KUK I SKOGEN

(fra Place de la Bastille Paris, hvor en gullengel har stått med sin lille penis på utstilling i mange år, ubeskyttet mot vind og regn, mot alles blikk)

EKEBERGNYTT.

Da Vigelandsparken i sin tid ble bygget, og Gustav Vigeland og Edvard Munch var kunstgutta som rula Oslo skrev Munch i avisen:

"Skal byen overfylles av disse granittamasonene med bryster og lår som velter seg utover, disse mastodontene av død sten?"

Vel i dag er Frognerparken vår stolthet, og byens største turistfelle.

Og Opraen, dette marmorpalasset i Bjørvika, som folk flest og enkelte politikere mente var et ryggesløst pengesluk, et unødvendig og dyrt byggverk som bare kom til å fylles av gamle damer fra Frogner med blått hår, og kulturélitehomoer, har i ettertid vist seg å bli et landemerke som folk fra den ganske verden valfarter til for å oppleve.

Ja, til og med kulturpartiet FrP, som var en av de største motstanderne, ville ha valgvaken sin der under Stortingsvalget i 2009, skjønner?

I Norge protesterer vi mot alt som er nytt, for så å omfavne det i ettertid.

Så får det heller være at den kommunalt innkjøpte kongeskulpturen signért Knut Steen ble forvist til et forblåst fjørdhøl på Vestlandet, og at Munch's store gave til Oslo ligger og mugner i magasinene , og der ligger den dårlig forvart mens debatten om Lambda pågår.

Kultur er den dyre glasuren på kaka, den kaka du vet, den som bæres inn etter middag når alle er mette og noen sier: Nei nå må vil vel for syns skyld ha et lite kulturinnslag? Og vips, så spretter klovnene sendt ut med dagpenger fra NAV i ryggen, opp av kaka! Ja da.

Og nå har altså Christian Kjekken Ringnes (Kjekken er det han kaller seg på Facebook) gitt en "gave" som han mener vil forskjønne Oslo og rydde opp i krattskogen oppe ved Ekeberg, som har blitt til Ringnes-åsen på folkemunne.

Og ramaskriket er i gang.

Nakne kvinner i skogen?

Og attpåtil er ikke dette god kunst, for kunst i Norge skal være god.

Nå har vi menn stått med kuken ute på skulpturer i mange hundre år, og kvinner har disset med skjød og pupper på like mange.

Og jeg ser ikke problemet med kvinneskulpturer i Ekebergskogen, selv om noen av oss godt kunne tenkt seg noen virile alfahanner på sokkel oppe i skrenten også:-)

(smiletegn slik at du skjønner at jeg prøver å være morsom)

Kjekken Ringnes kunne jo ha fått det for seg å bygge et stygt hotel, et kjøpesenter eller whatever, men han vil altså bare gi denne gaven til byen.

Men gaver skal rike menn i vår del av verden passe seg får å gi.

Vi vil ikke ha kunstneriske gaver her i landet, vi vil ha billigere bensin, fler kjørefelt og flere turer til Gran Canaria. Og nå roper kvinneforeningen opp om korrupsjon og kameraderi. For selvfølgelig kommer Kjekken til å tjene penger på dette! Ja, kanskje det.

Jeg går i Ekebergskogen titt og ofte, og ja, det er en skog, en helt vanlig norsk skog.

Men uberørt er den ikke. Du vasser i brukte kondomer, søppel og dritt, og krattet vokser himmelhøyt så fjorden er vanskelig å se, og som vanlig gående må du redde deg inn i krattet der sure damer med gåstaver og skritt-tellere raser forbi som om de hadde selveste Christian Kjekken-Kvinneskulpturpark i hælene.

Men ærlig talt Kjekken Ringnes, du må jobbe litt med kjønnsfordelingen der oppe, for Norge er ikke klar for et kvinnereservat så nært tettbygde strøk.

Så fram med meislene gode demokratiske kunstnere! Jeg sier det ganske enkelt:

JA TIL KUK I SKOGEN!

Vi kan da ikke bare vasse i pupper og lår når vi trenger så sårt til litt frisk luft?

STILLHETEN ETTERPÅ

Det er stille før stormen. Så kommer stormen med all sin gru.

Og så kommer stillheten etterpå, det vonde ingenmannslandet av våkenetter og ubesvarte spørsmål, som attpåtil en idiot av en ordførerkandidat i Oslo ville legge lokk på.

Sinnadamen Irene som feide innover Manhattan i går frembrakte ikke særlig mer sympati i Norgeslandet enn noen flaue ordspill på Twitter, for slike vindfulle og sinte damer har det vært så mange av i det siste, so what's new liksom?

Jeg sitter fremdeles og tenker på roser, på dette merkelige som skjedde, da Rådhusplassen var fylt av løftede hender med roser i, og folket gikk rundt i gatene og gråt, da Facebook og Twitter flommet over at dette og hint, og rommet for diskusjon var ett par millimeter bredt.

Nå er de sosiale mediene tilbake i stabilt sutre og promotionmodus, ja da, jeg har vært ute å rasket på cyber-isen selv, om jobb, om spillefilmer, silly selvopptatte me, silly you.

Og jeg sitter her og skriver, radioen surrer, Siv Jensen prater med litt mykere stemme, en positiv ters opp, men hun har like store problemer med å forholde seg til fakta, politikken står fjellstøtt, og fakta er (for henne) "bare til for at journalistene skal få noe å slå i bordet med!"

For slik Frp ser det, er fakta bare et ledd i den store hatkampanjen mot partiet for folk flest, og å beskylde DEM for å ha nørt opp under fremmedfrykt er "horribelt" og "sier mer om de som ytrer slikt" - kverna går, kverna går.

Og i stillheten etterpå sitter de som er hardest rammet, som ikke finner ro, som savner sine kjære, som har fått roser og sympati, men som nå må sitte å se valgkampen bre seg ut i all sin vulgære gru, tåle at nettet flommer av hat og synsinger, at folk antaster politikere på gaten som sier at "AP kan takke seg selv" og at "SV-ungdommene også skulle vært skutt!"

- og jeg tenker, hva faen har skjedd med folk i dette landet?

Ja, jeg skriver om dette igjen, fordi jeg forstår det ikke!

Og enkelte "venner" på Facebook skriver til meg "Unnskyld, har du fått Frp på hjernen!?" eller "Nå må du slappe av, det er idioter overalt, de har alltid vært her, og vil alltid være her!"

Men jeg kan ikke slappe av.

