DU SOM METTER LITEN FUGL

DU SOM METTER LITEN FUGL

Jeg sitter her, på den siste morgenen i april, på denne "inneklemte" dagen mellom en søndag og arbeidernes dag, som ikke lenger er arbeiderns dag. Faner og flagg er ikke dagens refreng i Norge. 

Vi er blitt kontinentale konsumenter av mat, teknologi og annet, arbeiderklassen er ikke hva den er. Kassegitaren på Utøya har fått seg et kraftig skudd for baugen, so to speak, og landet er ikke lenger det samme som da Gerhardsen&Co rula. Og mens vi blir stadig mer urbane, forsvinner industriarbeidsplassene ut av landet. Vi er ikke lenger "jentene på filéten" eller "gutta på fiskeskøytene"Vi har fått nye drømmer, nye muligheter som heter "karriere" og "personlig vekst." Vi vil alle bli noe. Vi vil være unge og slanke. Vi vil spise mat fra alle verdenshjørner. Men vi vil ikke betale for maten. 

Mat i Norge skal være "trygg, kjapp og billig" 

- og matbaronene hevder at maten i Norge er alt for dyr, men de "tar saken" og redder oss gjennom priskrisa og tidsklemma. Slagord som "Middag for hele familien for under 100-lappen" møter oss i døra i butikkene. Billig drittmat som kan smelles sammen på 10 minutter pushes på oss fra alle de store kjedene. Så får det heller være at europeiske kokker ser på Norge som det mest spennede landet for råvarer. 

Selv er vi ikke så opptatt av råvarer. For det er summen på prislappen som teller, i følge matmafiaen. Hva som er i matvarene er ikke så viktig, bare de er billige, og at det ikke tar tid å tilberede maten. For i Norge har vi så forbasket dårlig tid. Og vi regner ikke det å sitte sammen ved matbordet å spise sammen for en verdi lenger. Det er stress, og det passer aldri for alle disse üvertravle familiene som har så mye å gjøre hele tiden. Og unge lærer ikke å spise sammen med voksne fra de er små. I Norge er det egne barnebord i selskaper, der gelé med vaniljesaus, pølser og lomper, pizza og annen dritt jafses i seg mens ungene løper rundt i huset og hyler med høy utestemme. Ja, jeg er en sur gammel gubbe som mener at alt var bedre før i riktig gamle dager da vi måtte spise syltelabber, torskehoder og svinelever. Da vi fikk beskjed som ikke å leke med maten, spise opp alt, og ikke minst tenke på de sultne barna i Biafra. Nå spiser vi slik mat som de fattige i Afrika ikke har råd til å spise, og de fattige barna fra Biafra sitter på et asylmottak i nabolaget. Nei, verden var bedre før da de svarte var pynt på fruktposer og skokremmbokser, og sild og poteter var hverdagsmaten:-)

Ok, nå skal jeg passe på at dette blogginnlegget ikke spriker i alle retninger. 

Jeg våknet til nyheten om at et fiskeforedlingsbruk skal flyttes til Danmark fordi det er for dyrt å produsere i Norge. Det skjer oftere og oftere. Alt av industri flyttes til utlandet på grunn av skatter og avgifter. Det er ikke bra. Særlig dette med maten, fisken, som har vært livsgrunnlaget for Norge i hundrevis av år. Nå skal fisken, som blir fisket i Norge foredles i bl.a Danmark, fraktes til Canada for å bli pakket, for så å bli flydd tilbake til Norge for å bli solgt som "trygg, kjapp pg billig" mat i hyllene på Rema og Rimi. Forstå det den som kan!

For litt siden var jeg i Stamsund i Lofoten og ville ha fersk fisk. Jeg tenkte, vi sitter jo formelig midt i det urnorske matfatet der vi skuet utover Lofotveggen fra den rustikke rorbua. Men akk nei, det er kebabtallerken, burger-meny og løvbiff med pommes frittes som er den store hiten i Lofoten i disse dager. Ikke en fiskebit i sikte i mils omkrets. Jeg mener, hva faen er det som skjer? Jeg gikk inn på Coop-butikken etter å ha gulpet i meg en trist løvbiff, spurte: Hvor får man tak i fisk her i Lofoten? Damen bak disken sa: Du får snakke med fiskerne, men de får ikke lov å selge rett fra båtene da. Ok, ok. Skjønner. Det er som jeg alltid har sagt:  Det er lettere å få kjøpt reinkjøtt og fersk torsk i New York enn i Kautokeino og i Lofoten!

Maten i Norge er ikke dyr, ikke i forhold til hva vi tjener. Og norsk mat er ikke alltid den beste selv om den kalles "trygg, kjapp og billig" Nå har de fått kyllinger på Rema som er pumpet så fulle av saltvann at du nesten må vri dem opp før du legger dem i panna. Og "kjøttet" på ferdigpizzaene er ikke kjøtt, men noe som man ikke helt har bestemt seg for hva skal hete. 

I skrivende stund sier kjendiskokken Arne Brimi på P2:

"Det viktigste vi kan gjøre er å lære ungene om norsk mattradisjon, bevistgjøre dem om råvarer, lære dem å lage god mat fra bunnen av." Se det, gullegode Brimi! 

Men mitt opp i all den "gravende" journalistikken synes jeg hundekobbelet burde "grave" litt rundt hva som skjer i dagligvarebransjen. Send Marie Simonsen eller noen av de andre spisse pennene inn på julebordet i NHO. Få dem til å forske litt i alle de lumre avtalene som gjøres over damasken. For politikerne tør ikke sette foten ned mot mektige venner. Det kunne jo bli dårlig stemning allerede under forretten? For en ting er helt sikkert, både politikere, produsenter og matbaroner gambler med den norske folkehelsa der de sitter og legger planer for fedrelandet over selvskutt elg, multer fra eget fjell whatever.  Og det er jo mye enklere å be folk slutte å røyke, sykle til jobben, ta ansvar, osv...?

Det er nesten så jeg får lyst til å flytte meg selv til utlandet, til Paris f. eks, der en høne fremdeles er en høne, og folk tar til nevene i en diskusjon om ost:) 

NORGE, I ET SPEIL, I EN GÅTE

Den svenske skuespilleren Bibbi Andersson sa en gang:

"Feilen med folk er, når de spør meg om hva jeg synes om en sak, eller om dem, for den saks skyld, så velger de som oftes å bli fornærmet istedet for å høre på hva jeg egentlig sier. De siler ut den ene negative detaljen og lar den bli hengende som uvennskap mellom oss i årevis."

Slik er det med Norge også. Ingen som ikke er norsk får si noe nedsettende om fedrelandet, og om du er norsk og skulle la en negativ replikk falle, får du straks høre: "Ja men, så flytt til utlandet da, om alt er så mye bedre der!" Ja, jeg vet, slik er det i USA også. Bare amerikanere får kritisere eget land, ingen andre, for da er du en fiende, som i Norge, som i alle andre land. Vi er oss selv nærmest. Og bare vi kan si noe stygt om svigerfar whatever, men om noen andre gjør det så forsvarer vi ham med nebb og klør, går i krigen for ham med knyttede never:)

I går kom jeg til skade for å harselere litt om den folkekjære popgruppa DDE, og reaksjonene lot ikke vente på seg. For det folkelige skal du passe deg for å kritisere. For grasrota er mektig, den hever røsten for "Vinsjan på kaia" og mannen som "kjører E6 den rakaste veien" i all sin velde. Vel, det hele var ment som en spøk fra min side. Jeg liker alt fra låter om E6 til Bela Bartok og heavy punk. 

Men i Norge skal alt være folkelig, og ikke minst ekte. 

Vi liker fotballspillere som snakker i korte små setninger mens sikkelet renner fra munnvikene, sånne gutter som sier "Nei bøker ass, det ække no for meg, jeg ser på bildene i avisa og finleser sportsbilaget!" Men menn som Ari Behn, sånne litt barokke dukkemenn som tyr til språkblomster og sier "min kvinne" skal vi stort sett ha oss frabedt. Vi liker ikke påfugler her i dette landet. Vi liker ikke folk som tar for stor plass, ja, om de ikke beinflyr i skisporet, skyter en ball i et nett, eller drasser en masse bevegelseshemmede mennesker gjennom fjellheimen på primetime tv lørdagskveldene. Ikke helt leve demokratiet og "Alle skal med!" (Selv om kanskje akkurat det programmet var det) 

Ja, selveste Stoltenberg skamroste gutta i DDE i portrettprogrammet av Brøndbo på NRK i går, kaldte det et stort bidrag av glede og morro for den norske folkesjela. Ja, det er helt greit det, og DDE har jobba rævva av seg på veien i tjue år, det er ikke det. Men der vi "andre" får pepper for å le litt av "harrymusikken" til noen og enhver, fyrer grastota av en bredside mot oss som de kaller "kulturfiffen" som bare ligger samfunnet til byrde, som er et pengesluk med sugerør rett inn i statskassen, som liker kunst og "sånt dill" som "folk flest" ikke liker. Så ja, i går tok jeg litt igjen. Pokker heller.

Sannheten er, og det burde grasrota vite, at grasrota blir stadig mer og mer marginalisert. Musikkskoler og kunstutdanninger legger ned, får mindre og mindre statsoverførte bevilgninger. Og vi vet alle at store drømmer begynner på små steder. For DDE har ikke alltid vært DDE. De begynte på et lite samfunnshus på et gudsforlatt sted i Trøndelag, og etter tjue år med slit og strev har de blitt det de er, eller DDE:) Og en operasanger, en klassisk pianist, kan ikke starte sin karriere på storscenen i den Norske Opera og Ballett, hun må gå veien fra det samme samfunnshuset, den samme trekkfulle musikkskolen der malingen henger i flak fra vegger og tak, og tilbudet stadig blir mindre. 

Ja, jeg vet, DDE og mange med dem, er store pengemaskiner, men den såkalte "finkulturen" sender også mange penger inn i statskassa, og det er på tross, ikke fordi myndighetene legger til rette for det i nevneverdig grad. Jeg har jobbet i kulturlivet i førti år, og jeg kan fortelle deg at det ikke har vært noen dans på roser eller år på soffan, der jeg har ligget og dratt meg, drukket rødvin mens stipendene har trillet inn på kontoen! Det har vært å brekke hverdagene opp med spett, en for en, og det har gått på helsa løs i lange perioder. Men en drøm er til for å forfølges, og soffan er for de som har enkle, billige populistiske løsninger på det meste.

