TEKSTILER TIL BESVÆR

TEKSTILER TIL BESVÆR

Jeg er halvt same. Jeg har norsk mor og samisk far.

Jeg er innskrevet i samemanntallet, jeg regner meg som same - av og til, eller når jeg orker.

Sist jeg gikk i samiske klær i en stor by var i Tromsø for noen år siden. Glad og fornøyd gikk jeg nedover Storgata (er det det den heter?) i min flotte skinnkofte, skinnbukser, komager og ringlende sølv og halsduk på brystet. Så kommer en gjeng unge hvite norske menn mot meg, de ser på meg ovenfra og ned, begynner å joike Mathis Hætta-joiken, kommer stadig tettere på. Så sier en av dem: ÆSJ! og spytter meg midt i ansiktet.
Jeg rygger tilbake, tenker, jøss, er dette virkeligheten?
Og blir jeg synlig som same bare fordi jeg kler på meg samenes tradisjonelle klesdrakt?
Ja, tydeligvis.

Klær skaper folk. Klær skaper ufred. Klær skaper mistenksomhet. Klær er status, gjør deg til den du vil være. Man kan kle seg opp, man kan kle seg ned. Man kan kle seg for tilhørighet, for utenforskap. 

Klær er håp. Klær er drømmer. Klær kan ta deg hvor som helst. Inn i maktens korridorer om det er dit du vil. Ut på skråplanet. Velg selv. Hver morgen står jeg foran klesskapet og tenker: Hvem er jeg i dag? Selv om jeg heller burde spørre: Hvem vil jeg være i dag?

I Norge er det noen ytterst få som velger å gå med heldekkende niqab.  

Noen, f.eks deler av FrP og andre, er frenetisk opptatt av folk flests valgfrihet, er i mot regler og overvåking, men er samtidig veldig opptatt å vite hvem som skjuler seg bak denne mørke veggen av tekstil, hvilke skumle onde øyne som stirrer på verden gjennom en ørliten sprekk. 

Etter sommerens hendelser burde vi vite at terror ikke alltid kan knyttes til tekstiler. Terror kan ikle seg slitte jeans og Mariusgenser, ikke sant? Tross dette ber PST oss om å sitte med blikket stivt rettet mot Mekka. Og mange velger å lytte til dette, selv om alle med et par tastetrykk på nettet kan finne tallenes tale som forteller at muslimer bare har vært involvert i 3% av all terror i Europa de siste 15 år. 

Tilbake til samekofta. Samekofta er et symbol, som bunad er et symbol.

Klær forteller omverdenen om hvor og hva vi tilhører. Eller? Siden halve Frogner og Holmenkollen går i beltestakk på 17. mai, går jeg ut fra at alle der har røtter i Telemark, på samme måte som mange regner det som sannsynelig at alle i en heldekkende niqab har et bombebelte under stakken.

Nå har jeg hengt samekofta vekk for godt. Jeg føler meg verken godtatt i byen her jeg bor, eller blandt de "ekte samene" når jeg har den på. Det er synd, for jeg føler meg så fin når jeg går i den. Men trykket fra både her og der gjør at jeg har valgt å gjøre meg selv usynelig. Det er tross alt mer hipt å se ut som man kommer fra Manhattan enn fra Karasjok? (Kjør gjerne debatt på den!)

Selvfølgelig kan man jo innføre den kinesiske modellen med små jakker med Mao-krager og rette bukser i nøytralt blått, slik at ingen lenger kan mistenkes for skumle motiver på grunn av klesdrakten.

Og når vi er ferdig kledd, kan vi alle sammen stille oss på kanten av stupet som en mørk gråblå vegg, løfte hendene våre mot himmelen og si:

Ta gjerne tankene våre også, vi trenger dem ikke lenger!

Og så stenger vi Google, Facebook og Twitter.

Ingen slipper inn, ingen slipper ut!

Det er dette som kalles undertrykkelse.

Men på den annen side, Coco Chanel sa:
Om noen bemerker kjolen din, sier at den er vakker, er den feil.
Men om noen sier "så vakker du er i aften" har du kledd deg riktig!

Og mannen som sprengte den store blokka i USA hadde hettegenser.
Jeg har alltid syntes det har vært noe mistenkelig med hettegensere.
Har ikke du også det?

VÅR HELLIGE SORG?

VÅR HELLIGE SORG?

Er vår sorg mer hellig og uangripelig enn andres?

Stopp en halv før du hisser deg opp, så skal jeg prøve å holde tungen rett i munnen.

I etterkant av 9/11 kom en rekke filmer, bøker og tekster, selv om mange i dagene rett etter sa at det aldri måtte skje. Men filmene og bøkene kom, som de fortsetter å komme.

Nå vil et lite dansk teater lage forestilling av vårt eget 9/11, og protestene er mange, og forståelige. 

Jeg forstår at de etterlatte og pårørende reagerer på at denne mannens tanker skal gå til scenen. Det jeg ikke forstår er de som hevder at "dette skal da ikke bli underholdning?"
Alt teater er ikke show og underholdning. Teater på sitt beste kan åpne for ny innsikt, forståelse og erkjennelse. Det kan også være med på å flytte grenser, slik teater alltid har gjort. Når Ibsen skrev Dukkehjemmet raste samtiden. Hvordan kunne han la en kvinne forlate mann og barn for å være så egoistisk å hevde at hun måtte realisere seg selv? I dag kan vi le av dette, men den gangen var det ramme alvor og frontene var knallharde.

Jeg føler at du ikke helt henger med når jeg trekker fram Ibsen som et eksempel,  helt ok det.

Men vårt 22.7 er en ny virkelighet for oss her i lille land.

Og jeg har som sagt stor respekt for at de etterlatte og pårørende må få sørge i fred, og det skulle også bare mangle. Men det forhindrer ikke at vi som ikke er berørt ikke skal få lov til å tenke, reflektere og prøve å finne noen svar? Få lov til å lage billedkunst, dokumentarer, skrive bøker og lage teater og filmer om dette?

Jeg vet at mange er uenige med meg. Mange mener at ABB ikke skal nevnes, ikke diskuteres, ikke vises bilder av, at han rett og slett skal glemmes, hele hans eksistens skal settes en strek over.

Vill du sagt det samme om Adolf Hitler? Si at alt det som skjedde med jødene, de homofile, med mange andre under siste verdenskrig ikke skal snakkes om, ikke analyseres, prøve å bli forstått? Nei, det ville du ikke. Så da leder altså alt fram til dette spørsmålet:

Er vår egen sorg mer hellig enn andres? Og er våre tapte mer verdifulle enn andre?