Jeg er et menneske som prøver å finne noen sammenhenger utover bompengedebatt og ønske om lavere bensinpriser. Hva faen spiller det for rolle om veien har fire kjørefelt om ikke folk kan sove trygt i sengene sine, om ikke muslimer kan gå i nærbutikken uten å bli tatt til inntekt for noe som en av samme nasjonalitet eller religion har gjort eller ikke gjort?

Man tagger da ikke ned Olav Trygvassonsgate i Trondheim bare fordi en eller annen gal vikingekonge tvang kristendommen på Norge med sverd og blod? Eller spytter på en bonde som tilfeldigvis laster noen sekker kunstgjødsel på traktoren for at gulrøttene også skal få sitt?

Men Siv Jensen kverner på! Det er muslimene som gjør ditt og datt, det er IKKE sant at integreringen går bedre enn forventet, NEI, det er ikke sant at det er etnisk norske menn som er på toppen når det gjelder å hente seg ektefeller i utlandet, selv om tallenens tale er krystallklar. Og hun fnyser av verdensborgeren Eva Joly og hennes dumme uttalelser.

Osv osv...Det er til å bli sprø av.

Og nøttehodene sitter på nettet og leser, og tror det de leser, og i valgkampen koker det ned til at bestemor kanskje skal få et enkeltrom i 2017 eller whatever.

Men jeg tenker på roser fremdeles, jeg tenker på dere som er hardest rammet.

Dere som må leve dere gjennom denne øredøvende stillheten etterpå.

Hadde jeg vært statsminister ville jeg sagt som presidenten i USA sa når sinnadamen Irene feide innover landet, jeg ville sagt:

GOD BLESS YOU.

Men ingen sier GOD BLESS YOU i Norge lenger,

for selv kristendommen har vi problemer med å vedkjenne oss her i Lykkeland.

Men kristne er vi, og andre religioner skal mange av oss ha seg frabedt.

Å, DETTE JÆVLA MASET OM MAT!

Hver gang jeg blogger om folks matvaner får jeg en rekke kommentarer fra illsinte småbarnsforeldre som skriver at jeg er en bortskjemt homo som bare kan holde meg der nede i Frankrike og lepje i meg froskelår og lammeskanker, at jeg ikke aner hvor slitsomt det er å stå foran komfyren hver eneste dag å lage både tre og fire retter for å "please" familien.

Vel, nå spiser jeg ikke froskelår så ofte, men en lammeskank i ny og ne må man da unne seg!

Ok, here we go!

Mange norske småbarnsfamilier er noen merkelige firmaer, nesten for små cateringbedrifter å regne. Alle skal bli fornøyde, og de er de små terroristene som klager mest. Noen venner av meg som dro til Paris på min anbefaling kom fresende tilbake og sa: Fy faen for en jævlig by! Det er jo ikke et eneste spisested som har barnemenyer, og ungene må sitte ved bordet under måltidet. Her hjemme kan de jo få gå fra bordet og bevege seg fritt (les: løpe som gale mellom bordene med plastsverd og hyle som indianere med Custer i hælene) etter at de har prøvd å spise den maten norske barn ikke er i stand til å spise.

Vel, sier jeg, det er muligens slik at franske barn lærer seg å spise "voksenmat" fra de er små?

Omsorgspersonene i den lille familiebedriften ser på meg med det blikket du vet

"du skjønner ikke en dritt, du har ikke egne barn!"

Ok, vi kan være enige om at homser kanskje er i overkant opptatt av mat, design og whatsoever, selv om Jan Thomas stort sett overlever på designervann og eggehvitter.

Men om jeg hadde hatt barn hadde jeg satt dem på en hard matkur fra dag én, eller i hvertfall fra den dagen de var i stand til å innta fast føde.

Min gode venninne i nord gjorde dette med sine unger fra de var bittesmå, og er det ikke merkelig at disse ungene spiser hva det skal være og til og med liker det de spiser?

For det er slik at om du tror mat er loff med smør og sukker, eller kjøttdeig med ketsjup, så er det slik det vil fortsette, og alt annet vil være vondt og skummelt.

Jeg sier ikke at du skal tvinge ungene til å spise lutefisk, smalahove og syltelabber, men det finnes så mye god og lettlaget mat som ungene kan spise, og som de trenger for å være sunne.

Men når andemor disser foran kyllingflokken til MacDonalds, så går det som det går.

Mo ha.

Prøv å gå bak enkelte mødre med unger i matbutikken. Før de er ute igjen, og maten er handlet har ungene fått 100 spørsmål, og har måttet ta stilling til alt fra ruccola til salmalaks, og med både mor og unger med lavt blodsukker så ender det selvfølgelig med gråt og tenners gnidsel, og kjøttdeig og ketsjup er det som vinner for husfredens skyld.

Ok, nå skal jeg marinére en økologisk Stangekylling i chili, ingefær og hvitløk.

Jeg er en ryggesløs og overflatisk homo som ikke aner hva jeg snakker om.

Men jeg er jævlig god til å lage mat, fordi det lærte jeg hjemme, og hos mormor.

Og vi homoer sliter heldigvis ikke med likestillingsspøkelset, den som gidder lager mat.

Jeg skjønner godt at folk er skeptiske til at vi skaffer oss unger!

Vi kunne jo finne på å drasse dem med på fransk restaurant, i tide og utide.

SKYT BESTEMOR, VI HAR IKKE BRUK FOR HENNE LENGER!

Jeg har en soft spot for gamle damer, gamle menn, gamle mennesker.

Kan aldri stirre meg nok på dem der de sitter på en benk i parken. Kåpen, hatten, den lille brosjen på jakkeslaget, den rynkete huden, golfjakken og de hvite sommersandalene.

Det søkker et sted dypt inne i meg, og jeg tenker; snart, om litt er det jeg som sitter slik.

Om noen år, hvem vet hvor mange, vil jeg gå fra å være et menneske midt i mitt eget selvopptatte sentrum, fanget i denne turbulensen som et travelt suksessrikt liv er, til å bli et tall i et vanskelig regnestykke som aldri er ment å gå opp.

(Jeg har et ytre som får gamle damer til å tviholde på håndvesken, men et hjerte som gråter av liljekonvallduften som henger igjen etter dem der de stavrer seg langsomt forbi meg på gaten.)

For jeg gråter av å se gamle menneskers redsel. Deres forvirring over at verden ikke lenger henger sammen, at tiden er en annen enn da de selv var midt oppe i det.

Nå er det bare benken i parken, noen tarvelige solstråler igjen, og der framme? Livets slutt.

