SKRIK ELLER AKVARIUM?

SKRIK ELLER AKVARIUM?

P2 forteller i morgensendingene at "folk flest" helst vil ha et digert badeland i Bjørvika, aller helst med vannsklie fra operataket og rett ned i sjøen.

Byggingen av Lambda er skrinlagt, og i stedet vil politikerne reise et stort akvarium på en av byens beste tomter. For et akvarium er jo noe for "folk flest" og Edvard Munch er det jo bare "fiffen" som er opptatt av, og "fiffen" skal "folk flest" ha seg frabedt, ok! And so the story goes.

I sin tid var mange mot den nye operaen, et bygg som nå er turistattraksjon nummer 1 i Oslo, selv FrP ville legge valgvaken der under siste stortingsvalg, og bygget har blitt landemerke.

Men altså Munch kontra et akvarium?

Hva er det Munch har gjort Norge siden han blir behandlet så dårlig?

På film, forteller også P2, er vi inne i en "heltebølge" - Max manus, Thor Heyerdahl, og nå foreligger planer om filmer om Sonja Hennie, Harald Hårfagre og en til som jeg ikke husker i farten, mens Munch's bilder har ligget og råtnet i magasinene i mer enn femti år.

Norge har et veldig anstrengt forhold til sine kunstnere, og norske kunstnere har i all tid hatt et anstrengt og vanskelig forhold til sitt eget land. Våre største kunstnere har reist ut for "å kunne puste" - bosatt seg i Roma og Paris for å komme bort fra "dette lavpannede kongeriket der oppe ved iskanten" som Henrik Ibsen skrev hjem. Ok, har har fått et lite muséum og et parkeringshus etter seg i hovedstaden, så han burde være mer enn fornøyd.

Vi skal jo ikke bruke for mange penger på noe så unyttig som kunst her i landet!

For hver gang det bygges et "pengesluk" av et kulturbygg i Norge river "folk flest" av seg håret. Hyler opp om at disse pengene skulle heller gått til de gamle og syke, de fattige, til whatever. For kultur i Norge er noe vi reiser til London eller New York for å oppleve.

Og vi kunstnere beskyldes ofte av enkelte fløyer for å være noen latsabber som ligger på sofaen, drikker rødvin og hver stipend.

Men for all del, bygg et badeland i Bjørvika, feel free.

Gjerne et akvarium med litt lyr, torsk og sei.

Og en "SAIL IN MAC DONALDS" nede i vannkanten.

Operaen er jo allerede kjent for å fri til markedskreftene og har fler events, boklanseringer og tv-sendinger enn egne forestillinger.

Om man i tillegg bygger et digert kjøpesenter ved vannspeilet, med Hennes&Mauritz, Kapp Ahl, Peppes Pizza, Kiwi og Nille, så er jo saken biff.

For som en dame sa til meg her forleden:

"Man blir jo så deprimert av de bildene til Munch!"

Og deprimert vil man jo ikke bli her i Lykkelandet...

LIKE A COW ON THE HIGHWAY

LIKE A COW ON THE HIGHWAY

Dagros er inne igjen, hippere enn noensinne.

Nå er juret sprengt under presset over å måtte produsere mer smør og fløte.

For Dagros stakkar, har stått traust ute på enga og drøvtygget seg gjennom perioder med pasta, thai og sushi, helt uvitende om at det hun hadde i puppene var skikkelig fy fy som menneskeføde. Men nå er'a på hitlistene igjen:

Mine damer og herrer: DAGROS!

Jeg mener å vite at Dagros er en datter av slekten NRF (Norsk Rødt Fe) og norgeslandets beboere er også en flokk kyr som spiser det de får beskjed om. Nå er både kua og grisen inne igjen på de mest sofistikerte menyer, og er nesten for helsekost å regne. Korn, hvetegress og knekkebrød kastet til fuglene, mens folket knasker egg og bacon til alle døgnets tider, svinestek så feit at fettet drypper på Pradadresser og Cuccikjoler, men WTF, er det sunt så er det sunt!

Og i butikkene er det nesten hviterussiske tilstander; ikke en ekte smørpakke i mils omkrets. Julebakst og brutto nasjonalprodukt er truet, og myndighetene setter ned momsen eller whatever på smør importert fra utlandet, for uten smør går dette landet som går som smurt under med mus og menn i løpet av neste uke. My oh!

Men det er jo noe herlig over slike tilstander. Det er som om gamle menn og damer blir satt tilbake til gamle dager, kvikner liksom litt til av ferten av krigstilstander, den gangen rasjoneringsmerkene var sjelden vare, og en klikk smør til jul var en sann lykke når man ellers levde på rabarbra og barkebrød og en spekesild om man skulle slå stort på.

Nå har alle tragedier på Facebook måtte vike for smørkrisen. Julebaksten, julebaksten, julebaksten, er dagens refreng, og på motorveiene korker trafikken seg opp av barnefamiler som sitter i bilene sine på vei til Sverige og forteller anekdoter om den gangen det var smør i hyllene, og at de skulle ha vært føre var og hamstret til denne vår mismots vinter.

Det er jo selvfølgelig oss byfolk som forpurrer det hele, som hopper på de seneste trendene innen mat og spisekultur, som tar smøret og fløten fra folk flest.

Og Siv "kranglefant nummer 1" Jensen er helt fraværende og står verken "fjellstø" eller "oppreist" når smørkrisa slår innover furet værbitt som en tsunami av tristesse og skrekk. Kanskje fordi denne gangen er det ikke muslimene som tar "godene fra skikkelige nordmenn" men våre egne som plutselig har satt tennene i mat man tidligere skydde som pesten, ha ha...

Jeg har smør i skapet, jeg har alltid smør i skapet.

Jeg kjøper med meg smør fra Frankrike og whatever.

For bare smør er smør, og jeg bruker alltid bare smør når jeg lager mat.

Den amerikanske kjendiskokken Julia Child sa:

Om du smaker noe som er ekstra godt, ikke spør hva som er i det, svaret er enkelt.

Det er smør! Og det kan aldri bli for mye smør!

Selv har jeg en brøddeig til heving, og når brødene er stekt skal jeg smøre meg noen blingser med meierismør fra Paris, med gulost og kaviar. Jepp!

JEG SIER HVA JEG VIL FORDI JEG HAR RETT TIL Å SI DET!

JEG SIER HVA JEG VIL FORDI JEG HAR RETT TIL Å SI DET!

Jeg har lenge hatt den samme holdningen til ytringer som de fleste.

"La idiotene si og skrive hva de vil, who cares?"

For i et fritt demokrati der vi aldri har kjent på mangel av ytringsfrihet har vi heller ikke noe særlig forhold til retten til å ytre seg.

