er derfor jeg ikke makter å hate fotball. For aldri har vel så mange elsket noe som leverer så lite så høyt og inderlig? Men fansen lever i håpet. Neste gang! Neste gang, så tar vi dere med hud og hår! Men når neste gang kommer greier ikke Norge å kvalifisere seg da heller. Men det er selvfølgelig ikke vår egen feil! Nei, vi havnet i feil gruppe, det var for varmt, det var for fuktig luft, det var noe med gresset, you name it.

Men beklager, jeg har ikke noe i mot fotball. For meg er det bare en ball som skal inn i et nett. Men at fotball tiltrekker seg en del lumre individer kan ikke bortforklares. Ei heller at den har et problematisk forhold til homofili. Ja, jeg vet, de fleste klubber sier at det er nulltolleranse for mobbing og diskriminering, men de åpne mannlige homofile spillerne glimrer med sitt fravær. Men vi som ikke greide å få ballen i nettet på folkeskolen havna i teateret, mo ha...

Jeg har spilt fotball én gang, og da sparka jeg ballen inn i feil mål. Og da ble jeg jævlig god til å løpe:) Jeg løp og løp, helt til jeg fikk jeg øye på noen lyskastere og noen paljetter, da var det gjort. Men vi er på samme budsjett, husk det. Vi spiller inn fler penger enn fotballen, men lønningene ikke de samme. Og vi blir tatt mye hardere, og vi får ikke så mange sjangser som fotballen. Har du noen gang lest på forsiden i VG: "Faen, de fikk ikke ballen i mål med Hedda Gabler denne gangen. Men neste gang! Neste gang, får de det til!"?  Men hva skal vi med Ibsen når vi har Ole Gunnar Solskjær? 

Konklusjon: Fotball får for stor plass i forhold til hva den leverer. Og har du noengang hørt om en skuespiller som ble solgt til utlandet for 20 millioner? 

Men som sagt, jeg greier ikke å hate fotball.

Så får det heller være at så mange forakter det jeg driver med.

Og at mange påstår at jeg ligger på soffan og drikker rødvin mens stipendet tikker inn på konto.

NO COUNTRY FOR OLD MEN

NO COUNTRY FOR OLD MEN

Youngstorget i går morges. Klokka er litt over ti. Jeg sitter på kanten av fonténen og spiser en varm fiskekake jeg har kjøpt på Fiskeriet. En gammel mann med stokk kommer stavrende. Han er sliten, han må sitte, vi kan se det alle sammen. Kanskje han faller? Han sikter seg inn mot en benk der det sitter to damer. De sitter og prater, de er vel rundt førti, benken er full av dem, og av vesker og poser. "Unnskyld" kvekker den gamle mannen. De to damene gløtter opp, ser på mannen med uttrykksløse ansikter, snur seg mot hverandre og begynner å prate igjen. "Kan jeg få sitte her litt?" sier den gamle mannen. Ingen reaksjon. "Jeg må få sette meg ned litt!" sier han nå, litt mer oppgitt i stemmen. En av damene ser på ham med et "men herregud da blikk" men gjør ikke mine til å flytte på verken seg selv eller alle handleposene. "Kom og sett deg her" sier jeg. Han ser på meg. Et smil på en brevsprekks størrelse anes så vidt i det gamle rynkete ansiktet. Han stavrer over brosteinen og synker ned ved siden av meg med et sukk. "Du må ikke finne på å bli gammel." sier han med en slags latter. "Du blir på en måte usynlig!" Vi sitter stille noen øyeblikk. "Jeg var kelner engang" sier han plutselig. "Jeg har gått noen mil, men nå vil ikke beina mer" Han synker inn i minner fra en eller annen kafé der han arbeidet, der han løp med fat med øl og wienersnitzel og grønne erter, eller hva vet jeg? "Men det er jo en fin dag" smiler han litt bredere nå "Er fiskekakene der borte fra gode?" "Ja" sier jeg "de er veldig gode, det er en blanding av laks og steinbitt" "Å ja" svarer han "jo, det kan jeg jo se på fargen" Vi sitter stille i noen minutter, titter bort på de to damene som avtaler nytt møte, sitter med hver sin iPad og sjekker alle avtalene de har i de travle livene sine. "Dere er heldige dere" sier han "som har det så enkelt, det var nok tyngre å være oss når vi var unge" Han ler en hjemløs latter. "Hvor gammel er du da?" spør jeg. "Jeg er 91 jeg" sier han lett. "Og jeg er så glad på denne tiden av året, når lyset og alle blomstene kommer. Nå skal jeg prøve å gå helt bort til Stortorget å se på alle plantene, om jeg orker. Det er liksom høydepunktet det, når jeg makter å ta meg helt ned til byen" Jeg reiser meg. "Du får ha en fin dag da!" sier jeg, og før jeg vet ordet av det rekker jeg ham hånden. Han tar den, vi trykker hender, han holder den. Hånden er blek og kald, knoklete. Han rister den på gammelmannsvis. Og jeg kjenner lukten av innestengte rom, av ensomhet og aftershave. Ikke bli gammel? Var det ikke det han sa? Jo. Han slipper hånden. "Du er et godt menneske du" sier han stille. "Det er sjelden fremmede tar seg tid til å prate med en gammel skrott" Jeg ler, sier: "Jeg skal bli gammel selv, om ikke så veldig lenge" "Å" sier han "det er lenge til, lenge, lenge!" Joda, tenker jeg, jeg er vel bare midtveis i livet om jeg har flaks. "Ha det bra da" sier jeg, skal til å gå, men noe holder meg igjen. "Vil du at vi skal gå sammen bort til Stortorget å titte på blomstene?" hører jeg meg selv si. Han ser forskrekket på meg. Det oppstår en litt pinlig pause. "Ja, hvorfor ikke, men har du tid til det da?" "Jeg har all verdens tid" svarer jeg, selv om jeg ikke har det. For her jeg står er tid og klokke plutselig ikke så viktig. Han reiser seg møysommelig opp, knepper den lille grå jakken, setter stokken foran seg. Og slik går vi sammen ut i solen, en gammel, og en litt yngre mann, sakte og målbevist mot Stortorget for å titte på blomster. 

