UBESVARTE ANROP

UBESVARTE ANROP

Jeg sitter i sengen, med kaffe, og P2 durer som vanlig i øret på meg.

I dag gjør kanalen som seg hør og bør en oppsummering av det norske teateråret.

Jeg rigger meg til, tenker at nå skal vi få vite hva som har rørt seg på de skrå bredder i det ganske land, men akk, P2 gjør seg selv som vanlig til lokalradio for Oslo (riktignok med et klapp på skulderen til teatrene i Stavanger og Molde) men ellers er det Oslo det dreier seg om denne gangen også.

Når det gjelder teater, film, kunst og musikk, er alt fra Trondheim og nordover en ørken av is.

Og i Oslo har det stort sett gått på det jevne. National har dritt på draget med Jean d'Arc som skulle være et innlegg om ekstremisme, og Det Norske Teateret har ikke innfridd med Enron og stykket om hun med den røde kofferten osv. Honnør gis til Black Box for spennende nyvinninger, og noen av institusjonene får berøm for å be de frie gruppene inn under prismekronene. Og som sagt, en liten nyttårsrakett til Rogaland og Møre og Romsdal. Ellers er Norge svart hav.

Vi som jobber i ytterkantene av dette langstrakte landet vet at det produseres mye flott og "viktig" (hater det ordet) teater i nordområdene. Dramatikere debuterer i stillhet, urpremierer går av stabelen uten at pressen er tilstede, gode skuespillerkarrierer utvikler seg stadig uten å bli sett av resten av landet osv,

noe som viser seg når priser tildeles, for som regel går alle priser til kunstnere ved store teaterhus i hovedstaden!  Så kjære P2, journalister og andre, ikke kall dette for å oppsummere teateråret, for det er det slett ikke, for vi vet alle at kritikere som regel beinflyr i hælene på hverandre frem og tilbake gjennom Spikersuppa, og at de bare en sjelden gang setter seg på et fly til de ytterste strøk.

Kultur fra utkantstrøk i Norge betyr stort sett å kle opp en same og få henne eller ham til å joike i tre minutter ved festlige anledninger, eller at en skuespiller fra et lite teater i nord fyrer av en rockelåt under Heddautdelingen, og når en Hedda, mot alle solemerker skulle gå til et samisk eller lite institusjonsteater i nord så kan alle lene seg tilbake i plysjen og tenke at "nå er vi ferdige med dem for en stund!"
Til sist en liten symptomatisk historie. Vi hadde urpremiere ved Nordland Teater med et nyskrevet stykke norsk dramatikk, men hovedstadspressen kunne ikke komme, for som de skrev i en mail: "...vi er lei for at vi ikke kan komme å anmelde forestillingen fordi det dessverre er tre "viktige" premierer i Oslo samme kveld..."
Trenger man å si mer...
Så om jeg skal oppsummere P2's oppsummering av teateråret 2011 er det enkelt.
Svært dårlig! Skamme seg!

STILLHETEN ETTERPÅ

STILLHETEN ETTERPÅ

Jeg kaster småkakene ut i hagen til fuglene, erklærer jula for overlevd.

Jo da, det har vært hyggelig nok, pakker og mat, gjester.

Ofte får all denne hardcore julehyggen meg til å føle at jeg spiller i et dårlig teaterstykke med et sensurert manuskript der alle replikker er ribbet for brodd og undertekst.
For i jula må all undertekst fare. 

Ikke rippe opp i alt det gamle. Sitte pent ved bordet å si: Ja ja, eller nei nei, tenk så heldige vi er som bor her i dette fine landet! mens unger og barnebarn flerrer papiret av pakkene fra Apple Store og kommer med skuffede utrop fordi iPad2 ikke er den dyreste med 3Gnett og Wifi.

Vi stirrer i borduken, tviholder i manuskriptet, ser at den replikken som er strøket over egentlig er: 

"Hold kjeft din bortskjemte lille drittunge!"

Ja, man blir sliten av jula fordi den er en øvelse i å holde pusten. Holde inne med alle utbruddene.

Ikke nevne at nå drikker onkel Kurt for mye igjen, eller er ikke tante Magda helt for jævlig urimelig nå?

Og vi ser på hverandre med glassaktige blikk, mumler ett eller annet om at egentlig bryr vi oss ikke så mye om jula, det er jo mest for barnas skyld, mens vi lar blikket hvile et øyeblikk på de håpefulle zombiene som stirrer blindt inn i skjermene og laster ned app ditt eller app datt. 

Og langt bak i hukommelsene våre flimrer et bilde av et ydmykt bestemorjuletre med englehår og norske flagg. Men vi sier ingenting, vi er de gamle og de kloke som gjør dette for å glede de små, sitter i det dårlige manuskriptets eksil og skammer oss over at alle de progressive og oppviglerske tankene svelges ned sammen med ribbefett, medister og kransekake. 

Men nå er det dårlige stykket over. Snart er det nyttår.

Om alt går etter planen skal vi sitte på en strand i Goa og stirre utover det indiske hav neste jul.

Tenke at, takk Gud, vi slapp unna all galskapen.

Og så vil vi felle en tåre, lengte etter alt dette som vi elsker å hate som mest.

Godt nytt år til dere alle:-)

SELVANGIVELSE

SELVANGIVELSE

Om jeg en gang kommer til å skrive en selvbiografi (noe jeg sterkt betviler) skal den hete "Selvangivelse" Jeg liker ordet, det er noe solid over det, noe presist som handler om mer enn årsinntekt og utgiftsposter på et statlig papir.

I dag snur sola, året vender et ark. Lysere tider vil komme oss i møte.

Våren  ligger et sted der nede under frosten. 

Blomsterløkene sover, men snart vil de sette i gang sin ferd mot lyset. Smarte løker sånn sett. 

Et nytt år fyller meg alltid med angst, nye ark likeså.

Man kan selvfølgelig snu bunken, begynne fra toppen igjen, men jeg er ikke et slikt menneske. Jeg har levd livet "the vagabond ways" i alle år, og slik blir vel det neste også. Ok, noen faste holdepunkter, men stadig på farten. Livet er alt for kort til bare lengsel. 

Nå sitter katten og ser på meg med gult blikk, tenker sikkert kattetanker, hva vet jeg?

Jeg selv sitter og tenker på året som snart renner ut, på den fine sanden som sildrer lydløst og ubønnhørlig gjennom timeglasset, ser at den nederste beholderen inneholder mer sand enn den øverste.

Jeg tenker på alt som er vunnet, alt som er tapt. Alt jeg ikke fikk til, men også alt jeg føler jeg greide å levere i tide. At jeg har levert musikalen "SVARTA BJØRN" til det teateret som skal sette det opp, at jeg har skrevet et spillefilmmanuskript, spilt en rolle i en tv-serie og en stor rolle i en spillefilm som snart kommer på kino. 