Vi tenker ikke over at vi stort sett kan si hva vi vil uten at vi blir straffet for det. Vi tenker ikke over at vi lever i et land der vi nødvendigvis ikke blir buret inne fordi politiet ikke liker det svaret du gir dem når vi blir stoppet i en rutinekontroll, eller at myndighetene ikke mistenker oss for å være terrorister bare fordi vi har grodd helskjegg.

Ytringsfriheten er til for at vi ikke skal bli kneblet.

Ikke for at vi skal har fripass til å være uhøflige og respektløse. Den er ikke et gratis mobbepass som betyr at vi kan trøkke ut av oss hva det skal være. Et demokrati er frihet og ansvar, for ikke å si frihet under ansvar. Men også et sted der det er lov å være uenig, og takhøyden skal være stor osv.

Som sagt, jeg har ikke tenkt så mye på ytringsfrihet, ikke før tingenes tilstand her i landet har tvunget de fleste av oss til å gjøre det. For i timene etter attentatet i regjeringskvartalet hendte det mye i Norge som ikke er særlig flatterende. Jeg var ikke i Oslo da det smalt, men jeg var på nettet, og det første jeg så var en kommentar på Facebook som fikk blodet til å fryse i årene mine. En navngitt mann skrev på profilen til en FrP-topp: "Jeg håper for Guds skyld at det er kommunisten Jens Stoltenberg som er drept!" Og like etterpå kom nyhetene om at folk spyttet på muslimer på gaten i Oslo, ropte ting, til og med ble en gravid kvinne dyttet ut av en buss i sentrum. Og noen skrek: "Nå har dere faen meg gått for langt!"

Men i etterkant viste det seg at muslimene ikke hadde noe med dette å gjøre. Det var en av våre egne som sto bak de grusomme hendelsene i Oslo sentrum og på Utøya. Og vi fikk et problem, for både jeg og de fleste av oss trodde at det var ekstreme muslimer som sto bak.

Vi forsto plutselig at vi hadde sett i feil retning. Hvorfor? Jo, man kan si at man ikke er rasist, man kan si det til man blir blå i ansiktet, men de daglige dryppene av feilinformasjon tikker langsomt inn hos de fleste av oss, og små løgner blir til store sannheter.

Og bare noen uker i forveien hadde Siv Jensen stått på Dagsrevyen og sagt: "Her i Oslo oversvømmes vi av kriminelle asylsøkere som bare kommer hit for å voldta våre unge jenter!" Hun fikk si det uten at noen sa henne imot.

Når en politiker sier slikt er det mange som tror på det.

Og det var vel når jeg hørte henne si dette at jeg begynte å tenke de første tankene om ytringsfrihet. Ytringsfrihet betyr ikke at det er lov å lyve, ikke forholde seg til fakta, fornærme og såre. Og Siv Jensen er et oppegående menneske som burde forstå bedre, og det er kanskje nettopp det hun gjør. At folk ikke sjekker om ting er faktabasert.

Forleden var det en sjåfør på en filminnspilling som sa til meg: "Vi vet jo alle at det er muslimene som står bak nesten all terrorisme i verden!" "Vet vi det?" spurte jeg.

"Ja" sa han "det vet alle!" "Hvorfor vet vi det?" "Fordi det står i avisene!"

Ok, jeg orker ikke ta tallenes tale enda en gang. Men i land der ytringsfriheten er en selvfølge brukes den stort sett til å lyve, spre feilinformasjon og til å såre og trakassere.

Det var bare det jeg ville si i dag.

HVORDAN SKAL JEG FÅ SAGT AT JEG ELSKER DEG?

HVORDAN SKAL JEG FÅ SAGT AT JEG ELSKER DEG?

blomster?

du har disse

som stikker hodet

først opp om våren

som er

så ønsket

så elsket

som overdynges

med kjærlighet

fra alt og alle

så er det disse

som overlever

frostnetter

som ikke frygter

sno

og piggtrådvind

som står

midt ute på

den åpne sletten

og stirrer livet

rett i kvitøyet

disse

med blekt rosa

ydmyke blomsterkroner

hagens kongelige

de utvalgte

de

som skal føre tiden

videre...

Sven Henriksen

November 2011

KJØR DEBATT?

KJØR DEBATT?

Debatten på NRK i går viste at det er omtrent umulig å snakke om rasisme i Norge.

Vi er for høflige, for politisk korrekte, for redde for å få stempel som rasister, viker unna for å stille de vanskelige spørsmålene, tør ikke sette bjelle på katten.

Alt blandes sammen i en haug når det gjelder innvandrere i den norske debatten, og alt har negative fortegn. Når det gjelder å sette bjelle på katten, mener jeg at FrP er katten som burde fått en bjelle rundt halsen, en stor bjelle som burde ringe lenge for noen av dem åpner munnen.

Ok, man kan ikke laste FrP for alt mulig, og man kan heller ikke legge skylden for 22.7 på dem, men etter at FrP har fått større muskler har det skjedd en endring i debatten rundt asyl og innvandringspolitikken. Det er for tiden helt legitimt å gå inn i alle slike diskusjoner med negative fortegn. Innvandrere er et problem, og KUN et problem, case closed, og hva gjør vi?

Altså, folk som bor på små steder som kanskje har åtte eller ti asylsøkere whatever, kan kanskje synes det er "skummelt" med "burkadamer" i snøfonnene i den lille fjorden der de bor, mens vi som bor i store i byer som Oslo opplever innvandrere på en helt annen måte.

For en tid tilbake skulle jeg handle på Grønland sammen med en bekjent nordfra, og hun sa:

"Jeg tør ikke ta med kredittkort og penger ned dit fordi det er så mange innvandrere der!"

Men i alle dager, sa jeg, hva er det du snakker om?

"Jeg leser jo i VG hvor farlig det er på Grønland!" pep damen.

Oh, fuck VG!

NRK, VG og Dagbladet har tydeligvis som hovedoppgave å promotere Oslo som verdens aller farligste by for tiden. Jeg bor her, og har aldri vært utsatt for noe som kan ligne på truende fra innvandrere. Det jeg er redd for en gjenger med norske bønder som kommer som bøffelflokker inn til byen i helgene, du vet disse med fotballskjerf og høy promille som roper "soper" og "tarmfreser" etter alle som går med gullringer i ørene eller ikke ser ut som om de har kjøpt klærne sine hos Dressmann eller Follestad.

Men debatten i går. Hvorfor var det ikke en eneste innvandrer i panelet?

Hvorfor var f. eks ikke Marte Michelet der? Er hun for farlig? Ville hun stille for vanskelige spørsmål? Hvorfor var ikke samboeren hennes der? Er han for oppegående?

