NORGE - EN PUSTEØVELSE?

NORGE - EN PUSTEØVELSE?

Det er så mange vakre mennesker på gaten her i Paris.

Og så har de øyne som ser rett på deg. Det gjør godt for en frossen sjel.

Å skrive negativt om sitt eget fedreland er noe jeg gjør med blandede følelser.

Ja, jeg vet, jeg burde være takknemmelig for å være født i Norge, glad for mitt norsk pass som gjør at jeg stort sett kan reise hvor jeg vil, og komme tilbake når det måtte passe meg. At jeg kan skrive hva jeg vil på nettet, si hva jeg vil i telefonen, mene hva jeg vil, uten at noen uniformerte menn slår inn døren min og kaster meg i fengsel for en menneskerett vi der hjemme tar som en selvfølgelighet.

Og ja, jeg er takknemmelig for det. Men allikevel, jeg må vekk fra Norge for å kunne puste, oftere og oftere må jeg gå i andre gater, kjenne andre lukter, se et større bilde, høre andre ikke så selvopptatte nyheter i media, slippe vekk fra de små tingenes tristesse. Gå i en folkemengde der jeg møter levende øyne som ser rett på meg, som jeg kan se rett inn i uten at det virker truende. Bli sett som levende, og se liv rundt meg. Ikke bare denne glassklokken av privat sfære som vi kaller vår personlige grense.

"Jeg lengter etter lyst fra en medvinds pust i nakken" skriver Anne Grethe Preus i en sang, også hun ofte landflyktig i Paris. Slik vi "kunstnere" alltid har rømt landet for å bli pustet på av selve livet. Jeg setter "kunstner" i gåseøyne, for kunsten i Norge er jo for øyeblikket bare de dyre glasuren på kaken som bæres inn ved festlige anledninger, når alle er mette og sitter og dupper ved bordet, og det rassler trøtt i et ordførerkjede og noen sier: "Nei, vi må vel ha litt kultur dere?" Og så spretter narren ut av kaka og underholder i 15 minutter. Er jeg negativ? Ja, kanskje.

Men alt med kultur er så vanskelig i Norge.
Hva koster det da? er det første man spør. Er ikke dette bare for fiffen da? sier en annen. For når  kunsten ikke er en del av hverdagslivet, ikke er en ingrediens i et menneskes dannelsesreise, blir den bare noe for "de fine" for fiffen, og ikke for "folk flest" - noe unyttig, dyrt og meningsløst som bare vedkommer noen få. 

Jeg liker Norge som jeg liker en tur i skogen, stille og fredlig. Dette lille landet som har blitt rikt som et troll på et par tiår, som har nok luft, vann, mat og penger, der de fleste har et sted å bo, og ingen lider så stor nød som mange andre steder i verden, får meg til å lengte vekk når jeg har vært der i noen uker.

Vi som kunne hatt det så fint. Men nei, vi går med nedslått blikk, og selv den minste lille ting er en krise eller katastrofe. Jeg har en teori om at en nordmann bare har det godt når han sitter på en vond stol;-)

Men som sagt, jeg er takknemelig for at jeg er norsk, for at myndighetene ikke har stengt Google i redsel for mytteri eller statskupp, at de største slagene hjemme stort sett gjelder en sleivkommentar på direktesendt tv, eller hvem som stemmes ut av Idol eller Skal vi danse? 

Jeg sitter her under varmelampene på en kafé på en parisisk boulevard og skriver dette, tenker på landet jeg elsker å hate. På alle smilene jeg har gitt og fått her nede. På at jeg skal hjem til Norge i morgen, der et smil til en fremmed er en trussel, en inntrengning i en privat sfære.

Og jeg tenker på juli sist år, da alle skrev på Facebook og Twitter:

Vi skal ta byen tilbake!

Var det egentlig ikke da vi skulle sagt: 

Er det kanskje på tide å favne hverandre nå?

Jeg ser elven av mennesker flyte forbi, og jeg tenker, alle disse, hver enseste en, er viktig for noen, er elsket av noen. Slik alle de små dråpene i den store elven er elven selv.

Og så tenker jeg at denne bloggen var da svært negativ, sutrete og sentimental.
Men jeg er jo norsk, så da er jeg vel der jeg skal være.
I stabilt sutreleie.