Et trøblete virvar av hjemløshet, skam over ikke å kunne greie de mest elementære tingene lenger, redsel for den lange natten, for å falle og ikke kunne reise seg igjen.

For en dag skal vi alle falle og ikke kunne reise oss lenger.

Selv for politikerne som står striglet og flotte på tv skal det hende med. En dag skal de stavre seg inn på et stusselig dobbeltrom, ende opp i en korridor på et overfylt sykehjem, ikke forstå hvor de har havnet hen. Og filmen skal snurre langsomt bakover, og de vil undre, hvor ble det av, dette så alt for korte vidunderlige livet?

Men det poltisiske spillet fortsetter i all sin gru, det forhandles over en lav sko om menneskekjøtt som har gått ut på dato.

Hvem så hva i fjor, og hvem lovte ditt, og hvem lovte datt?

Og jeg tenker: Skyt bestemor, vi har ikke bruk for henne lenger.

Hun er bare i veien. Kan hun ikke bare dø? Hun som har stemt ved alle valg, betalt sin skatt med glede, ofret seg for barn og barnebarn et helt liv.

Men nå kan hun ikke gå lenger, ikke kle på seg, må mates, stelles, dusjes, ja, få henne vekk, for dette landet er kun for mennesker mellom fødsel og ca 70.

Alt etter det er problemer som ingen gidder å bry seg med når børsen raser, bomber og granater går av, og hytta skal beises, kjøkkenet skiftes og nok en langweekend til NYC skal avvikles.

Nei, et gammelt menneske på en benk i parken gir ikke utslag på verdens børser.

Men det river i hjertet på mange av oss som sitter foran flatskjermene og ser den ene skrekkreportasjen etter den andre. For i verdens beste land er bestemor på anbud, mens gutta boys og jentene girls trenger enda en Prada "for det de fortjener det!"

Det er en skam hvordan vi behandler gamle mennesker i dette landet!

Nesten så man burde nekte å betale skatt til man sitter med kontrakten i hånden.

En kontrakt om å bli tatt vare på en gang om ikke så alt for lenge.

Og jeg skjønner faen så godt at gamle folk stikker penger i madrassen.

Det har jeg også begynt å gjøre.

Og om jeg kommer i fengsel for å ha snytt på skatten, så har jeg i hvertfall tak over hodet!

I TERNINGKASTENES TIDSALDER

Som av en djevelsk grunn klasker alltid brødskiva i gulvet med smørsida ned.

Selv om vi i de ørsmå sekundene den bruker på sin vei mot gulvet håper på det motsatte.

På samme måte håper politikerne å lande med sin beste side opp, ber en stille bønn om at velgerne ikke vil oppdage fotnoten med liten skrift i ytterkanten av argumentene som de får presset ut gjennom tv-ruta i tilmålt taletid i prime time.

Vel, ingen kan gardére seg når brødskiva eller bordet fanger.

For journalister og velgere har en elefants minne, og derfor er det for f. eks Frp tryggere å heve fanen mot bompenger eller for bedre eldreomsorg i disse pre-terrordager enn å vifte med innvandrerkortet. Ja da, politikken "står fjellstøtt", men det har blitt så underlig stille om "banditter" og "snyltere" i valgkampen som pågår.

Siv Jensen har lagt stemmen en ters opp, og smiler høflig, venter på tur. Dette medfører selvfølgelig at fanklubben synes hun er "for slapp" og for "lite på" i debatten. Og Frp's fanklubben er et stort, ofte anonymt dyr på internett.

Jeg har lest meg opp på sidene til partilederen og andre av partitoppene, noe du skal ha sterke nerver for å gjøre. Her flommer det over av usaklig faktaløs svada om dette og hint. Men gjennomgangstonen er et slags "utenforskap" til resten av Norge, et "vi som ikke blir sett" ståsted, og "nå er det faen meg på tide at du fester grepet Siv!" En fan skrev f.eks "denne kommunisten Petter Nome som driver sin syke propaganda for sosialistene må stoppes!"

Mer ekstreme utsagn som "Vi er mange, og vi skal vinne slaget mot muslimene, om så med alle midler!" finnes også, ikke direkte på Frptoppenes sider, men du finner dem om du følger noen av fansene innover på private nettsteder og blogger. Ja, det koker på nettet, dog mest i den anonyme sfære, selv om politikerne sitter fine og sminket på tv med smørsida opp.

Derfor hadde det vært så deilig om noen av dem kunne krakkelere litt, si det som det er.

Si at "Nei, eldreomsorgen har vi ikke fått til!" eller "Vi har vært naive rundt innvandring og integrering" - men nei, man smiler og ablegøyer seg vekk og velger heller terningkast 5 fra Dagbladet og innkasserer dermed tittel som "morromann" For selvsagt handler det om å vise showmanship i politikken. Det vet både Høyre, AP og alle de andre.

Og den beste skuespilleren vinner prisen. Vi lever tross alt i terningkastenes tidsalder.

Det er "big time" i Norge for tida. Smørsida har fått et skudd for baugen.

Vi drar ikke ord som "verdens beste land" opp av hatten i tide og utide, og "det er typisk norsk å være god" har fått en litt emmen bismak i disse dager.

For vi går alle og gnager på ett eller annet; noe er feil et sted som ikke handler om børs, kronekurs eller arbeidsledighet. Som om noen ligger på lur et sted på utsiden, eller under senga, slik at vi alltid har en lampe på og døra på gløtt om natta.

Men i dagslys smører vi nytt smør på skiva.

Håper den for en gang skyld ikke vil lande feil.

Men vi er redde, engstelige for noe vi ikke helt tør finne ut av, eller spørre hva er.

Kanskje det er oss selv?

Det hadde vært så mye enklere om det hadde vært dem vi trodde det var.

VI SOM IKKE BYGDE LANDET

"Spis maten din, tenk på de sultne barna i Biafra" sa alltid mor og far.

Og så gikk de ut for å bygge landet.

De jobba og sleit med å bygge, skaffe halvautomatisk vaskemaskin, fjernsyn og furumøbler.

De bygget helt til de døde av å bygge.

Og de som ennå ikke er døde av å bygge sitter forvirret igjen, sure, gretne og skrekkslagne over synet av det de bygde.

Vi kom fra landsbygda, vi kom til byen, til boligblokkene med innlagt vann, linoleum og fliser, badekar og møllkuler. Nylon og plast var dagens evangelium, og rosene i balkongkassene ble dusjet med DDT, og alt som luktet av menneske, fjøs og landsens ydyll ble skrelt vekk mens vi ble integrert som bymennesker, selv om den nordnorske dialekten var en rød klut for de som kom fra penere strøk og tettere bebygde områder.