Er det slik at NRK med vilje siler ut alt det positive som finnes, alle solskinnshistoriene om integrering og innvandring? Og er vi tjent med at Kadra Yusef sitter på tv og kaller norske menn som ikke vil ta pappaperm for "steinaldermenn"? Riktignok kom Elisabeth Skarsbø Moen og Marie Simonsen med gode poenger, også andre, men de blir raskt hysjet ned av programlederen om det de sier er for "to the point" som f.eks når Skarsbø Moen sa "ABB er en av oss, det må vi ta stilling til, og det er en gylden mulighet til å gå i oss selv!" - men da sier programlederen "nå må vi holde oss til saken!" - og så durer man videre med å debattere debatten i stedet for å snakke om det man skulle snakke om.

Og i går var det "Er FrP i krise?"

Jeg tror ikke FrP er i krise. FrP er der de skal være på meningsmålingene.

Det går opp og ned for det partiet, som for alle andre partier.

Men det man burde diskutere er ikke om FrP sutrer eller føler seg som offer, men hvem FrP tiltrekker seg av velgere.

For med en gang FrP kommer med et litt for kraftig utspill forvinner de mest oppegående sympatisørene over til Høyre igjen, mens hardcorevelgerne blir værende. Imidlertid er det en gjeng der ute, de som bare har nettet som fora, som er i et slags limbo, som ikke er spiselige, selv ikke for FrP, men som summer rundt FrP fordi det partiet ligner mest på det de står for. Og det er dette FrP må ta på alvor videre i debatten som "de skal stå oppreist å ta" - og så må Arbeiderpartiet ha en annen holdning til debatten, si rett ut: Nei, vi vil ikke diskutere dette med negative fortegn, vi vil ikke at innvandrere skal snakkes om som en homogen gruppe som bare skaper problemer.

Og ja, i går var Martin Kolberg på gli, han lekset opp en rekke bra ting som innvandrerne står for og bidrar med i det norske samfunnet.

Men uansett trenger vi mer trøkk i debatten, mer bjelle på katten, mer smelling med dører. For vi kan ikke begynne å rope om verdighet når alle innvandrere stigmatiseres som kriminelle, i denne debatten har vi gitt verdigheten på båten for lenge siden.

Selv får jeg mer ut av meningsutvekslingen på Twitter etter at tv-lampene er slått av.

Når ølglassene klinkes sammen på vannhullene journalistene frekventerer, når de trøster og roser hverandre for den eller den replikken.

Gårsdagens høydare på Twitter var:

"Rossavik så jo riktig lavkarbokjekk ut i tv-ruta!"

Veldig to the point altså...

SOSIALDEMOKRATIET

SOSIALDEMOKRATIET

Jeg ble født nøyaktig ti år etter andre verdenskrig.

Inn i en tid da bare de mest priviligerte hadde telefon, mennene var MadMen-figurer, og en vaskemaskin var et mirakel de fleste ikke hadde råd til, og om man kjøpte en, skulle den vare i tretti år. Nå er en vaskemaskin laget for å holde i ca 5 år, og det politiske tankegodset er konstruert for en skarve periode på 4 år, mens velgere stadig zapper mellom partiene alt etter som de populistiske utspillene kommer.

Før hadde folk et livslangt forhold til politiske partier. Ofte gikk politisk overbevisning i arv fra foreldre til barn. Nå er politikken like flyktig som morgenduggen, og politikerne er mer entertainere enn fagfolk.

For vi hadde så lite da jeg var barn, og når man har lite kjøper man gjerne idéen om at man skal dele det lille man har. Nå har vi mye, alt for mye. Landet er ikke den samme uskyldige lille flekken på kartet, og noen av oss har blitt rike som troll, og vi er et av de landene i verden som konsumerer mest pr innbygger.

Jeg kan huske gleden ved min første walkman, en gul lekker sak som kunne spille kasetter.

Nå har jeg Macbook, IPad, iPhone, stasjonær Mac osv, og jeg føler stadig at jeg må ned å snuse i Steve Jobs tempel uansett hvor jeg er i verden for ikke å gå glipp av de siste nyhetene jeg bare må ha for å henge med i svingene.

Men sosialdemokratiet? Nå flommer nettet over av folk som mener at det rød/grønne "helvetet" har "ødelagt" Norge, at det er fritt fram for at Norge skal "pulveriseres" og at landet "flommer over av svartinger" som "kommer hit for å ta jobbene fra oss" osv.

Vel, sosialdemokratiet var en idé om at vi alle skulle være likeverdige, at vi skulle ta vare på hverandre, at alle skulle ha tilgang til de samme godene.

Jeg husker at mor fikk ny vinterkåpe med pelskrage, og jeg husker ansiktet hennes da hun tok den på, en øm hånd over pelskragen, de blanke øynene hennes, og at hun sa:

Tenk, jeg hadde aldri trodd vi skulle få råd til å kjøpe en så dyr kåpe!

Og denne vinterkåpen er blitt et symbol (for meg) på den tiden som har gått tapt, gleden over å endelig få en uoppnåelig ting som vi ikke lenger føler fordi vi har så god råd. Ok, FrP folk hyler jo opp om fattigdommen i Norge, om sykehuskøene, de høye skattene, bomringene, den dyre spriten, de dyre sigarettene, innvandrerne som ødelegger landet, at vi er ute å kjøre på de fleste områder, og gjør det dermed legitimt for "folk flest" å sutre over absolutt alt.

Og media pøser ut sine negative nyheter 24 timer i døgnet, for er det ikke det ene, så er det det andre som er galt med dette landet som er i ferd meg å gå av hengslene.

Nei, sosialdemokratiet ble ikke det de høye herrer håpte på en gang for lenge siden.

Nå kalles vi som tror på solidariet for "kommunister" av ytre høyre fløy, og mange mener at alle ressurser skal bli værende i landet, at vi skal først ta på egen surstoffmaske før vi hjelper sidemannen.

Om vi gidder. For selv det må vi ha retten til å velge, synes refrenget å være.

KULTUR - EN FEMININ GREIE?

KULTUR - EN FEMININ GREIE?

Det slo meg plutselig her om dagen.

Hvorfor lager ingen kvinner i særlig grad mannfolkfilmer?

Jeg mener sånne Guy Ritchie og Oliver Stone-filmer som makter å rive menn vekk fra fotball og politikk på flatskjermene? Og hvordan kan det ha seg at en mann som er kjent for å lage hardcore actionfilmer plutselig går hen og begår "Brokeback Mountain", en film som føles som om den er laget av en kvinne? (Unnskyld fordommene mine) Og hvordan kunne Ingemar Bergmann lage disse sterke kvinneportrettene som f. eks i "Høstsonaten" og "Fanny og Alexander", og Ibsen skrive seg så tett innpå kvinners liv, om det behøves flere kvinner som lager filmer med sterke kvinneroller som ikke bare er elskerinner eller sekretærer som hovedrollen har sex med selv om de egntlig elsker kona der hjemme?