Nå ligger en bunke blanke ark på bordet foran meg, det nye året er hvitt og stille.

Som løsarbeider evner du å takle angsten for ikke å få jobb neste år, vet at det går som regel bra.

Av og til, men bare av og til skulle jeg ønske jeg hadde en fast jobb å lene meg til, men det har jeg ikke. Men hva heter det? "Tamme fugler lengter. Ville fugler flyr"

Jeg har brukt denne bloggen til å angi meg selv i noen år.

Både til glede og ergrelse for mange. Whatever...

Året som har gått har satt et merke på oss alle.

Måtte vi finne ut av det med hverandre.

Vi er så få her i utkanten av verden.

Jeg har egentlig ikke så mye å skrive om i dag. 

Ville bare fortelle deg at jeg sitter her ved datamaskinenn og pludrer på en vanlig dag i desember. 

At kaffen er god, livet er fint.

Noe er tapt, mye er vunnet.

Og det er helt ok.

Hva mer kan man si?

God jul?

JUL

JUL

Julen kommer så ofte nå. Har en følelse av at den kommer annehver uke for tida.

Tror jeg lar juletreet bli stående permanent, eller at jeg rett og slett skal droppe hele granbusken.

Før var jula jul, nå er den bare stress, handling og dårlig samvittighet.

Du tenker: Hva i himmelens navn skal jeg kjøpe til det og det mennesket?

Burde det ikke være nok at jeg deltar i så manges liv? 

Nok at jeg stikker til dem en gave på vanlige grå tåkedager? 

Av og til, eller ofte, blir jeg så sliten av reklamen på tv. Alt vi må ha.

Vi vet jo at vi ikke MÅ ha det, men vi dras inn i en spiral av ting som liksom skal gjøre oss til hele, luktfrie, effektive mennesker som lever i tiden. Tiden? Hva skjer med tiden? Lukten?

For ingen ting lukter jul lenger. Ikke slik julen luktet den gangen julen var jul. Den gangen klementiner, rosiner og nellik kom inn i huset bare én gang i året. Nå kan vi kjøpe hva vi vil når vi vil, og forventning er noe vi ikke kjenner lenger. For vi har ikke tid til å vente, finner oss ikke i å vente. 

Jeg husker bestemors juletre med engler hun hadde laget av de høyrøde og sølvfargede korkene på melkeflaskene, på englehåret og de små vridde lysene i holdere som ble satt fast med små klyper. Et lite ydmykt tre som aldri ville kommet i Bonytt eller Beautiful Country Homes, men det var mitt barndoms juletre, et vakkert bestemorminne som de glossy juletrærne vi har i dag ikke kan måle seg med.

Og jeg husker kjøttkverna hennes som ble montert på kjøkkenbenken, den gode trygge kvinnen i den blåblomstrete kjolen med hvit krage, de røde arbeidshendene som malte deig til hjemmelagde pølser og leverpostei. Goro og fattigmann, smultringer og berlinerkranser med strøsukker på kjøkkenbordet med den rødrutete duken. 

Det er til å få tårer i øynene av nå i panfløytenes tid, når selv heisen på kjøpesenteret ikke er et fristed, men en boks der en englestemme fra himmelen hvisker ut evangelier om verdens billigste familieribbe og medister. Familieribbe? Hva om man ikke har familie? Kan man ikke kjøpe en slik ribbe da?

 Jeg husker bestefar til livet i snø, den blå og hvite topplua, med sag og øks i hånda.

Og juletreet som ble tatt inn i gangen, som luktet barnåler, kvae, og ikke noe annet.
Jeg kan ennå kjenne lukten av Mc Barens pipetobakk i nesen, kjenne duften av den lille whiskyen han alltid tok på ettermiddagen i skumringstimen. Og at han tok meg på fanget og blåste meg i øret, og spurte om jeg gledet meg til at nissen skulle komme.
Jeg vet ikke. Kanskje barn i dag har samme forventing?

Selv har jeg ikke forventninger til jula lenger. 

Det er bare en vanlig dag med pinnekjøtt og gode venner. 

Jeg sitter her og ser på bilder av mine besteforeldre, to arbeidshester som gikk stille gjennom livet.

På bestefar i den blanke blådressen da han fikk medalje av kongen, på bestemor med den lille hatten stolt ved hans side. Jeg kan fremdeles kjenne liljekonvallduften av henne her jeg sitter.

Det lages ikke slike besteforeldre lenger, og jula er ikke hva den var.

Men så er ikke jeg den lille gutten på bestefars fang lenger, og det er helt fint.

For for meg er jula en tid for ettertanke, på alt som er vunnet og tapt.

Mye er vunnet, mye er tapt. 

Men ennå har jeg evnen til å huske.

Et lite rødt hus på toppen av en bakke. Og tiden som ikke lenger er.

FØDT MED SKI PÅ BEINA OG RYGGEN VENDT MOT VERDEN

FØDT MED SKI PÅ BEINA OG RYGGEN VENDT MOT VERDEN

Vi er ski, Kvikk Lunsj og appelsiner i solveggen. Vi er vafler med rømme og syltetøy.

Vi er folket som maler eget flagg i ansiktet, hoier fra tribuner og snøfonner ved skisporet.

Vi er Sputnik, DDE og Åge mens "grisen står og hyler i den stille kveld" og Mozart, Munch og annen "fin élitekultur" må vike for soundtracket av "vinsjan på kaia"

Dette lille, rare folket som uka gjennom lengter til helga da vi skal slå ut håret, drikke 15 pils og rave rundt i gatene mens engstelige gamle damer og vettskremte homoer ikke tør å bevege seg utendørs etter mørkets frembrudd. 

Vi er Nansen og Amundsen, vi er faner og flagg, fisk og utrettelige i vår tro på at vi er verdens midtpunkt mens olja spruter opp av sjøen som en "lysfontene" og oljefondet får oss til å tro at vi er suverene i vårt verdensherredømme. 

Og vi velger våre helter med omhu. Da helst med ski på beina, i en fiks liten Mariusgenser og steinvaskete jeans, som mumler noen usammenhengende ord på tv når de blir intervjuet, gutter som aldri har lest en bok, aldri har vært på teater, som synes Julia Roberts og Pamela Anderson er verdens deiligste, "slike gutter det vil gamle Norge vil ha!"

Men Norge er ikke så gammelt. Norge er en av verdens yngste nasjoner, og det er kanskje derfor vi føler oss som tryggest med ryggen mot verden og full kontroll i smørebua:-) 

Smør??? Nei, orker ikke å skrive om smør i dag...

