DRESSED TO KILL

(Foto: Fra performance med Kompani iRo Lower East Side NYC)

DRESSED TO KILL

På film og teater blir karakterene kostymert etter hvilke signaler de skal sende ut. Vel, i litt mer subtile produksjoner blir tekstiler ofte brukt til å forvirre tilskueren, og etter som historien skrider fram kommer vi bakenfor tekstilene i takt med rollens utvikling. Er du med?

I de fleste filmer og teaterproduksjoner er det fagfolk som sitter og klekker ut dette, som bygger den "ytre" karakteren med klær, hår og sminke.

I livet selv er vi mer vår egen lykkes smed, vi kler på oss, av oss, alt etter som.

Men alt vi tar på oss er ofte et ubevisst forsøk på å føle oss bedre, bli sett, ofte bli noen annen en den vi er. Et menneske som er yngre, tynnere, høyere, en person som bestitter mer makt, besluttsomhet, trygghet, selvsikkerhet enn den personen vi egentlig er.

Klær skaper folk? Kanskje? Jeg er ikke sikker.

Men motebransjen surfer hele tiden kynisk på folks usikkerhet, men samtidig er hele industrien så usikker selv at den må skifte ut kolleksjonene to ganger i året. Ok?

Klær, sminke og hår er et rom for drømmer.

Vi kan kle på oss en rolle, kle oss opp i en høyere sosial klasse, en annen divisjon.

Jeg har forsket litt på dette selv. Jeg har f. eks gått inn på de hvite teppene i de elegante motehusene på 5th Avenue kledd som en lurvete fillefrans og blitt totalt neglisjert, for ikke si nesten kastet ut, mens jeg neste dag har kommet som et lite nybarbert Prada-vidunder og blitt geleidet inn til kaffe, godstol og "Whatever you want dear mister" - "Oh why don't you go and fuck yourself!" har jeg lyst til å skrike da, for jeg er jo akkurat det samme mennesket som var der dagen før.

Men det er øyet som ser, det ytre som teller.

Og selvfølgelig gjør det godt for selvfølelsen til ei bondetuppe fra et fjordhøl i Nord-Norge når en smellvakker afroamerikansk mann sier: "Oh honey, I just looooove your style!"

Klær har vært innom diskusjonen rundt "voldteksbølgen" hjemme i Oslo.

Mange mener at folk skal kunne gå kledd som de vil uten å bli antastet. Det er jeg enig i.

Men vi må alle være klar over hvilke signaler klær sender ut. En gutt eller en jente på 16 år kan framstå som mye eldre, mye mer selvsikker ved hjelp av klær og sminke. Og toppet med eks antall alkoholenheter er den tynne isen på vei inn i voksenverdenen svært usikker.

For som sagt, klær kan gjøre oss til den vi vil være. Også til et voldtektsoffer, sorry, men slik er det. "In a better world" ville ikke dette være noe problem, men verden er ikke et trygt sted alltid. For når selv vokse mennesker i en fin butikk lar seg bedra av ytre ting som tekstiler, hvordan skal da folk ute på byen med høy promille kunne tolke alle de signalene klær og sminke sender ut?

"Bra menn for bra damer?" er et slagord jeg ser på nettet.

Hva med "Bra mennesker for bra mennesker?"

Stryk ut den midtstreken mellom kjønnene, og la oss møte hverandre i gjensidig respekt?

For når det er comme il faut å legge ut vitser som at "Adam valgte retten til å stå og tisse, mens Eva valgte hjernen!" er det noe som er fucked up.

Det er nesten som jeg får lyst til å sitére Anne-Kat Hærland:

"Jeg har mistet troen på kvinner, eh, når 1000 av dem har ligget med Rune Rudberg!"

(og til deg som leser noe annet i denne teksten enn det som står i den; jeg er feminist på min hals, allways, to the day I die)