For er det kvinner som behøves for å lage gode kvinneroller? Eller er det rett og slett bare gode forfattere og filmskapere?

Jeg har en følelse at kvinner stort sett lager filmer i god "go for your your dream sister-tradisjon" og at de svært sjelden krysser grensen der de skriver en kvinnelig hovedrolle som ikke bare er god, undertrykt, ikke sett, ikke verdsatt osv. For menn lager jo hele tiden filmer om dårlige menn, menn som svikter, som er overgripere, som mishandler og bedrar, seg selv og sine nærmeste. Hva kan det komme av? Jeg vet ikke. Jeg bare spør.

For det kan da ikke være så enkelt at menn bare er opptatt av seg selv, mens kvinner er opptatt av alle andre?

Se på Henrik Ibsen, som betalte en høy pris fra samtiden da han skrev sine "kvinnedramaer". (grusomt ord) Og nå i ettertid er det litt søtt at den ene teaterdivaen etter den andre står fram og hever fanen for Ibsen som var "den første mannlige feminist", selv om det var kvinnene som stakk flest kjepper i hjulene for verdensdramatikeren da han levde og virket. For det var jo "alldeles uhørt og uhyrlig" det han skrev den gangen, hylte kvinnene fra fiffen.

En kvinne gikk ikke fra sine barn, og skyte seg?

Vel, alt det der har du hørt hundre ganger...

Jeg tror ikke på det med kjønn. Har aldri gjort det.

For ikke så mange år siden var det nesten ingen kvinnelige teatersjefer. Nå er de i flertall.

Og jeg føler ikke at teateret har forandret seg nevneverdig på grunn av det.

Hva var det man ville? Skulle teateret bli mykere i kantene? Mindre mancho? Nei, jeg håper ikke det. Skulle de kvinnelige skuespillerne få det bedre? Kanskje. Men har de det bedre? Jeg vet ikke. Det klages jo stadig over mangel på gode roller, i hvertfall for kvinner over dødsgrensen som er ca førti. Men på både scene og lerret er damene fremdeles like tynne og unge, og jakten på ungt kjøtt har ikke blitt mindre på grunn av flere kvinner ved roret.

Selvfølgelig er det feil om menn skal styre og være meningsbærende for alt innen film, teater og litteratur. Men det blir like feil om det er kvinner som styrer hele butikken.

Men dette vet vi jo. Eller vet vi det?

En venn av meg, en profilert teater og filmmann sa til meg her forleden: "Vi menn mellom femti og seksti er en truet og utdøende rase" - og det er vel noe sant i det.

Men på samme måte som kvinner ikke skal gå ut på dato etter en gitt alder, burde ikke vi menn heller bli offer for det. For vi sitter alle på kompatanse, erfaring og levd liv, alt som skal til for å lage den gode historien, spille de tunge rollene.

Nei, jeg tror ikke kultur er en feminin greie.

Jeg tror ikke kulturen har kjønn eller lignende ytre kjennetegn, selv om det for øyeblikket er flest kvinner både i sjefskontorerene, i teatersalongene, i kinosalene og i kunstgalleriene. Og jeg skjønner menn som føler seg ubekvemme i en overparfymert sal med bare damer.

Men det tøffeste jeg har sett på en teaterscene i det siste, var da Kate Pendry fyrte av en salve via sitt alter ego Johnny Johnsen til alle kvinnene i salen på Dramatikkens Hus, hun hveste:

"Hva får dere kvinner til å føle dere så spesielle? Det at dere kan få barn? Barna er bare ute etter melken dere har i puppene, ikke dere! Så ikke gå rundt som om dere var noen hellige kyr!" (tilgi meg Kate Pendry om jeg ikke siterer deg helt riktig)

Jeg tror at i denne "kjønnsdebatten" (Å, som jeg hater det ordet) burde vi spille med åpne kort, om ikke, burde vi slutte med spillet. Kanskje like godt. Bare kaste kortene?

Kjære Margareth Olin, kan du ikke lage en "Die Hard 5" med Ane Dahl Torp som Bruce Willis? Det hadde det svingt av.

(NB. Dette er min private blogg og skal ikke knyttes verken til det teateret eller de produksjonene jeg arbeider ved/med. Bare mine ytringer som privatperson.)

HVORDAN ØDELEGGE ET FOLK.

HVORDAN ØDELEGGE ET FOLK

Urfolk over hele verden har vært, og er stadig utsatt for press mot egen kultur.

Jeg har akkurat lest Pål Hivands blogg om "å føle seg hatet" - og jeg gjør meg noen tanker.

Som same, dog i utkanten av Sapmi, er jeg vel orientert om egen historie, om min egen families fornorskning, der vi ble gjort usynlige som samer for mange tiår siden. Og siden jeg har vokst opp i en stor by har jeg heller aldri kommet helt inn i "gammen" i kjerneområdene av Sapmi. Og ja, jeg har ofte følt meg "hatet" blandt mine egne, på grunn av mine manglende samiske språkkunnskaper, og min seksuelle legning. Men når det er sagt, har jeg også mange svært gode samiske venner i ulike miljøer.

Når et folk, lite eller stort, blir utsatt for press over lang tid, går det sakte men sikkert i stykker. Det spises opp innenfra. Man føler seg som offer, huggestabbe osv. På tross av dette er samene det urfolket i verden som har kommet lengst når det gjelder rettigheter og levevilkår.

Men blandt mange nordmenn, svensker, finner og andre lever det en slags oppfatning om at samene bare "krever" retten til dette og hint. At de skal "grafse" til seg alt mulig som de "mener er sitt" - jeg hører dette ofte på fester og i selskapslivet ellers, og siden fornorskningsprossesen har gjort meg "usynelig" er det svært få som vet at jeg er samisk. Jeg har om mulig også latt meg selv bli usynelig. Jeg vet ikke. Men jeg kan altså sitte å høre på disse endeløse tiradene, gjerne etterfulgt av en dårlig versjon av Mattis Hættajoiken som ligger øverst på hitlistene på alle partyløvers reportoir.

Jeg tror også at et folk kan ødelegge seg selv ved å gå inn i offerrollen. For det er når offerrollen overskygger alt, at folk begynner å hakke på hverandre, lage allianser, grupperinger etc. Men hvorfor skulle de ikke det? Dette hender også blandt store folkeslag som ikke er utsatt for press. Så hva er poenget mitt?

Jo, jeg tror det aller viktigste er å bli kvitt dette bildet av "same med rein" som har fastnet i alles bevisthet. For samer er ikke bare de som lever på vidda, som flytter reinflokken fram og tilbake til kysten hvert år. Samer er ET folk, men like ulike og like lite homogene som alle andre folkeslag i hele verden. En same kan til å med være homo og bo i en by!