Forleden skrev jeg på Facebook og Twitter: 

"Matprisene i Somalia har økt med 300% i løpet av ett år" og straks var det en gjeng kvikkaser ute og kommenterte: "Ja? Who gives a fuck? De folka der er noen banditter som kan takke seg selv!" Ja da, for alle som ikke har ski på beina er banditter, skurker og suspekte individer i enkeltes øyne her i kongeriket Gnore. "Vi vet alle at somaliere er noen late mennesker som sitter på Grønlands Torg og tygger på noen grønne blader!" var det en annen som skrev. Ok? Da vet vi det. Case closed.

Nå har en av våre egne gutter, en ung mann som til forveksling kunne ligne på en idrettsmann (fra tidligere bilder) utført en av de grusomste handlingene i norsk fredstid, og muligheten til å titte oss selv i speilet har aldri vært større enn nå, men akk nei, pumpingen av hat, rasisme og fremmedfrykt som ikke er basert på fakta får flomme fritt på nettet. Selv Aftenposten er så forvirret at den selv ikke vet hva den mener. Og ingen kaller denne mannen for en "ytterligående" kristen, eller en "kristenfundamentalist" for den saks skyld, mens hvert individ med brune øye og helskjegg blir mistenkeliggjort på gata, i sikkerhetskontrollen på Gardermoen og whatsoever, og har med den største sannsynelighet en bombe i håndveska!

 Og de mest ihuga nordmenn mener at tiggere som sitter på gata i sprengkulda er styrt av den rumenske mafiaen, og FrP vil bøtlegge folk som gir penger til dem. Ok, så mye for de kristne verdiene som de samme menneskene er livredde for at fremmede krefter skal "rive i filler" og at om vi ikke stopper innvandringen vil "den norske kulturen pulveriseres!" Derfor er det nå helt legitimt at en svart kvinne blir slått i svime på Karl Johan bare fordi hun har en annen hudfarge, og landet settes tilbake til de samme forholdene som i Missisippi på 1960-tallet, mens "folk flest" engasjerer seg i smørmangel i butikkhyllene, julegavestress og hamstrer pinnekjøtt med fjorårets pinnekjøttkrakk friskt i minnet. 

Jeg ser at Jens Stoltenberg ønsker råd via nettet om hva han skal si til folket i sin nyttårtale.

Jeg har ikke svart ham, men skulle jeg gi ham et råd ville jeg be ham si:

"Ta dere sammen jævla sutrekopper! Vi har verdens høyeste lønninger, Europas laveste arbeidsledighet, vi har ett av verdens største oljefond, vi har Europas laveste rente, Europas beste velferd! Så hold kjeft, det blir smør på brødet neste år også! Og vis litt ømhet, litt empati, litt mer generøsitet og omtanke for folk som ikke er så priviligerte som oss!"

Men en statsminister verken banner eller sier slikt. 

Han kunne jo komme til å miste noen stemmer til FrP eller Høyre. 

Jeg elsker når Barack Obama sier: GOD BLESS YOU! Jeg får litt tårer i øynene av det.

Men Jens Stoltenberg kommer ikke til å si:

GUD VELSIGNE DERE! Det skulle tatt seg ut.

For vi er jo ikke egentlig kristne, vel, kanskje litt på julaften, og når noen prøver å ta fra oss nisselua.

Og for øyeblikket er den godt trukket ned over ørene, og ryggen er som vanlig vendt mot verden.

(Og nå tenker du kanskje; kan ikke denne negative blogger og landsfiende bare komme seg vekk herfra? Jo, det kan han godt. I løpet av dette året har jeg vært nesten fire måneder borte fra Norge. 

Og vet dere hva? Verden er et hyggelig sted! Man må bare snu seg rundt og løfte blikket for å få øye på den.
GOD JUL!)

VIL DU SE VERDEN BEGYNNE?

VIL DU SE VERDEN BEGYNNE?

Hvor begynner verden? Er det rett ute på trappen?

Hvor slutter verden? Er det et sted rett nedenfor navlen?

Hva er nestekjærlighet, empati? Er det bare ord?

I vår verden der "the soundtrack of our lives" i de stupide reklamene på tv er at  "i disse stressede juletider er det vanskelig å få klemt inn en middag for deg selv og din travle familie" dras vi inn i en spiral av selvopptatthet, inn i en egosentrisk jeg-verden som sniker seg innpå oss uten at vi merker det. Dagene våre fylles av glansete utrop om alt vi MÅ ha fordi vi fortjener det, mens populistiske politikerne hyler opp om ALT vi ikke får som vi har krav på.
Noen av dem hevder sogar at folk som gir penger til tiggere skal straffes med bøter.

Har du sett verden begynne? Har du sett fattigdom?

Har du gått i slummen i Mumbai, der folk lever i pappesker, der kloakken renner rett forbi ansiktet til sovende barn på fortauene? Har du sittet på et tog på vei inn til Calcutta og sett alle de utstrakte hendene? Vært på besøk hjemme hos en 14 år gammel jente som bor under to bølgeblikkplater, som hoster blod, men som ikke har penger til lege, og når du gir henne noen rupis for å komme seg dit, blir hun fratatt dem i samme øyeblikk som du snur ryggen til?

Har du sittet på en strand i Anjuna sammen med en åtte år gammel utsultet gutt som spør deg om du kan kjøpe en klokke til ham slik at han vet hva tiden er? Et lite menneske uten annen framtid enn å sitte der  under den brennede solen mens faren hans dytter ham i armene på halvfulle sexturister?

Jeg fylles av avsky mot politikere og mennesker som ikke har empati. 

Og av og til fylles jeg av avsky mot eget land som deler ut fredspriser, som megler i kriger, men samtidig bomber sivile mange steder i verden. Over dette folket som er så velfødd, så selvsentrert at det går av skaftet bare fordi det ikke er smør i butikkhyllene. Som skriker opp om kriser for hver minste ting, som ikke vil betale ditt eller datt, som mener at de har krav på hva det skal være uten å ville gi noe tilbake.

Shame on us!

Vil du se verden begynne?

Strekk ut et hånd. Tenn lys i et fremmed menneskes øyne!

Det er der verden begynner!

MANN 50+? GJESP!!!

MANN 50+? GJESP!!

Dette blogginnlegget har sittet langt inn, men her kommer det.

Jeg har søkt en lederstilling ved en teater, og jeg fikk den ikke.

Det er selvfølgelig ingen selvfølge å få en lederstilling, og jeg er verken bitter eller såret.

Men det må da være lov å gjøre seg noen tanker om ansettelser i norsk kulturledelse for tiden, eller?

Det er kanskje utidig å gjøre et poeng av at også denne gangen har et teater valgt å ansette en kvinne?  Nå er 11 av 15 norske teatersjefer kvinner, og det er fint. Men jeg mener å huske at når kjønnsfordelingen var omvendt var det svært mange som gjorde et poeng av det, om du husker så langt tilbake? Da hylte man opp om at "nå må kvinnene snart få slippe til!!!"

