BRUNOST OG KARDEMUMME

Sitter i mitt parisiske rom og tenker på brunost og kardemumme.

Visste du at Kardemumme By egentlig ligger i Marokko? At vår alles kjære Torbjørn Egner lot seg inspirere av byen Fez da han skapte den prektige tante Sofie og de tre slemme guttene?

Og Tobias i tårnet? Hvem var egentlig det? En imam som sto som hanen og morgenen og sang sine bønner opp mot himmelen?

Vel, rykk tilbake, med ett fremstår vår barnelærdom nummer én som et snikislamistisk verk, og Kardemummeloven som vi alle ynder å bruke i alle livets situasjoner blir med ett så veldig moderne, dog kanskje litt mer flerkulturell, mo ha...

*

Kasper, Jesper og Jonathan, de tre slemme guttene, er våre barns bad guys-favoritter nummer en, og vi er alle redde for å være som tante Sofie, for vi elsker alle den upolitisk korrekte intrigen, det lille anarkiet som det er i gode fortellinger for voksne barn.

Ta bare Pippi, her i Frankrike ville noen snusfornuftige og politisk korrekte fruer og kanskje også herrer at Astrid Lindgren, det gode mennesket fra Katthult, skulle skrive om alle bøkene om den rødflettete anarkisten i Villa Villekulla, for små franske barn kunne få fikse idéer, prøve å male svarte prikker på en hest, og verst av alt, prøve å løfte hesten sin over hodet, stakkars arme små! Men da ble Pippi-mamma forbannet og sa: "Om franske mennesker er så dumme, så nekter jeg at mine bøker skal utgis i Frankrike!" Og slik ble det, lenge.

*

Men altså Marokko. Hva var det Torbjørn Egner så og oppdaget i Fez? Var det tre fanatiske unge selvmordsbombere som tante Sofie jagde med med sopelimen? Nei, det var ikke det. Det var nok bare hverdagslivet med alle sine goods and bads, ikke verre enn det. Og i ettertid så ergrer jeg meg over at jeg ikke skjønte settingen, at jeg ikke gjenkjente formen på husene, alle palmene i ytterkanten av tegningene, men du vet, selv en marrokansk småby kan fremstå som norsk i en liten gutts øyne bare den blir pakket inn på riktig måte. Hø.

*

I disse dager har Kardemmmeloven blitt brukt som en lindrende fane for vår vei framover, vi skal være så snille, så snille med hverandre. Vi skal ikke skade andre, vi skal være grei og snill, og forøvrig kan vi gjøre det vi vil. Jo da, vi skal nok få det til.

Men Jens i tårnet har fått alle vinduene sprengt ut, og har ikke lenger noe utkikkspost å vokte oss fra, og paradisøya er blitt besudlet av en gutt som ikke hadde "av og på knappen" som du må bruke for å skille fiction fra virkelighet.

Men Torbjørn Egner så noe der nede i Fez, noe fint, noe ekte, noe som ved første øyekast virket så eksotisk, men som alikevel var så veldig likt det vi ynder å kalle vårt eget.

Det er derfor jeg sitter og tenker på brunost og kardemmme.

At avstanden mellom disse to er så uvesentlig og liten, om den kommer inn med morsmelken vel å merke. Vel, det er ikke nok å bare være snill og grei skjønner du. Det blir det ingen gode fortellinger av. For hvorfor elsker vi Pippi? Jo, fordi hun gjør ting vi fryker at våre egne barn skal gjøre. Og om vi titter ekstra nøye, så er hun egentlig bare en liten punker som har okkupert et hus og lever der sammen med en apekatt og en prikkete hest, og de prektige ungene i gata kommer til henne for å finne et fristed. Og sjøkapteinpappan er ikke pappan, det er bare en vagabond som sneier innom av og til som for å forklare fraværet av foreldre.

Så pass på ungene, men ikke ta fra dem drømmene.

Skal vi ikke male naboens hest full av sorte prikker i dag, løfte den høyt over hodet?

Bon journée mon ami:-)