Se det, dettte blogginnlegget skulle handle om noe, men handler plutselig om noe annet, wtf, veien blir til mens du går. Det blir en tekst ofte også. E6 burde forresten oppgraderes, den er ingen europavei, den er mer eller mindre et kutråkk i store deler av landet. Men det er vel disse folka i "kulturfiffen" som suger ut alle penga fra statskassen slik at det ikke blir penger igjen til veier og andre viktige ting. Og jeg tør ikke en gang tenke på de syke og gamle! Men har du noengang hørt noen si når et nytt idrettsanlegg  er på trappene hos Statsbygg: "Tenk hvor mye man kunne gjort for de syke og gamle for alle disse pengene!!"? Men slik er det i dette landet. Hver gang et kulturbygg skal reises, handler det plutselig om byutvikling, mens når en ny fotballbane skal bygges, handler det om "viktigheten av rekrutering" og "nye generasjoneres fremtid." 

Men "Beatles synger fremdeles ikke så bra som vinsjan på kaia." Det er da alltids noe:)

Dette mente jeg tydeligvis svært mye om. Hjelpes!

THE LAUGHING HEART

THE LAUGHING HEART

Charles Bukowski

your life is your life

don't let it be clubbed into dank submission

be on the watch

there are ways out

there is a light somewhere

it may not be much light but

it beats the darkness

be on the watch

the gods will offer you chances

know them

take them

you can't beat death but

you can beat death in life, sometimes

and the more often you learn to do it

the more light there will be

your life is your life

know it while you have it

you are marvelous

the gods will wait to delight

in you

ROSER OG DEMOKRATI

ROSER OG DEMOKRATI

I diktet "Rosen" skriver Jens Bjørneboe:

"blomst, av rene skjøre ensomheter, skal ditt beger lindre noens tørst

må du alltid danne torner først, for å samle deg om dette ene

å bli rose, du er helt alene, i verket i seg selv en noen vet

å blomst, å rene ensomhet..."

Det er vakkert at vold avler sang, at hjernevask fører til omfavnelser, skudd og terror sender oss rett i armene på hverandre. Eksotisk dette Norge, sier de som ser oss utenfra. Ja, vi burde se oss selv utenfra. Hver eneste dag burde vi stille oss foran speilet og spørre oss hvem vi er. 

For det er stemmer der ute, for det meste anonyme stemmer som hevder at vi er naive hjernevaskede sjeler som står som lydige tinnsoldater og synger sammen med Lillebjørn Nilsen, dynker hverandre med roser mens gode gamle Norge går til hundene, rives i stykker av fremmede krefter. 

I de fleste land ville massene ropt på blod, folk ville ha stormet gjennom gatene med look alike-dukker av morderen hengene i galge, det ville vært korsfest, korsfest, hat og mere vold. Men vi har fått en stille demonstrasjon, et mykt opprør av roser og tårer, fortvilelse og stillhet. Selv om pressen overgår seg selv i sette bjelle på katten og bruker ord som de fleste ikke ser nødvendigheten av. For der journalistene markedsførerer ham som en iskald følelesløs mann uten evne til empati, ser de fleste forbi dette, makter å sette det hele i et større perspektiv. Takk for ensomme svaler i media som hevder at det er viktig å høre hva han sier slik at vi kan kjenne det igjen når det dukker opp. 

Takk for at det ennå finnes roser.

Takk for at noen av oss er i stand til å tenke midt opp i alt dette.

Jeg er stolt av å være nordmann i disse dager, stolt av å være hjernevasket til å tro på kjærlighet og solidaritet. Og i alle dager og år som skal komme. Vi må ikke sovne på vakt. Vi må ha øynene åpne. Modige nok til å argumentere mot de som sier at det morderen sier er rett. At når folk sier at de ikke kan være nordmenn i eget land lenger, må vi spørre hva de eksakt mener med det. Stå i mot alle politikere som sender ut små drypp av hat og stigmatisering forkledd som ansvar og handlekraft. 

Men som en skygge bak roser og sang ligger en annen virkelighet.

En ikke helt ren annenstemme, om alle de som faller utenfor slagord som "Alle skal med!"

Kjærlighet, roser og demokrati bør gjelde for alle. Ikke bare de som ligner på oss selv.

JO HEDDA, SLIKT GJØR MAN!!!

JO HEDDA, SLIKT GJØR MAN!!!

Jeg har sett Nordland Teaters "Hedda" - en blanding av Ibsens første utkast av et av verdens mest beryktede teaterstykke og den versjonen vi kjenner som Hedda Gabler. Ibsen skrev først "Hedda" som råutkast, men da satte fru Suzannah foten ned og sa: "Dette kan du ikke gi fra deg, det er for rått."

Og slik ble det. En mer nedtonet Hedda Gabler ble den offisielle.

Jeg er ikke teaterkritiker. Og jeg er inhabil. 

Jeg kjenner de fleste som er ivolvert i denne produksjonen, både på og bak scenen, noen er også mine venner. Men dette er min private blogg. Jeg skriver dette for egen regning. 

Det er de fleste kvinnelige skuespilleres drøm å få spille Hedda Gabler, kanskje den mest tricky kvinneskikkelsen Ibsen har skrevet. Og i Nordland Teaters oppsetning er det Ingvild Holthe Bygdnes som spiller henne med brask og bram, leverer en uredd og "ny" tolkning som det står stor respekt av. Allerede i Heddas første scene spiser hun bløtkake med hendene så kremfløten skvetter, vi får se henne splitter naken, bare med portrettet av sin far som skjold mot verden. Og det "vanlige" bildet av Hedda Gabler pulveriseres foran øynene våre. Holthe Bygdnes er en "moderne" skuespiller i form, replikk og beveglser. At virker som det hentes opp i øyeblikket, og vi lurer hele tiden på hva hun kommer til å finne på der historien ruller videre. 

Men blir Hedda "ny" og moderne bare fordi man bytter ut plysj og brokade med lekker sofa fra bolia.com, stål, tre, glass, og fiffig gasspeis gjemt inne i et uttrekkbart salongbord? Nei, det blir den ikke. Den største, og kanskje eneste innvendingen jeg har til denne oppsetningen er manuskriptet. Eller den ukonsekvente moderniseringen av teksten. For hvem sier "assessor" i dag? Og replikker som: "Men hvem skal følge Thea hjem?" er vanskelig å slippe unna med i et moderne funkishus anno 2012. Særlig når Thea virker å være en oppegående kvinne som har tatt seg til byen alene, reist fra mann og stebarn, og ser ut til å kunne gå alene hvor som helst? For når man bytter ut møblementet, må man følge på med resten, og teksten bærer tidvis preg av Ibsensk kanselispråk. Jeg tror en fullstendig modernisering av teksten hadde gjort denne forestilingen bort i mot feilfri. For dette er stort teater!

Stein Winge har svingt taktstokken over et ungt ensemble som hiver seg utpå med dødsforakt. Den gamle ringreven har lokket fram en Tesman (Kristian Winther) som spilles med voldsom kraft og humor, sårhet og tvil i all sin ynkelighet. En på grensen desperat Eilert Løvborg (Lars Melsæther Rydjord) en svartkledd istapp av en tante Julle (Kari Winge) en nerdete og dedikert Thea(Linda Mathisen) og for ikke å glemme Brack (Andreas Kolstad) den eneste hanen i kurven, som danser "Sexual healing" og pludrer med Hedda i enerom, men viser seg farlig når han øyner muligheten til å utøve makt i dette huset som lukter av visne blomster og liklukt. Et flott ensemble!

Å, jeg blir så glad når jeg går i teateret og får noe helt annet enn det jeg hadde ventet. Dette ER nytt, friskt, syrlig og trist som faen. Og Stein Winge setter fingeren på den største folkesykdommen av alle. Vi er verdensmestere i å kjede oss til døde i dette landet hvor vi ikke mangler noen ting. For Hedda kjeder seg til døde. Hun går og venter på at noe skal skje. En dåd, eller noe, hva som helst. Og hun smir renkene sine, og blir den utløsende faktor for alt det vonde som hender med alle som kommer i hennes nærhet.

Nordland Teaters "Hedda" er noe av det fineste jeg har sett på mange år. 

Men jeg er som sagt inhabil. Men jeg vet når teater rører ved noe dypt der inne.

Og denne forestillingen rørte meg dypt. Det er derfor jeg skriver dette.

Forestillingen er på turné i Nord-Norge nå, og om du er i nærheten, løp å se!

Og for å si som en av de fire unge mennene som satt bak meg på premieren:

"Ja ja, nå skal vi sitte her å se på denne gamle jammerdalen av gammel dritt i to tre timer, puh!" 

Men bare etter en halv time hørte jeg den samme mannen hviske til sidemannen:

"Dæven steike, dette er tøft altså!"

TENK PÅ EN TEKST

TENK PÅ EN TEKST

Jeg hadde ikke tenkt å skrive. For det var alt for vanskelig. Det var noe de andre gjorde, de flinke, de som hadde noe å melde. Nå har jeg skrevet tretten teaterstykker. Elleve av dem har blitt oppført. 

Jeg venner meg aldri til det. Skrive er fremdeles noe jeg ikke vet så mye om. 

Og jeg vil ikke vite så mye om det heller. Ok, jeg har vært på noen seminarer, men jeg løper ut etter noen timer, hjem til det trygge bordet, til laptopen, som er mitt trygge sted når jeg skriver. Jeg føler meg uvel sammen med folk som skriver. Vi sitter sammen med kikkerbrillene på. Forfattere er noen skumle mennesker. En slags følelsenes kirurger, som obduserer tematikken, åpner, syr igjen, sletter alle spor etter seg. For en teatertekst er en mystisk eske, den inneholder det som den som leser den finner. Og selv om den som har skrevet den tror han har gått alle svingene, vil en skuespiller alltid finne noe som forfatteren ikke ante da han satt og skrev den. Det er det som er en scenetekst, luften mellom ordene, det usagte. 