Det var fremskrittet som begynte rett foran øynene våre.

Folk sier at alt går så fort nå om dagen.

Vel, det sa de når jeg var gutt også. For da gikk det også fort. Folk hadde såvidt summet seg etter Elvis da The Beatles suste gjennom kablene inn i de tusen hjem, og folk fikk telefon og fondyegryte, begynte å skille seg, og damene vevde lilla skjerf og begynte å gå uten brystholder, skrive dikt å gå i tog. Mamma og venninnene snurpet munnen sammen og mente at "dette ikke var riktige kvinner" - og jorda gikk under hver eneste dag, da som nå.

Og vi som satt på gutterommet og hørte på "Oh darling" og "A whiter shade of pale" - vi som ikke bygde landet, lot håret gro så det dekket øreflippene, var noen slabbedasker som ikke hadde opplevd krigen og ikke visste bedre, og at når vi en dag skulle overta livsverket deres ville vi ikke i være i stand til å komme oss opp om morran!

Vel, i dag er det noen få igjen som har opplevd krigen, som har bygd landet, disse sure egoistiske gamle som Aarebrot skriver om i avisen i går. De redde, de som ikke liker innvandrere, damene som tviholder på håndvesken, mennene som ikke vil bli kjørt av en svart taxisjåfør.

Hva faen var det våre foreldre ville at vi skulle forstå? Hva lærte de av å bygge landet, være midt i en krig? Ikke så mye, virker det som. For våre foreldre levde sine MadMen-liv, de snakket ikke sammen, spurte aldri hvordan vi hadde det, trøstet oss aldri når 6-dagerskrigen brøyt ut i Midt-Østen, da vi trodde at det ville komme en ny krig til Norge som ville medføre at mor og far måtte ut å bygge mer.

Mormor og morfar bygget også, bygget landet, stemte AP, betalte sin skatt med glede, slik gode arbeiderfolk skal, og døde til slutt alene og forvirret på en gang i et overfylt sykehjem. Men morfar fikk tross alt oppleve å komme inn på kongelig parkett, få en blank medalje på den slitte blådressen før han takket for seg.

Ok, her er poenget.

Det jeg ikke forstår er at disse byggmesterne, disse som opplevde den grusomme krigen, ikke formaner de unge, de som verken har bygd eller vært i krig. Forteller dem om hvordan det var å oppleve å forlate hus og hjem, miste sine kjære i konsentrajonsleirer. Sier at, husk, mange av de du hater er traumatiserte mennesker som kommer fra en virkelighet du ikke kan forestille deg i dine villeste drømmer. Men nei, bitterhet, mistenksomhet, redsel, skepsis mot alt som er fremmed, som ikke er blendahvitt og ligner på dem selv.

Det sies at ingen kan vinne en krig, og jeg tror også at ingen lærer noe av en krig.

Men krig er en god sovepute, en grunn til å være offer, men aldri til å forsøke å se noen sammenhenger, sette seg selv i et større perspektiv.

Vel, landet ligger her, striglet og fint, dog med gråt i øynene, og brukket rygg.

Hatet flommer, og de gamle er de som synger høyest.

Jeg sier som narren i Kong Lear:

"Du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!"

Takk for at dere bygde landet.

Og Siv Jensen kommer helt sikkert til å fikse det enerommet det "rød/grønne helvetet" ikke har guts nok til å skaffe dere. Så får det heller være at hun som hjelper dere inn i dusjen ikke er så god i norsk at hun får med seg den endeløse monologen om den gangen livet var verd å leve, sangen om krigen, den gangen Norge var slik det skal være, før disse svartingene kom og tok arbeidet fra skikkelige folk.

Jeg er oppdratt til å akte og ære de gamle og kloke.

Vel, mormor, tilgi meg dette blogginnlegget.

NÅR KONGEN GRÅTER

Jeg føler meg aldri så norsk som når kongen gråter.

Når stemmen brister og kongen blir et menneske.

En bestefar i mørk dress, ribbet for regalier, paradeuniform og andre royale effekter.

Et menneske som meg selv, som står med åpne hender og lut rygg mot et hat som vi ikke kan forstå eller helt ta innover oss akkurat nå.

Jeg føler meg aldri så norsk som når hatet flommer.

Når litenheten får rommet til å skrumpe, veggene til å komme for tett på, og himmelen faller ned over oss med koksgrå og regntunge skyer.

Når medmennesker glemmer å være medmennesker, fornekter døden, ikke evner å se noen sammenhenger, sette seg selv i et større perspektiv.

Jeg føler meg aldri så norsk som når det koker ned til en kamp mellom politiske partier.

Når alt handler om firefelts motorveier, lavere bensinpriser og den fallende børskursen.

Og når demokratiet ligger som et hvitt ubrukt ark, når det handler om jag etter matrielle ting, jobb og karriere, de nære, tilsynelatende viktigste ting.

Jeg kjenner meg aldri så norsk som når jeg klager på de små tingene.

De tingene jeg kan gjøre noe med, men som jeg ikke gjør noe med fordi jeg sover så godt om natten. Fordi jeg ikke ligger å hører lyden av bomber som går av, den såre gråten til et barn som ikke har spist på mange dager, lyden av kvinner som roper mot himmelen etter regn der jeg selv sitter på en benk i byen og drikker designervann fra en lekker flaske.

Jeg føler meg aldri så norsk, så priviligert som når jeg sitter og blogger.

Sender min endeløse ordflom ut i cyberspace, mener og tror om ting jeg ikke vet så mye om.

Jeg kjenner meg aldri så norsk som når kongen gråter.

Når Oslo Spektrum forvandles til en katedral av lys og kjærlighet, når partigrenser og disputt legges vekk, når vi alle blir mennesker, som når disse 77 ansiktene prentes inn i vår bevissthet for evigheten, så mange navn, så mange ansikter, en sorg så stor.

Jeg føler meg aldri så norsk som når jeg bærer på en drøm.

En drøm om at vi skal få det til sammen, at vi verken skal frykte eller fornekte hatet.

For hatet er der, og vil alltid være her, midt i blandt oss, i oss alle.

Men når en konge gråter, blir landet så lite som det egentlig er.

Og vi oppdager at vi er så få.

Men side om side med hatet lever kjærligheten, om dog i usikre sko.

Men det er ikke nok å elske. Drikke te hos en muslim. Vi må bruke hodet også.

Stille oss foran speilet. Ta en vareopptelling.