Jeg tror at sprenger man noen av disse mytene om samer vil mye av jobben være gjort.

Men jeg mistenker enkelte for å tviholde på dem, og da er kampen tapt.

Jeg har blogget om samiske saker noen få ganger før, men det har aldri hendt at en same har kommentert noe av det jeg har skrevet. Jeg forventer ikke at noen gjør det denne gangen heller. Men jeg er altså av en samisk familie som måtte oppgi sin samiske identitet for å få jordfesterett til egen eiendom for veldig lenge siden. Jeg har ikke tenkt på det før, men det er vel det som heter "kulturelt selvmord" - er det ikke det?

GOD IS A WOMAN, AND SHE'S BLACK - AND PROUD!

GOD IS A WOMAN, AND SHE'S BLACK - AND PROUD!

Jeg elsker å spøke med at "jeg hater teater" selv om jeg ikke har jobbet med noe annet enn teater i hele mitt snart førti år lange yrkesliv. For teater kan være noe av det tristeste jeg vet.

Teater som ikke fungerer eller engasjerer, og ja, noen slike forestillinger har man sett i årenes løp. Anyway, i går så jeg "The Mountaintop" av Katori Hall på Broadway. 95 minutter teater der to mennesker snakker sammen på et sjuskete hotelrom i en regntung by i USA.

Ok, det er ikke hvilke som helst mennesker som prater sammen denne natten. Det er Dr. Martin Luther King Jr. og en kjederøykende og halvfull dame som jobber i roomservice på hotellet. Og de to rollene spilles av Samuel L Jackson og Angela Basset.

Samuel L Jackson som King er en studie i skuespillerkunst, enkelt, sobert og hjerteskjærende gir han oss et tett nærbilde av den karismatiske frelseren natten før han blir skutt og drept. Og Basset følger på med en tolkning i et rollefag vi ikke har sett henne i før; vulgær, sliten, syngende, og drikkende av lommelerka mens Pall Mall'en hele tiden henger i munnviken. Og vi henger på i det vi tror er settingen, vi sitter ytterst på stolkanten og hører på denne glitrende dialogen av Katori Hall, og tror vi forstår plottets utgang; at King skal ha en one night stand med denne litt slitne, men dog så gøye servitrisen. Men akk nei!

50 minutter ute i stykket skjer det. Angela Basset (Camae) tenner nok en sigarett, og plutselig forvandles hele skikkelsen, det slår gnister av sigaretten, lyser skifter i det mest uhyggelige lysmomentet jeg noengang har sett, og så skjønner vi plustselig alt. Hun er en engel som er sendt fra himmelen for å hente ham opp.

Og etter dette øyeblikket skrur de to opp tempoet, og holder oss fast helt til skuddene faller mot slutten. Vel slutten, den aller siste slutten skal jeg ikke skrive noe om, men den er en av de vakreste og tristeste jeg har sett på mange år.

Det er ikke sant at filmskuespillere ikke kan spille teater. Disse to, holy shit!

Og det er noe eget med å sitte i en teatersal på Broadway når denne replikken faller:

"God is a woman, and she's black - and proud!" og hele salen reiser seg og jubler.

Det er jævli synd, men jeg tror ikke dette stykket kan spilles i Norge, det er for amerikansk, for linket til dette landets historie.

Men det er et fantastisk stykke teater Katori Hall har skrevet.

Og en liten hendelse da jeg gikk til Times Square Info Senter for å kjøpe billett.

Damen bak disken så lenge på meg, og så sa hun:

"A ticket to The Mountaintop? Are you sure?"

Yes, sa jeg. Ok, svarte hun, og så på meg igjen.

Og når jeg så meg rundt i teatersalongen, vel, det var ikke så mange hvite der.

Kampen er ikke over, God is still a man, and he's white! What else is new?

EPLEBYEN

EPLEBYEN

New York er en by med mange mennesker. Av alle slag. Fra de rikeste til de aller fattigste.

Men New York er en by der du sjelden ser menneskeforakt på gaten. Folk kaster ikke fordømmende blikk på tiggere og andre outcasts på gaten slik som hjemme i Oslo. For her vet alle at ulykken kan ramme når som helst, det gjelder høy som lav. Landet vakler under en økonomisk krise, og hvem vet hvor veien går i morgen?

I går ruslet jeg rundt nede ved Ground Zero, et område jeg har unngått lenge, sto under det nye Freedom Tower som reiser seg som en mastodont mot den bleke høsthimmelen, og ja, man tenker tanker ved synet av et slikt byggverk. For selv om fortegnene er andre enn når Twin Towers sto der og signaliserte makt og penger, er også dette en varde for høy selvfølelse og verdensherredømme. Og selvsagt tiltrekker dette området seg millioner av turister, og med dem kommer tiggerne, de laveste av de lave, som denne damen du ser på bildet over. Jeg har en soft spot for slike damer og menn, som bærer hele livet sitt i en plastpose, som røyker rullings av oppsamlet tobakk fra sneiper de har plukket opp fra asfalten.

Ja, jeg vet at mange i Norge "hater" tiggere, at de skal "sendes ut av landet!" med en eneste gang. For i Norge skal alt vi ikke liker sendes ut av landet, vekk fra vår egen dørstokk, selv om vi ynder å lese eventyret om "Den lille piken med svovelstikkene" for barn og barnebarn.

Ingen andre byer enn NYC får meg til å tenke så mye som jeg tenker her.

Og ingen byer får meg mer til å miste lysten på shopping. Når du går nedover Broadway, navigerer mellom alle disse menneskene med utstrakte hender, og føler deg som en rik og priviligert drittsekk, selv om du verken er rik eller drittsekk, mister du lysten til å bruke noen tusen kroner på et par sko. Du tenker på julegavene du hadde planlagt å handle til familie og venner, men du vet innerst inne at absolutt alle du kjenner har det de trenger og vel så det.

Så i går ble lommeboken liggende urørt i lommen, bare ti dollars gikk ut av den, og det var til den rullingsrøykende damen ved Ground Zero. Og nei, det gjorde ikke en gang godt for egen selvfølelse, jeg følte bare skam da jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av henne, ja selvfølgelig, sa hun mutt, rettet blikket mot kameralinsen og tygget på sneipen hun hadde i munnen, og plukket fram en flaske sprit som hun hadde i lommen, drakk et par durabelige slurker og følte kanskje litt varme bre seg i kroppen der hun sto i den iskalde vinden som alltid blåser gjennom gatene i New York på denne tiden av året.

Det er mye dritt i denne byen, som det også er mange andre steder. Men på mange måter fungerer denne byen mye bedre enn de fleste andre byer jeg har vært i. Om du snakker til en fremmed møter du stort sett bare vennlighet, og om du snubler eller whatever, stimler folk straks hjelpende til. Folk sier "dear" "baby" og "darling" til deg hele tiden, og jeg vet at mange nordmenn synes det er klissete og påtatt, men heller det enn å bli oversett, som du som oftes blir hjemme i Gnore.