Vel, jeg sier overhodet ikke at disse 11 kvinnene som er teatersjefer i Norge ikke gjør en god jobb, og for meg handler dette ikke om kjønn i det hele tatt. Men i disse tider stiller du med et stort minus om du er mann, og da særlig om du er over femti.

Ok, det er ikke særlig smart av meg å skrive dette, og det er heller ikke politisk korrekt.

Men det snakkes om det, ikke å høyt, men det snakkes, (og ikke bare når sure gubbers landsforening har julebord:-) men ingen tør å si det høyt når kulturledelse debatteres.

Nå er vi menn over femti like "ubrukelige" som kvinnelige skuespillere over førti.

Vi sitter på en enorm erfaring, masse kompetanse, som alle av begge kjønn gjør etter et langt liv på og ved de skrå bredder.

Jeg har vært en av de som har ropt høyest om kvinners status i norsk teater og film.

Jeg har blogget om det, jeg har skrevet en rekke teaterstykker med fokus på at det skal være gode kvinneroller for skuespillere som ikke er 25 år og veier 45 kilo, men akk. 

Så nå stiller jeg et lite spørsmålstegn ved hele greia.

Selv om det ikke utelukker at jeg ønsker alle kvinnelige teatersjefer lykke til, både gamle og nye!

Jeg vet ikke helt om jeg tør å klikke "publiser" på denne teksen, men WTF, jeg har ikke fast jobb, så jeg kan ikke få sparken, så: Klikk! Der var den ute på nettet:-)

KULTUR RETUR

KULTUR RETUR

I utlandet, i Paris og NYC er ikke kultur en unyttig ting.

Når jeg forteller folk hva jeg jobber med sier de: "Å, så spennende, få høre!"

Her hjemme i furet værbitt ser folk skeptisk på meg og sier:

"Men kan du leve av det?"

mens jeg ser lyspæren tennes over hodet på dem, en glødelampe full av tanker om slaraffenliv, NAV-snylting og ikke innfridde drømmer dynket i billig rødvin.

Ok, det er lettere nå når jeg er på tv i "Nissene over skog og hei" - nå er jeg skuespiller på høyde med Jenny Skavlan og Pia Haraldsen, men ellers er det stort sett skepsis man møter som kunstner i dette landet, skepis og mistro.

I går kveld på Debatten NRK sto Carl Ivar Hagen med smørgliset sitt og insinuerte at vi "kunstnere stort sett ligger samfunnet til byrde!" mens han la faderhånden mykt på Ketil Bjørnstads skulder og tilføyde "Ja, ikke alle da!"

Hagen, den iherdige soldat for de gamle og de syke, de fattige og de miserable, gladiatoren for "folk flest" (hvem nå de måtte være?) som får den enorme regningen for kultursløsingen i fanget.

For i Hagens verden er all kunst unyttig, noe Oscar Wilde også hevdet (med en subtil undertekst riktignok) Men Wilde sa også:

"En kyniker vet prisen på alle ting, men kjenner ikke verdien av noe"

Jeg orker ikke å ta Munchs lidelseshistorie om igjen, men mange tiår etter at han gikk bort er Oslo Kommune og den norske stat like ansvarsfraskrivende mot arven etter denne verdenskunstneren. Som de er mot alle andre nordmenn som har gjort det stort i utlandet, ja, om du ikke er sportsutøver. Jeg har opplved at folk i fjellene i Rajasthan i India har spurt om jeg kjenner Ole Gunnar Solskjær, ha ha, men verken Edvard Munch, Knut Hamsun eller Sigrid Undset har de hørt om, så "something is rotten in the state of Norway" når det kommer til kultur.

Men jeg tenker, om alt var såre godt. Om alle var sørget for.

Når media ikke lenger kunne komme trekkende med en tårevåt bestemor som ikke har dusjet på to uker, en fattig småbarnsfamilie som må betale to kroner mer for gulosten, og alle hadde enerom på gamlehjemmet, sin egen private sykepleier, og den skyhøye renten (den laveste i Europa) var satt ned til null osv, ville FrP fremdeles være mot kultur? Jeg tror det.

For kultur er en rød klut for FrP, samtidig som noen av dem mener at muslimene "river landet og den norske kulturen i filler"

- eh, er ikke Munch det norskeste av det norske, og FrP burde jo være de ivrigste i å heve fanen for Munch og norsk kultur! Men akk nei.

Ja! Man kan leve av kunst. Ja! Man kan leve av kultur!

Vivenne Westwood sa:

"If art is alive, the world is changing. Without art, no progress!"

Så ta til vettet lille land!

Munch er i Paris, og det franske smøret er her.

Ting henger sammen, so to speak:-)

NY NASJONAL KATASTROFE I LYKKELAND

NY NASJONAL KATASTROFE I LYKKELAND

Vi er alle enige om at 22.7 var en nasjonal katastrofe.

Selv om vi lenge hadde levd med mindre katatrofer som askeskyer, monsterflått og mordersnegler på tabloidenes forsider. Og mange av oss hadde lenge skrevet og sagt: Hva skal avisene skrive om en virkelig katastrofe inntreffer og alle ordene er brukt opp?

For avisenes bokstaver blir stadig større i overskriftene, snart er de på størrelse med parisiske baguetter.

Vel, vi trodde det hele var over, at vi kunne gå i oss selv, reflektere over denne grusomme sommeren. Men akk, nå rives advokater og psykiatere i stykker av presse og politikere som halser gjennom byen som en flokk hyener. Hva? Hva? Hvem? Hva? Hvor? Når skal PST-sjefen gå av? Spiralen gikk stadig fortere, opp, opp, og ned. Hvem er de gale? Hvor gal er han?

Og så, midt i cressendoet inntraff en ny nasjonal katastrofe. Det var tomt for smør i butikkene!!!! Og det attpå til midt i bakstesesongen. (som om det norske folk baker særlig mye?)

I morges på P2 hylte FrP-politikerne opp om at "i verdens rikeste land makter man ikke å brødfø sitt eget folk!" "Hva blir det neste?" "I fjor var det tomt for ribbe!!!! Det var for lite egg! Og hva med kaffen? Kan vi stole på at vi får kaffe til konjakken? Noen må gå! Slemme dumme Tine som fucker opp hele jula for folk flest. For folk flest er lei av å stirre på de tomme hyllene i butikkene, nå får det faen meg være nok!!!" Osv...

Og media følger på. I skrivende stund går denne smør-thrilleren i reprise på radioen for tredje gang i dag. Og på nettet leser jeg at FrP i Kristiansand ønsker å "bøtlegge folk som gir penger til tiggere!" Hva? Jeg trodde FrP var mot lover og regler? De sier videre at da man forandret lovverket rundt prostitusjon og sexkjøp "har det vært en bra bekjempelse mot kjøp av sex, så hvorfor ikke forby å gi til tiggere, så er man kvitt det problemet?!" Vel, hadde jeg vært FrP ville jeg ikke trukket det kortet, for historien fra Riga er ikke glemt, og vil ikke bli det med det første.