ALT ER SÅRE GODT?

ALT ER SÅRE GODT?

Alt er såre godt. Fuglene kvitrer for åpne vinduer. 

Hagen strutter og sola kaster striper over plenen. 

De store orientvalmuene er i ferd med å slå seg ut, og den første rabarbraen er høstet inn og har blitt syltetøy i krukker. Jeg sitter her og kjenner på en ny morgen mens radioen durer om streik og frontfag, YS og privat sektor. På Gardermoen er køen bare en halv time lang, sier en stemme. Nei da, landet har ikke gått av hengslene ennå. Ikke helt. 

FrP og Høyre ville fått et massivt flertall om det hadde vært valg i dag. SP og SV er under sperregrensen, og Ap kan dra dit pepper'n gror, i følge "folk flest" I går var jeg inne på Siv Jensen's fanside på Facebook og leste litt av hva som rører seg i folkedypet. Hele fanklubben sitter klar og støtter sin gallionsfigur, for: "Nå Siv, godjenta vår, nå er det endelig din tur!" er refrenget. "Nå skal sosialistene røykes ut! Nå skal disse kriminelle bandittene kastes ut av landet! Jeg sitter her med låste dører, har balltreet klart, og begge bikkjene holder vakt!" skrev en herre godt voksen herre i går.

Vel, jeg tror ikke Erna Solberg vil forhandle med folk som bruker balltre og har en pitbull i hver hånd, og det tror jeg ikke Siv Jensen vil heller. Men det må være et problem for henne alt dette som postes på siden hennes, eller kanskje ikke? 

Men Norge trenger en ny regjering! hyler "folk flest" Ja? Gjør Norge det? 

For det blir vel neppe mindre forskjeller i kongeriket om Høyre kommer til makta? 

En kongstanke i Norge er konstruert for å vare i en regjeringsperiode, med andre ord i fire år. Langsiktige tanker passer ikke inn i politikken. Man bygger 20 km ny vei, sånn, nå har vi innfridd. Klima og miljø gjør seg best i valgkampen, men når man sitter å taburettene får man ikke gjort noe på grunn av motstand fra opposisjonen som stikker kjepper i hjulene for regjeringens politikk. Så sånn sett får man gjort mer når man ikke sitter i regjering? Men den rød/grønne regjeringen har gjort veldig mye bra, men det teller ikke. Folk flest er lei, de vil ha nye aktører på scenen. Så, ut med mannskiten, som vi sier i Nord-Norge, inn med framtida.

Alt er såre godt? Ja, stort sett er det meste såre godt i Norge. Når tusenvis av arbeidere går i krigen for en tusenlapp har vi ikke mye å klage på i dette landet. Vi har det så godt at vi kan tillate oss å stenge øyne og ører for Europa som rystes i grunnvollene. Så sånn sett spiller det neppe noen rolle hvem som styrer dette landet. Men når krisen kommer, og den kommer, så får vi se om disse nye kreftene vi stå seg gjennom blåst og storm. Jeg tviler på det.

Og hva vil Jensen's tilhengere si når de oppdager at selv ikke hun kan bryte norsk lov når det gjelder innvandring og asylsøkere? Når hun ikke makter å bygge alle de nye veiene hun har lovet? Og sykehuskøene ikke blir mindre? Når Dagbladet og VG fremdeles greier å grave fram en bestemor på et gamlehjem som har tisset på seg, eller en gammel onkel som ikke har dusjet på et halvt år? Da kan man ikke hyle ut sin frustrasjon om "kommunisten" Jens som "bare meler sin egen kake" - men frykt ikke, "folk flest" finner alltid sine enkle forklaringer og løsninger. Men hva var det Ibsen skrev i "Brand" "Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres!" 