Jeg tror alle vil svare nei på dette.

Et ord som har vært brukt mye i det siste halve året er "mikrofonstativ"

Alle som snakker om ABB beskyldes å gjøre seg selv til "mikrofonstativ" for hans meninger, og det er synd. For jeg mener at denne hendelsen er en gylden mulighet for Norge til å se seg selv i speilet.

Hvordan og hvorfor kunne dette skje i Norge?

Det kan være det er det det lille danske teateret vil prøve å finne ut av.

For jeg tror neppe det er en stort anlagt musikal det er snakk om, eller at busslaster med nynazister og andre lugubre grupperinger vil rulle inn i København for å fylle seteradene.

Jeg har selv lest deler av manisfestet som ABB skrev, og det skiller seg ikke så mye fra mange ting som sies med den største selvfølgelighet ved mange middagsbord i det ganske land.

Men det er når tilsynelatende uskyldige ord settes ut i livet de blir til uhyrlige handlinger.

Nora smalt døren bak seg og gikk, og kvinners liv i hele verden ble aldri mer det samme.

Det er teaterets oppgave å lete etter svar, ny erkjennelse, når det en sjelden gang går i seg selv og husker hva det er til for.

Så får heller media ta seg av Plumbo og andre viktige saker.

Som for eksempel å legge ut partybilder av ABB, hva han spiser, hva han ser på tv, hva han googler på nettet, ja stort sett alt det vi trenger å vite for å forstå hvordan han kunne gå til det grusomme skrittet å drepe så mange uskyldige mennesker.

EN BLÅ FUGL I HJERTET

EN BLÅ FUGL I HJERTET

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut

Men jeg er for tøff for ham

Jeg sier: Rolig! 

Jeg kommer ikke til å la noen se deg!

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut.

Men jeg dynker ham i whisky

og sigarettrøyk,

så verken horene, bartenderne

eller dagligvarehandlerne 

aner at han er der inne.

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut.

Men jeg er for tøff for ham

Jeg sier: Rolig!

Har du tenkt å ødelegge meg?

Ønsker du å fucke opp boksalget mitt i Europa?

Jeg har en blå fugl i hjertet

som gjerne vil ut.

Men jeg er for smart, jeg

slipper ham bare ut

en sjelden gang om natten

når alle sover

Og jeg sier:

Jeg vet at du er der inne, så

ikke vær lei deg..

Og så putter jeg ham tilbake på plass.

Men jeg hører at han synger litt

der inne, og

jeg har ikke hatt hjerte til å la ham dø

- og slik sover vi sammen

i vår hemmelige pakt..

Og han er hyggelig nok 

til å la en mann ta til tårene

Men jeg gråter ikke.

Gjør du?

Fritt etter Charles Bukowski.

(BLUEBIRD) 

DEN GJERRIGE

DEN GJERRIGE

Jeg skvetter alltid litt når noen sier 

"Ikke ring meg når jeg er i utlandet, det blir så dyrt for meg, ok?" 

Jeg tenker, jøss, kan du ikke like godt la være å ta med deg den jævla telefonen, eller rett og slett bli hjemme, det er jo det aller billigste. Som om jeg hadde tenkt å ringe til dem i New York eller på Gran Canaria og snakke i timesvis.Og så tenker jeg at jeg ikke trenger å ringe dem når de kommer hjem igjen heller:-) Tellerskritt-terrorister:-(

Mange folk er gjerrige uten å tenke over at de er det. 

Dette over, med utlandet og telefon, er jo bare en liten uviktig ting da. 

Selv om jeg selv kanskje heller ville sagt: 

Jeg ringer deg ikke i utlandet fordi det blir så dyrt for deg? (om jeg var en god venn) 

Forfatteren Arne Berggren kaller de gjerrige for "knugere" og det synes jeg er et herlig ord. 

Folk som sitter og "knuger" på greia si. Disse som aldri forteller en flik av de prosjektene de jobber med i redsel for at noen skal snappe "greia" deres rett foran nesa på dem. 

Som sitter i kantina og trøkker og knuger, ergrer seg grønne over at naboens karbonadesmørbrød ser litt større ut enn deres eget, som syntes at andre fikk litt for mye løk i forhold til dem selv osv. 

Vel, også dette små ting som man kan le av eller ikke trenger å hisse seg opp over. 

Men folk som knuger på idéene sine får stort sett ikke gjort noe, for hemmeligheten er at man ikke må knuge på bare EN eneste idé, man må knuge på MANGE idéer samtidig, skjønner du? Så får det heller være at folk sier "hvordan greier du å være seriøs med alle de ballene i lufta samtidig, du MAKTER jo ikke å få tak i alle?"

 Men det er jo det som er hele greia, ikke sant? Kaster du bare EN "hemmelig" ball opp i lufta og ikke får tak i den, så går jo alt i vasken. Derimot, om du kaster 10 baller opp i lufta, så får du ihvertfall tak i én av dem, og da spiller det jo heller ingen rolle at de rundt deg snapper noen av dem du ikke får i mål selv?

Men slikt forstår ikke den gjerrige. Han/hun dyrker sine prosjekter i smug i trekkefulle billige studioer, der de sitter alene i lunsjen med de triste linsesuppene sine, og knasker alger og andre sunne grusomme greier i redsel for at andre skal snappe noen gode  år fra dem og leve litt lenger. 

Ja da, alt dette kan man også le av - på gode dager.

Men så er det de slemme gjerrige. De som aldri sier noe pent. 

Du vet, de som står i hjørnet på premierefestene og later som om de ikke kjenner deg igjen, selv om du ser at huden deres er lysegrønn av sjalusi på grunn av at det ikke var dem selv som fikk kveldens stående applaus. Eller disse som sniker seg bak deg som et vått ullteppe, når du har hatt urpremiere på en tekst du har gitt hjerteblodet ditt for å få ned på papiret, og som står rett bak deg og peser inn i øret ditt med kongekobrastemme: 

Jævli fine kostymer! 

Ja, slik snakker en riktig ond gjerrig. Eller de alle verste, det er de som ikke sier et ord, men du kan kjenne blikkene deres som et brennjern i bakhodet når du står og snakker med dine venner. Som ser ut som om de har lyst til å gå rett på dass og elske med seg selv foran speilet i redsel for at noen andre skulle snike seg til noe av deres egen kostbare kroppsvarme. 