Ah, tenk så deilig om VG eller Dagbladet hadde skrevet på forsiden:

SLAPP AV FOLKENS, DET ER BARE SMØR!!!!

Men akk nei, en ny nasjonal krise skal utnyttes for alt hva den er verdt.

Ok, nå skal jeg lekke et rykte her på denne bloggen, og jeg håper at noen fra tabloidene leser den. Og jeg lover dere at det kommer til å bli baluba når VG får tak i dette.

Her kommer det! (hørte det av noen gubber i Frognerkilen som tok båten på land i går)

Har du hørt at katta til ABB er nazist?

NOEN ORD OM VENNLIGHET

NOEN ORD OM VENNLIGHET

Jeg har skrevet om det før, og nå skriver jeg om det igjen; om vennlighet.

Landet har gjennomlevd en krise, er muligens fremdeles i krise. Jeg vet ikke.

Vi er opptatt av at en morder skal straffes. Noen er frenetisk opptatt av at han skal erklæres frisk slik at han skal blir straffet med fengsel. Diskusjonen går hit og dit, om folks rettsoppfatning, om rikets sikkerhet, om folks redsel for et utryggere samfunn.

Hver eneste stein synes snudd i disse dager. Spekulasjoner og teorier florerer, det vil ingen ende ta, verken i presse eller på nettsamfunn som Facebook og Twitter.

Hvem er vi? Og hvor er vi på vei?

Vi er et merkelig folk, et lite folk, i ytterkanten av verden, samtidig som vi er veldig selvopptatte i all vår rikdom, nesten litt amerikanske i vårt verdensbilde. Og vi er ikke et vennlig folkeslag, vi smiler nødig til andre enn de som står oss nær, til de vi er glad i.

I det offentlige rommet går vi stort sett med blikket nedslått, vi lukker oss inne i en boble av en privat sfære. Vi ser hverandre ikke på gaten, på buss og trikk. For i Norge er det slik at om du smiler til en fremmed blir folk redde og tror at du er dopa eller splitter pine gal.

Nei, jeg er ikke paranoid, jeg er høyst tilregnelig, selv om ingen psykiatere har kommet med noen endelig konklusjon på at det stemmer. Men jeg er et menneske som reiser mye, som er vant til å bevege meg i store verdensmetropoler med mange mennesker i det offentlige rom.

Og jeg mener at kulden i Norge er påtagelig når du kommer hjem etter et opphold i utlandet.

Ved gaten til det norske flyet kan du merke en endring i stemningen. Ingen ser på hverandre lenger, ingen sier unnskyld om de skumper borti deg, alle skal først inn i flyet, og nesten ingen smiler eller lar seg merke med at de er midt i en folkemengde.

I USA har de et uttrykk som heter "norwegian arms" et utrykk som beskriver at folk brauter seg fram uten å ta hensyn til andre mennesker rundt seg. Ja, jeg vet at mange av dere fnyser om dette pratet om vennlighet, som mener at folks høflighet i andre land bare er fraser og floskler som ikke betyr noe som helst. Jeg vet at mange av dere også mener at folk man ikke kjenner skal man ikke bry seg med på gaten eller whatever.

Selv mener jeg at litt vennlighet mot fremmede i det offentlige rom er selve limet i samfunnet. For kulde, uvennlighet og uhøflighet skaper ikke annet enn utrygghet og utenforskap i dette landet som nettopp har dynket seg selv i roser, mer åpenhet og demokrati.

For hva er et demokrati om vi går rundt og er redd for hverandre bare av den enkle grunn at vi ikke kjenner hverandre? Smil, vennlighet og litt ømhet for medmennesker er helt gratis og kan ta deg til steder og møter du ikke ante noe om da du gikk ut av huset i morges.

I går sto jeg i kø for å betale matvarene mine på Rema, og foran meg i køen sto en etnisk norsk voksen dame. Du vet en sånn sur utålmodig dame som stanger i køen fordi hun har så jævlig dårlig tid. Og da hun endelig kom fram til kassa der det satt en muslimsk jente med skaut som verken ble verdighet et nikk eller en takk greide kvinnemennesket å trøkke ut av seg gjennom de ene munnviken da hun var på vei ut døra:

"Nå er de faen meg her også!"

Oh man, man blir så sliten av gamle Norge av og til.

Ok, nå raser debatten om et tryggere Norge, og tabloidene promoterer Oslo som verdens farligste by mens folket piler redde hjem i mørket.

Men å favne hverandre synes å være fullstendig umulig.

SKRIK ELLER AKVARIUM?

SKRIK ELLER AKVARIUM?

P2 forteller i morgensendingene at "folk flest" helst vil ha et digert badeland i Bjørvika, aller helst med vannsklie fra operataket og rett ned i sjøen.

Byggingen av Lambda er skrinlagt, og i stedet vil politikerne reise et stort akvarium på en av byens beste tomter. For et akvarium er jo noe for "folk flest" og Edvard Munch er det jo bare "fiffen" som er opptatt av, og "fiffen" skal "folk flest" ha seg frabedt, ok! And so the story goes.

I sin tid var mange mot den nye operaen, et bygg som nå er turistattraksjon nummer 1 i Oslo, selv FrP ville legge valgvaken der under siste stortingsvalg, og bygget har blitt landemerke.

Men altså Munch kontra et akvarium?

Hva er det Munch har gjort Norge siden han blir behandlet så dårlig?

På film, forteller også P2, er vi inne i en "heltebølge" - Max manus, Thor Heyerdahl, og nå foreligger planer om filmer om Sonja Hennie, Harald Hårfagre og en til som jeg ikke husker i farten, mens Munch's bilder har ligget og råtnet i magasinene i mer enn femti år.

Norge har et veldig anstrengt forhold til sine kunstnere, og norske kunstnere har i all tid hatt et anstrengt og vanskelig forhold til sitt eget land. Våre største kunstnere har reist ut for "å kunne puste" - bosatt seg i Roma og Paris for å komme bort fra "dette lavpannede kongeriket der oppe ved iskanten" som Henrik Ibsen skrev hjem. Ok, har har fått et lite muséum og et parkeringshus etter seg i hovedstaden, så han burde være mer enn fornøyd.

Vi skal jo ikke bruke for mange penger på noe så unyttig som kunst her i landet!

For hver gang det bygges et "pengesluk" av et kulturbygg i Norge river "folk flest" av seg håret. Hyler opp om at disse pengene skulle heller gått til de gamle og syke, de fattige, til whatever. For kultur i Norge er noe vi reiser til London eller New York for å oppleve.

