FØLING I FJØRA

FØLING I FJØRA

Det sprutregner. Jeg hører lyden av regnet som treffer asfalten der ute, en lyd som blander seg med en annen mye høyere. Jeg hører klakking av Freedom Tower-høye hæler som tripper sint på den andre siden av stakittene. Jeg løper til vinduet og ser tre girafflignende pastellfargede skapninger som svaier under rosa kjempeparaplyer. Parykker, hvite som sukkerspinn, lakk og taft, rosetter og pomponger reddes såvidt i styrtregnet. Damene er på vei til byen. Det er Gay Pride.

Jeg synker ned i minner om den gangen jeg var en av de som rula Oslos uteliv. Da parykkene ikke kunne bli høye nok, da Nelly Nylon slo høl i hue på en politimann med stilletthælen så blodet spruta, og Kim Friele satt som en myndig pepperkakedame i bunad og ringlende søljer innerst i baren på Metropol, og Lofot-Lisa var så rappkjefta at det dugga tverrs igjennom de nedtrukne gardinene i Reidar's Selskapslokaler nede i den mest lugubre delen av kvadraturen. 

Ja, den var den gangen det, og ikke nå når folk løper ut i hagen og roper hurra etter transene der de klakker og bukserer couturen inn i en pirattaxi på Galgeberg. For den gangen var det hårda bud, da de store gjengene sto oppe på Egertorget og mosa oss da vi prøvde å løpe som små redde grå mus ned på T-banen, med glossy klær stuet vekk i en bærepose. For vi måtte skifte av oss all stasen på do før vi våget oss ut i den livsfarlige storbynatta, den gangen Oslo var mye farligere enn det den er nå (om du trodde det var motsatt) For i riktig gode gamle dager, for litt siden, var det forbudt ved lov å være homofil i Norge, og justisen for de som kom ut av skapet i full offentlighet var strengere enn den verste sharia-lov. 

Nå, tre tiår seinere, er jeg en godt voksen kulturfiffer som får betalt for å kle meg ut på jobben. Men jeg tenker at alt ikke er såre godt her i Lykkeland, for ikke å snakke om andre steder i verden. Senest i fjor ble en ung mann slått helseløs på åpen gate i Trondheim bare fordi han er homo, og "homo" og "soper" er noen av de første mobbeordene ungene snapper opp i barnehagen. Og selv om de fleste ikke løfter et øyelokk når du sier "dette er forresten mannen min" så er ikke alle kamper vunnet. Vi er fremdeles henvist til kirketrappa om vi skulle ønske å gifte oss, og vi er ikke regnet som helt "tilregnelige" av mange til å oppdra unger. 

Og jeg blir enormt provosert at mange av "kjendishomoene" bruker sin posisjon til å fjase og skrulle, fortelle at de bare spiser stivpiskete eggehviter til frokost for å holde seg tynne, sprøyter ansiktet fullt av botox slik at de ser ut som Ivo Caprinodukker eller det som verre er. Takk Gud for at vi også har flotte folk som Anette Trettebergstuen og andre som får vekta litt mer i vater!

(Og i dag sender jeg en varm tanke om håp og forandring til alle som forfølges, fengsles og dør på grunn av at de elsker feil person.) Love, love, love. 

Men nå er det Gay Pride og føling i fjøra. Og det er stas. Det blir ikke fest før Gloria Gaynor synger at hun will survive og alle løsneglene brekker! Vi homoer og lesber, bi og transeksuelle har gått gjennom en lang og vanskelig reise de siste tredve åra. Ja, vi har kjempet hardt for å komme dit vi er i dag. Så får det heller være at ikke alle kamper er vunnet. Men om du ikke tåler at vi svinger litt med fjøra på Karl Johan én dag i året, så kan du kjøsse deg midt i Dressmanndressen! 

Kiss me quick, and call me madam, motherfuckers!!!!