JEG HATER GJERRIGE FOLK!

Min salige mormor sa alltid:

DET KOMMER INGENTING INN I EN LUKKET HÅND!

Og de åtte ordene har jeg prøvd å leve etter.

Vel, ikke det at jeg selv hele tiden er verdens mest gavmilde og generøse. 

Men jeg tenker at det alltid er ett eller annet hyggelig man kan si.

MEN DET KOMMER HELLER INGENTING UT AV EN LUKKET HÅND!

Den gjerrige er ikke alltid like god i logikk.

Men er det ikke deilig å se hvordan naturen regulerer seg selv?

Væff! Væææff!

HVA ER DET NÅ DA????

HVA ER DET NÅ DA????

Er det bare meg, eller er det flere nyheter nå enn før i tida?

Og skjer det mer i Norgeslandet enn alle andre steder?

Når jeg sitter på kvisten i Paris oppfatter jeg nyhetsbildet som mer internasjonalt og nyansert.

Her i Norge tar det ofte tyve minutter før f.eks Dagsrevyen tar innover seg at det er en verden der ute og går utenriks, da som oftes med en 60 sekunders kavalkade hvor de sveiper over de største høydepunktene. Selvfølgelig er det annerledes om nordmenn er involvert i noe i utlandet.

Nå er det en kanal for alt. 

Selv julemusikken har fått sin egen radiokanal der 190 julelåter går i loop døgnet rundt. Og det er tv-kanaler for damer som tror på spøkelser, for folk som liker country osv. Og vi som er litt mer "seriøse" benker oss foran NRK2 for å se dokumentarer og "viktige ting" mens bermen sitter foran hovedkanalen og okker seg over smørkrise, monsterflått, askeskyer og evige debatter og jamring om innvandring, bompenger og ammepauser.

Men hva er en stor nyhet? Hva må til for at den skal komme øverst på sendeskjema?

Eva Joly sa om Valla/Yssen-saken: 

"Hadde dette skjedd i Frankrike ville den fått ett eller toppen to oppslag!" 

Så, er det en toppnyhet at det ikke er Tinesmør i hyllene?
(burde det ikke heller være en toppnyhet at det er en dagligvaremafia som kjører folkehelsa i dass?)

Er det en viktig nyhet at en minister har sendt et par tekstmeldinger i romjula?
(burde det ikke heller være en nyhet at TV2 ikke produserer nok norske programmer som de er pålagt?)

Og er det viktig for "folk flest" å se at tidligere PST-sjefen har pels og diamanter?
(burde det ikke heller være en nyhet at PST ikke tar trusselen fra norske kristenfundamentalister på alvor, men heller ber oss sitte med blikket stivt rettet mot Mekka, når vi vet at muslimene er involvert i bare 3% av all terror i Europa de siste 15 år?)

Og hva er gravende kulturjournalistikk?

Er det å finne ut hva Pia Tjelta har i håndveska?

Er det å lage en stor sak om at den danske statsministeren går med Cuccivesker?

Ok, de store viktige nyhetene er der, men de pakkes bort bak latterlige forsider som f.eks i Dagbladet, som leverer mye bra inne i avisen og i Magasinet. 

Og det er helt klart at "SLIK UNNGÅR DU EUROKRISA!!!!" selger bedre på forsiden enn 

"120 DØR AV OVERDOSE PÅ GATA I OSLO HVERT ÅR." 

It's the name of the game?

Men pressen har alltid fungert slik: Om en jazzfestival vil ha litt presse på at f.eks Manhattan Transfer kommer for å spille, så blir det kun en ørliten notis mellom alle de glossy bildene i Rampelysfeltet, men om konserten blir avlyst (noe som hendte på Moldejazzen) kommer det på hele forsiden! 

Konklusjon: En nyhet med negative fortegn er en bedre nyhet enn en positiv.

For hvem vil høre at ting går bra?

Og hver morgen setter jeg meg til med kaffe, skrur på P2 og tenker:

JA, HVA ER DET NÅ DA?

I febertåka sneia jeg innom "Svenske Hollywoodfruer" på TV3 i går, my oh, vi går under med mus og menn! Og det burde forresten ha vært et forsideoppslag! Makan til drittkjerringer!!! At disse damene skal få være rollemodeller for unge jenter som sitter og ser på dette makkverket av et tv-program er helt uforståelig! Men selvfølgelig er det mer comme il faut for kulturfiffen å hisse seg opp over at et bittelite teater vil lage en forestilling av ABB's manisfest? For Hollywood er jo ikke oss, eller?

KVINNEN OG TIDEN

KVINNEN OG TIDEN

Her forleden sa min mann: "Jeg liker rynkene dine, jeg synes de er sexy..."

Jeg gikk ikke videre på den, men hadde jeg vært kvinne ville jeg nok gravd litt mer i den replikken. 

For der vi menn eldes med "verdighet" (eh, noen av oss) - "forfaller" kvinner, og utsettes fra et enorm press fra reklame, arbeidsgivere, eget miljø osv...

For noen tiår siden fyrte Kari Diesen av denne raketten i et revynummer:

"...menn er stolte som haner, sterke som okser, modige som løver, mens vi kvinner er amasoner, tisper, megger, sugger, kyllinger, burugler, skrekkøgler, ryper, høner, for så å rase nedover zoologien og ende opp som gammal røy!" (fritt etter eget minne) 

Kvinners utseende er fritt fram i media. 

Nederst på bunnen av all dritt sitter botoxdisippel Jan Thomas og triller terning om hvordan kvinner kler seg, hvordan de sminker seg, og går ikke av veien for ordspill som "og her har vi kveldens bombe!" om en kvinne vi alle ser har problemer med vekten, men har trosset tyngdekraften og presset seg inn i en storblomstrete kjole som selv ikke en gaselle ville ha sluppet fra med livet i behold. 

(Nå skal det i rettferdighetens navn sies at han triller terning på menn også, da kanskje med gaybrillene på?)

Selv VG eller var det  Dagbladet, går ikke av veien for å slå opp en stivpyntet Karita med overskriften:

 "Se min kjole!"- som gjorde forhenværende minister til en blond fashionfreak og tok oppmerksomheten bort fra alt det positive hun gjorde i politikken. Og selv politisk redaktør Marie Simonsen lot seg fotografere i Lara Croft-positur med laptop i hånden. (bildet ble plutselig borte)

Nå er det Janne Kristiansen som blir pepret i aviser og på nettet i pels og diamanter, se "luksusdyret" liksom! Å, som jeg savner en halvnaken Per Borten med det store hvite tøystykket fra Dovremakko som hang og slang under den bleke magen!
Nei, nå er det Gucci-Helle og Angela Merkel med "Grand Canyon-kløfta" som gjelder, mens menn slipper unna med verdens mest smakløse dress fra Dressmann eller Follestad, og allværsjakka som krone på verket i alle sammenhenger.

