WHAT NOW MY LOVE?

I dag har jeg gjort noe jeg hadde ledd litt av for noen år siden.

Jeg har tent et lys i en kirke, ja, jeg gikk inn i en katedral i Paris og tente et lys til 2.50 euro for mitt lille land som jeg altså ikke er i for øyeblikket.

Jeg er ikke religiøs, jeg går vanligvis ikke i kirken, jeg er ikke medlem av noe trosamfunn, men jeg tror, jeg tror på gjøre godt, være så rak som mulig, god mot mennesker jeg møter.

Men i dag, altså dette lyset, for landet mitt der oppe ved Nordpolens dørstokk.

*

Jeg ha blogget så mye negativt om fedrelandet, om mekanismer i Norge opp i gjennom.

Men i dag følte jeg for en stille stund i et kirkerom.

For det er lett å være kaksig på nettet, være vittig og sleivkjefta om dette og hint,

men uansett hvor jeg er, så lengter jeg hjem.

Hjem til den lave himmelen, smålighet og sladder, til rare lover og regler,

til det vonde, det dumme, og alt det gode.

For det er mye godt i Norge, og i uken etter de forferdelige hendelsene var jeg hjemme, og jeg merket en slags letthet i det offentlige rom, folk hadde en ny ømhet i blikket, gikk litt saktere, det var ikke så vesentlig å komme først inn på trikken lenger, smilene satt litt løsere, og de rimfrosne kroppene strakk seg liksom etter hverandre i en ny trang til tilhørighet, samhold og varme. Å, måtte det bare vare!

*

Alfabetet har sine bokstaver, sine tegn, som er avhengig av en viss sammensetning for å få mening, slik livet nå også må pusles sammen på nytt for å få mening.

Slik jeg ser det, finnes det to alfabet, hatets og kjærlighetens alfabet.

Med ørsmå rokkeringer blir hatets alfabet til kjærlighetens.

Og jeg kjenner ordene bli kraftig til, kjærlighetens ord vi burde bruke fler av i tiden som kommer. Ord som kan få sinnadamer og sinnamenn til å mykne, forstå at det ikke er så farlig, at de også skal dø en dag, at om litt er det over, og hva da?

Vi har bare nå, idag, dette lille øyeblikket som er livet, før det lukker seg igjen etter oss*

(*Karen Blixen)

Og i dag tente jeg et lys. For dagen. For kjærligheten. For oss alle.

Også for de villfarne som har rotet seg vekk fra flokken.

For det er de som trenger det mest.