Jeg føler meg aldri så norsk som når jeg står foran speilet.

Fordi jeg er så selvopptatt. Så forferdelig, så jævla selvopptatt.

Gode konge! Gråt mer. Gråt for oss alle.

Gråt for de av oss som ikke kan.

SMALL TALK OG STORE ORD

Vi nordmenn er ikke så gode på verken small talk eller store ord.

Tross dette synes jeg manuskriptet rundt middagsbordet, i selskaper og ellers er blitt noe bedre og oppjustert etter hendelsene den 22. juli. Det er ikke lenger noen som kommer med små hverdagsdrypp om islam og muslimer der jeg vanker, men så tilhører jeg jo et veldig politisk korrekt miljø.

For vi, kulturfifferne tilpasser oss trender fortere enn trendene kommer, og vi holder oss til manus, til de uskrevne regler og koder. Akkurat hit, men ikke lenger, ikke trå over, ikke være for gæren osv. For kunstnerrebellene er borte, det er ingen som bæsjer på duken eller spyr ut vinduet lenger, ingen som stikker hverandre med gaffel på Theatercaféen eller møtes til duell i morgengryet oppe i Ekebergåsen.

Kultur-Norge (å, som jeg hater det uttrykket) har blitt en konform gjeng som er livredde for å havne i kniper som Oddemann Nerdum, bli beskyldt for å være noen unyttige skapninger som ikke kan holde rede på tall og pengepung, som sitter tårevåte og melankolske i veikanten og lukter på blomster mens andre går ut i krigen for å slåss.

Vel, de mest kontroversielle av oss har tatt tilbake ordet "neger" - kan til og med si noe fordelaktig om Frp for å vekke opp de selvgode og livstrøtte maskene over damasken, skremme opp damer i økologisk kortreist couture og herrer med kinnskjegg og nedbrytbar Prada, ja da! Men ellers er kulturfeltet (nok et hatbart ord) ganske så stille om det som har skjedd, og mange av oss ble tatt med flagget på halv Facebookstang da vi skjønte at vi muligens flagget for noe vi ikke ville flagge for.

Så nå blir det spennende å se hva vi kan komme opp med, hvordan dette vil innvirke på spilleplaner og bokutgivelser. Det er tross alt vanskeligere å lage "hasteteater" om dette her enn om en ulovlig nordmann med rød koffert, eller stå tårevåt å synge sanger etter et stort jordskjelv eller en flom. For dette handler om oss selv, våre holdninger og vårt hverdagsmanuskript, som jeg skrev innledningsvis at jeg tror er i ferd med å endres.

Hvor det går er det for tidlig å si, men jeg tror vi har snudd et viktig blad her i dette landet.

Men small talk og store ord?

Samtalen i disse dager er noe famlende, på søk etter noe, og at hytta ikke ble ferdig i sommer, eller at været ikke var som forventet, synes ikke å være så viktig.

Men fremdeles er damasken nystrøken og glatt, rommet for diskusjon er en tynn usikker is.

En digresjon:

I går kveld fortalte en venn at hun hadde spurt sin far hvorfor han ville stemme Frp.

"Jo" sa han "de har lovet å sette ned bensinprisen!"

Ok, det var ikke verre enn det.

Det burde vel la seg ordne, eller hva? sa jeg.

Og i mellomtiden kan jo vi kortreiste og økologiske snakke om viktigere ting.

Krisen på Afrikas horn? Kunne det være noe?

Nei nå skal vi ha det hyggelig dere!

Har noen lest den nye boken til Anne B Ragde?

Ikke det?

Gud, for en god vin, er det Amarone?

Yuck!

GENI

GENI

av Sven Henriksen.

"I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød!"

sier fru Ragde, ja better dø!

For er du en påfugl, et jævla geni

Så må du da klare å telle til ti!!!

For én million kan lett bli til fler!

Og futen sitter med lupe og ser

På mannen i kjortel og englehår

mens alle disipler omkring ham står

Og Ragde hun freser og spruter sitt hån.

Men burde hun ikke tilby et lån?

Hun som kan drikke den dyreste vin,

betalt av et poppeltre i fra Berlin, til

geniet som jages med hud og med hår

av futen som bare flerrer og flår

Saken har blitt en gordisk knute.

Og attpåtil står han med kuken ute!

Jeg tror at verden behøver genier

Som også blomstene trenger til bier.

Jeg vet ikke noe om skatteplikter,

men det vet Ragde, for hun er dikter!

ON ANOTHER'S SORROW

ON ANOTHER'S SORROW

William Blake

Can I see another woe,

And not be in sorrow too?

Can I see another's grief,

And not seek for kind relief?

Can I see a falling tear,

And not feel my sorrow's share?

Can a father see his child,

Weep, nor be with sorrow filled?

Can a mother sit and hear

An infant groan, an infant fear?

No, no! Never can it be!

Never, never can it be!

VAGABOND WAYS

Jeg kan aldri høre Kari Bremnes synge:

"Du skal nærme deg den langsomt i fra sjøen, du skal se ei gammel kirke speilt i hav" uten å gråte. Nord-Norge sitter i blodet, det lille, det enkle, det store, det åpne landskapet, fjellene, fjorden, den lille kystbåten, menneskene, slektas sterke sener.

Sitter her på café i Paris, ser denne byen våkne, kaffe i koppen, ser en gammel mann med trillebag, en baguette og en bukett roser stikker opp. Kanskje skal han hjem å glede noen, hvem vet? Kanskje han er enkemann og skal pynte litt bare for seg selv?

Jeg blir aldri lei av å se mennesker tidlig om morgenen.

I de små timene før dagen har lagt sitt ferniss over dem. De går i gatene med en ny friskhet over seg. Særlig gamle damer og menn, som henter sin lille frokost, en avis, mange tiårs jevne og trutte vaner, du kan se det, og jeg blir full av en ømhet for dem.

Jeg har snart vært nesten to måneder i utlandet.

Ikke sammenhengende, men i perioden fra mai til nå.

Jeg har utsatt meg selv for ensomheten, det har vært fint, men også sårbart.

Men du behøver sårbarheten for å kunne skrive en god historie.

Og akkurat nå skriver jeg på to ting; et teaterstykke som snart er ferdig, og en tredelt tv-serie der første episode begynner å svinge seg sånn passe, vi får se. Vi får se...

Snart er det høst.

Snart reiser jeg til Oslo og til Nord-Norge, blessed be.

Norge er en hard god nøtt. Jeg har et hat/elsk forhold til dette som heter fedrelandet.

