SKAL VI VÆRE LITT ÆRLIGE?

SKAL VI VÆRE LITT ÆRLIGE?

(om Dramatikkens Hus)

Skal vi være litt ærlige? Ærlighet er jo så populært i Norge. For ett par år siden fikk vi Dramatikkens Hus i Oslo. Et hus som skulle være et samlingspunkt for oss som skriver scenetekst. Noen av oss trakk på smilebåndet, andre sukket mer eller litt mindre lettet. Selv gikk jeg til huset med et åpent sinn, jeg ble bedt inn, fikk kaffe, kunne sette meg ned med en dramaturg i bakgården, jeg følte at jeg var litt viktig, at jeg var en som ble regnet med, at noen endelig hadde forstått at jeg er leverandør av råvaren, av teksten. 

For i de seneste årene var vi dramatikere blitt marginalisert. Vi som skriver var havnet nederst på maktpyramiden i teateret, og det skulle dette huset gjøre noe med. Og en troika ble ansatt. En leder for manusutvikling, en leder for scenenbiten, og på toppen ble det plassert en daglig leder som skulle ha siste ord. Og helt øverst satt et styre. Vi var så glade at vi ikke la merke til at dette nye vidunderet av et hus lignet på et hvilket som helst annet teater i byen. Mitt stykke NOMI hadde premiere der i fjor, det var fulle hus, og jeg var happy, det var visst resten av huset også, fikk jeg inntrykk av. 

I månedene etterpå gikk jeg ut og inn av dørene der, det var hyggelig, jeg fikk nye venner, mange av dem er dramatikere. Jeg knyttet kontakter, jeg fikk et nytt nettverk. Jo, dette huset var blitt det det skulle være. Men så skjedde det noe. Som det sensitive mennesket jeg er så værer jeg lett når det er dårlige vibber i et hus. Jeg forsto ikke hva det var som hadde skjedd, men jeg merket at ett eller annet ikke lenger var slik det hadde vært. Og så for noen dager siden braket debatten løs på scenekunst.no - resten er foreløpig ikke historie, men vulgære utgytelser og personangrep. 

Jeg aner ikke hva som har skjedd, eller om det i det hele tatt har skjedd noe i kulsissene på Dramatikkens Hus, men med en gang statlige penger kommer på bordet, et styre, og hele smæla, må et teaterhus tilpasse seg, og vil uten å ville det begynne å ligne på andre institusjoner som får penger fra kulturdepartementet. Men det var vel ikke det Dramatikkens Hus skulle være, en blåkopi av et hvilket  som helst annet teater? Det skulle jo være et fristed. Et sted vi som skriver kunne få utvikle prosjektene våre, der rekrutteringen til ny norsk scenetekst skulle skje? Men akk, nå har dette huset blitt som andre hus. Du sender en mail, du får ikke svar. Du sender en ny mail, men møtes med taushet. Nå er det slik at jeg hverken lever eller dør på grunn av Dramatikkens Hus, jeg er så etablert at jeg ikke behøver å sende tekstene mine dit. Og som Liv Aakvik så treffende sa det før huset ble en realitet: "Hus kan ikke skrive!" 

Nå har styret kommet med en uttalelse i pressen. Hele huset, modellen og styringsformen skal evalueres, og det er gode nyheter. Men om det blir slik at det skal innsettes et nytt styre burde det sitte flere dramatikere som har jevn produksjon, og med markante stemmer i det, ikke de sedvanlige kulturkakkerlakkene som kretser rundt etter maktposisjoner i kulturfeltet. For hus kan ikke skrive, jeg er helt enig i det. Skrive er det dramatikere og forfattere som kan, og da må disse få lov til å stake ut veien videre for Dramatikkens Hus. For vi som skriver vet en ting, og det er at det er ingen som vet mer om det å skrive enn de som aldri har skrevet et ord. Om ikke dramatikerens rolle på Dramatikkens Hus blir mer sentral bør hele prosjektet legges ned, og vi kan gå tilbake til de respektive hulene våre. For det er hjemme foran pc'n dramatikk og gode scenetekster skapes, ikke over en halvliter i bakgården på Oslo Mekaniske Verksted. For nå er det faktisk slik at når du sitter der om kvelden og kommer i snakk med fremmede at de sier: "Jøss, er det teater her også?"