Og vi kunstnere beskyldes ofte av enkelte fløyer for å være noen latsabber som ligger på sofaen, drikker rødvin og hver stipend.

Men for all del, bygg et badeland i Bjørvika, feel free.

Gjerne et akvarium med litt lyr, torsk og sei.

Og en "SAIL IN MAC DONALDS" nede i vannkanten.

Operaen er jo allerede kjent for å fri til markedskreftene og har fler events, boklanseringer og tv-sendinger enn egne forestillinger.

Om man i tillegg bygger et digert kjøpesenter ved vannspeilet, med Hennes&Mauritz, Kapp Ahl, Peppes Pizza, Kiwi og Nille, så er jo saken biff.

For som en dame sa til meg her forleden:

"Man blir jo så deprimert av de bildene til Munch!"

Og deprimert vil man jo ikke bli her i Lykkelandet...

LIKE A COW ON THE HIGHWAY

LIKE A COW ON THE HIGHWAY

Dagros er inne igjen, hippere enn noensinne.

Nå er juret sprengt under presset over å måtte produsere mer smør og fløte.

For Dagros stakkar, har stått traust ute på enga og drøvtygget seg gjennom perioder med pasta, thai og sushi, helt uvitende om at det hun hadde i puppene var skikkelig fy fy som menneskeføde. Men nå er'a på hitlistene igjen:

Mine damer og herrer: DAGROS!

Jeg mener å vite at Dagros er en datter av slekten NRF (Norsk Rødt Fe) og norgeslandets beboere er også en flokk kyr som spiser det de får beskjed om. Nå er både kua og grisen inne igjen på de mest sofistikerte menyer, og er nesten for helsekost å regne. Korn, hvetegress og knekkebrød kastet til fuglene, mens folket knasker egg og bacon til alle døgnets tider, svinestek så feit at fettet drypper på Pradadresser og Cuccikjoler, men WTF, er det sunt så er det sunt!

Og i butikkene er det nesten hviterussiske tilstander; ikke en ekte smørpakke i mils omkrets. Julebakst og brutto nasjonalprodukt er truet, og myndighetene setter ned momsen eller whatever på smør importert fra utlandet, for uten smør går dette landet som går som smurt under med mus og menn i løpet av neste uke. My oh!

Men det er jo noe herlig over slike tilstander. Det er som om gamle menn og damer blir satt tilbake til gamle dager, kvikner liksom litt til av ferten av krigstilstander, den gangen rasjoneringsmerkene var sjelden vare, og en klikk smør til jul var en sann lykke når man ellers levde på rabarbra og barkebrød og en spekesild om man skulle slå stort på.

Nå har alle tragedier på Facebook måtte vike for smørkrisen. Julebaksten, julebaksten, julebaksten, er dagens refreng, og på motorveiene korker trafikken seg opp av barnefamiler som sitter i bilene sine på vei til Sverige og forteller anekdoter om den gangen det var smør i hyllene, og at de skulle ha vært føre var og hamstret til denne vår mismots vinter.

Det er jo selvfølgelig oss byfolk som forpurrer det hele, som hopper på de seneste trendene innen mat og spisekultur, som tar smøret og fløten fra folk flest.

Og Siv "kranglefant nummer 1" Jensen er helt fraværende og står verken "fjellstø" eller "oppreist" når smørkrisa slår innover furet værbitt som en tsunami av tristesse og skrekk. Kanskje fordi denne gangen er det ikke muslimene som tar "godene fra skikkelige nordmenn" men våre egne som plutselig har satt tennene i mat man tidligere skydde som pesten, ha ha...

Jeg har smør i skapet, jeg har alltid smør i skapet.

Jeg kjøper med meg smør fra Frankrike og whatever.

For bare smør er smør, og jeg bruker alltid bare smør når jeg lager mat.

Den amerikanske kjendiskokken Julia Child sa:

Om du smaker noe som er ekstra godt, ikke spør hva som er i det, svaret er enkelt.

Det er smør! Og det kan aldri bli for mye smør!

Selv har jeg en brøddeig til heving, og når brødene er stekt skal jeg smøre meg noen blingser med meierismør fra Paris, med gulost og kaviar. Jepp!

JEG SIER HVA JEG VIL FORDI JEG HAR RETT TIL Å SI DET!

JEG SIER HVA JEG VIL FORDI JEG HAR RETT TIL Å SI DET!

Jeg har lenge hatt den samme holdningen til ytringer som de fleste.

"La idiotene si og skrive hva de vil, who cares?"

For i et fritt demokrati der vi aldri har kjent på mangel av ytringsfrihet har vi heller ikke noe særlig forhold til retten til å ytre seg.

Vi tenker ikke over at vi stort sett kan si hva vi vil uten at vi blir straffet for det. Vi tenker ikke over at vi lever i et land der vi nødvendigvis ikke blir buret inne fordi politiet ikke liker det svaret du gir dem når vi blir stoppet i en rutinekontroll, eller at myndighetene ikke mistenker oss for å være terrorister bare fordi vi har grodd helskjegg.

Ytringsfriheten er til for at vi ikke skal bli kneblet.

Ikke for at vi skal har fripass til å være uhøflige og respektløse. Den er ikke et gratis mobbepass som betyr at vi kan trøkke ut av oss hva det skal være. Et demokrati er frihet og ansvar, for ikke å si frihet under ansvar. Men også et sted der det er lov å være uenig, og takhøyden skal være stor osv.

Som sagt, jeg har ikke tenkt så mye på ytringsfrihet, ikke før tingenes tilstand her i landet har tvunget de fleste av oss til å gjøre det. For i timene etter attentatet i regjeringskvartalet hendte det mye i Norge som ikke er særlig flatterende. Jeg var ikke i Oslo da det smalt, men jeg var på nettet, og det første jeg så var en kommentar på Facebook som fikk blodet til å fryse i årene mine. En navngitt mann skrev på profilen til en FrP-topp: "Jeg håper for Guds skyld at det er kommunisten Jens Stoltenberg som er drept!" Og like etterpå kom nyhetene om at folk spyttet på muslimer på gaten i Oslo, ropte ting, til og med ble en gravid kvinne dyttet ut av en buss i sentrum. Og noen skrek: "Nå har dere faen meg gått for langt!"

Men i etterkant viste det seg at muslimene ikke hadde noe med dette å gjøre. Det var en av våre egne som sto bak de grusomme hendelsene i Oslo sentrum og på Utøya. Og vi fikk et problem, for både jeg og de fleste av oss trodde at det var ekstreme muslimer som sto bak.

Vi forsto plutselig at vi hadde sett i feil retning. Hvorfor? Jo, man kan si at man ikke er rasist, man kan si det til man blir blå i ansiktet, men de daglige dryppene av feilinformasjon tikker langsomt inn hos de fleste av oss, og små løgner blir til store sannheter.