Når jeg er der lengter jeg vekk, når jeg ikke er der, lengter jeg hjem.

Slik har det alltid vært, og slik vil de alltid være. Og jeg takker for mitt norske pass, mitt statsborgerskap, for friheten og demokratiet, for at jeg kan reise hvor jeg vil når jeg vil, for at jeg alltid kan komme tilbake, hjem, til den friske luften, til alt det fine jeg bare ser når jeg ikke er der. For man ser kun fjellet på avstand, kommer man for tett blir det bare grå stein og tristesse. Som med Paris, som med alt.

Derfor vil livet mitt allid være "vagabond ways" - aldri for lenge på samme sted.

Vel, jeg kommer fra en slekt av flyttsamer, kanskje noe der?

Ok, kaffen gjør godt. Paris er varm, og pariserne er ikke alltid bare bare, de er stort sett fornærmet og snurt for ett eller annet hele tiden. Som oss nordmenn.

Folk er vel stort sett like overalt. Men å reise er "å vaske øynene" sier kineserne, og det er vel sikkert noe sant i det? Vel, nå begynner denne teksten å gå på tomgang, jeg logger med ut i livet, en vagabonds nyfødte dag. Love ya all, sisters and brothers.

BRUNOST OG KARDEMUMME

Sitter i mitt parisiske rom og tenker på brunost og kardemumme.

Visste du at Kardemumme By egentlig ligger i Marokko? At vår alles kjære Torbjørn Egner lot seg inspirere av byen Fez da han skapte den prektige tante Sofie og de tre slemme guttene?

Og Tobias i tårnet? Hvem var egentlig det? En imam som sto som hanen og morgenen og sang sine bønner opp mot himmelen?

Vel, rykk tilbake, med ett fremstår vår barnelærdom nummer én som et snikislamistisk verk, og Kardemummeloven som vi alle ynder å bruke i alle livets situasjoner blir med ett så veldig moderne, dog kanskje litt mer flerkulturell, mo ha...

*

Kasper, Jesper og Jonathan, de tre slemme guttene, er våre barns bad guys-favoritter nummer en, og vi er alle redde for å være som tante Sofie, for vi elsker alle den upolitisk korrekte intrigen, det lille anarkiet som det er i gode fortellinger for voksne barn.

Ta bare Pippi, her i Frankrike ville noen snusfornuftige og politisk korrekte fruer og kanskje også herrer at Astrid Lindgren, det gode mennesket fra Katthult, skulle skrive om alle bøkene om den rødflettete anarkisten i Villa Villekulla, for små franske barn kunne få fikse idéer, prøve å male svarte prikker på en hest, og verst av alt, prøve å løfte hesten sin over hodet, stakkars arme små! Men da ble Pippi-mamma forbannet og sa: "Om franske mennesker er så dumme, så nekter jeg at mine bøker skal utgis i Frankrike!" Og slik ble det, lenge.

*

Men altså Marokko. Hva var det Torbjørn Egner så og oppdaget i Fez? Var det tre fanatiske unge selvmordsbombere som tante Sofie jagde med med sopelimen? Nei, det var ikke det. Det var nok bare hverdagslivet med alle sine goods and bads, ikke verre enn det. Og i ettertid så ergrer jeg meg over at jeg ikke skjønte settingen, at jeg ikke gjenkjente formen på husene, alle palmene i ytterkanten av tegningene, men du vet, selv en marrokansk småby kan fremstå som norsk i en liten gutts øyne bare den blir pakket inn på riktig måte. Hø.

*

I disse dager har Kardemmmeloven blitt brukt som en lindrende fane for vår vei framover, vi skal være så snille, så snille med hverandre. Vi skal ikke skade andre, vi skal være grei og snill, og forøvrig kan vi gjøre det vi vil. Jo da, vi skal nok få det til.

Men Jens i tårnet har fått alle vinduene sprengt ut, og har ikke lenger noe utkikkspost å vokte oss fra, og paradisøya er blitt besudlet av en gutt som ikke hadde "av og på knappen" som du må bruke for å skille fiction fra virkelighet.

Men Torbjørn Egner så noe der nede i Fez, noe fint, noe ekte, noe som ved første øyekast virket så eksotisk, men som alikevel var så veldig likt det vi ynder å kalle vårt eget.

Det er derfor jeg sitter og tenker på brunost og kardemmme.

At avstanden mellom disse to er så uvesentlig og liten, om den kommer inn med morsmelken vel å merke. Vel, det er ikke nok å bare være snill og grei skjønner du. Det blir det ingen gode fortellinger av. For hvorfor elsker vi Pippi? Jo, fordi hun gjør ting vi fryker at våre egne barn skal gjøre. Og om vi titter ekstra nøye, så er hun egentlig bare en liten punker som har okkupert et hus og lever der sammen med en apekatt og en prikkete hest, og de prektige ungene i gata kommer til henne for å finne et fristed. Og sjøkapteinpappan er ikke pappan, det er bare en vagabond som sneier innom av og til som for å forklare fraværet av foreldre.

Så pass på ungene, men ikke ta fra dem drømmene.

Skal vi ikke male naboens hest full av sorte prikker i dag, løfte den høyt over hodet?

Bon journée mon ami:-)

WHAT NOW MY LOVE?

I dag har jeg gjort noe jeg hadde ledd litt av for noen år siden.

Jeg har tent et lys i en kirke, ja, jeg gikk inn i en katedral i Paris og tente et lys til 2.50 euro for mitt lille land som jeg altså ikke er i for øyeblikket.

Jeg er ikke religiøs, jeg går vanligvis ikke i kirken, jeg er ikke medlem av noe trosamfunn, men jeg tror, jeg tror på gjøre godt, være så rak som mulig, god mot mennesker jeg møter.

Men i dag, altså dette lyset, for landet mitt der oppe ved Nordpolens dørstokk.

*

Jeg ha blogget så mye negativt om fedrelandet, om mekanismer i Norge opp i gjennom.

Men i dag følte jeg for en stille stund i et kirkerom.

For det er lett å være kaksig på nettet, være vittig og sleivkjefta om dette og hint,

men uansett hvor jeg er, så lengter jeg hjem.

Hjem til den lave himmelen, smålighet og sladder, til rare lover og regler,

til det vonde, det dumme, og alt det gode.

For det er mye godt i Norge, og i uken etter de forferdelige hendelsene var jeg hjemme, og jeg merket en slags letthet i det offentlige rom, folk hadde en ny ømhet i blikket, gikk litt saktere, det var ikke så vesentlig å komme først inn på trikken lenger, smilene satt litt løsere, og de rimfrosne kroppene strakk seg liksom etter hverandre i en ny trang til tilhørighet, samhold og varme. Å, måtte det bare vare!

