NÅR SAMTIDEN SNØRER SITT KORSETT...

NÅR SAMTIDEN SNØRER SITT KORSETT

På 1890-tallet skrev den danske maleren Marie Krøyer:

"..kan hende vår kamp er forgjeves. Nei, det må eller kan den ikke være. Vi får håpe at alt vårt slit, all vår kamp og forsakelse kan gjøre det lettere for de som skal komme. Men det finnes dager da jeg tenker at vårt ynkelige lille bidrag bare blir et kuriosium i kulturhistorien..."

Nå i påsken sto jeg foran Marie Krøyers bilder i Skagen. 

Nei, Marie, du endte ikke opp som et ynkelig lite kuriosium. Du ble en mester som etterlot deg et livsverk som mennesker fra hele verden valfarter for å nyte. En serie bilder så fulle av kraft at man blir stille når man stiller seg opp foran dem. Og det er som man formelig kan merke hvor stramt korsettet var snørt rundt deg den gangen du svingte penslene.

Jeg hører stadig unge jenter og gutter gjøre narr av "sure gamle inntørka feminister" - og at jentene "ikke finner seg i å være jenter, de vil være individer!" Ja, enig, slik skal det være. Jeg var ung den gangen frontene var harde, da feministene satt med urteteen sin ved furubordet og malte paroler, brystholderne ble slengt på bålet og bibelen het "Fear of Flying" osv. Da det var hardt å være mann. 

Nå er det lettere og være mann, lettere å være kvinne enn den gangen Marie Krøyer malte sine bilder, da kvinner ikke var velkommen inn ved kunstutdannelsene. Da det var "hustru og mor" først, og maleri og annet dill var en hobby man kunne sysle med på fritiden, mens mennene lagde kunstverkene som skulle bli stående for fremtiden.

"Er kampen forgjeves?" skrev Marie Krøyer i et brev? 

Vel, i disse dager da de fleste kvinner kan bli det de vil, jentene har inntatt universitetene og ligger et par hestehoder foran gutta, stiller jeg meg undrende til fenomenet "Paradise Hotel" og kulturen på YouTube der det handler om sminke, klære, utseende og om å snakke med den mest stupide dukkestemmen, komme på tv og bli berømt for ikke å gjøre noe som helst. Hva faen har skjedd? Og hvem har oppdratt eller ikke oppdratt disse ungdommene? Nei, det er ikke bare jentene, gutta er nesten hakket verre i all sin glossy spatytan og muskelvelde, og med et ordforråd på høyde med tiåringer der de sitter og flekser og filosoferer ved swimmingpoolen.

Og nå tenker du sikkert: Det er jo ikke alle da! Og min sønn eller datter er ikke slik! 

Nei, det er ikke alle, men fenomenet blir stadig større. Unge folk lever livene sine på internett, eldre også. De helt unge legger seg selv ut på nettet i all sin prakt, og vi eldre henger på Facebook døgnet rundt, photoshopper oss selv lekre med et par dobbelthaker mindre enn det vi har i virkeligheten, jepp. Og selv kjærligheten jakter vi etter på nettet, mens vi går forbi hverandre på gaten og stirrer stivt ut i løse luften på trikk og buss. 

Å vinne en kamp er ikke en seier som varer evig. Kampen må vinnes om og om igjen.

En gang sa min mor til meg: Jeg ville egentlig blitt forfatter, men det ble aldri noe av. Nei, det ble ikke det. Livet og syv barn kom i veien. I dag går menneskenes liv fortere, og folk lever lenger. Vi vil alle være noe, og korsettet snøres stadig strammere rundt både kvinner og menn. Ære være deg Marie Krøyer, og alle dine medsøstre. Nei, kampen var ikke forgjeves. Bildene lever for evigheten. Å synge en sang på Idol eller sitte ved svømmebassenget på Paradise Hotel er over før det har begynt. Og selv om gutta og jentene ikke er snørt i et korsett der de sitter og babler på nettet, er ingenting av alle de greiene der ekte. Tennene er bleket, håret sveiset fast, brunfarget påsprayet. Alt er fake. Men det er vel slik at når virkeligheten blir for grå tyr man til det som kalles reality? Eller bare late som liksom?

Og fremdeles blir vi kunstnere spurt om dette i selskapslivet:
Men hva jobber du egentlig med? Kan du leve av det da?
Og foreldrene sier til barna sine:
Finn deg noe sikkert å leve av!
Slik Marie Krøyers foreldre sa til henne.

Men for all del. Kanskje det sitter en ny Marie Krøyer på YouTube mens jeg skriver dette?