MEDFØLELSESTRETTHET

MEDFØLELSESTRETTHET

"Denne lille spinkle kvinnen har mer kraft enn det man skulle tro når man ser henne" sa Jens Stoltenberg rett etter at Aung San Suu Kyi gikk ned fra podiet i Oslo Rådhus. Her i verdens beste lykkeland der likestillingen påstås å være et skoleeksempel for store deler av verden sa han det. Jeg tror neppe han vil sagt om Nicolas Sarkozy "...tenk at denne bittelille dukkemannen osv..." 

Men la nå det ligge.

Aung San Suu Kyi traff på en god dag i Norge der rikskringkasteren ikke sender direkte fra rettsaken som pågår i Oslo Tinghus. Hun fikk tale både for lyd og bilde, uten sensur, selv om media hele tiden fóret oss med detaljer om privatelivet hennes, som media har for vane å gjøre for å vanne ut nyhetene. Og hun introduserte oss for et nytt ord. Mine damer og herrer: Medfølelsestretthet. 

Og jeg tror nok det er det vi lider av de fleste av oss. Hvor ofte hører vi ikke: Jeg skrur av, jeg makter ikke mer av denne elendigheten!? Men Aung San Suu Kyi sto der og gjentok det om og om igjen. Og hun snakket om vennlighet, vennlighet, vennlighet. "Det kan ikke bli nok vennlighet i verden" sa hun. Men hun sa også: "Perfekt fred er ikke for denne verden."

Og hun hadde ikke før gått ned fra talerstolen før "terningkastene" begynte å trille. Alt fra en lyrisk Kåre Willoch, til mer skeptiske stemmer som mente at hun modererte talen sin veldig med tanke på sin fremtidige karriere som politiker i Burma. Ja ja, vi er jo så flinke til å sette bjelle på katten her hjemme i dette landet der alle politikere sier hva de mener og ingen tenker taktisk. 

Men er vi for trette av krig og elendighet til å ha medfølelse? 

Snur vi ryggen til de grusomme tv-bildene som vi har sett så alt for mange ganger. Ja, det gjør vi nok. Men jeg tror det har noe med hvordan og hva som blir vist, For når media hele tiden fremstiller f.eks Afrika som et kontinent der absolutt alt er galt, blir vi sittende igjen med en følelse at det ikke nytter. Vi gir opp. Men det skjer mye bra i Afrika og mange andre steder, men akk, at ting går bra er ingen nyhet i våre deler av verden om det ikke handler om penger eller sportsprestasjoner. Så derfor blir både vi og media skippertak-mennesker under innsamlingsaksjoner og Nobel-utdelinger/konserter. I dag var det VM i stående applaus for denne kvinnen som ikke en gang fikk lov å reise til sin egen manns dødsleie. (vel, hun måtte velge mellom mannen eller fedrelandet.) Men hun ga seg aldri, hun godtok å sitte i husarrest, vek aldri, sto opp hver morgen i mer enn to tiår, satte en blomst i håret og ba sine bønner om et bedre og demokratisk Burma.

Å se henne i dag står i grell kontrast til debattene her hjemme om tiggere, asylsøkere, rasisme og gryende hat mot alt som er fremmed. Men som de fleste gjør når fint besøk ventes, man vasker og rydder i hjemmet, fjerner det man ikke vil vise. I dag var Norge et prakteksemplar av et fritt og demokratisk lykkeland med konge, dronning og stivpyntet fiff. Men Norge synger en annen sang også. Vi kan den alle sammen. Kaster vi ut 450 barn som er født i Norge står vi for det diamantralt motsatte av hva Aung San Suu Kyi står for. Og Nobelsprisen blir bare et symbol på alt det som aldri kan bli til virkelighet fordi det ikke finnes vilje til å gjennomføre det. 

Medfølelsestretthet? En fint ord. Vi burde lære det utenat alle sammen. 

Og tenke på hva det betyr.