OM Å ELDES MED VERDIGHET

OM Å ELDES MED VERDIGHET

Når jeg blar i gamle bilder søkker det et sted dypt inne i meg.

Jeg tenker; så ung, så glatt i huden, så tynn, så fin jeg var. Hvorfor var jeg ikke glad?

Jeg kan ikke huske gleden over å være ung. Å være ung var bare fælt.

Nå, når jeg ser bilder av meg selv, bilder jeg ikke har kontroll over, som legges ut på nett av journalister eller fotografer for produksjoner jeg er med i, ser jeg at ansiktet ikke er skuddsikkert i så mange vinkler lenger. Jeg ser dobbelthaker og slapp hud, rynker og tiden som har gått tvers over pannen min.

Trodde du at det bare var kvinner som synes det er grusomt å bli eldre?

Tro om igjen, det er like ille for en mann.

Altså, før du tror jeg har blitt rosablogger; jeg lever godt med mitt eget ansikt. Jeg ser, og vet, at det er brukbart til det det skal brukes til. Gestalte en person, en rolle, en stemning, et levd liv. Men privat er kurven på nedadgående, selv om det hender at noen sier at jeg har et bra ansikt.

Og ja, jeg er glad for at jeg er frisk, lykkelig for at kroppen min ikke har sviktet meg, som den kommer til å gjøre en dag. For kroppen er en svikefull mekanisme som har sin skjebne nedskrevet i årringene et sted bak huden. Beingrinda, selve reisverket, er skapt for sine tilmålte mil på landeveien. Ja, slik er det, så ingen sutring her i gården fra denne mannen som sitter midt i hjertet av Paris, på et loftsrom og skriver drama.

Og mens fløyelsmørket (uff, jeg har fått kjeft for alle språkblomstene av mine minimalistiske forfattervenner, men WTF) senker seg over verdens fineste by sitter jeg her og tenker tilbake på barndom og ungdom. På mammas skjørt som svingte seg så vakkert i junidagen, på jordbær med fløte, eggedosis og bestefars lange depresjoner, på det skjøre livet rett og slett. Man blir litt tynnhudet når man utsetter seg for ensomheten som inntreffer når man sitter alene i utlandet og skriver. Men kanalene er åpne, det flyter fint, og fokuset er på plass.

Men å eldes med verdighet? Jeg vet ikke?

Når jeg ser riktig gamle mennesker, de som såvidt makter å krøkke seg gjennom dagen, tenker jeg:

Hvordan så den dagen ut da du forlot det du var og ble den du er nå?

Skjedde det noe? Var det et tap? En sorg? Eller var det bare livet?

Jeg står ved speilet og studerer meg selv, tenker på den fine sanden i timeglasset, på tiden som går, og tiden som kommer. Og jeg tenker på deg som leser dette. Om du er ung. Vær glad. Om du er gammel. Vær glad da også. Og en linje fra en dikt av Charles Bukowski bærer jeg alltid med meg.

Den går omtrent slik: 

"You are marvellous, the Gods will wait to delight in you.

Your life is your life, know it, while you have it."

I New York for noen uker siden kjøpte jeg en ansiktsmaske til 3000 kroner.

Det er ikke å eldes med verdighet.

Det kalles panikk:-)