Se der, jeg vet visst litt om å skrive tross alt. 

Men det er de som aldri har skrevet et ord som vet mest om å skrive. Produsenter og konsulenter. Nei, jeg er ikke bitter eller sur. Jeg sier bare at når du sender fra deg en scenetekst eller et filmmanuskript mister du ofte kontrollen over den, på godt og vondt. For der en bok er en bok, som bare skal fungere mellom forfatter og leser, er en scenetekst en liten bit i et stort maskineri.  Men som alltid er det teksten, historien, som ligger i bunn for produktet, ja, om forestillingen er tekstbasert, selv om mange ikke er så overvettes begeistret for det. Og det er forfatteren som har konstruert fortellingen, som har laget reisverket og strukturen i manuskriptet, men det er selvfølgelig regi og skuespillere som skal løfte den opp fra papiret. Jeg er skuespiller selv, jeg er pinlig klar over hvordan en skuespiller møter en tekst. Og når jeg av og til har spilt i mine egne stykker har jeg vært fly forbannet på den idiotiske og talentløse forfatteren  som har skrevet alle disse stupide replikkene som det er umulig å si.

Det som er godt nytt i disse dager er at manus har kommet på dagsorden. Det har endelig tikket inn at, kan det være noe galt med manus? Eller at manus kanskje er/har vært en undervurdert part i saken veldig lenge, både i teater og film. Showrunner for Hotel Cæsar Arne Berggren har satt i gang en debatt om såpe vs såpe. Hotel Cæsar er den lengstgående serie i norsk tv-historie, og må vel regnes som en pen suksess, og den har blitt stueren etter alle disse år. Men når den startet ville ingen "seriøse" skuespiller ta i den med ildtang. (Selv om Toralv Maurstad toppet castingen i de første sesongene) 

Det skrives mer og mer tv-drama og ny dramatikk i mange sjangere. 

Og på siden av det har det kommet en ny trend i teatret; hangen til å dramatisere kjente klassikere. For øyeblikket virker det lettere å skrive en bestselgerroman og la den gå til scenen via en dramatisering. Jeg ser ikke noe problem i det. Men det er helt klart at ny norsk dramatikk er en irriterende flue under lampekuppelen på mange teatersjefkontorer. Ofte bruker teatersjefer flere år på å komme med tilbakemelding på en innsendt tekst. Og som oftes kommer det bare en halvkvedet vise fra dramaturgiatet ved teateret, og av brevet framgår det ikke engang om sjefen her lest teksten. Vel, det tar ett år eller vel så det å skrive et teaterstykke, så det hadde vært hyggelig å bli invitert inn på en kaffe, få sett inn i et par sjefsøyne, og få en saklig begrunnelse for avslaget. Men nei, vi er ikke der helt ennå. 

Når det er sagt, er det de mindre teatrerne som produsere mest ny norsk dramatikk. Jeg tror selvfølgelig at veien inn til sjefskontorene er kortere på små teatre. Og at planleggingen ikke er så langsiktig. Dessuten er fallhøyden i hovedstaden større for flopper enn i mindre byer. Og rommet for eksprementering er større. Jeg vet ikke, men jeg tror det er slik det henger sammen.

Men jeg sutrer ikke, jeg har hatt elleve oppførelser på seksten år. Og jeg har ny premiere på trappene. Nå har Norske Dramatikeres Forbund fått en ny og visjonær leder. Vi er alle spente hvor ny norsk dramatikk går videre. Og jeg håper dramatikerens rolle i næringskjeden styrkes. For det er vi som skriver, vi som forer teateret med nye fortellinger. Men vi stoppes av redselen for det som er nytt og ukjent. Mange teatere snur stadig bunken av gamle suksesser, og reportoiret ved de største teaterhusene ligner hverandre mer enn det jeg tror er sunt. Vel, dette er kanskje ikke en søknad for nye oppførelser i hovedstaden, men dog. Nå har en dør åpnet seg på gløtt for meg i USA, vi får se hvor det ender. Og til sist, det er ingen som truer noen til å skrive, man gjør det på eget ansvar. Men av og til hadde det vært deilig med en klapp på skulderen. Det kan være svært ensomt ved skrivebordet. Og det er ingen som klapper når en scene endelig fungerer. Bare så du vet.

JEG SIER BARE DET ALLE ANDRE TENKER!

JEG SIER BARE DET ALLE ANDRE TENKER!

Rommet for diskusjon blir stadig trangere. 

Vi jakter på ærligheten, men vil ikke ha den om den ikke ligner på det vi på forhånd bestemte oss for at den skulle se ut som. Og når sannheten viser seg foran øynene på oss i alle sin heslige gru, forsøker vi å tilpasse den, pynte på den slik at den blir til å leve med. Ja, for av og til må vi mennesker lappe sammen noe vi til slutt bestemmer oss for skal være virkeligheten, selv om det vi til slutt lander på ikke er den egentlige sannheten. Og sannheten er som tidligere sagt en mangfoldig slyngplante. 

Poet og skuespiller Alan Edvall skrev i en av sine tekster: "Sannheten består av angret løgn" Jeg liker det. Det ligger et kompromiss i de fem små ordene, en ydmyk tvil jeg kan leve med. For det er ingenting jeg er reddere for enn mennsker som lever sine liv uten å tvile. Folk som er skråsikre på at Gud finnes, at han ikke finnes, at de har rett, at alle andre tar feil, som skriker ut sine enkle løsninger for alt fra tomatdyrking til storpolitikk. Vi på den såkaldte venstresiden, vi som noen kaller kulturmarxister, vi som har hoppet på "den store skumle planen til den rødgrønne regjeringen" om å overgi landet til muslimene, kan lese de mest hårreisende karakterestikker av oss selv på nett og i aviser for tiden. Vi er kommunister, vi er verre en det, vi burde beskyttes mot oss selv, som ikke ser at fedrelandet går rett til hundene. Og ja, mange av mine venner og kollegaer blåser av det, sier, nei, dette kan jeg ikke forholde meg til, jeg gidder ikke å høre, jeg skrur av, tar en tur i skogen! 

Jeg har valgt å lytte til det som sies. Jeg har valgt å se rettsaken midt i kvitøyet så ofte jeg har orket. Jeg har lest hva han har sagt, hva han sier, og hørt hva han har tenkt å si. Alt han gjorde, alt ville gjøre, alt som han ikke fikk gjort. 

Og jeg tenker hele tiden på dette med ærlighet, jakten på sannhet. 

For hvorfor er jakten på sannhet så viktig i denne saken? Ville jakten på sannhet vært like viktig om det var en muslim som nå sto for retten? Nei, det ville den ikke. For vi hadde ikke behøvd å spørre oss selv: Hvordan kunne dette skje? Hvorfor? Og, er dette mennesket tilregnelig eller ikke? Skal han straffes eller få forvaring på en psykitarisk institusjon? Nei, ingen av de spørsmålene ville vært relevante. Da ville det handlet om: Hvorfor passet ikke PST på? Hvordan kunne en muslim kjøre opp foran høyblokka og sprenge den i lufta, og så dra ut til den øya osv? Og mange ville ha skreket seg hese: HVA VAR DET VI SA!!! Ingen av de spørsmålene er relevante nå. Nå er det bare, er han syk, eller er han frisk? 

I disse dager blir demokratiet hardt utfordret. Og det virker som det holder stand.

Takk Gud for at vi har et rettsvesen som ikke gir seg når snurte journalister sutrer fordi de ikke får vise morderen på direktesendt fjernsyn. Takk Gud whatever for at dommerne vet forskjell på en rettsak og en vulgær realityserie.

Så får det heller være at en meddommer må gå pga av en status på Facebook skrevet med ryggmargrefleksen, og at han i ettertid flåsete sier: "Jeg skrev bare det alle andre tenker!" Men der tar han faktisk feil. Man kan ikke ta alle andre til inntekt for det man selv sier. Og det er faktisk slik at mange har gått i seg selv i disse månedene etter at det forferdelige skjedde. Jeg kjenner mange som har vært ihuga motstandere av muslimer og andre "fremmede" som har kommet til ny erkjennelse etter 22.7, og det er bra. Og jeg har endret holdninger på mange områder selv. Jeg er mer nøye med hva jeg sier, og enda mer nøye med å slå ned på folk som prater svada om ting de ikke vet noe om, som stigmatiserer store grupper uten å ha dekning eller faktabasert kunnskap for sine påstander. For dette har jeg mistet venner på nettet og i det virkelige livet. Ja, so what! 

For denne saken er enkel. En morder står for retten, som mordere som regel gjør når de blir tatt. Han skal dømmes, og det er retten som skal dømme ham. Det kan verken du eller jeg gjøre noe med.

På fredag da alle detaljene om Utøya kom opp til overflaten måtte jeg skru av radio og tv. Jeg følte at gulvet begynte å gynge, at jeg ikke fikk puste, at følelsene begynte å ta overhånd. Men han skal ikke dømmes ut fra følelser. Han skal dømmes etter norsk lov. Og saken vil ende i en slags "sannhet" som vi må prøve å leve med. Så får vi håpe vi evner å se lignende skyggeplanter når de igjen dukker opp i egen hage, i egen familie og vennekrets. Det er vondt, men det er det eneste vi kan gjøre. For ondskapen er ikke de andre, den er midt i blandt oss. Den kan være oss selv. 

Men jeg velger å tro at vi kommer styrket ut i den andre enden.

Om ikke, ser jeg ikke så mye vits i noe som helst.

IKKE EN SPURV TIL JORDEN

IKKE EN SPURV TIL JORDEN

Det står skrevet: 

"Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud vet...."

Det er ikke sant. Spurv teller ikke lenger, regnes ikke.

En fugl er bare en fugl som faller til jorden. 

Kjøtt, fjær, et blindt øye stirrer mot himmelen.

Mennesker har ikke tid til slikt.

Spurven synger på en annen måte nå, sies det.

Synger litt høyere i store byer, for å overdøve all menneskeskapt støy.

Eller kanskje ler den der oppe i tretoppene?

Bibelen er en svart bok kantet med gull.