Selvfølgelig er det noen som hevder sin rett til å være kvinne, paraderer i lyseblå drakt, perlekjede og matchende ørepynt, men i løpet av 5 minutter kalles man allikevel for "Jernkvinnen" - og for meg er det helt uforståelig at Thatcher ikke har blitt et "feminist-ikon", men det kan selvfølgelig komme av at drakten var blå og ikke rød. Og når kvinner kler seg "ned" i en hvit bluse og sort drakt beskyldes de for å "spille menn" eller være "iskalde" eller "kjønnsløse" osv. Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres, skrev Ibsen, og han var jo feminist har jeg hørt? (ihvertfall sier skuespillerinnene på Nationaltheatret det:-)

Nei, det er tøft å være kvinne og leve i tiden, selv om der var verre å være kvinne før i tiden.

En av de tingene jeg virkelig husker min mor sa er: 

"Jeg hadde så lyst til å skrive en bok!"

Men det ble ingen bok, livet og syv barnefødsler kom i veien.

Nå ligger livet stort sett åpent for kvinner i vår del av verden.

Men det forhindrer ikke at noen ikke holder seg for god til å skrive på nettet:

"Ække hu derre PST-sjefen en skikkelig bitch eller?"

Kari Diesen, kan du ta det nummeret en gang til?

Og jeg lurer på hva de agentene i Pakistan har på seg.

Noen som vet? Jan Thomas, er du der?

NORGE - EN PUSTEØVELSE?

NORGE - EN PUSTEØVELSE?

Det er så mange vakre mennesker på gaten her i Paris.

Og så har de øyne som ser rett på deg. Det gjør godt for en frossen sjel.

Å skrive negativt om sitt eget fedreland er noe jeg gjør med blandede følelser.

Ja, jeg vet, jeg burde være takknemmelig for å være født i Norge, glad for mitt norsk pass som gjør at jeg stort sett kan reise hvor jeg vil, og komme tilbake når det måtte passe meg. At jeg kan skrive hva jeg vil på nettet, si hva jeg vil i telefonen, mene hva jeg vil, uten at noen uniformerte menn slår inn døren min og kaster meg i fengsel for en menneskerett vi der hjemme tar som en selvfølgelighet.

Og ja, jeg er takknemmelig for det. Men allikevel, jeg må vekk fra Norge for å kunne puste, oftere og oftere må jeg gå i andre gater, kjenne andre lukter, se et større bilde, høre andre ikke så selvopptatte nyheter i media, slippe vekk fra de små tingenes tristesse. Gå i en folkemengde der jeg møter levende øyne som ser rett på meg, som jeg kan se rett inn i uten at det virker truende. Bli sett som levende, og se liv rundt meg. Ikke bare denne glassklokken av privat sfære som vi kaller vår personlige grense.

"Jeg lengter etter lyst fra en medvinds pust i nakken" skriver Anne Grethe Preus i en sang, også hun ofte landflyktig i Paris. Slik vi "kunstnere" alltid har rømt landet for å bli pustet på av selve livet. Jeg setter "kunstner" i gåseøyne, for kunsten i Norge er jo for øyeblikket bare de dyre glasuren på kaken som bæres inn ved festlige anledninger, når alle er mette og sitter og dupper ved bordet, og det rassler trøtt i et ordførerkjede og noen sier: "Nei, vi må vel ha litt kultur dere?" Og så spretter narren ut av kaka og underholder i 15 minutter. Er jeg negativ? Ja, kanskje.

Men alt med kultur er så vanskelig i Norge.
Hva koster det da? er det første man spør. Er ikke dette bare for fiffen da? sier en annen. For når  kunsten ikke er en del av hverdagslivet, ikke er en ingrediens i et menneskes dannelsesreise, blir den bare noe for "de fine" for fiffen, og ikke for "folk flest" - noe unyttig, dyrt og meningsløst som bare vedkommer noen få. 

Jeg liker Norge som jeg liker en tur i skogen, stille og fredlig. Dette lille landet som har blitt rikt som et troll på et par tiår, som har nok luft, vann, mat og penger, der de fleste har et sted å bo, og ingen lider så stor nød som mange andre steder i verden, får meg til å lengte vekk når jeg har vært der i noen uker.

Vi som kunne hatt det så fint. Men nei, vi går med nedslått blikk, og selv den minste lille ting er en krise eller katastrofe. Jeg har en teori om at en nordmann bare har det godt når han sitter på en vond stol;-)

Men som sagt, jeg er takknemelig for at jeg er norsk, for at myndighetene ikke har stengt Google i redsel for mytteri eller statskupp, at de største slagene hjemme stort sett gjelder en sleivkommentar på direktesendt tv, eller hvem som stemmes ut av Idol eller Skal vi danse? 

Jeg sitter her under varmelampene på en kafé på en parisisk boulevard og skriver dette, tenker på landet jeg elsker å hate. På alle smilene jeg har gitt og fått her nede. På at jeg skal hjem til Norge i morgen, der et smil til en fremmed er en trussel, en inntrengning i en privat sfære.

Og jeg tenker på juli sist år, da alle skrev på Facebook og Twitter:

Vi skal ta byen tilbake!

Var det egentlig ikke da vi skulle sagt: 

Er det kanskje på tide å favne hverandre nå?

Jeg ser elven av mennesker flyte forbi, og jeg tenker, alle disse, hver enseste en, er viktig for noen, er elsket av noen. Slik alle de små dråpene i den store elven er elven selv.

Og så tenker jeg at denne bloggen var da svært negativ, sutrete og sentimental.
Men jeg er jo norsk, så da er jeg vel der jeg skal være.
I stabilt sutreleie.

SE, HOMOEN SYNGER!!!!!

SE, HOMOEN SYNGER!!!!

Som homo skal du høre mye før paljettene og strutseboaen faller av.

Før, for noen år siden var det utenkelig å være åpen homo og samtidig drømme om et liv på de skrå bredder. Jeg husker at når jeg skulle avlegge prøve ved Teaterhøgskolen på 1970-tallet sa en svært profilert skuespillerinne (hun vet hvem hun er): 

"Av med de høye hælene, ikke vrikke på stussen, og vekk med knekken i håndleddet." 