Her i New York føler jeg meg hjemme, men ofte også veldig alene til tider. Det er gode følelser å kjenne på. Ensomhet blandt mange mennesker er fint. For byen puster, har et stort hjerte. Den gjenkjenner deg ved første øyekast, elsker deg kanskje ikke ved første blikk, men den lar deg aldri være uberørt. Og New Yorkernes mantra er "Alt er så galt at man rett og slett bare må le!" Ja, ikke sant?

Ok, nå ligger kalkunene framme i alle kjøledisker. Snart er det Thanksgiving, høsttakkefesten. Det er vel den eneste tradisjonen vi ikke har adaptert til Norge. Egentlig ganske merkelig at man ikke har høsttakkefest for god avling og annet i et land som Norge der det er så mange bønder som tviholder på retten til å drive landbruk? Men Thanksgiving? Ordet "takk" er vel ikke det ordet man hører mest i gamlelandet?

Selv ikke ting vi får fordi "vi har rett til det" takker vi for.

Shame on us!

Håper dama ved Ground Zero kjøpte seg litt bedre sprit for de ti dollarne jeg ga henne.

God dag fra New York:-)

EN LITEN ENAKTER OM IKKE Å DRIKKE ALKOHOL

EN LITEN ENAKTER OM IKKE Å DRIKKE ALKOHOL

Jøss, drikker du ikke?

Nei.

Hvorfor ikke det? Går du på en pillekur eller noe?

Nei, jeg drikker ikke fordi jeg er alkoholiker.

Hva? Kødder du?

Ja, kødder. Jeg er ikke alkoholiker.

Ok? Men?

Det er ikke noe men.

Men ta en øl da? Ikke sitt der som en jævla festbrems.

Nei. Jeg drikker ikke.

Men alle teaterfolk drikker jo?

Gjør de det?

Ja? Gjør de ikke det da?

Jeg vet ikke, jeg kjenner ikke alle teaterfolk.

Men du skjønner hva jeg mener?

Nei, jeg gjør ikke det. Er det ikke ok at jeg sitter her med kaffe og vann?

Jo, for all del, men det er bare så jævla rart at du ikke drikker.

Ja vel? Hvorfor drikker du da?

For å slappe av.

Så du slapper ikke av når du ikke drikker.

Jo da, men det er lettere å komme i snakk med folk når man drikker.

Ok? Synes du ikke jeg er festlig nok?

Jo, men du var mye gøyere når du drakk.

Ok? Kanskje jeg av og til var litt for festlig?

Har du problemer eller?

Nei, det har jeg ikke.

Men siden du har sluttet å drikke mener jeg?

Jeg sluttet å drikke for ikke å få problemer.

Å ja, så du merket at du var ute å kjøre på en måte?

Vel, når er et menneske ute å kjøre?

Når det drikker for mye.

Drikker du for mye?

Nei! Synes du at jeg drikker for mye?

Blir du irrirert?

Litt.

Hvorfor det?

Fordi jeg tror du antyder at jeg drikker for mye?

Drikk så mye du vil for meg, bare jeg slipper å drikke sammen med deg.

Slapp av da!

Jeg slapper av. Jeg har aldri vært så avslappet som i de tre årene jeg ikke har drukket.

Tre år? Jøss!

Tre år går fort. Og tre år er lenge. Man får litt mer tidsbegrep når man ikke drikker.

Ja? Hvordan da?

Eller man kaster ikke bort så mange dager, på å være fyllesyk.

Jeg blir aldri fyllesyk.

Så fint for deg da.

Røyker du ikke heller?

Nei, jeg sluttet for seks uker siden.

Hva faen er det som skjer med deg'a?

Ingenting, jeg bare skreller av alt jeg ikke har bruk for lenger.

I alle dager.

Ja, ikke sant, jeg som danset på biltakene og røykte med begge hendene.

Jeg er egentlig kanskje sjokka!

Ja, det er jeg og.

Er du?

Ja, over at det går an å ha det så bra som avholdsmann og ikkerøyker.

Hvor lenger holder du da tror du?

Livet ut.

Livet ut?

Ja.

Livet er jævli langt da?

Det vet man ikke.

Nei, det er jo sant.

Ja, ikke sant?

Jeg tar en øl til jeg, er det ok?

Ja, i alle dager, hvorfor skulle det ikke være det?

Jeg blir jo litt slitsom i fylla av og til.

Ja, men det går fint det.

Sikker?

Helt sikker.

Vet du hva?

Nei?

Jeg tror egentlig du er alkoholiker.

Jeg driter i hva du tror jeg er.

Ikke bli sur da.

Jeg blir ikke sur, men jeg hater at folk på død og liv skal sette merkelapper på alt.

Unnskyld.

Det er greit. Tar du med et glass vann til meg?

Ja, men Gud så stusselig.

Mulig det.

Du, der er Petter og de, jeg setter meg over der jeg.

Gjør det du, jeg skal snart gå allikevel.

Men du har det bra altså?

Ja, jeg har det bra, faktisk bedre enn på lenge.

Sikker?

Ja, helt sikker. For første gang i livet føler jeg meg fri, helt fri.

Oj, det var mystisk.

Ja, det er mystisk.

Hæ?

Glem det.

Ring da? Om det er noe?

Ja. Jeg ringer om det er noe.

Ok.

Ok.

DRESSED TO KILL

(Foto: Fra performance med Kompani iRo Lower East Side NYC)

DRESSED TO KILL

På film og teater blir karakterene kostymert etter hvilke signaler de skal sende ut. Vel, i litt mer subtile produksjoner blir tekstiler ofte brukt til å forvirre tilskueren, og etter som historien skrider fram kommer vi bakenfor tekstilene i takt med rollens utvikling. Er du med?

I de fleste filmer og teaterproduksjoner er det fagfolk som sitter og klekker ut dette, som bygger den "ytre" karakteren med klær, hår og sminke.

I livet selv er vi mer vår egen lykkes smed, vi kler på oss, av oss, alt etter som.

Men alt vi tar på oss er ofte et ubevisst forsøk på å føle oss bedre, bli sett, ofte bli noen annen en den vi er. Et menneske som er yngre, tynnere, høyere, en person som bestitter mer makt, besluttsomhet, trygghet, selvsikkerhet enn den personen vi egentlig er.

Klær skaper folk? Kanskje? Jeg er ikke sikker.

Men motebransjen surfer hele tiden kynisk på folks usikkerhet, men samtidig er hele industrien så usikker selv at den må skifte ut kolleksjonene to ganger i året. Ok?

Klær, sminke og hår er et rom for drømmer.