En besk rettesnor av blod og splid.

Spurven kan fremdeles fly.

Og menneskene sliter med bakkekontakten.

Selv når et menneske faller til jorden,

kan det hende at ingen bryr seg...

Og når en fjær faller fra himmelen,

blir den en punchline i en stand up monolog...

TAUSHET ER IKKE ALLTID GULL

TAUSHET ER IKKE ALLTID GULL

Vi prater som mest når vi ikke vet hva vi skal si. 

I disse dager blir vi alle på en eller annen måte dratt inn i den pågående rettsaken.

De som er rammet, vi som ikke er rammet. Vi er alle midt i orkanens øye av kronikker, blogger, meninger, seriøse og useriøse. Og deler av den utenlandske pressen spør seg, hva slags land er Norge? Hva holder de på med? Hvorfor lar de en massemorder få frie hender. Ja hvorfor?

Jeg har hele tiden sagt at jeg ønsker å høre hva han har å si til sitt forsvar. Nå har jeg hørt på ham i små etapper i løpet av de to siste dagene. Og jeg har blitt litt klokere. Hvorfor har jeg blitt litt klokere? Vel, vi kan ikke forstå at en ung mann griper til våpen og utrydder mange mennesker. Det lar seg rett og slett ikke forstå for en "friskt" menneske. Men det jeg har forstått, hørt, blitt litt klokere av er at han sier ikke så mye annet enn det som sies fra mange fløyer i samfunnet. Han snakker om redsel for at fremmede krefter skal rive landet i filler, at de fleste av oss burde beskyttes mot oss selv, at det egentlig er de sittende politikerne som skulle vært stilt for retten, at kulturmarxistene ødelegger ungdommen, at vi alle er hjernevasket til å tro på et skummelt prosjekt for fedrelandet satt i scene av Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen. 

Alt dette som han får stå i retten og si har jeg hørt før. Jeg har lest det på nettet, i kommentarfeltet i avisene, hørt det på tv, rundt diverse middagsbord, på puber og på barer. Det som skiller ham som står i retten i disse dager fra andre forbundsfeller er at han har drept mange uskyldige mennesker. Han har gjort ord til handling, noe de aller fleste ikke gjør. Men ord som sies, om og om igjen fester seg, slår rot i noen, vokser seg store, blir til skyggeplanter på steder vi ikke orker og tenke på, for så plutselig: Action!

I fjor sa Siv Jensen på Dagsrevyen, jeg siterer henne ordrett:

"Her i Oslo oversvømmes vi av kriminelle asylsøkere som kommer til landet av én eneste grunn, og det er for å voldta våre unge jenter!" Hun fikk si det for åpen mikrofon. Hun fikk si det uimotsagt. Nå vet jeg at FrP hater koblingen mellom seg selv og 22.7, så jeg skal ikke trekke det kortet opp av hatten. Men hvorfor kommer det ikke et motsvar i samme reportasje? De fleste av oss som bor i hovedstaden vet at det hun sier ikke stemmer, og tallenes tale er klar, hun tar feil. Men det forblir en sannhet for noen, og den repeteres til det kjedsommelige. Og slik blir det til at mødrene sier: "Jeg tør ikke sende datteren min til Oslo på grunn av alle disse svartingene som løper rundt i gatene og voldtar ungjentene!" 

Tilbake til vårens store stjerne i media.

Han har en stor menighet. Sympatien tikker inn fra hele verden. Han sier selv at han ikke makter å svare på alle fanbrevene. Jo, han er i støtet, smiler lunt i retten, gråter over sine egne filmsnutter. Men han sier altså ikke så mye annet enn det som mange andre sier, i mange miljøer. Så jeg tror det er viktig at han får snakke. At det kanskje vil tikke inn en gjenkjennelse hos oss alle. At, har ikke jeg også tenkt litt i de baner når jeg har følt meg truet? Sa ikke jeg noe, vel, ikke det samme, men noe som egentlig ligner veldig på det han nettopp sa? Jeg tror denne rettsaken kan være en masterclass for mange av oss, for våre holdninger, skylapper og naivitet. For vi kan ikke lenger si at vi ikke orker å forholde oss til ondskapen. Den er rundt oss over alt. Og alt stort og vondt begynner som regel med noe uskyldig og lite. Men når en ørliten stein løsner kan selv lyden utløse et stort ras. 

Verden blir ikke et bedre sted om vi hater denne mannen, at vi ønsker ham død.

Verden blir et bedre sted om vi slår ned på hatet. Tar igjen når folk farer med løgn.

Så om du lurer på hvorfor jeg slettet deg fra vennelisten min på Facebook, så kan jeg fortelle deg hvorfor. Jeg vil ikke ha venner som skriver: 

"Det bleikfeite marsvinet skulle vært plaffa ned der ute på øya!!!"

Selv et marsvin har en mor.

Men som jeg sa, vi prater som mest når vi ikke vet hva vi skal si.

Og når vi blir skikkelig redde, så ler vi....

HVORFOR SKJELVER OSPA? VET DEN NOE?

HVORFOR SKJELVER OSPA? VET DEN NOE?

Jeg opplevde våren i all sin prakt i New York før påske.

Nå sitter jeg her ved vinduet i Oslo og skriver, ser ut på hagen der noen forvirra påskeliljer ser opp på de lette snøfillene som daler fra himmelen. Gåsungene lyser også gult i det store treet ved gjerdet mot naboen, og stokkroser, lupiner og andre overivrige vårblomster har stukket hodet opp av bakken, strekker seg mot lyset, som i dag filtreres gjennom et grått skydekke. 

Det er noe med våren, sier alle, jeg føler meg så lett. Ja? 

Våren for meg er en tid da man pakkes ut av kokongen, henger den trygge vinterfrakken tilbake på plass innerst i boden, rydder vekk beksøm og annet mindre glamorøst fottøy. Man ser seg selv i den harde morgenlyset ved speilet når man kler på seg, ser den melkehvite trøtte huden som har vært stuet vekk bak lag av tekstiler. Nå skal den ut i solen, den krevende spotlighten som lyser både på fattig og rik. 

Ja, det er noe med våren! Den er en feberaktig tid da man ikke kan tillate seg å være lei seg. De lyse dagene, den gjennomsiktige himmelen innbyr til lykke, krever latter og softis, alt vi har lengtet mot i alle disse mørke dagene da håpet bare var en strime lys i horisonten, og det aldri mer skulle bli sommer. 

Våren? Den fyller meg med skrekk. Den er den samme følelsen som når du står på et stupebrett, du vet det lille sekundet før du lar deg falle, før du hengir deg til den løse lufta og alt ligger åpent. Våren er skummel i alle sin gru, sin småblomstrete irriterende lykke:-) Nei, gi meg høsten, det brune løvet som faller, den trygge blå vinterfrakken, de gode skoene, vinden som river tak i deg, som får deg til å lengte etter en kopp varm sjokolade, den gode boka, knitter i vedovnen i stua. 

Våren er best om vinteren. Våren er en flimmerdrøm som vi ikke helt husker alle detaljene i før den er her, med pollen, upussede vinduer og støv i krokene, skrekk for selvangivelse, moms og forskuddskatt, humler som plutselig flyr som F16 inn på kjøkkenet, veps som setter seg midt i syltetøyskålen, og fluer som surrer under lampekuppelen, fluer på veggen som har hørt det meste, men som fremdeles er lutter øre. Det eneste fine med våren er at etter den kommer sommeren, og etter sommeren kommer høsten.

Jo, det er en ting som er fint med våren. Blomstene. 

De vågale små, som stikker hodet opp av snøen. De som lever et kort og prangende liv, som har det største publikumet i hagen. Nei se! roper alle, og slår hendene sammen. Snøklokker, så tidlig! Ja, man kan lett bli overmodig av slikt. Man kan formelig høre stayerne stønne der nede under jorden, du vet disse langsomt voksende som skal stå i all slags vær til snøen igjen faller, de ærværdige gamle ur-staudene som kom til landet for mange generasjoner siden. Høstfloks, kjærlighetsurt, riddersporer, adelskapet, de kongelige i hagen, med blått blod i årene.
Jeg holder en soleklar knapp på dem, the late bloomers i hagen. 

Jeg velger meg april? Nei, jeg gjør ikke det. Men april valgte seg meg, i år igjen, og det er jeg glad for. Noen vårer har det blitt, og jeg håper på så mange som mulig.
Høsten kommer tidsnok. Jepp.

Hva er det jeg egentlig skriver om i dag? Blomster? Årstider? Nei, jeg sitter her og forsøker å skrive av meg et sinne, et sinne så stort at jeg tyr til blomster. Jeg er sint på alle de som ikke kjenner vekten av ord, som må vrenge ut av seg ord uten å kjenne på hva de betyr, hvor og hvem de treffer. Men jeg sitter også her og tenker på en historie om en blåveis, en historie jeg leste i går. Om en mann som tok saken helt ned på mikronivå. Han plukket en blåveis og la den i lomma. Ja, selv på Utøya ble det vår, i år. Vi burde alle bøye oss ned til blomstene. Jeg tror de har et hemmelig liv. 

Eller som poeten skrev:

Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe?

LET THERE BE LIGHT

LET THERE BE LIGHT

I disse dager befaler media oss alle å gå inn i en kollektiv depresjon. Forteller oss hvordan vi best kan følge den "viktigste og største rettsaken" i manns minne. Med like stor troverdighet som under askeskyer og monsterflåttfare dundrer de på som et lokomotiv i alle kanaler. Det begynte i morges klokken 0700 med: "Nå kjører kortesjen ut fra Ila Landsfengsel" som ved et kongelig statsbesøk, dog uten flagg og vimpler. Kommentatorene står striglet og fjonge i blådress og med vannkjemmet hår, har senket stemmen ned en liten ters som for å understreke alvoret i saken, minutt for minutt skal dette pågå, i minst ti uker. 

Vi har hatt nesten et svangerskaps lengde til å fordøye det som skjedde i juli i fjor. Nå skal sårene rives opp. Jeg hørte den første halvtimen på P2 der han "som kom først" til Regjeringskvartalet var gjest i studio. Vi fikk høre hans gråtkvalte kommentarer fra de første minuttene, rop og gråt, politi som virret rundt i gatene. Vi har hørt det før, så alt for mange ganger. Nå skal alle steiner snus, og det er de som er berørt, de etterlatte, de døde, som får minst plass i denne rettsaken. 