Så man mannet seg opp og gikk inn i skapet for å gjøre seg maskulint rede til tjeneste hos Thalia med vekslende hell.  Det var før det og ikke nå. 

Nå? Hvordan er det nå?

For en tre år siden skulle jeg gjøre en vanskelig scene med en dame, jeg skulle voldta henne, og slike scener er ikke alltid hyggelige første gang man skal legge dem. Man tar det pent og teknisk først, og øker på etterhvert. Men i lunsjen kom regisøren bort til meg og sa: 

Er den scenen vanskelig for deg?

Vanskelig? spurte jeg. Ja, sa han, du er jo...Er jo? spurte jeg. Ja altså, sa han, du er jo...

Og det var da jeg forsto hva han mente 

(noen godt voksne heterofile menn har vanskelig med å uttale ordet homo) 

- ja, sa jeg det er vanskelig å voldta en kvinne, det er det vel for alle friske mennesker, er det ikke? 

Jo eh, sa han, det er vel det.

Se homoen voldtar en dame, hurra! Så mye for å komme ut av skapet liksom:-)

Vel, scenen ble grym den, til slutt, når homoen hadde fått prøvd ferdig sammen med den bra damen.

Det er tull å si at homoer ikke diskrimineres i bransjen, som damer også ofte blir.

Er du åpen homo havner du i homoboksen og spiller venninna til den kvinnelige hovedrollen, eller han rare nervøse som er så flink til å lage mat eller er designer, og er du feit dame, er du enten humordronning, hushjelp eller selvmordskandidat whatever... (med hederlige unntak selvfølgelig?)

Jeg tror ikke denne "diskrimineringen" er bevisst, det er mer båstankegang. 

For og om du er i ukebladene som homo sammen med mannen din og de to ungene du har fått via surrogatmor er det ikke til å komme forbi at enkelte publikummere med liten innlevelsesevne vil tenke "Se, homoen spiller hetero!" 

På samme måte spiller innvandrere ofte skurker, dophuer eller pirat-taxisjåfører fordi det er det folk tror de er ute i samfunnet, ikke sant? (og det tror vel strengt tatt teater og filmbransjen også?)

 Har du noengang sett en svart Hamlet her i Norge? Njet.

Men scenelivet som homo er fint det. 

Man lager sine egne show, får en liten tv-rolle her og en filmrolle der, men aldri de store heltene. 

Men hvem vil egentlig spille helt? 

Det er jo et ork å holde seg hvit, høy, mørk og slank et helt liv.

Syngende homo kan man jo være til man dævver!

Hadde forresten vært kult å spille Hedda Gabler.

Sarah Bernard spilte jo Hamlet.

Men hu var jo fra utlandet, og der går det meste an.

EN PLUMBO MED IS TAKK. HVOR ER FESTEN?

EN PLUMBO MED IS TAKK! HVOR ER FESTEN?

På 1970-tallet ble det utgitt en plate som het "Bordellmammas visor"

Jeg kan ennå huske en av frasene, den gikk så her:

"Runka mej med hvita hanskar på, se min stora kuk, den rör sej nå!"

Ganske så vittig, uskyldig og sjarmfullt.

I går fikk tekst og musikkgeniene Plumbo Spellemannspris for låta "Møkkamann" en slags parafrase over Vamps "Månemann" - og i dag var jeg inne på Youtube og hørte på noen av låtene til dette bandet som får DDE til å fremstå som Wolfgang Amadeus Mozart.
Jeg mener, så mange ord som rimer på "pule" og så lander tekstforfatterne på "lure" - og når jeg også hører vokalisten bli intervjuet på Dorthe Skappels skrekkscenario av et program, forstår man ganske kvikt at han ikke er særlig lur, snarere mer spinkelt møblert på kvisten.
Han sitter og vrir seg på stolen og skylder på at han er en bonde fra landet, akk, hadde han bare dyrket poteter og grønnsaker! Men det norske folk har altså kåret låta hans til årets hit.

På plata ellers er det en rekke låter som handler om at damer er kåte, bare du heller i dem et par shots og noen halvlitere så slenger de fitta på bordet, for, som refrenget går; damer er så jævla lette å lure (det er her de ikke får det til å rime med pule) dem om det.

Og artistbransjen er selvfølgelig rasende for valget.

Og i går, på direktesendt kongelig fargefjernsyn fikk hele kollegagjengen en gavepakke da Plumbos frontfigur kaldte Tshawe for Mokkamann (en bondsk ordspill visstnok) - øl ble kastet, og stemingen ble sur. Tone Damli Aaberge med filmprins ved ermet sa at han fortjente FIK. Ja, stort sett.

Jeg vet ikke hvor rasistisk dette var ment. Kanskje det bare var en fis på ei flaske?

Men for all del, det er viktig å slå ned på rasisme og diskriminering. 

Men når offeret tar til motmæle og roper "fittehøl" er vi oppe på et helt annet niva. For der kjendisene ikke tollererer sjokolade-metaforer er det helt ok at det kvinnelige kjønnsorganet brukes som motargument? Fitte, hore, homo, soper, er ord folk slenger om seg med helt ned på barnehagenivå uten at øl helles i hodet på noen, ei heller går verken Twitter eller Facebook varme.

Her er mitt poeng:

For noen uker siden sto en ung modig jente fram som voldtektsoffer.

Og da skrev et menneske (jeg tror ikke han var bonde) til henne på nettet:

"Du er ei skitten negerhore. Du skulle ha blitt voldtatt hver eneste dag.

Jeg skulle gjerne ha skjært opp fitta di!"

Den saken kom aldri på VGTV eller Kjendis.no, men fikk noen notiser her og der.

For vi lever tross alt i paljettenes og terningkastenes tidsalder.

Ja, hun hadde sikkert en fin kjole på seg denne skjebnesvangre kvelden da livet hennes ble brutalt snudd på hodet. Men ære være henne,  hun maktet å rette seg i ryggen etterpå, gikk ut og fortalte om dette grusomme til hele verden, trodde at det ville nytte, at hun skulle få masse spalteplass og mega taletid på primetime fjernsyn.

Men akk! Slike historier får ikke stor oppmerksomhet eller terningkast.

Ta oss kraftig sammen, selvopptatte drittsekker.

En Plumbo med is takk! Hvor faen er festen?