Og bare noen uker i forveien hadde Siv Jensen stått på Dagsrevyen og sagt: "Her i Oslo oversvømmes vi av kriminelle asylsøkere som bare kommer hit for å voldta våre unge jenter!" Hun fikk si det uten at noen sa henne imot.

Når en politiker sier slikt er det mange som tror på det.

Og det var vel når jeg hørte henne si dette at jeg begynte å tenke de første tankene om ytringsfrihet. Ytringsfrihet betyr ikke at det er lov å lyve, ikke forholde seg til fakta, fornærme og såre. Og Siv Jensen er et oppegående menneske som burde forstå bedre, og det er kanskje nettopp det hun gjør. At folk ikke sjekker om ting er faktabasert.

Forleden var det en sjåfør på en filminnspilling som sa til meg: "Vi vet jo alle at det er muslimene som står bak nesten all terrorisme i verden!" "Vet vi det?" spurte jeg.

"Ja" sa han "det vet alle!" "Hvorfor vet vi det?" "Fordi det står i avisene!"

Ok, jeg orker ikke ta tallenes tale enda en gang. Men i land der ytringsfriheten er en selvfølge brukes den stort sett til å lyve, spre feilinformasjon og til å såre og trakassere.

Det var bare det jeg ville si i dag.

HVORDAN SKAL JEG FÅ SAGT AT JEG ELSKER DEG?

HVORDAN SKAL JEG FÅ SAGT AT JEG ELSKER DEG?

blomster?

du har disse

som stikker hodet

først opp om våren

som er

så ønsket

så elsket

som overdynges

med kjærlighet

fra alt og alle

så er det disse

som overlever

frostnetter

som ikke frygter

sno

og piggtrådvind

som står

midt ute på

den åpne sletten

og stirrer livet

rett i kvitøyet

disse

med blekt rosa

ydmyke blomsterkroner

hagens kongelige

de utvalgte

de

som skal føre tiden

videre...

Sven Henriksen

November 2011

KJØR DEBATT?

KJØR DEBATT?

Debatten på NRK i går viste at det er omtrent umulig å snakke om rasisme i Norge.

Vi er for høflige, for politisk korrekte, for redde for å få stempel som rasister, viker unna for å stille de vanskelige spørsmålene, tør ikke sette bjelle på katten.

Alt blandes sammen i en haug når det gjelder innvandrere i den norske debatten, og alt har negative fortegn. Når det gjelder å sette bjelle på katten, mener jeg at FrP er katten som burde fått en bjelle rundt halsen, en stor bjelle som burde ringe lenge for noen av dem åpner munnen.

Ok, man kan ikke laste FrP for alt mulig, og man kan heller ikke legge skylden for 22.7 på dem, men etter at FrP har fått større muskler har det skjedd en endring i debatten rundt asyl og innvandringspolitikken. Det er for tiden helt legitimt å gå inn i alle slike diskusjoner med negative fortegn. Innvandrere er et problem, og KUN et problem, case closed, og hva gjør vi?

Altså, folk som bor på små steder som kanskje har åtte eller ti asylsøkere whatever, kan kanskje synes det er "skummelt" med "burkadamer" i snøfonnene i den lille fjorden der de bor, mens vi som bor i store i byer som Oslo opplever innvandrere på en helt annen måte.

For en tid tilbake skulle jeg handle på Grønland sammen med en bekjent nordfra, og hun sa:

"Jeg tør ikke ta med kredittkort og penger ned dit fordi det er så mange innvandrere der!"

Men i alle dager, sa jeg, hva er det du snakker om?

"Jeg leser jo i VG hvor farlig det er på Grønland!" pep damen.

Oh, fuck VG!

NRK, VG og Dagbladet har tydeligvis som hovedoppgave å promotere Oslo som verdens aller farligste by for tiden. Jeg bor her, og har aldri vært utsatt for noe som kan ligne på truende fra innvandrere. Det jeg er redd for en gjenger med norske bønder som kommer som bøffelflokker inn til byen i helgene, du vet disse med fotballskjerf og høy promille som roper "soper" og "tarmfreser" etter alle som går med gullringer i ørene eller ikke ser ut som om de har kjøpt klærne sine hos Dressmann eller Follestad.

Men debatten i går. Hvorfor var det ikke en eneste innvandrer i panelet?

Hvorfor var f. eks ikke Marte Michelet der? Er hun for farlig? Ville hun stille for vanskelige spørsmål? Hvorfor var ikke samboeren hennes der? Er han for oppegående?

Er det slik at NRK med vilje siler ut alt det positive som finnes, alle solskinnshistoriene om integrering og innvandring? Og er vi tjent med at Kadra Yusef sitter på tv og kaller norske menn som ikke vil ta pappaperm for "steinaldermenn"? Riktignok kom Elisabeth Skarsbø Moen og Marie Simonsen med gode poenger, også andre, men de blir raskt hysjet ned av programlederen om det de sier er for "to the point" som f.eks når Skarsbø Moen sa "ABB er en av oss, det må vi ta stilling til, og det er en gylden mulighet til å gå i oss selv!" - men da sier programlederen "nå må vi holde oss til saken!" - og så durer man videre med å debattere debatten i stedet for å snakke om det man skulle snakke om.

Og i går var det "Er FrP i krise?"

Jeg tror ikke FrP er i krise. FrP er der de skal være på meningsmålingene.

Det går opp og ned for det partiet, som for alle andre partier.

Men det man burde diskutere er ikke om FrP sutrer eller føler seg som offer, men hvem FrP tiltrekker seg av velgere.

For med en gang FrP kommer med et litt for kraftig utspill forvinner de mest oppegående sympatisørene over til Høyre igjen, mens hardcorevelgerne blir værende. Imidlertid er det en gjeng der ute, de som bare har nettet som fora, som er i et slags limbo, som ikke er spiselige, selv ikke for FrP, men som summer rundt FrP fordi det partiet ligner mest på det de står for. Og det er dette FrP må ta på alvor videre i debatten som "de skal stå oppreist å ta" - og så må Arbeiderpartiet ha en annen holdning til debatten, si rett ut: Nei, vi vil ikke diskutere dette med negative fortegn, vi vil ikke at innvandrere skal snakkes om som en homogen gruppe som bare skaper problemer.

Og ja, i går var Martin Kolberg på gli, han lekset opp en rekke bra ting som innvandrerne står for og bidrar med i det norske samfunnet.

Men uansett trenger vi mer trøkk i debatten, mer bjelle på katten, mer smelling med dører. For vi kan ikke begynne å rope om verdighet når alle innvandrere stigmatiseres som kriminelle, i denne debatten har vi gitt verdigheten på båten for lenge siden.

Selv får jeg mer ut av meningsutvekslingen på Twitter etter at tv-lampene er slått av.