For det Lykkelandet de mange tusen tilhengerne på Siv Jensen's fanside drømmer om finnes ikke, kan aldri bli virkelighet. Norge er forandret, og kan aldri bli det det var før da alt var såre godt. Norge for nordmenn? Ja? I England var det en populistisk politiker som sa: "England for the english!" "Yes, as we used to say about India?" var det en som straks repliserte.

Men for all del, gå gjerne i krigen, forsvar landet med egne hender, med bikkjer og balltre. Men pass på å ikke se dere selv i speilet, for da vil dere oppdage at dere ligner på deler av regimer dere forakter og frykter aller mest. For man kan ikke heve fanen for ytringsfrihet, demokrati og rettferdighet med den ene hånden, og svinge balltreet med den andre. Og om balltreet ikke er virkningsfullt nok? Hva da? Noen kunne få en fiks idé, gripe til våpen? Men det ville aldri skje her i Lykkeland, ville det vel? 

HATET ETER SJELEN

HATET ETER SJELEN

Hat er ikke noe som oppstår plutselig. Hat trenger tid.

Hat trenger røtter, feste. Hat trenger vann, næring. Ingen er født hatefulle. Et nyfødt barn kjenner ikke hat. Hat går i arv, fra far til sønn, fra mor til datter. Hat forgifter. Hat er som planter som lar frø falle mot jorden. Små avleggere spretter opp på de minst ventede steder. Hat er som ugress. Du blir aldri kvitt det. Men der mennesker bare vil dyrke én ting, svarer naturen med ugress. Hat er en drivkraft. Hat er en motor, en grunn til å leve. Hat er redsel.  Hat er lukkede øyne, og stengte sinn. Hat er høyst menneskelig. Hat kan forsvares, forståes. Hat er lettere å selge enn kjærlighet. Hat sitter lengst i. Hat glemmes ikke. Hat er en gift. Som sigaretter, alkohol og dop. Hat er vanedannende. Hat er helt gratis. Hat er et strå vi griper til når vi ikke lenger har ord. Hat er noe vi utfører for sikkerhets skyld. Hat er å beskytte seg. 

Vi hater mest når vi ikke har grunn til det. Vi hater mest når vi er redde.

Vi er skrudd slik sammen at vi trenger hakkekyllinger. Vi forakter den fysiske gapestokken, vi er humane, men hatet eter sjelen, sitter fast et sted bak hjertet. Vi kan ikke la vær. Vi må hate, noe eller noen for å føle oss vel. Vi liker at bordet er dekket med tolv like deler, ingenting må bryte. Vi vil ha harmoni, orden i skuffer og skap. Vi tåler ikke at hekken vokser kjempehøy, en farge som stikker ut. Vil vil ha stylingen i orden, alle må smile pent på bildet. Vi vil være lykkelige. Men alltid er et noe som bryter, et menneske som stirrer hjemløst på oss fra ytterkanten av fotografiet. Vi river bildet i stykker, vi retusjerer virkeligheten. Vi vil selv bestemme hvordan verden skal se ut. Vi hater det som ikke passer inn. Vekk med det. Vi liker oss selv som en homogen masse, selv om vi vet at vi ikke er det, aldri kan bli det. Vi krever å bli sett som den vi er, men vi kan bare elske dem som ligner mest på oss selv. 

Hat. Hat. Hat. Hatet eter sjelen. Vi hungrer etter kjærlighet, felleskap. Men manuskriptet vi fikk til dåpen har feil replikker, vi finner ikke ord. Hatet går i arv, vi fikk det inn med morsmelken. 

Hatet. Vi lukker øynene for det, ørene. For det er ikke vi som hater. Det er de andre. Vi orker ikke å lese det som står i kommentarfeltene i avisene. Vi har ikke nerver til det, vi makter ikke å ta det innover oss. Det er for stygt, for grellt. Vi vet at det kanskje er noen vi elsker som hater, det blir for tett på, for nært. Vi lukker munnen, øynene. Klinker glass mot glass over damasken, lar det ligge, glatter over, for nå skal vi ha det hyggelig dere! Men de ørsmå sporene av hat og frykt daler lett mot porsleen og krystall, som "sopp om natten, blekhvite giftige sopp med foten i døren, klare til å ta over verden" (Sylvia Plath - "Mushrooms") - og vi tier, vi orker ikke konfrontasjoner, krangel og bråk nå når solen skinner på oss og vi har det så godt. Og vi sovner inn etter angsttimer på svett drømmepute, lukker øynene i skam på grunn av det vi ikke sa da vi skulle sagt det.

Hat er skamfullt å vedkjenne seg. Men hatet bor i oss alle, mer eller mindre.

Og jo mer tid de små frøene får til å la seg feste, desto større blir hatet.

Det er som med haven, når du har luket deg gjennom alle bedene, må du begynne forfra igjen. 

Vi må luke med kløkt. Naturen har en medfødt evne til å utkjempe den skarpeste hjerne.

Og den vinner over oss alle til slutt. Men vi som hater glemmer at vi skal dø.