OM Å ELDES MED VERDIGHET

OM Å ELDES MED VERDIGHET

Når jeg blar i gamle bilder søkker det et sted dypt inne i meg.

Jeg tenker; så ung, så glatt i huden, så tynn, så fin jeg var. Hvorfor var jeg ikke glad?

Jeg kan ikke huske gleden over å være ung. Å være ung var bare fælt.

Nå, når jeg ser bilder av meg selv, bilder jeg ikke har kontroll over, som legges ut på nett av journalister eller fotografer for produksjoner jeg er med i, ser jeg at ansiktet ikke er skuddsikkert i så mange vinkler lenger. Jeg ser dobbelthaker og slapp hud, rynker og tiden som har gått tvers over pannen min.

Trodde du at det bare var kvinner som synes det er grusomt å bli eldre?

Tro om igjen, det er like ille for en mann.

Altså, før du tror jeg har blitt rosablogger; jeg lever godt med mitt eget ansikt. Jeg ser, og vet, at det er brukbart til det det skal brukes til. Gestalte en person, en rolle, en stemning, et levd liv. Men privat er kurven på nedadgående, selv om det hender at noen sier at jeg har et bra ansikt.

Og ja, jeg er glad for at jeg er frisk, lykkelig for at kroppen min ikke har sviktet meg, som den kommer til å gjøre en dag. For kroppen er en svikefull mekanisme som har sin skjebne nedskrevet i årringene et sted bak huden. Beingrinda, selve reisverket, er skapt for sine tilmålte mil på landeveien. Ja, slik er det, så ingen sutring her i gården fra denne mannen som sitter midt i hjertet av Paris, på et loftsrom og skriver drama.

Og mens fløyelsmørket (uff, jeg har fått kjeft for alle språkblomstene av mine minimalistiske forfattervenner, men WTF) senker seg over verdens fineste by sitter jeg her og tenker tilbake på barndom og ungdom. På mammas skjørt som svingte seg så vakkert i junidagen, på jordbær med fløte, eggedosis og bestefars lange depresjoner, på det skjøre livet rett og slett. Man blir litt tynnhudet når man utsetter seg for ensomheten som inntreffer når man sitter alene i utlandet og skriver. Men kanalene er åpne, det flyter fint, og fokuset er på plass.

Men å eldes med verdighet? Jeg vet ikke?

Når jeg ser riktig gamle mennesker, de som såvidt makter å krøkke seg gjennom dagen, tenker jeg:

Hvordan så den dagen ut da du forlot det du var og ble den du er nå?

Skjedde det noe? Var det et tap? En sorg? Eller var det bare livet?

Jeg står ved speilet og studerer meg selv, tenker på den fine sanden i timeglasset, på tiden som går, og tiden som kommer. Og jeg tenker på deg som leser dette. Om du er ung. Vær glad. Om du er gammel. Vær glad da også. Og en linje fra en dikt av Charles Bukowski bærer jeg alltid med meg.

Den går omtrent slik: 

"You are marvellous, the Gods will wait to delight in you.

Your life is your life, know it, while you have it."

I New York for noen uker siden kjøpte jeg en ansiktsmaske til 3000 kroner.

Det er ikke å eldes med verdighet.

Det kalles panikk:-)

ALL YOU NEED IS SNOW

ALL YOU NEED IS SNOW.

Norge har ikke før bommet på det siste målet i fotball, eller "gladjentene" hentet hjem seieren i håndball før snøen faller, og det norske folk går inn i en massiv psykose foran flatskjermene. Fra tidlig morgen til sent på natt sender statskanalen skisport til det tyter ut av ørene på oss, så selv den mest ihuga skifantast må lufte seg i friluft etter 48 timer i tv-soffan, mens vi som hater sport må ty til dvd eller annen tv-underholding fra utenlandske kanaler.
Ok, i dag kom den gledelig nyheten om at TV2 er solgt til danskene, så nå får vi håpe det blir slutt på denne galskapen, ha ha! Og selg gjerne NRK i samme slengen, så er vi kvitt hele greia, og la heller de mest hardcore fansene få en egen kanal der de kan se ski og staver til de faller i koma.

Å klage på for mye sport på tv er som å banne i kjerka.
For da hentes utrykk som "folkesjela" og "identitet" fram. Selv profilerte skuespillere og kulturtopper, politiske journalister og andre vanligvis sindige profilerte mennesker mister all humor når det gjelder å forsvare de norske fargene i skisporet. Da hyles det opp om "Norges ære!" og "Nortug, Norges omdømme ligger i dine hender" eller aller vittigst "TV-Norge satt fjetret mens Norges verdensherredømme glapp rett foran øynene våre!" whatever, som om vi var i ferd med å bli innvadert av russerne eller muslimene midt på en søndag ettermiddag. 

Og i helgen, etter endeløse skisendinger greide NRK å toppe det hele med "Idrettsgallaen" der langrennsdamer i aftenkjoler fra Zara flekket bisepser og andre skumle ting, og kjekkasser i dresser fra Moods of Norway stammet fram noen takketaler, oh my.

Jeg har overhodet ikke noe i mot sport, det er bare mengden og all plassen den får i media.

Tenk om NRK1 hadde spilt en Ibsen-replikk fra Ibsenfestivalen i reprise 30 ganger i løpet av en time? Da hadde vel "folk flest" ringt inn å hylt om at nå må denne kulturéliten jaggu begrense seg litt? 

Og at filmen om Mads Gilberts ble sendt på NRK2 mens priseutdelingen gikk av stabelen, en prisutdeling der folk som allerede HAR fått medaljer ble hedret med nok en pris, sier vel det meste.

Men som en østerriksk psykiater sa da han så fjernsynsbildene av det norske publikumet under OL på Lillehammer: "Det er helt klart at dette er et folk som kunne trenge psykiatrisk behandling!"

Replikken var vel kanskje noe i overkant, og ingen i Norge synes den er morsom.

Så da er den sikkert ikke det.

Det er alltid flertallet som har rett. 

Og folk flest ELSKER sport!!!! Eller egentlig så bor vel folk flest i Kina?

Jeg mener at jeg har hørt noe sånt...

SMOKE GETS IN YOUR EYES

SMOKE GETS IN YOUR EYES

For tre måneder siden røkte jeg min siste sigarett.

