SOMETHING ROTTEN IN THE STATE OF NORWAY

SOMETHING ROTTEN IN THE STATE OF NORWAY

Scenen er denne: Jeg står i rulletrappen på Gardermoen, har dårlig tid, og en dame står og sperrer veien for alle som prøver å kommer forbi. De fleste av oss vet at man ikke skal sperre veien i en rulletrapp på en flyplass, men tydeligvis ikke denne damen, en ung kvinne med propp i øret, laptop i vesken osv. (kvinne som lever i tiden) Jeg sier høflig "unnskyld" og gjør tegn til at jeg vil slippe forbi. Hun ser på meg som om jeg var falt ned fra himmelen, har et surt gjeddesmil i ansiktet. Jeg sier "Jeg skal prøve å rekke et fly" men hun reagerer ikke, bare stirrer meg stivt i pannen som om hun ikke hørte hva jeg sa. Jeg blir ilter. "Kan du flytte deg?" Hun ser fremdeles ikke på meg, bare prater videre i øreproppen mens folk bak meg stanger for å komme forbi. Men dama rikker seg ikke, hun eier denne rulletrappen, den og hele flyplassen. Til slutt er den en mann som roper bak "Men flytt dere da for faen!" Dama ser på ham med irritert guddameg-blikk og stønner "Jesus Christ altså!" Og så lager hun en glippe på 15 cm slik at jeg og de andre transitpassasjerne får presset oss forbi.

Kjære bloggleser, jeg snakker om den norske høflighet i det offentlige rom, eller snarere fraværet av den.

Vi er inne i den store "voldtektshøsten" - grupper dannes, det handler om borgervern, om å ta byen tilbake. Ok? Hva med å begynne å se hverandre i det offentlige rom, begynne å oppføre oss som mennesker, prøve å være litt høflige, litt hyggeligere? For byen blir vel ikke tryggere av at vi overser alt levende rundt oss, eller at empatien sitter så langt inne at det må gå av en bombe i regjeringskvartalet for man rekker ut en hånd? Jeg blir så provosert av hvordan folk i Norge oppfører seg på gaten, på buss og trikk. Folk stimler inn, gjerne før folk kommer seg ut, blokkerer to seter med pikkpakk, lar gamle damer og menn stå og klamre seg til en stang mens trikken skrangler gjennom byen. Og ingen øyne møter andre øyne, vi sitter stivt og stirrer på løs luft, og alt rundt oss som puster er oss revnende likegyldig, vi vippes ikke ut av komaen før vi evt ser et spebarn vi kan dikkedikke, eller en søt liten hund vi kan bøye oss ned for å klappe.

Vi kan ikke ta byen eller tryggheten tilbake før vi tar menneskeligheten tilbake.

Lar varme, høflighet og felleskap være hovedoverskrifter i hverdagen.

Egentlig skulle jeg gjort som Michael Douglas i filmen "Falling Down" - tatt opp et maskingevær fra vesken og plaffet damen i rulletrappen rett ned. Men jeg har ikke et maskingevær i vesken, og det er kanskje like greit. Men neste gang jeg smiler til deg på gaten er det ikke for at jeg tenker å rappe vesken din, slå deg ned, eller voldta deg. Et slikt vennlig smil er ikke farlig, det kalles vanlig høflighet, det er ikke verre enn som så. Det kan faktisk hende at litt vennlighet kan snu en vanskelig dag for et fremmed menneske. Og så er det helt gratis.

Og er det noe vi nordmann liker, så er det ting som er billig, for ikke å si gratis, my oh!