SOSIALDEMOKRATIET

SOSIALDEMOKRATIET

Jeg ble født nøyaktig ti år etter andre verdenskrig.

Inn i en tid da bare de mest priviligerte hadde telefon, mennene var MadMen-figurer, og en vaskemaskin var et mirakel de fleste ikke hadde råd til, og om man kjøpte en, skulle den vare i tretti år. Nå er en vaskemaskin laget for å holde i ca 5 år, og det politiske tankegodset er konstruert for en skarve periode på 4 år, mens velgere stadig zapper mellom partiene alt etter som de populistiske utspillene kommer.

Før hadde folk et livslangt forhold til politiske partier. Ofte gikk politisk overbevisning i arv fra foreldre til barn. Nå er politikken like flyktig som morgenduggen, og politikerne er mer entertainere enn fagfolk.

For vi hadde så lite da jeg var barn, og når man har lite kjøper man gjerne idéen om at man skal dele det lille man har. Nå har vi mye, alt for mye. Landet er ikke den samme uskyldige lille flekken på kartet, og noen av oss har blitt rike som troll, og vi er et av de landene i verden som konsumerer mest pr innbygger.

Jeg kan huske gleden ved min første walkman, en gul lekker sak som kunne spille kasetter.

Nå har jeg Macbook, IPad, iPhone, stasjonær Mac osv, og jeg føler stadig at jeg må ned å snuse i Steve Jobs tempel uansett hvor jeg er i verden for ikke å gå glipp av de siste nyhetene jeg bare må ha for å henge med i svingene.

Men sosialdemokratiet? Nå flommer nettet over av folk som mener at det rød/grønne "helvetet" har "ødelagt" Norge, at det er fritt fram for at Norge skal "pulveriseres" og at landet "flommer over av svartinger" som "kommer hit for å ta jobbene fra oss" osv.

Vel, sosialdemokratiet var en idé om at vi alle skulle være likeverdige, at vi skulle ta vare på hverandre, at alle skulle ha tilgang til de samme godene.

Jeg husker at mor fikk ny vinterkåpe med pelskrage, og jeg husker ansiktet hennes da hun tok den på, en øm hånd over pelskragen, de blanke øynene hennes, og at hun sa:

Tenk, jeg hadde aldri trodd vi skulle få råd til å kjøpe en så dyr kåpe!

Og denne vinterkåpen er blitt et symbol (for meg) på den tiden som har gått tapt, gleden over å endelig få en uoppnåelig ting som vi ikke lenger føler fordi vi har så god råd. Ok, FrP folk hyler jo opp om fattigdommen i Norge, om sykehuskøene, de høye skattene, bomringene, den dyre spriten, de dyre sigarettene, innvandrerne som ødelegger landet, at vi er ute å kjøre på de fleste områder, og gjør det dermed legitimt for "folk flest" å sutre over absolutt alt.

Og media pøser ut sine negative nyheter 24 timer i døgnet, for er det ikke det ene, så er det det andre som er galt med dette landet som er i ferd meg å gå av hengslene.

Nei, sosialdemokratiet ble ikke det de høye herrer håpte på en gang for lenge siden.

Nå kalles vi som tror på solidariet for "kommunister" av ytre høyre fløy, og mange mener at alle ressurser skal bli værende i landet, at vi skal først ta på egen surstoffmaske før vi hjelper sidemannen.

Om vi gidder. For selv det må vi ha retten til å velge, synes refrenget å være.