Jeg hadde tenkt på det lenge, hadde hatt et par halvhjertede røykfrie perioder, men var ikke skikkelig motivert som du må være når du skal slå hånden av en kjær gammel venn. For det er jo så koselig å røyke, så hyggelig å stå der ute i blåsten sammen med de andre taperne, livets stebarn som ikke står inne på scenen og varmer opp stemmen før prøven, men som står og "røyker seg opp" som ihuga røykere ynder å spøke. 

Og så er det alltid de hyggeligste folka som røyker, ikke sånne snerpedamer i økologiske kjoler som er allergisk mot minst ti ting og forkynner det høyt og tydelig når man setter seg til bords, eller irriterende alvorlige unge menn med håp i blikket som skal til Afrika og redde verden, eller driver med fjellklatring, rafting eller andre grusomme aktiviteter. 

Nei røykerne er de hyggelige gamle bakgårdskattene, som hoster fram dagens evangelium med hese stemmer, som ikke legger seg før hanen galer og harker igang dagen med en rød Prince eller to.

Nå har jeg trådt inn i de klokes rekker, de som ikke røyker, som er veldig forsiktig med fett og sukker, som ikke rører alkohol, som ikke kjøper de vederstyggelige Rema 1000-kyllingene som har lidd seg gjennom noen uker med Guantanamo-horror før de ble slaktet, som baker brødet selv, legger økologiske linser og grønne erter i vann før de legger seg, som leter på nettet etter kjøtt fra villsau, som bare kjøper klær av naturlige materialer, som har fadderbarn og fandens oldemor i Afrika eller Etiopia whatever, gjesp, det er til å bli helt kvalm av:-)

Så er livet som ikkerøyker et bedre liv?

Nei, det er det ikke. Jeg føler meg helt elendig. Jeg går i gatene og stirrer på menneskene som står på hjørnet og røyker, som småsnakker og ler, stikker hodene sammen inne i røykskya som ser koselig og helsebringende ut både for kropp og sjel. Jeg går som en hjemløs gjennom byen, prøver å få kontakt med noen av de økologiske ikkerøykerne, de kloke som skal leve lenge i landet, men de ser på meg et nanosekund med bister og sur mine, mens de haster videre mot dette lange livet som vi alle skal få som gevinst fordi vi ikke putter disse nikotinpinnene i munnen. Jeg setter meg tett inntil barnevognmafiaen på Grünerløkka, bare for å treffe mennesker på en måte, men jeg er en fiende, jeg har ikke pupper med melk  i, og kan ikke fortelle anekdoter om gulping, melketenner og fargenyanser på avføring eller trykket på tissestrålen til verdens største underverk. Jeg stirrer på de melkehvite puppene hektet fast på en suttende liten barnemunn og løper vekk fra denne himmelske freds plass der knapt ikkerøykende fedre har innpass. Nei, livet som ikkerøyker er en limbotilværelse, et kaldt sted, like trist som økologisk dyrkete rødbeter i disken på en helsekostbutikk i en fremmed gate et sted du aldri har vært før...

Om jeg blir åtti år, så skal jeg røyke to pakker rød Prince om dagen, sitte med en pils og en gammel dansk klokka åtte om morgenen midt på Karl Johan eller hvor jeg nå enn bor. Og jeg skal tenke på alle de stakkarne som døde av alkohol fordi den norske stat ikke hadde vett nok til å advare mot dødsfarene  på flaskeforet som de gjorde på sigarettpakkene. Myndighetene skulle jo ha satt opp en stor lapp utenfor statens utsalg med denne teksten:

HER INNE SELGES STOFF SOM KAN FÅ DEG TIL Å MISTE DØMMEKRAFTEN, SLÅ KONA ELLER MANNEN DIN, DENGE UNGENE DINE, SETTE DEG BAK RATTET OG KJØRE NED NOEN USKYLDIGE MENNESKER, FÅ DEG TIL Å VÅKNE OPP I PATTAYA MED DRYPPERT ELLER HIV I HONG KONG, BLI VOLDTATT I EN PARK PÅ VEI HJEM FRA BYEN, ELLER BLI ROBBET I EN BAKGATE I LARVIK!!!!!(der er det visst veldig farlig)

(og en stor varseltrekant under)

For ikke å snakke om hva som burde stått på utsiden av Rema 1000 og Rimi:

HER INNE SELGES UTRYGG, KJAPP, OG BILLIG DRITTMAT SOM TETTER IGJEN BLODÅRENE DINE, MAT UTEN NÆRING, FULL AV FETT OG SUKKER SOM LEGGER SEG PÅ SIDEBEINA! OG DETTE SLAGORDET DU SER HER: "MIDDAG FOR UNDER 100-LAPPEN!" BETYR AT DU TREKKER EN KØLAPP FOR Å DØ RASKERE AV FEILERNÆRING, SLAG ELLER BLODPROPP, WHATSOEVER!

Men nå har jeg altså sluttet å røyke.

Jeg forventer gevinst snart!

Fordi jeg fortjener det!

ROSER OG KNYTTNEVER

ROSER OG KNYTTNEVER

En gang for lenge siden, før jeg ble menneske, var jeg en liten gutt som sto klemt opp i et hjørne av skolegården og kjente slagene hagle over ansiktet, kjente leppene sprekke, det varme blodet piple nedover halsen, den dumpe smerten et sted inne i hodet da det føltes som om noe gikk i stykker og aldri mer skulle bli reparert. Knyttnevene som jog gjennom lufta, igjen, igjen og igjen. Pusten fra guttene som slo, de stive redde øynene som stirret på et sted bak meg, blindt på noe, jeg vet ikke hva. 

Og jeg vet ikke hvor disse guttene er i dag, hva det ble av dem. Kanskje er de bestefedre, fedre, kanskje er de døde? For alt jeg vet sitter en av dem i skrivende stund med et barnebarn på fanget og forteller dem sin forkvaklede versjon av verden, om alle tings plass i universet, hvisker sitt hat inn i et uskyldig barneøre, et hat som aldri forsvinner, som går i arv fra generasjon til generasjon. Et hat mot alt som er annerledes, som kan true det normale bildet av hvordan ting og mennesker skal være.

I helgen ble to unge menn brutalt slått ned i Trondheim av en gjeng unge gutter. 

"Er dere på vei hjem for å pule?" ropte de etter dem. Og så falt slagene, som slagene alltid faller når redde menneskers virkelighetsforståelse rokkes ved. 