*

Alfabetet har sine bokstaver, sine tegn, som er avhengig av en viss sammensetning for å få mening, slik livet nå også må pusles sammen på nytt for å få mening.

Slik jeg ser det, finnes det to alfabet, hatets og kjærlighetens alfabet.

Med ørsmå rokkeringer blir hatets alfabet til kjærlighetens.

Og jeg kjenner ordene bli kraftig til, kjærlighetens ord vi burde bruke fler av i tiden som kommer. Ord som kan få sinnadamer og sinnamenn til å mykne, forstå at det ikke er så farlig, at de også skal dø en dag, at om litt er det over, og hva da?

Vi har bare nå, idag, dette lille øyeblikket som er livet, før det lukker seg igjen etter oss*

(*Karen Blixen)

Og i dag tente jeg et lys. For dagen. For kjærligheten. For oss alle.

Også for de villfarne som har rotet seg vekk fra flokken.

For det er de som trenger det mest.

LANDET SOM KLEMMER OG GIR ROSER

NORGE

*

I de første dagene etter 22. juli følte jeg meg som et dårlig menneske.

Mitt i rosehavet, alle klemmene, alle dikt og teddybjørner som ble lagt ned i det ganske land kjente jeg stadig på denne følelsen.

For jeg tenkte, her er det noe som er riv ruskende galt, ikke med roser og klemmer, ikke at store deler av det norske folk reiste seg i all sin velde for fred, likhet og demokrati.

Men jeg gikk rundt å så alle disse sjokkerte ansiktene da vi fikk vite at det ikke var muslimer som sto bak det fryktelige.

For et øyeblikk stakk det også i meg da de første tv-bildene begynte å rulle over skjermen, faen, tenkte jeg, nå har muslimene gjort det mange har påstått at de ville komme til å gjøre!

*

Og noen timer senere, da dette bleke ansiktet, det blonde håret og de iskalde øynene ble en del av vår alles bevissthet, kjente jeg en skam på vegne av meg selv, oss, alle som har tenkt bittesmå redde tanker, men også et enormt sinne mot ekstreme utsagn fra enkelte politikere, folk som lenge har sagt at disse "fremmede" ville komme til "å rive dette landet i filler" og det som verre er...

Og jeg følte meg som et dårlig menneske for at jeg sørget på feil måte, at jeg stilte spørsmål, at jeg ble skjelt ut av "venner" på Facebook, for at jeg ikke helt forsto at det er "en tid for sorg, og en tid for debatt og vanskelige spørsmål" og jeg kjente på det enorme ubehaget ved det å ikke ha noen å rette sinnet mot da nesten alle skrev og mente at "denne mannens navn skal ikke nevnes, vi skal utslette bildet av ham i vårt minne, vi skal drukne det onde med roser og klemmer"

Vel, det var nesten det samme som om man ville ta Adolf Hitler ut av historiebøkene,

bare glemme, glemme, dynke seg selv med roser, å gå videre.

*

Ok, jeg tror ikke på hevn, jeg tror ikke på å besvare ondskap med mer ondskap,

men mest av alt tror jeg på viktigheten av ikke å glemme.

Og ikke minst tror jeg på å se oss selv i speilet. Stille noen vanskelige spørsmål om oss selv, om dette landet som har fostret dette mennesket som føler så mye hat mot enkelte menneskegrupper. Men jeg tror ikke denne debatten vil komme i stort format, jeg tror ikke det, fordi den kommer til å bli for vanskelig i et land hvor så mange er så fulle av fremmedfrykt, hvor nettet flommer over av de mest obskure utsagn, hvor politikere kan si det mest forferdelige ting uten at fakta er involvert.

*

Jeg forstår at roser og klemmer var viktige i dagene rett etter hendelsene,

og roser og klemmer kan aldri bli viktig nok. Men nå er det holdningene våre vi må jobbe med.

Jeg husker rett etter 9/11, jeg satt på et fly til Paris og havnet ved siden av en mann med helskjegg, kjortel og turban som satt og fiklet med en mobil da flyet såvidt hadde kommet på vingene, og jeg husker frykten som ilte gjennom kroppen min, og skammen da jeg oppdaget at han satt og hørte på musikk.

For det er frykten som gjør oss farlige, og de stadige små dryppene fra folk i hverdagslivet, ja "kanskje det er noe i det?" ikke sant.

Det ligger en film ute på nett der FrP's Tybring-Gjedde taler til venner av Document.

Se den filmen, og du vil bli reddere en reddest, og om du ikke synes det er så farlig med det han sier, så kan du jo fortsette med roser og klemmer og late som om alt er såre godt.

Blomster og kjærtegn er vakre og viktige ting, men skaper ikke ryggrad i et folk, ryggrad og bevissthet skapes kun ved å stille spørsmål, finne svar, tørre å gjøre virkeligheten tydlelig slik at den blir det den er, nemlig virkeligheten.

*

Ok, nå er valgkampen i gang. I vote for love, as allways!

Men kjærlighet gjør ofte blind, det er den eneste haken ved denne vidunderlige følelsen.

So don't fall asleep at the wheel my beloveds..!

OPPHØYET SKJØNNHET I TRENGSEL

EN TIMES TOGTUR nordvest for Paris ligger Frankrikes Edens Hage, Claude Monet's vakre hus ved byen Vernon, et sted jeg ikke har greid å komme meg til, selv etter ca 50 turer til Paris. Men i dag fikk jeg det til.

Giverny, det lille stedet hvor Monet bodde og arbeidet ligger som en søvnig katt et stykke fra Seinen, med roser som henger i klaser over steingjerdene, og lukten av lavendel er så sterk at du nesten får migréne.

Jeg begynte først med en lunsj på det pittoreske Hotel La Musardiére - www.lamusardiere.fr

- unnskyld adjektivene, for alt er adjektiver her. Maten er real fransk bondekost uten noen dikkedarier, pølse, salat og ovnstekte poteter med sitron og timian, godt, godt.

*

Så er det å stille seg i den milelange køen til paradisets hage, og når du endelig kommer inn havner du i en juggelbutikk av dimensjoner. Alt som tenkes kan av Monet-spinn offs, fra eggeglass via kulepenner formet som vannliljer, til små Monet-broer i keramikk kan kjøpes å tas med hjem i kofferten. (Eh, jeg kjøpte et såpestykke)

*

Men så slippes du ut i hagen, et Xanandu av vakker magi, vel, du støter først på hanen som står strunk i hønsegården og gjør kur til de fintfølende franske hønsene, før du kommer til selve huset, som er et eventyr av historie.

