TEKSTILER TIL BESVÆR

TEKSTILER TIL BESVÆR

Jeg er halvt same. Jeg har norsk mor og samisk far.

Jeg er innskrevet i samemanntallet, jeg regner meg som same - av og til, eller når jeg orker.

Sist jeg gikk i samiske klær i en stor by var i Tromsø for noen år siden. Glad og fornøyd gikk jeg nedover Storgata (er det det den heter?) i min flotte skinnkofte, skinnbukser, komager og ringlende sølv og halsduk på brystet. Så kommer en gjeng unge hvite norske menn mot meg, de ser på meg ovenfra og ned, begynner å joike Mathis Hætta-joiken, kommer stadig tettere på. Så sier en av dem: ÆSJ! og spytter meg midt i ansiktet.
Jeg rygger tilbake, tenker, jøss, er dette virkeligheten?
Og blir jeg synlig som same bare fordi jeg kler på meg samenes tradisjonelle klesdrakt?
Ja, tydeligvis.

Klær skaper folk. Klær skaper ufred. Klær skaper mistenksomhet. Klær er status, gjør deg til den du vil være. Man kan kle seg opp, man kan kle seg ned. Man kan kle seg for tilhørighet, for utenforskap. 

Klær er håp. Klær er drømmer. Klær kan ta deg hvor som helst. Inn i maktens korridorer om det er dit du vil. Ut på skråplanet. Velg selv. Hver morgen står jeg foran klesskapet og tenker: Hvem er jeg i dag? Selv om jeg heller burde spørre: Hvem vil jeg være i dag?

I Norge er det noen ytterst få som velger å gå med heldekkende niqab.  

Noen, f.eks deler av FrP og andre, er frenetisk opptatt av folk flests valgfrihet, er i mot regler og overvåking, men er samtidig veldig opptatt å vite hvem som skjuler seg bak denne mørke veggen av tekstil, hvilke skumle onde øyne som stirrer på verden gjennom en ørliten sprekk. 

Etter sommerens hendelser burde vi vite at terror ikke alltid kan knyttes til tekstiler. Terror kan ikle seg slitte jeans og Mariusgenser, ikke sant? Tross dette ber PST oss om å sitte med blikket stivt rettet mot Mekka. Og mange velger å lytte til dette, selv om alle med et par tastetrykk på nettet kan finne tallenes tale som forteller at muslimer bare har vært involvert i 3% av all terror i Europa de siste 15 år. 

Tilbake til samekofta. Samekofta er et symbol, som bunad er et symbol.

Klær forteller omverdenen om hvor og hva vi tilhører. Eller? Siden halve Frogner og Holmenkollen går i beltestakk på 17. mai, går jeg ut fra at alle der har røtter i Telemark, på samme måte som mange regner det som sannsynelig at alle i en heldekkende niqab har et bombebelte under stakken.

Nå har jeg hengt samekofta vekk for godt. Jeg føler meg verken godtatt i byen her jeg bor, eller blandt de "ekte samene" når jeg har den på. Det er synd, for jeg føler meg så fin når jeg går i den. Men trykket fra både her og der gjør at jeg har valgt å gjøre meg selv usynelig. Det er tross alt mer hipt å se ut som man kommer fra Manhattan enn fra Karasjok? (Kjør gjerne debatt på den!)

Selvfølgelig kan man jo innføre den kinesiske modellen med små jakker med Mao-krager og rette bukser i nøytralt blått, slik at ingen lenger kan mistenkes for skumle motiver på grunn av klesdrakten.

Og når vi er ferdig kledd, kan vi alle sammen stille oss på kanten av stupet som en mørk gråblå vegg, løfte hendene våre mot himmelen og si:

Ta gjerne tankene våre også, vi trenger dem ikke lenger!

Og så stenger vi Google, Facebook og Twitter.

Ingen slipper inn, ingen slipper ut!

Det er dette som kalles undertrykkelse.

Men på den annen side, Coco Chanel sa:
Om noen bemerker kjolen din, sier at den er vakker, er den feil.
Men om noen sier "så vakker du er i aften" har du kledd deg riktig!

Og mannen som sprengte den store blokka i USA hadde hettegenser.
Jeg har alltid syntes det har vært noe mistenkelig med hettegensere.
Har ikke du også det?