Og folket sitter på vagla, selveste "kikkernasjonen" i egen person sitter lydig og følger skrekkscenarioet via tv, radio eller laptop. For når media befaler, følger folket etter. Det være seg Hurtigruta minutt for minutt, eller at en mann har skutt og drept mange titalls mennesker. Grensen mellom virkelighet og fiksjon er tynn som den mest usikre is i landet i dag. Og vi burde alle spørre oss selv om vi har mistet evnen til å tenke selv når trykket fra media blir så kraftig som det er nå. For hva er det vi skal få vite? Hva er det de 1500 journalistene skal fortelle oss som vi ikke allerede vet? Og er det viktig å vite hva han har på seg? Om han har barbert seg eller ikke? Om han har et hånlig smil rundt munnen? Om han ser samlet ut? Om han kommer til å gråte? Hva som er ABB's "største mareritt" under rettsaken? At det "er morens gråt" han frykter mest? 

Jeg tror at kjærlighet og empati er styrt av hjerte og mage, men det skader ikke at hjernen er koblet på. Og alle mennesker med en viss evne til medfølelse burde ligge lavt i denne saken, og det gjør svært mange. Så får heller alle de som føler trang til å skrive på netttet: "Han skulle vært plaffet ned på Utøya!" eller "Han skulle vært hengt opp etter ballene, om han har noen!" De som drives av hat og hevn må bare få pumpe ut sine postulater, hyle ut "svinet skal dø!" Men jeg forstår ikke helt at de som hyler høyest om demokrati og ytringsfrihet samtidig forsvarer diktaturets metoder for straff? For vi kan ikke la hatet drive oss, vi kan ikke bryte rettsvesenets praksis bare fordi vi hater ett menneske. Prosedyrene er de samme for en simpel tyv og en massemorder i et demokrati, det kan vi ikke gjøre noe med, om vi ikke opphever demokratiet og omskriver norsk lov fra sak til sak. Og hat har aldri vist seg som en bærekraftig døråpner verken i krig eller fredstid. 

Mye klokt har vært sagt og skrevet om rettsaken de siste dagene. Kronikkene har vært mange. Selv politiske journalister har gått i seg selv, noen har til og med kjent på ubehaget ved at saken muligens får alt for stor plass i media, og det er et sunnhetstegn midt i blodtåka. Så det er for enkelt å si at pressen er et "hundekobbel som jager i flokk", det er i såfall alle vi som henger på nettet også, vi som skriver blogger og legger ut statuser på Facebook og Twitter. For det er så enkelt å mene og synse på nettet, i cyberspace sitter ordene mye løsere enn i det virkelige liv. Hatet også, selv om de virtuelle hjertene flyter fritt for nusselige katter, små søte marsvin og gullegode barnebarn:-) 

Jeg gikk forbi Tinghuset i går, navigerte meg mellom alle "partyteltene" på utsiden, så alle pressefolkene som virret rundt som en hønseflokk. Alt på grunn av en bleikfeit gutt som tok saken i egne hender og gjorde det utenkelige i "lille fredelige Norge" der myndighetene hele tiden har fortalt oss at det er "de fremmede vi skal være redde for!" Ja, mens vi alle satt og stirret blindt på Mekka kjørte denne mannen rett inn i hjertet av Norge, og resten er historie. Og jeg sitter her og skriver dette, ser ut i hagen, solen skinner, det spirer og gror, vår "mismots vinter" er over, en sommer er på trappene. Og jeg tenker på hvor lite det skal til for at det går galt i et menneskes liv. På hvor heldig jeg er som lever mitt liv i dette priviligerte landet. Og jeg tenker på ham som har fått ti ukers fokus i alle kanaler. En liten gutt som endelig blir sett av alle. Og kanskje det hele er så enkelt at det bare var det han ville? 

Slik jeg ser det handler det om to ting. At han ikke skal komme ut på gaten igjen, og at vi ikke lenger lar det være legitimt å dyrke fram slike uønskede planter i hagen i Lykkeland. For det er vi som har dyrket ham fram, ja, på den ene eller andre måten. Selv om han selvfølgelig er ansvarlig for sine uhyrlige handlinger.   Men hatet flommer på nettet, i kommentarfeltene i avisene, mange mennesker er ute av fokus, har ikke lenger evne til å se de lange linjene. Men altså, i ti uker skal dette marerittet vare. ABB skal til pers. Selv velger jeg å bruke noe av tiden til å stirre på meg selv i speilet. Jeg tror tiden er inne for de fleste av oss til å gjøre det. 

MAFIA

MAFIA

Jeg står på Rema 1000 på hjørnet her jeg bor, jeg leter etter bl.a speltmel. 

Hei du, sier jeg til en av de som jobber der, hvor er det blitt av speltmelet, og den gode krydderkakeblandingen? Eh, svarer den unge jenta med babystemmen, jeg skal spørre sjefen. Og sjefen kommer, en like ung konfirmant av en skapning, som også sier: Eh, det har vi ikke lenger. Hvorfor ikke det? spør jeg. Nei, eh, sier han, vi får bare lov å ta inn varer som selger over 5000 enheter i måneden. Ok? sier jeg. Men jeg skal ha speltmel! Eh, jeg kan ikke ta det inn altså, du får prøve ICA eller Jacob's oppe på Holtet eller noe sånt. 

Jeg ser på alle plakatene som matbutikken er pepret med:

DET ER SLUTTSUMMEN SOM TELLER! 

MIDDAG FOR UNDER HUNDRELAPPEN!

Men altså intet speltmel, ei heller krydderkakeblanding. 

Men ved kassa tårner drittmaten seg opp i svære hauger. 

Fire kvadratmeter Kvikk Lunsj for nesten ingen penger anyone? 

En sekk potetgull med på kjøpet alle!! 

Hva faen er det som skjer med matbutikkene, tenker jeg. 

Jeg går innover i mat-bingohallen til Reitan, ser etter noe å ha til middag. Ok! En fersk kylling til 39 kroner? Hvem tjener på dette? Ikke høna i hvertfall! Og bonden eller hva de nå heter de som dyrker ferske høner, tjener vel en femmer eller knapt nok det.Og høna stakkar, har vokst seg stor på 28 dager, pumpa full av veksthormoner og antibiotika som hun er, har vokst så fort at om den har forsøkt å reise seg, slik nyfødte gjerne gjør etter en stund, har den brukket beinet fordi den ikke har hatt tid til å utvikle bærekraftig beinstruktur der den har ligget på halv tolv i et bittelite Guantanomo-bur. Men den er tydeligvis en hit, mer en 5000 treff på kassaapparatet hver eneste måned! Shame on us! Og hva har vi her, en laksefilet til 9 kroner? Ok, vi prøver den, for senere å oppdage når du slenger den i panna at den svømmer i fett og at den krymper til halv størrelse når den stekes. 

I Norge er det ikke lov å reklamere for alkohol og sigaretter av helsemessige årsaker, men all den dritten matmafian pusher ut er det fri flyt for. Og hele tiden messer de med innsmigrende stemme via radio og tv-reklame at maten i Norge er skandaløst dyr. Men Rema, Rimi whatever tar ansvar, og gir deg alle de gode tilbudene for en billig penge. Særlig utsatt er alle de tårevåte og hardt prøvede barnefamiliene (som er de store taperne i alle statsbudsjetter) der matbaronene setter inn nådestøtet med de mest utspekulerte matversjonene rettet mot ungene. Fiskepinner formet som små tegneseriefisk! (Lær unge å spise vanskelig mat liksom!) Ungene vet vel ikke at mat er vanskelig før noen forteller dem at "dette liker du egentlig ikke, men nå har vi laget noen små festelige lekefisker av fisken, og dette er sååå gøy, tra la la) 

Den norske stat burde sette opp store plakater utenfor de fleste norske matbutikker med pålydene tekst:

"HER INNE SELGES MAT SOM STORT SETT ER TOTALT FRI FOR NÆRING, BILLIG DRITTMAT FULL AV FETT, SUKKER OG FARLIGE TILSETNINGSTOFFER SOM GJØR BÅDE DEG OG UNGENE DINE FEITE, STØGGE OG USUNNE!"

Men jeg tror ikke det vil komme til å skje, det kunne jo føre til dårlig stemning på julebordet i NHO?

Så, istedet for å kjøpe høna til Hagen eller Reitan, ta tak og kjøp ei høne fra Stange eller fra en annen øklogisk produsent. Iiiikkkk, sier du nå, de kyllingene koster jo tre, fire hundre kroner! Ja, det gjør de, men de er knallgode, de har vært lykkelige, og de er så store at du får tre middager ut av dem om du bruker hodet littegrann. Her i huset spiser vi først grilla ovnsbakt kylling, så lager vi en pai av restene, og helt til slutt koker vi en deilig hønsesuppe på skroget. Vips, tre middager, og alle er lykkelige, selv høna føler at den ikke har levd og dødd forgjeves:-)

Det samme går for grønnsaker, kjøtt og fisk. 

Kjøp mat fra seriøse, små produsenter som riktignok er dyrere, men maten er ren, sunn og ikke kødda med. Så om det stemmer at evangeliet er som de fleste sier og skriver: Ungene er det kjæreste jeg har! 

Så tenk på hva de dytter i seg. Og maten i Norge er ikke dyr, det foreligger bare en stor kampanje fra matmafiaen om at den er det. Jeg er ikke særlig glad i konspirasjonsteorier, men i den bransjen er det mye snusk. Bare hør på denne:

AVOKADO 4 kroner stk. TILBUD: 3 for 15 kroner!!!! 

Så vidt jeg vet har alltid 3 ganger 4 vært 12?

(men ikke på Rema 1000)

Trygt, kjapt og billig liksom? 

Sludder!

DET STORE VI

DET STORE VI

Jeg er skuespiller og dramatiker. 

Jeg er ikke så veldig smart, ikke i forhold til mange andre som skriver kronikker på nettet. 