Jeg tror ikke noen er født redde. Jeg tror ikke noen er født med slag i nevene. Redsel, vold, lyst og motivasjon til å slå og knuse arves fra foreldre, miljø og annen påvirkning. Jeg tror heller ikke på at "et sted sitter det en uskyldig mor eller en far som ikke kan klandres" - jo, når ungene slår skal opphavet klandres, for da har man ikke lært barna at om man slår eller utfører et overgrep mot et annet menneske har man krysset en grense. Men selvfølgelig, om en far sier "disse homoene er noe perverst søppel, noen jævlig tarmfresere" osv, så er det høyst naturlig at en sønn eller en datter vil adoptere de samme holdningene om han eller hun  ikke har vett nok til å forstå at faren tar feil.

Da jeg var 15 år ville min far sende meg til USA for å bli "kurért" for homofili. Man kan vel tenke seg  hva slags Dr. Mengele-behandling det ville ha blitt. Men jeg stakk, jeg slo hånden av ham, for å redde meg selv. For å bli et helt menneske. For i hans nærvær var det bare én mulighet. Gifte meg, få barn, føre elendigheten videre. Og hvem ville jeg blitt? En ulykkelig mann som snek seg ut på natten for å jakte på noen sekunders lykke i busk og kratt. Jeg ville ikke det. jeg ville bli meg selv.

Vi har kommet langt i gamle Norge. Men ikke langt nok når mennesker blir knallet ned på åpen gate. Men neste gang din sønn eller datter sier "det er en gutt som går i rosa skjorte i barnehagen, og når gutter går i rosa er de homo!" burde du slå hardt ned på det. For "homo" og "soper" er de mest populære skjellsordene i barnehager og småskoler nest etter "hore" og "ludder." 

Små gryter har store ører. Og små hender blir en dag harde knyttnever.

Og neste gang du ber "homsevenninna" di bære håndveska eller tuppere håret ditt, så husk på at det er ikke alle av oss som er medlem av "Homsepatruljen" og at svært mange av oss har andre tanker i hodet enn innredning, sminke og moteklær. 

Jeg kan fremdeles, om jeg lukker øynene, kjenne de harde knyttnevene mot ansiktet, blodet som sildrer nedover kinnene. Og jeg kan også av og til hente fram hatet til mennesker som slår. Men i dag, her jeg sitter og skriver dette, takker jeg for slagene. Ja, jeg gjør det. De ga meg mot til å bli meg selv.

Det har vært en tøff jobb. Men det har vært slitet verdt.

DAGEN VENDER

DAGEN VENDER

2012. 

Flere ganger i livet har jeg tenkt at jeg aldri skal bli noen "dag i mårrå" eller at nye "blanke ark og fargestifter" ikke kommer til å bli utdelt der problemer og ulykke bare synes å køe seg opp. 

Men som alle "stayere" er tiden en ivrig jeger som stadig jager videre, som lar noen av oss forskrekket og ofte ufortjent bli med videre der andre lukkes inn i taushet og minner.

2011 var året da Norge mistet "uskylden" sier noen.
Vi opplevde en stor tragedie, og noen mindre.

Sårene etter 22.7 vil det ta tid å lege.

Den store hendelsen fikk mange til å gå i seg selv. 

Hvor hadde vi blikket rettet i timene etter at det smalt. 

Hva tenkte vi da vi fikk vite hva som hadde skjedd. Hva tenker vi nå? 

Dagen vender, og tiden leger noen sår. Nye kriser kommer. 

Smørkrisen fikk også store tabloide overskrifter. Julebaksten kødder du ikke med. Og i det norske velsmurte demokratiet forlanger de fleste at det skal være minst 20 ulike valgmuligheter av hver enkelt vare, om ikke, får i følelsen av at det er noe vi ikke får som vi har krav på. Vel, det var bare smør, men mange gikk av skaftet mens en hel verden lo av oss. 

Jeg sitter her og blogger på årets første dag, tenker og håper at 2012 ikke skal bli fullt så spennende, at vi fortjener et rolig år. Eller fortjener? Gjør vi det? 

Ok, vi har blitt landet for enkle løsninger. "Kan ikke politkerne bare?" osv, selv om det meste fungerer bedre enn i de fleste land vi kan ha magemål til å sammenligne oss med. 

Vi danser rundt gullkalven, oljen fosser opp av havet, men psykisk og lykkemessig er vi i en nedadgående spiral. Og stadig skjer det mord, vold og voldtekter i by og bygd. Måleren under senga forteller at noe er galt et sted, men armene og viljen er ikke lange eller sterke nok til å nå det punktet på ryggen der det klør som mest. 

I går kveld i et selskap hørte jeg en pussig historie. 

Noen venner av oss hadde havnet i krangel med et annen vennepar om "denne skrekkelige klemmingen og kyssingen i Norge for tiden!" for, som paret sa "vi har da ingen tradisjon for klemming og kyssing på kinnet i Norge?" "Og hvorfor i alle dager skulle man hilse eller nikke til fremmede mennesker f. eks  en heis?" Nei, si det. Men av en eller annen grunn hilser vi på hverandre så fort vi får ski på beina.

Jeg tror, eller jeg håper, at det har skjedd en endring i dette landet etter denne skrekkens sommer, at vi er på glid til å favne hverandre på en litt mer empatisk måte. Selv Facebook, hovedbastionen for sutring og klaging ligner ikke så mye på Felleskatalogens sider for bivirkninger lenger, og folk signaliserer takknemmelighet for de små tingene i dagliglivet. Og hver gang noen fyrer av en ikke faktabasert rakett om muslimer eller whatever er en eller annen straks på pletten og går i diskusjon med disse som befinner seg i tåkesonen når det gjelder tall og fakta ellers.

2012? 

Jeg tror ikke du blir noen dans på roser.
For det ulmer i gamle glør, det syder i underskogen på nettet, og forleden leste jeg en kommentar under en artikkel om en jente som hadde stått fram som voldtektsoffer. Det sto: "Du er ei skitten degoshore, du skulle blitt voldtatt hver dag, jeg skulle personlig likt å skjære opp fitta di!" Jeg mener, vi er i deep shit når folk får seg til og skrive slikt.

Åpenhet, roser og mer demokrati? 

Ok, fine ord, men nå må vi finne ut hva ordene betyr.

Og sette dem ut i handling.

For som jeg leste i =Oslo: 

Der mennesker bare vil dyrke én ting svarer naturen med ugress.

2012, be nice to us, på tross av at vi ikke gjorde så godt vi kunne i fjor.

Din mor 2011 var en lumsk og lunefull dame, og eplet faller ofte ikke så langt fra stammen.

Vel, om ikke treet står på kanten av et stup...