Vi kan kle på oss en rolle, kle oss opp i en høyere sosial klasse, en annen divisjon.

Jeg har forsket litt på dette selv. Jeg har f. eks gått inn på de hvite teppene i de elegante motehusene på 5th Avenue kledd som en lurvete fillefrans og blitt totalt neglisjert, for ikke si nesten kastet ut, mens jeg neste dag har kommet som et lite nybarbert Prada-vidunder og blitt geleidet inn til kaffe, godstol og "Whatever you want dear mister" - "Oh why don't you go and fuck yourself!" har jeg lyst til å skrike da, for jeg er jo akkurat det samme mennesket som var der dagen før.

Men det er øyet som ser, det ytre som teller.

Og selvfølgelig gjør det godt for selvfølelsen til ei bondetuppe fra et fjordhøl i Nord-Norge når en smellvakker afroamerikansk mann sier: "Oh honey, I just looooove your style!"

Klær har vært innom diskusjonen rundt "voldteksbølgen" hjemme i Oslo.

Mange mener at folk skal kunne gå kledd som de vil uten å bli antastet. Det er jeg enig i.

Men vi må alle være klar over hvilke signaler klær sender ut. En gutt eller en jente på 16 år kan framstå som mye eldre, mye mer selvsikker ved hjelp av klær og sminke. Og toppet med eks antall alkoholenheter er den tynne isen på vei inn i voksenverdenen svært usikker.

For som sagt, klær kan gjøre oss til den vi vil være. Også til et voldtektsoffer, sorry, men slik er det. "In a better world" ville ikke dette være noe problem, men verden er ikke et trygt sted alltid. For når selv vokse mennesker i en fin butikk lar seg bedra av ytre ting som tekstiler, hvordan skal da folk ute på byen med høy promille kunne tolke alle de signalene klær og sminke sender ut?

"Bra menn for bra damer?" er et slagord jeg ser på nettet.

Hva med "Bra mennesker for bra mennesker?"

Stryk ut den midtstreken mellom kjønnene, og la oss møte hverandre i gjensidig respekt?

For når det er comme il faut å legge ut vitser som at "Adam valgte retten til å stå og tisse, mens Eva valgte hjernen!" er det noe som er fucked up.

Det er nesten som jeg får lyst til å sitére Anne-Kat Hærland:

"Jeg har mistet troen på kvinner, eh, når 1000 av dem har ligget med Rune Rudberg!"

(og til deg som leser noe annet i denne teksten enn det som står i den; jeg er feminist på min hals, allways, to the day I die)

DE SOM HAR DET SÅ FÆLT

DE SOM HAR DET SÅ FÆLT

Jeg blir sprø av folk som syter og klager, som sutrer over alt mulig.

Og det er alltid de som har det best som syter mest.

Fast ansatte folk, som får lønn hver måned, som uansett hva som skjer får penger inn på konto år ut og år inn. Som får feriepenger, ferie, avspasering, ammefri, pappaperm, mammaperm, whatever, men klager gjør de, året rundt, på absolutt alt.

Det verste jeg vet er folk som etter to glass vin skrur på "monologlampa" og begynner på den endeløse visa om at "jeg føler at jeg ikke får realisert meg selv altså!" Og så gråter de en skvett, før de begynner å kjefte på meg som "bare farter jorda rundt som en annen flyfille" eh, som om jeg bare satt på stas i fremmede byer og brukte tida på shopping og champagne.

Og når jeg sier "men faen da, si nå opp den jobben som er så jævla hemmende for utviklingen din og bli freelancer sånn som jeg?" Og da ser de på meg med dette blikket, dette "er du fullstendig idiot eller blikket" - for de kan da ikke si opp jobben?

Hva skal de leve av? Hva med huset? Lånet? Mannen? Ungene? Barnebarna? Hva vil naboen si? Og hva med pensjonspoengene? Hva med alt liksom?

Nei vel, sier jeg, da får du bare finne deg i at andre styrer livet ditt da! Og slutt med den sutringen, det er ikke særlig sjarmerende.

Men da smeller de rødvinsglasset i bordplata så hardt at stetten brekker, og stemmen går opp en stor ters. Nei, vet du hva? skriker de. Det er ikke alle som er så heldige som deg! Paris og New York liksom? Hæ? Du aner ikke hva det vil si å henge i stroppen dag etter dag, år etter år.

Men det er da jeg setter foten ned og forteller dem om en freelancers hverdag.

Nå skal du høre her, sier jeg med lav innestemme. For det første, så har ikke jeg fast lønn, noe som betyr at det ikke kommer en fast sum penger inn på konto hver måned. For det andre og det tredje og det fjerde, så hender det i perioder at jeg må velge mellom et trikkekort eller mat i skapet. For jeg er også avhengig av teatersjefenes gunst, men på en annen måte enn deg. Ok, du kan ikke velge og vrake i roller, og ja, det var jævlig synd at Hedda glapp rett foran nesen på deg, men jeg er faen så glad om jeg får spille fjerde bever fra venstre på Oslo Nye, skjønner du hva jeg mener? Og hvordan går det forresten med det teaterstykket du har bablet om at du skulle skrive i de siste ti åra? Hva? Selv har jeg skrevet 13 teaterstykker, og nå skal jeg fortelle deg hvordan det gjøres! Jo, hør her.

Man biter tennene sammen, man setter seg ned, begynner å skrive. Det kan ta et halvt år, det kan ta ett år, det kan ta to år. Og så når det endelig er ferdig så kan det ta to år før en teatersjef gidder å lese det, og kanskje to år til før teppet gå opp, skjønner?

Men du har vært veldig heldig da? piper det fra nede i rødvinen.

Ja, sier jeg, det har jeg, men jeg har jobba rævva av meg i de siste 20 åra, og vet du hva som snudde det hele for meg? Nei? piper det spakt. Jo, jeg satt på en fest og sutra slik som deg, og så var det en veldig kjent skuespillerinne som mistet tålmodigheten når jeg hadde hvest i øret hennes for tredje gang: "Å, jeg føler at jeg ikke blir sett!" Og da smalt det fra henne:

"Men så sørg for å bli sett da for svarte!!!"

Å Gud, hvem var det? Ingen kommentar, svarte jeg.

Men hun ække fast ansatt på noe teater.

Å, det var godt å få sagt det!

FAMOUS BLUE RAINCOAT

FAMOUS BLUE RAINCOAT

Det er to ting jeg aldri blir for gammel til å bli barnslig frydefull av.

Det ene er å gå over Pont Neuf i Paris om natten, og det andre er å sitte i en gul taxi på vei inn til NYC mens vakre Manhattan Skyline "stiger" opp av vannet. Magisk begge deler.

Nå sitter jeg her med opptrukne persinner, ved vinduet og skriver dette på mitt lille rom på loslitte Larchmont Hotel i West Village Manhattan.