Alt jeg skriver er drevet av følelser, følelser i hjerte og mage. Hjerte og mage er ikke særlig skattede størrelser i den offentlige debatten. Derfor skriver jeg dette, uten å være verken politisk kommentator eller akademiker. Jeg skriver det som en følsom sjel som blir usikker når alt for mange mener det samme. Som et menneske som har en bryter som slår seg på når rommet for diskusjon blir så lite, og meningene så entydlige i det offentlige rommet, og du arresteres for å være en enslig svale på mediahimmelen. 

I tillegg kappes synserne om å skrive det beste innlegget i debatten, og mange av dem skaper seg store karrierer som rikssynsere i disse dager når "den viktigste rettsaken i fredstid" rulles i gang. Og etter dagens dyst sitter de på Twitter og gir hverandre klapp på skulderen for "viktige" kronikker og x antall tv-opptredener med "gode" poenger som de fikk gjennom ruta. Og så ler de litt hø hø over den eller den som sa noe dumt eller "rotet det til" for seg selv osv. Jeg blir kvalm av det rett og slett. 

Jeg er ingen enslig svale på mediahimmelen, jeg skriver bare på denne bloggen som har en liten gjeng trofaste lesere. Og jeg undrer: Hvorfor er denne rettsaken så viktig? Og er den så viktig at NRK må sende fra sitt "terrorstudio" fra 0700 og morgenen til klokken 1700 på ettermiddagen? Ja, jeg vet at både tv og radio har av og på knapp, at man kan skjerme seg for dette med å ikke se på. Jeg forstår også at de pårørende og etterlatte har krav på en grundig gjennomgang av hvert enkelt tilfelle. Men må hele folket ha det? Trenger vi å sitte tårevåte foran flatskjermene som vi gjør ved kongelige bryllup, OL og andre store arrangementer? Jeg får en kvalmende fesjå-følelse av det hele når NRK-journalistene legger ansiktene i alvorlige folder i traileren til disse sendingene, og sier med stor tynge: "Vi vil gi deg alt du trenger å vite under rettesaken, sannsyneligvis den største osv..." For er vi så følelsesmessig avstumpet at vi må ha det inn med teskjeer hvor fryktelig det er det denne mannen har gjort? Må vi utsettes for ti timer lange tv-sendinger hver eneste dag i mange uker for å komme til bunns i noe som kanskje ikke lar seg forstå? 

Jeg synes alle vi som ikke har hatt et våpen rettet mot oss, vi som ikke har sittet på et kontor og opplevd at vegger og tak plutselig raser sammen rundt oss, burde slå av fjensynet i sympati med de som har opplevd det, og ikke sitte og gasse oss foran flatskjermene.

Men som sagt, jeg er bare en skarve dramatiker, jeg forstår meg ikke på dette. Og kanskje jeg tar feil. Muligens er vi blitt et folk av kikkere? Kanskje er vi så mettet av realityserier at vi ikke lenger evner å se forskjell på virkelighet og fiksjon? Jeg kommer ikke til å se på. Men jeg tenkte en stund på å skrive fiksjon om det. En eneste setning skrev jeg. "Mannen som gikk forbi.." skrev jeg, og lenger kom jeg ikke før jeg følte trang til å kaste opp. Ok, jeg er et menneske som er glad for at jeg har et hjerte og en mage som fremdeles fungerer. At jeg velger å ta avstand fra alt dette fokuset kan dere skrive på kontoen for at jeg kanskje er dum i hodet. Men når alle hyler og løper samme vei er det noe som stritter i meg. Og jeg er alt for gammel til å tro at det bare finnes én sannhet. Sannheten består av en million puslebiter som ikke lar seg sette sammen. Så derfor må vi stole på at de som skal dømme i denne saken makter å lime sammen noe de bestemmer seg for er en slags sannhet som vi alle kan leve med. Nå har røkla allerede "stemt ut" ett sett med psykiatere, og siste slaget har ennå ikke stått...

ON THE SUNNY SIDE OF THE STREET

ON THE SUNNY SIDE OF THE STREET

Når kampen for å overleve ikke lenger er det hverdagene handler om fødes nye drømmer. Når kjøleskap og fryser er fulle av mat, bankkontoen sånn passe, og de store krisene holdes fra livet, begynner det å klø et sted midt bak på ryggen. Er det ikke noe mer enn dette? Og hvorfor er jeg ikke glad? 

Da jeg var yngre tenkte jeg at om jeg bare fikk ditt eller datt skulle jeg bli så jævla lykkelig. Nå sitter jeg mer eller mindre med rævva midt i rømmegrøtfatet og vet at lykkefølelsen ikke handler om penger, materielle ting eller suksess i arbeidslivet. Men dette vet du sikkert. For vi som er sånn rundt femti var barn da foreldrene våre "bygde landet" og "krigen" var riset bak speilet, krigen og de "sultne barna i Biafra" - ja da, foreldrene våre bygde og bygde, de sleit og strevde, de slo hendene sammen over nyvinninger som vaskemaskin med senterifuge og skylleprogram, fjernsyn og telefon, og følelser, ord og kjærlighet ble satt på vent mens landet skulle restitueres, eller bygges, som de elsket å kalle det. Å, så travelt de hadde det. 

Og vi som var barn og ungdommer lærte oss at om du ville ha noe her i livet måtte du jobbe hardt for å få det. Og vi gikk med aviser, vi plukka poteter, jordbær, whatever. Vi tjente noen skarve kroner. Jeg kan ennå huske lykken over min første slengbukse kjøpt for egne penger, for ikke å snakke om alle vinylplatene, bøkene, billettene inn til det som skulle bli livet mitt. Men det visste jeg jo ikke da.

Så nå sitter jeg her i Lykkelandet som mine foreldre bygde, som jeg har vært med å bygge selv, og kjenner på en emmen følelse av at det er noe som ikke stemmer. Noe med hardheten i den offentlige debatten, fravær av kollektiv hukkommelse som skal gjøre oss til den nasjonen vi ynder å være. Og også på en følelse av at vi ikke helt vet hvem vi er, og hvem vi vil være. Ja, for vi vil være sosialdemokrater samtidig som vi ikke vil være solidariske. Vi vil være "enkle mennesker fra landet" samtidig som vi søker mot enda mer rikdom og velstand. Og mange av oss er redde for fremmede kulturer, mens vi hele tiden lar fremmede ting fosse inn bakdøra. Mat, klær, teknologi osv. Og vi sitter på en kulturarv av kunst, musikk og bilder, men de som er aller reddest for at den norske kulturen "skal rives i filler" er samtidig de som støtter den minst. De som er reddest for alt som er fremmed, kaller oss som jobber med kultur for noen latsabber som bare "ligger på soffan, drikker rødvin, og hver stipend" - forstå det den som kan. 

Ja, vi lever på solsiden her i landet. Ta det med ro, jeg vet hva du tenker.
Ja, det er noen som har det fælt her, ja, noen kan alltids få det bedre, og ikke alt fungerer. Men sånn stort sett, er det meste på plass i Norge materiellt sett. Vi har mat på bordet, klær på kroppen. Vi lever stadig lengre, vi kjeder oss til døde, vi reiser på to eller tre ferier i året. Og vi er verdensmestere i å klage. Men som jeg skrev i starten på denne teksten, når kampen for å overleve ikke lenger er det som preger hverdagene fødes nye drømmer.

Så hva drømmer jeg om? Jeg som har alt?

Jeg drømmer om litt mer vennlighet. 

Litt mer empati. Litt mer storsinn i debattene. Litt mer dannelse. Litt mer medmenneskelighet. Litt fler ømme, myke hender. Smil. Latter. Og at vi husker å si takk for at det gikk så bra for oss. For når det er sol på den siden av gaten vi står på for øyeblikket, må det nødvendigvis være skygge på den andre. Og solen har en tendens til å flytte på seg i løpet av døgnet. Her hos oss blir det også mørkt, det blir natt en gang i døgnet. Alle de mørke timene på myke drømmeputer i dyre senger. Og den kløen midt på ryggen som armene er for korte til å gjøre noe med blir stadig sterkere. Jepp, selv om sengene er myke, er vi på verdenstoppen som konsumenter av innsovningspreparater. Jeg tenker ofte i de svarteste vargtimene: Hva er det jeg ønsker mest av alt i verden? Jo, at noen kunne stryke meg over pannen å si at det går nok bra til slutt. Men det er ingen som stryker en voksen mann over pannen og sier slikt. Det er vel derfor vi sover så dårlig her på solsiden?

"SVARTA BJØRN"

"SVARTA BJØRN"

en musikal av

Sven Henriksen

Komponist: Bodvar D Moe

Regi: Stein Winge

Scenografi: John Kristian Alsaker

Kostymer: Karin Sundvall

Produsent: Wenche Bakken/Nordland Teater

Premiere: Mars 2013

Nå kommer historien om den legendariske kokkejenta Anne Rebekka Hofstad 

aka "Svarta Bjørn" og alle menn og kvinner som bygde jernbanesporet mellom Narvik og Kiruna. 

Forestillingen byr på et brokete og fargerikt persongalleri og nykomponert musikk.

Rollelisten vil bli gjort kjent av produsent til høsten. 

JAKTEN PÅ ÆRLIGHETEN

JAKTEN PÅ ÆRLIGHETEN.

Vi lever i "ærlighetens" tidsalder. Folk står fram og bekjenner det ene eller det andre.

Det er ikke lenger nok å skrive en bok eller et teaterstykke. 

Media sier: Ok, vi kan godt skrive om det/deg, men hvordan skal vi vinkle det?

Vinkle det? Jeg har skrevet et nytt teaterstykke, og jeg vil gjerne at folk skal få vite om det!

Nei, det holder ikke, har du ikke noe annet du vil fortelle om? Nei, det har jeg ikke.

Å bli berømt i Norge er en smal sak, en enkel sak. Jeg er akkurat passe berømt.