Jeg har en kokebok hvor alle oppskriftene til Monets favorittretter er nedskrevet, en vakker bok med bilder av bl.a den gule spisesalen med det kinesiske blå serviset på det enorme bordet med 16 spinkle trestoler rundt. Jeg ble nesten litt fuktig i øynene ved det å plutselig stå i det rommet, som er så tandert, så vakkert, der kunstneréliten har sittet alle som en, der til og med Wallis Simpson påstås å ha spydd ut av vinduet etter for mye vin, vel...

Og kjøkkenet er en våt drøm av blå og hvite fliser, en enorm vask i stein, kobberpanner og gryter som får en gourmet til å smelle med tungespissen. Så får det heller være at en smellfeit amerikansk dame hvinte: "OMG, did they washed the diches in that one, yuck!!!" og pekte på den fantastiske oppvaskkummen i marmor. Vel, den amerikanske paranoianen for basiller hører du overalt, selv i et landsens hus i Normandie:-)

*

Jeg måtte nesten le når jeg kom til den berømte vannliljebroen, for jeg hadde tenkt at jeg skulle få noen til å ta et snapshot av meg midt på den, sånn litt med stråhatt og hvit linjakke, men akk, den var pakket med kinesere, og så mer ut som landgangen på en flyktningebåt på vei over Stillehavet, apropos stille, kineserne har noen veldig høyfrekvente stemmer som passer svært dårlig ved verdens mest berømte dam der vannliljene ligger med kronene åpne mot solskinnet slik de har gjort siden Claude Monet's tid.

*

Jeg fant en stille benk under trærne, satte meg ned og hadde mitt lille "moment of zen" som de sier hos David Letterman. Så tok jeg toget tilbake til Paris. Og nå er jeg her, sitter på en liten café på Bld. Haussmann og skriver dette til deg, på fløyelsmyk lørdagskveld i august.

Livet er mer enn vakkert. Kan faktisk ikke bli bedre. Til og med børsen er stengt!

Bon soaré mon ami.

LOWCARBO, SOLARIUM OG HJERNESVINN.

Nå har avisen VG stengt kommentarfeltet for anomyme innlegg.

Fra nå av må alle logge seg på via Facebook med navn og nummer før vi kan trøkke ut av oss hva vi mener om alt fra ruccola til storpolitikk.

Jeg liker det, og jeg liker det ikke.

I går kom jeg over en blogger i rosafeltet, en 17 år gammel jente som bruker nettet som skittentøykurv for alle sine tanker, og med hjerne som en marshmellow (staver jeg det rett?) WTF, pumper hun ut stuff om alt fra sine arisk bleke øyenbryn til grov mobbing av rumenske tiggere etc. Hele hennes liv spinner rundt denne bloggen som hun kaller LIFE OF BARBIE, og jeg undrer; Har denne jenta makt, eller har hun det ikke?

For hun hevder at hun blir lest av 70 000 i uken, og jeg tror at de som leser dette mølet er i samme aldersgruppe, er like opptatt av sminke, løsnegler og me, myself, I, som hun selv.

*

Jeg har blogget i noen år selv, men jeg har aldri vært i nærheten av så mange lesere i uken.

Og når jeg blogger prøver jeg å holde meg på matta, ok, jeg spisser tingene, noen har blitt sure, men nå er jo jeg en kulturmarxist som erter på meg enkelte av leserne som ynder å kalle seg "folk flest" - så ikke så rart om "venner" forsvinner fra FB-siden min av og til.

*

Men tilbake til rosadamen. Hvor farlig er det hun skriver?

Er hun bare en uskyldig og kanskje ensom jente på 17 år som bruker bloggen sin som verktøy til å skape seg en slags tilhørighet?

Eller er hun representativ for det som rører seg oppe i de rosa bloggskyene?

Jeg tror hun er ganske så representativ.

For selv i solarium, betakaroten, løsnegle og sminkeverdenen sitter de hatske ordene løst.

I "Life of Barbie" skriver Heidi Alexandra Olsen dette: "Jeg er arisk, og jeg vil ikke utrydde meg selv, om jeg ikke får ytre meg, da kan man vel like gjerne forby blondt hår?"

Hun sier videre "bare fordi jeg mener noe av det samme som Anders...."

så spør NRK henne: "Er du på fornavn men ABB"

Svar "Nei, eh, hi hi hi, det er bare så slitsomt å si hele navnet"

Hun skriver videre i bloggen sin at de er såååååå mange som er enige med henne i det hun mener, at hun får suuuuperstøtte av alle fansene sine osv. "For de ER sååå mange som er mot innvandring liksom..."

Så jeg konkluderer med at oppe i de rosa skyene sitter det mange blonde meningsbærere med stor makt. Så kanskje blogg.no burde sjekke ut noen av bloggerne sine, følge litt med på hva de skriver. Og ikke minst mor og far, om de da ikke har samme teflonhjerne.

For inne på på det rosa rommet sitter det rosa lille gullet og sender den mørkebrune dritten sin ut i de rosa skyene, og verden blir mer og mer selvopptatt og rosa for hver dag som går.

Tuppen og Lillemor sitter ikke på kjellerlemmen lenger, de sitter på internett, og mens neglelakk og selvbruningskremen tørker sprer de drittet sin ut i cyberspace.

*

For de som er interessert ligger det en podcast av henne ute på nrk.no

Fell free.

Ha en fin dag, både i rosa og koksgrå skyer!

GUD BEDRE!

I DAG HAR JEG TATT VALGET!
Jeg trer inn i de rosa bloggernes rekker. For det er de rosa som kommer på NRK, som legges ut som podcast, mens jeg som tidligere bare har skrevet om krig og fred og sånn, blir neglisjert og oversett.
Som dere ser er bloggen min blitt fiffet opp, den har blitt mer festlig og up to date, om jeg skal si det selv. Så nå håper jeg på at jeg kan komme på noen riktige sjokkerende ting å skrive om i ukene som kommer. Jeg er sååååå spent liksom!!!
Men nå er det natta her i Paris og jeg må gå å legge meg, for i morgen tidlig skal jeg ut å se på huset til en eller annen kunstner som jeg ikke helt husker hva heter, han har malt masse blomster og vannliljer og sånn, han heter Munet eller whatever,er det så nøye da? Men som sagt; Vi snakkes. Think pink! Or you're better off dead, sier nå jeg! JU HU!

Natti!