Og for første gang er jeg blitt oppgradert til rom i sjette etasje der noen av de gamle fastboende "krigsveteranene" bor. Eller jeg tror de er krigsveteraner, for her er en mann som ser ut som en pensjonert utgave av Tom Cruise i "Born on 4th of July" - en sånn hippieaktig rocka fyr med langt hår, skinnjakke, en sigg i kjeften. Han halter, det ser ut som han har protese. Det kan selvfølgelig hende at han slett ikke er krigsveteran, det er bare fantasien som er i sving her ved skrivebordet. Jeg skal finne ut av det, for det fine med New York er at folk snakker med hverandre. Han har allerede hilst på meg tre ganger, og jeg ser at han har mange spørsmål på leppene. Vi får se.

Det bor en gammel dame her også, en litt transparent dame med livstrøtt ansikt, som snakker høyt i en antikvarisk mobiltelefon. Men hun hilser ikke, bare stirrer bistert på meg når jeg sniker meg forbi henne med kaffekanne og kopp på vei opp fra frokostrommet som ligger nede i kjelleren på dette ærverdige, dog noe slitte hotellet på West 11th Street.

Og i går kveld, før jetlagen tok meg var jeg innom The French Roast og hilste på kelnerne. For det er slik at om du blir gjenkjent av en eller flere kelnere her i byen, slår en kappe av vennlighet og muligheter seg rundt deg. Du får siste oppgradering av NYC-sladder (som ingen som ikke har bodd her i årevis skjønner hva handler om) ved morgenkaffen, du får et bord i den travle lunsjtimen, du får tips om dette og hint. Jeg har to favoritter her i strøket, det er French Roast og Fiore som ligger i gaten over. Og de to stedene pleier jeg med omhu, for i en lang og heftig skriveøkt er det godt med menneskekontakt. Så altså, kelnerne, de er New Yorks hjerte.

Nå tror du altså at jeg skal sitte her som en wannabe Ibsen eller whatever og ha det fælt og ensomt i flere uker. Nei, det skal jeg ikke. Jeg kjenner mange folk her (som ikke er kelnere)

Men etter hvert som årene går, og skrivingen tar mer og mer tid oppsøker jeg ensomheten frivillig oftere og oftere. Det er en god trening i å like sitt eget selskap.

Og ensomhet? Vi skal jo alle dit, en dag.

Til den store, som varer litt lenger enn noen uker i New York City.

Jeg er her for å skrive tredje draft av filmscriptet jeg jobber med, samt karakter-notater til et nytt teaterstykke jeg tror skal hete noe med "salong" eller "so long" jeg vet ikke.

Når man skriver er ingenting sikkert, det man planlegger blir noe annet. Jepp.

Det som som er sikkert akkurat nå, er at Leonard Cohen synger "Famous Blue Raincoat" på min gudegode iPad2. Stakkars Ibsen og alle gutta, som ikke hadde iPad2, gratis internett på hotellet, og Macbook Pro, for ikke å snakke om Skype! De som satt og frøs i utlandet uten penger og ikke en gang kunne chatte litt på Facebook når det gikk på stumpene.

Ha en god dag alle. Her er klokka så vidt blitt åtte på morgenen.

Dagen er fin, så langt, en lav sol på gang, har sikkert en plan den også.

Jepp!

SOMETHING ROTTEN IN THE STATE OF NORWAY

SOMETHING ROTTEN IN THE STATE OF NORWAY

Scenen er denne: Jeg står i rulletrappen på Gardermoen, har dårlig tid, og en dame står og sperrer veien for alle som prøver å kommer forbi. De fleste av oss vet at man ikke skal sperre veien i en rulletrapp på en flyplass, men tydeligvis ikke denne damen, en ung kvinne med propp i øret, laptop i vesken osv. (kvinne som lever i tiden) Jeg sier høflig "unnskyld" og gjør tegn til at jeg vil slippe forbi. Hun ser på meg som om jeg var falt ned fra himmelen, har et surt gjeddesmil i ansiktet. Jeg sier "Jeg skal prøve å rekke et fly" men hun reagerer ikke, bare stirrer meg stivt i pannen som om hun ikke hørte hva jeg sa. Jeg blir ilter. "Kan du flytte deg?" Hun ser fremdeles ikke på meg, bare prater videre i øreproppen mens folk bak meg stanger for å komme forbi. Men dama rikker seg ikke, hun eier denne rulletrappen, den og hele flyplassen. Til slutt er den en mann som roper bak "Men flytt dere da for faen!" Dama ser på ham med irritert guddameg-blikk og stønner "Jesus Christ altså!" Og så lager hun en glippe på 15 cm slik at jeg og de andre transitpassasjerne får presset oss forbi.

Kjære bloggleser, jeg snakker om den norske høflighet i det offentlige rom, eller snarere fraværet av den.

Vi er inne i den store "voldtektshøsten" - grupper dannes, det handler om borgervern, om å ta byen tilbake. Ok? Hva med å begynne å se hverandre i det offentlige rom, begynne å oppføre oss som mennesker, prøve å være litt høflige, litt hyggeligere? For byen blir vel ikke tryggere av at vi overser alt levende rundt oss, eller at empatien sitter så langt inne at det må gå av en bombe i regjeringskvartalet for man rekker ut en hånd? Jeg blir så provosert av hvordan folk i Norge oppfører seg på gaten, på buss og trikk. Folk stimler inn, gjerne før folk kommer seg ut, blokkerer to seter med pikkpakk, lar gamle damer og menn stå og klamre seg til en stang mens trikken skrangler gjennom byen. Og ingen øyne møter andre øyne, vi sitter stivt og stirrer på løs luft, og alt rundt oss som puster er oss revnende likegyldig, vi vippes ikke ut av komaen før vi evt ser et spebarn vi kan dikkedikke, eller en søt liten hund vi kan bøye oss ned for å klappe.

Vi kan ikke ta byen eller tryggheten tilbake før vi tar menneskeligheten tilbake.

Lar varme, høflighet og felleskap være hovedoverskrifter i hverdagen.

Egentlig skulle jeg gjort som Michael Douglas i filmen "Falling Down" - tatt opp et maskingevær fra vesken og plaffet damen i rulletrappen rett ned. Men jeg har ikke et maskingevær i vesken, og det er kanskje like greit. Men neste gang jeg smiler til deg på gaten er det ikke for at jeg tenker å rappe vesken din, slå deg ned, eller voldta deg. Et slikt vennlig smil er ikke farlig, det kalles vanlig høflighet, det er ikke verre enn som så. Det kan faktisk hende at litt vennlighet kan snu en vanskelig dag for et fremmed menneske. Og så er det helt gratis.

Og er det noe vi nordmann liker, så er det ting som er billig, for ikke å si gratis, my oh!