Jeg lever en behagelig liv, jeg er på stadiet "Har ikke vi truffet hverandre før?" Jeg vil ha det slik.Jeg vil ikke ha folk inn i stua, jeg vil ikke sitte på en strand med min kjære i fanget og med en orkidé bak øret, smile fjollete med en paraplydrink i hånden og en snakkeboble over hodet som sier: "Homolykken smiler i Thailand!" Jeg vil ikke fortelle om den gangen jeg trodde jeg hadde kreft, eller da pappa døde. Ja, jeg vet at jeg er dum, jeg kunne vært mye mer berømt om jeg hadde fortalt om dette eller hint. Men som sagt, jeg vil ikke være mer berømt enn det jeg er. Dessuten har jeg brent meg på pressen, som er der når det går opp, men som også er der VELDIG når det går ned. 

Ærlighet? Jeg er ganske ærlig på bloggen min. 

Da jeg i sin tid skrev at jeg hadde sluttet å drikke fikk jeg høre at folk sa: 

"Visste du at han hadde et alkoholproblem? Jeg ante ikke det altså!" Vel, jeg hadde ikke et problem med alkohol, men jeg kunne ha fått det om noen år. Derfor sluttet jeg å drikke. Men i stedet for å få kred for å ta tak i noe som kunne ha blitt et problem er jeg nå blitt en "tørrlagt alkoholiker" i enkeltes bevissthet. Folk hvisker stille i selskapslivet og spør forsiktig: "Du vil vel ikke ha et glass vin du som...?""Nei" svarer jeg "det vil jeg ikke, jeg drikker ikke lenger, fordi jeg var i ferd med å miste meg selv på bunnen av en vinflaske, men nå er livet lyst og har aldri vært bedre, men jeg tar gjerne et glass vann takk!" Verten ler en fjollete latter og løper mot kjøkkenet. Hepp, sier jeg.

Nei, ærlighet varer ikke alltid lengst, og den lønner seg nesten aldri i det offentlige rom. For det er noe klamt og ulekkert med folk som pøser ut private ting, og den naive ærligheten din kommer tilbake til deg og treffer deg i bakhodet når du minst aner det. Bruk pressen med vett og forstand, og ikke oppsøk de røde løperne om du ikke er nødt til det på grunn av jobben.

Men som sagt. Vi lever i ærlighetens tid. Vi er blitt 5 millioner små Frk. Detektiver som jakter på sannheten om venner, naboer og ikke minst om politikere. Sannhetens SKAL fram og alle steiner skal snus! Slik går refrenget i media og ellers. Jakten på ærligheten. Alt skal bekjennes. Lik i lasten aksepteres ikke i Lykkeland, der alt er solskinn og fritt for snusk og fanteri.

Takk Gud for at jeg er dramatiker. At jobben min er å ljuge.

Men det forandrer ikke det faktum at folk sier om det jeg skriver:

"Ja ja, du kan fornandre navn, steder, whatever, men jeg vet at det der handler om deg selv!"

Ja da, alt jeg skriver er sant, for å sitere Ellisiv Lindqvist.

NÅR SAMTIDEN SNØRER SITT KORSETT...

NÅR SAMTIDEN SNØRER SITT KORSETT

På 1890-tallet skrev den danske maleren Marie Krøyer:

"..kan hende vår kamp er forgjeves. Nei, det må eller kan den ikke være. Vi får håpe at alt vårt slit, all vår kamp og forsakelse kan gjøre det lettere for de som skal komme. Men det finnes dager da jeg tenker at vårt ynkelige lille bidrag bare blir et kuriosium i kulturhistorien..."

Nå i påsken sto jeg foran Marie Krøyers bilder i Skagen. 

Nei, Marie, du endte ikke opp som et ynkelig lite kuriosium. Du ble en mester som etterlot deg et livsverk som mennesker fra hele verden valfarter for å nyte. En serie bilder så fulle av kraft at man blir stille når man stiller seg opp foran dem. Og det er som man formelig kan merke hvor stramt korsettet var snørt rundt deg den gangen du svingte penslene.

Jeg hører stadig unge jenter og gutter gjøre narr av "sure gamle inntørka feminister" - og at jentene "ikke finner seg i å være jenter, de vil være individer!" Ja, enig, slik skal det være. Jeg var ung den gangen frontene var harde, da feministene satt med urteteen sin ved furubordet og malte paroler, brystholderne ble slengt på bålet og bibelen het "Fear of Flying" osv. Da det var hardt å være mann. 

Nå er det lettere og være mann, lettere å være kvinne enn den gangen Marie Krøyer malte sine bilder, da kvinner ikke var velkommen inn ved kunstutdannelsene. Da det var "hustru og mor" først, og maleri og annet dill var en hobby man kunne sysle med på fritiden, mens mennene lagde kunstverkene som skulle bli stående for fremtiden.

"Er kampen forgjeves?" skrev Marie Krøyer i et brev? 

Vel, i disse dager da de fleste kvinner kan bli det de vil, jentene har inntatt universitetene og ligger et par hestehoder foran gutta, stiller jeg meg undrende til fenomenet "Paradise Hotel" og kulturen på YouTube der det handler om sminke, klære, utseende og om å snakke med den mest stupide dukkestemmen, komme på tv og bli berømt for ikke å gjøre noe som helst. Hva faen har skjedd? Og hvem har oppdratt eller ikke oppdratt disse ungdommene? Nei, det er ikke bare jentene, gutta er nesten hakket verre i all sin glossy spatytan og muskelvelde, og med et ordforråd på høyde med tiåringer der de sitter og flekser og filosoferer ved swimmingpoolen.

Og nå tenker du sikkert: Det er jo ikke alle da! Og min sønn eller datter er ikke slik! 

Nei, det er ikke alle, men fenomenet blir stadig større. Unge folk lever livene sine på internett, eldre også. De helt unge legger seg selv ut på nettet i all sin prakt, og vi eldre henger på Facebook døgnet rundt, photoshopper oss selv lekre med et par dobbelthaker mindre enn det vi har i virkeligheten, jepp. Og selv kjærligheten jakter vi etter på nettet, mens vi går forbi hverandre på gaten og stirrer stivt ut i løse luften på trikk og buss. 

Å vinne en kamp er ikke en seier som varer evig. Kampen må vinnes om og om igjen.

En gang sa min mor til meg: Jeg ville egentlig blitt forfatter, men det ble aldri noe av. Nei, det ble ikke det. Livet og syv barn kom i veien. I dag går menneskenes liv fortere, og folk lever lenger. Vi vil alle være noe, og korsettet snøres stadig strammere rundt både kvinner og menn. Ære være deg Marie Krøyer, og alle dine medsøstre. Nei, kampen var ikke forgjeves. Bildene lever for evigheten. Å synge en sang på Idol eller sitte ved svømmebassenget på Paradise Hotel er over før det har begynt. Og selv om gutta og jentene ikke er snørt i et korsett der de sitter og babler på nettet, er ingenting av alle de greiene der ekte. Tennene er bleket, håret sveiset fast, brunfarget påsprayet. Alt er fake. Men det er vel slik at når virkeligheten blir for grå tyr man til det som kalles reality? Eller bare late som liksom?

Og fremdeles blir vi kunstnere spurt om dette i selskapslivet:
Men hva jobber du egentlig med? Kan du leve av det da?
Og foreldrene sier til barna sine:
Finn deg noe sikkert å leve av!
Slik Marie Krøyers foreldre sa til henne.

Men for all del. Kanskje det sitter en ny Marie Krøyer på YouTube mens jeg skriver dette?

AS TIME GOES BY

AS TIME GOES BY

Jeg tror vi lever flere liv. Vel, om man ikke bryr seg om den sedvanlige kjøreplanen.

Jeg er snart 57 år, og på mørke dager kan jeg tenke, nei, ikke så fort da, det var da veldig som tiden går! Timeglasset, det er mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. De fine kornene sildrer sakte ned, en jevn rytme som er selve livet. "Sett spor etter deg før livet lukker seg rundt deg." skrev Karen Blixen i et brev fra Afrika. Hun, selveste livskunstneren, drømmefangeren, som reiste til Amerika på slutten av livet og ble feiret som en popstjerne. Ja, jeg tror vi lever flere liv i livet, om vi tør ta tak i alle de uante mulighetene som ligger der rett under nesen på oss. Nei, jeg er for gammel til ditt eller datt, sier folk. Jeg kan da ikke bare reise, nei, jeg kan ikke det! er refrenget. Og så sitter man der foran flatskjermen i den gamle stolen med solid sittegrop, og plutselig en dag når beina ikke bærer lenger, tenker man kanskje, hvorfor reiste jeg ikke den gangen jeg fremdeles kunne sette den ene foten foran den andre og forlate dette rommet jeg nå er fanget i? 

Jeg har et livsmotto, det går slik: "Travel the world, see it all. Then death will be just another flight!" Ok, jeg skal ikke være så høy og mørk at jeg ikke innrømmer at jeg måtte bli 50 før jeg forsto at livet er nå og ikke om en stund:) Og etter at jeg forsto det, sier jeg ikke: Vi tar det siden. Nå sier jeg: Vi tar det nå! Min kjære sier at jeg "alltid har en ferdig pakket koffert" for påkommende tilfeller, og det stemmer. Jeg mener, vi er jo bare gjester her nede på jorden en stakket stund, så hvorfor skal vi hele tiden late som om vi er så jævla bofaste? Sette gjerder rundt det som er vårt, late som om livet varer evig og at vi kan ta med oss all den dritten vi samler på oss videre til et sted vi ikke aner noe om? 

Før i tiden levde folk mer etter skjema. Det var slit og strev, og ei stusselig gullklokke til slutt. Noen fikk medalje av kongen på jakkeslaget på den slitte blådressen. Jeg husker min egen morfar, en mann som gikk stille gjennom livet, da han sto strunk med mormor ved siden av seg, den blanke medaljen. Den lille hatten til mormor, vesken, de hvite sommerskoene, blondekragen på kjolen. To gode mennekser, de jeg kommer fra, jernverksarbeidere, slitere. Som etter et langt liv ikke orket mer enn å sitte i en stol og hvile ut etter en lang arbeidsøkt. Jeg har dem alltid med meg. Tenker på hvor heldig jeg er som er født inn i en annen tid enn dem, men tar med meg verdiene de levde etter. Mormors undring foran en rosebusk, tårene i øynene hennes da bjørka fikk museører om våren etter en lang vinter. Morfars pipetobakk, den gode hvite og blå strikkejakken hans, de slitne men ømme hendene. Det lages ikke slike mennesker lenger. 

Så, jeg har liten takhøyde for folk som sutrer over egne liv, tapte muligheter.

Man har ikke tapt før livet lukker seg. Men mens det pågår ligger alle muligheter åpne.

Det er bare å reise seg, åpne en dør, gå videre. 

Det er så mange vidunderlige steder, og så alt for liten tid. 

Men livet er for kort for bare lengsel.

VI, OG DE ANDRE

VI, OG DE ANDRE

Krake søker make. Det ligger i menneskets natur. 

Vi søker mot dem som ligner oss selv, de vi kan speile oss i, som kan speile seg i oss. 

Men der alt skal ligne på alt vil noen til slutt falle utenfor. En farge vil stikke ut, en lukt, en lyd, noe som forstyrrer bildet, vår oppfatning om hvordan vår verden bør være. Vi liker å ha det ryddig rundt oss. Vi ønsker at ting skal være slik de alltid har vært. Vi skammer oss over det vi kommer fra, men vi lengter til mors kjøttkaker, til den sommeren da alt var sol, til det uforandelige, det evige, det som vi tror er vårt eget.

Vi sier at verden ikke lenger er den samme, men vi nekter å innse at vi har forandret oss med den. Jeg er den samme, du vet hvor du har meg? sier folk til hverandre. Og like barn leker best? En forslitt sannhet som ikke lenger er en sannhet. Men tiltrekker motsetninger hverandre? Vel, motsetninger skaper friksjon, konflikter og nye ting. Jeg er i en alder der jeg sitter ved middagsbord der de fleste er skjønt enige om det meste. Det er vi, og så er det de andre. De som ikke forstår. De vi ikke liker. De mindre begavete, de plumpe menneskene, de med dårlig smak, som leser dårlige bøker, ser dårlig film, ja, du vet hvem jeg mener, gjør du ikke? Harryfolka, de populistiske. Vi snakker ikke høyt om dette, men det ligger i underteksten, i pausene, i ordene bak samtalen.

Samtidig lever vi i en individualistisk tid. Vi krever å bli sett som enkeltmennesker. Vi vil gjerne stikke litt ut fra den grå masse. Vi vil være noe. Noe eget. Mens vi rykker i lenken søker vi stadig tilbake til våre egne, til våre forbundsfeller, dem vi stoler på, de som ikke slår i bordet, sier stygge ting, de som holder seg til manuskriptet, den tause avtalen alle dannede mennesker forholder seg til. Ja, det kan bli ensomt å stå bundet midt ute i konformitetens luftegård, kjenne lenken stramme, at pusten går og brystet blir trangt, og du brenner inne med den du egentlig er, den du aller helst vil være. En rebell blir invitert i to eller tre selskaper, så er det slutt. Nei, det mennesket orker vi ikke. Det blir for mye for oss. Vi må ha ro ved matbordet, vi er dannede mennesker. Ikke slike vulgariteter takk.

Jeg sitter ofte på teater og tenker: Hvorfor reiser ingen seg og roper "Hva er dette for noe dritt?" Hvorfor reiser ikke jeg meg og gjør det? Jeg tør ikke. Jeg kan kjenne at det vrenger seg, men jeg tenker, det tar seg sikkert opp i andre akt. Jeg leser bøker. Jeg kaster dem i veggen. Jeg sier til min kjære: Hvorfor skriver forlaget at "dette er sansyneligvis årets viktigste bok" på baksiden av coveret? Dette er jo en drittbok! Men jeg tør ikke skrive det på Twitter eller Facebook. Jeg kjenner for mange. Jeg kan støte noen. Jeg kan miste jobb, bli svartelistet. Så jeg sitter og ser seks eller åtte episoder av en tv-serie som stinker, jeg leser lydig det andre leser, ser det som er et "must" - feige lille jeg:-)

Det er vel derfor jeg reiser mer og mer. Vekk fra flokken. Inn i en fremmed folkemengde. Forsvinner inn i noe jeg ikke kjenner så godt. Der min mening ikke regnes, der den ikke får følger. Der jeg kan reise meg å gå midt i første akt. Der jeg kan si hva jeg vil uten at det koster noe. Har jeg et poeng?

Ja, jeg tror det. Jeg synes Norge er blitt så lite. Rommet for debatt og meninger så trangt. Jeg savner bråk og råtne tomater, friksjon og konstruktive konflikter, lyst, glede, optimisme. Jeg savner rebellene. De som spydde på duken. Gutta fra way back som stakk hverandre med gaffel på Theaterkaféen, som sto oppe i Ekebergåsen og ulte mot månen. Som blandet blod i morgengryet, som møtte hverandre til duell for en mann eller en kvinne. Jeg savner at det skal koste noe. At det skal handle om noe. At vi skal ville noe mer enn neste premiere, at det som teller er at det skal komme folk i salen. Litt mer politikk i kunsten!

Ok, dette er min blogg, mine savn, mine tanker, mine ord.Du trenger ikke være enig. Men jeg er åpen for diskusjon.Jeg synes bare vi har hatt motoren på tomgang så lenge. Det er ikke bra for klimaet. Jeg mener klimaet i kulturlivet. Jeg har blogget om slikt som dette før, og høstet kommentarer som: "Men så flytt da for faen, om alt er så jævlig her!" Eller: "Godt at du er så feilfri og begavet da!" Helt ok, jeg tåler det. Jeg mener bare at kunsten ikke bør ha det for trygt og godt. At vi bør rasle litt mer med sablene.
Det var bare det. Men det gjelder selvfølgelig ikke oss, det er de andre:)  

PÅSKE UTEN NØTTER

PÅSKE UTEN NØTTER

Jeg har aldri forstått hvorfor så mange nordmenn kaver seg til fjells nå når vinteren endelig har begynt å slippe taket i lavtliggende strøk. Kjempe seg avsted på truger med ryggsekk, kjerring, gubbe og unger mot ei stusselig lita koie uten strøm og innlagt vann for å sitte i solveggen og fryse rævva av seg med appelsin og denne evinnelige Kvikk Lunsjen? Men så da jeg heller aldri vært en god mønsterborger av dette langstrakte kongeriket. For det er mange ting jeg ikke forstår med denne landet. Fotball f.eks. Om vi skal være ærlige, og det skal vi jo for tiden i dette landet da "sannheten skal fram" og "alle steiner skal snus" så er jo norsk fotball blandt den dårligste i verden! Tenk om Brasil skulle lage en musikal hver gang de fikk en ball inn i nettet under et VM? Oh my, det skulle tatt seg ut? 

Men det var altså påsken, og dette med fjellet. Fjellet er jo livsfarlig! Fjellregelene husk! Hadde fjellet vært uskyldig behøvde man ikke hatt regler? Og nordmenn hater regler og forbud. Følg med når 120 nordmenn skal inn eller ut av et fly, og du forstår hvorfor vi ikke er medlem av EU. For nordmenn kan nesten ikke enes om noe. Skal det bygges et hus, for ikke å si en opera eller et museum skal det hyles og skrikes, hårdotter skal rives av og alle skal mene og tro, fordømme og forbanne. Men ski og staver, fjellet i påsken, hilse "hei hei" i sporet kan man enes om tydeligvis. Dueblått blikk under lua, Mariusgenser og "morn du!" - og noen strofer om været, jadda. Det kan forsåvidt godt hende at det er dette som er å være nordmann, og at det er jeg som har misforstått alt sammen? 

Men i begynnelsen på denne påsken oppdaget jeg noe merkelig! Vi snakker Stena Line opp og ned til Fredrikshavn. Harryturer til Danmark og Sverige er jo noe av det norskeste som finnes. Og jeg vil herved melde om at integreringen av innvandrere går mye bedre enn fryktet. Stena Saga var full av folk med hijab og andre "fremmede kjennetegn" - masse folk som koste seg, satt og hørte på trubadur og trampet takten sammen med oss andre som (håpet på ikke å treffe kjente) og bli avslørt som "blodharry" og helt akterutseilt. Og nå tenker du sikkert at disse folka var sånne småkriminelle som var på båten for å smugle tjue kilo hasj til Norge i barnevogna, men nei da, dette var barnefamilier med Kaptein Sabeltannsverd og slush-glass på størrelse med vaskebøtter. Mor og far spilte enarmet banditt og rullett, og ungene løp rundt som norske unger bruker å gjøre på alle offentlige steder for tiden. (argh, sur gubbe fakter) Det var riktig flott å observere hvordan vi alle smeltet sammen til et stort "vi" mens danskeferja rullet over Skagerak og sola sank så vakkert over fjorden. 

Så etter noen dager på fagre Skagen og danskebåt med rytmeboks og sur kaffe, er det bypåske i Tigerstaden. Påskekyllingene er hentet fram, påskeliljer satt i krukker, og ute i hagen begynner det å sprette og spire i blomsterbedene. Fuglene kvittrer, og menneskene blir færre og færre. Helt ab fab! 

Jeg har forresten ikke blogget på to uker tror jeg. Hele greia har begynt å kjede meg. Jeg tror ikke man bør blogge uten at man er fly forbanna for ett eller annet. Og i dag er jeg ikke forbanna for noe som helst. Solen skinner, fuglene kvittrer som sagt, og min kjære rydder på arbeidsromet sitt. Jeg har en plan om å slenge en svinesteik i ovnen, og that's about it. Men jeg takker min Gud for at jeg ikke sitter på ett eller annet fjell oppe i Grukkdalen og fryser på beina, eller spiller amerikaner foran peisen med folk jeg egentlig ikke orker å være sammen med når jeg har fri. Ja, jeg er en dårlig nordmann, jeg vet det. Men nå har altså muslimene og andre overatt danskebåten. Snart kler de sikkert også snaufjellet. Det er godt.

Noen må ta ansvar for de norske verdiene. Jeg gidder ikke det.
Ihvertfall ikke når hele byen skinner og er magisk vakker. Ha en god påske folkens:-)
Og appelsinene er veldig sure i år. Og Kvikk Lunsjen har blitt mye mindre siden i fjor! 

A postcard form the edge:) Love.