Når ølglassene klinkes sammen på vannhullene journalistene frekventerer, når de trøster og roser hverandre for den eller den replikken.

Gårsdagens høydare på Twitter var:

"Rossavik så jo riktig lavkarbokjekk ut i tv-ruta!"

Veldig to the point altså...

SOSIALDEMOKRATIET

SOSIALDEMOKRATIET

Jeg ble født nøyaktig ti år etter andre verdenskrig.

Inn i en tid da bare de mest priviligerte hadde telefon, mennene var MadMen-figurer, og en vaskemaskin var et mirakel de fleste ikke hadde råd til, og om man kjøpte en, skulle den vare i tretti år. Nå er en vaskemaskin laget for å holde i ca 5 år, og det politiske tankegodset er konstruert for en skarve periode på 4 år, mens velgere stadig zapper mellom partiene alt etter som de populistiske utspillene kommer.

Før hadde folk et livslangt forhold til politiske partier. Ofte gikk politisk overbevisning i arv fra foreldre til barn. Nå er politikken like flyktig som morgenduggen, og politikerne er mer entertainere enn fagfolk.

For vi hadde så lite da jeg var barn, og når man har lite kjøper man gjerne idéen om at man skal dele det lille man har. Nå har vi mye, alt for mye. Landet er ikke den samme uskyldige lille flekken på kartet, og noen av oss har blitt rike som troll, og vi er et av de landene i verden som konsumerer mest pr innbygger.

Jeg kan huske gleden ved min første walkman, en gul lekker sak som kunne spille kasetter.

Nå har jeg Macbook, IPad, iPhone, stasjonær Mac osv, og jeg føler stadig at jeg må ned å snuse i Steve Jobs tempel uansett hvor jeg er i verden for ikke å gå glipp av de siste nyhetene jeg bare må ha for å henge med i svingene.

Men sosialdemokratiet? Nå flommer nettet over av folk som mener at det rød/grønne "helvetet" har "ødelagt" Norge, at det er fritt fram for at Norge skal "pulveriseres" og at landet "flommer over av svartinger" som "kommer hit for å ta jobbene fra oss" osv.

Vel, sosialdemokratiet var en idé om at vi alle skulle være likeverdige, at vi skulle ta vare på hverandre, at alle skulle ha tilgang til de samme godene.

Jeg husker at mor fikk ny vinterkåpe med pelskrage, og jeg husker ansiktet hennes da hun tok den på, en øm hånd over pelskragen, de blanke øynene hennes, og at hun sa:

Tenk, jeg hadde aldri trodd vi skulle få råd til å kjøpe en så dyr kåpe!

Og denne vinterkåpen er blitt et symbol (for meg) på den tiden som har gått tapt, gleden over å endelig få en uoppnåelig ting som vi ikke lenger føler fordi vi har så god råd. Ok, FrP folk hyler jo opp om fattigdommen i Norge, om sykehuskøene, de høye skattene, bomringene, den dyre spriten, de dyre sigarettene, innvandrerne som ødelegger landet, at vi er ute å kjøre på de fleste områder, og gjør det dermed legitimt for "folk flest" å sutre over absolutt alt.

Og media pøser ut sine negative nyheter 24 timer i døgnet, for er det ikke det ene, så er det det andre som er galt med dette landet som er i ferd meg å gå av hengslene.

Nei, sosialdemokratiet ble ikke det de høye herrer håpte på en gang for lenge siden.

Nå kalles vi som tror på solidariet for "kommunister" av ytre høyre fløy, og mange mener at alle ressurser skal bli værende i landet, at vi skal først ta på egen surstoffmaske før vi hjelper sidemannen.

Om vi gidder. For selv det må vi ha retten til å velge, synes refrenget å være.

KULTUR - EN FEMININ GREIE?

KULTUR - EN FEMININ GREIE?

Det slo meg plutselig her om dagen.

Hvorfor lager ingen kvinner i særlig grad mannfolkfilmer?

Jeg mener sånne Guy Ritchie og Oliver Stone-filmer som makter å rive menn vekk fra fotball og politikk på flatskjermene? Og hvordan kan det ha seg at en mann som er kjent for å lage hardcore actionfilmer plutselig går hen og begår "Brokeback Mountain", en film som føles som om den er laget av en kvinne? (Unnskyld fordommene mine) Og hvordan kunne Ingemar Bergmann lage disse sterke kvinneportrettene som f. eks i "Høstsonaten" og "Fanny og Alexander", og Ibsen skrive seg så tett innpå kvinners liv, om det behøves flere kvinner som lager filmer med sterke kvinneroller som ikke bare er elskerinner eller sekretærer som hovedrollen har sex med selv om de egntlig elsker kona der hjemme?

For er det kvinner som behøves for å lage gode kvinneroller? Eller er det rett og slett bare gode forfattere og filmskapere?

Jeg har en følelse at kvinner stort sett lager filmer i god "go for your your dream sister-tradisjon" og at de svært sjelden krysser grensen der de skriver en kvinnelig hovedrolle som ikke bare er god, undertrykt, ikke sett, ikke verdsatt osv. For menn lager jo hele tiden filmer om dårlige menn, menn som svikter, som er overgripere, som mishandler og bedrar, seg selv og sine nærmeste. Hva kan det komme av? Jeg vet ikke. Jeg bare spør.

For det kan da ikke være så enkelt at menn bare er opptatt av seg selv, mens kvinner er opptatt av alle andre?

Se på Henrik Ibsen, som betalte en høy pris fra samtiden da han skrev sine "kvinnedramaer". (grusomt ord) Og nå i ettertid er det litt søtt at den ene teaterdivaen etter den andre står fram og hever fanen for Ibsen som var "den første mannlige feminist", selv om det var kvinnene som stakk flest kjepper i hjulene for verdensdramatikeren da han levde og virket. For det var jo "alldeles uhørt og uhyrlig" det han skrev den gangen, hylte kvinnene fra fiffen.

En kvinne gikk ikke fra sine barn, og skyte seg?

Vel, alt det der har du hørt hundre ganger...

Jeg tror ikke på det med kjønn. Har aldri gjort det.

For ikke så mange år siden var det nesten ingen kvinnelige teatersjefer. Nå er de i flertall.

Og jeg føler ikke at teateret har forandret seg nevneverdig på grunn av det.

Hva var det man ville? Skulle teateret bli mykere i kantene? Mindre mancho? Nei, jeg håper ikke det. Skulle de kvinnelige skuespillerne få det bedre? Kanskje. Men har de det bedre? Jeg vet ikke. Det klages jo stadig over mangel på gode roller, i hvertfall for kvinner over dødsgrensen som er ca førti. Men på både scene og lerret er damene fremdeles like tynne og unge, og jakten på ungt kjøtt har ikke blitt mindre på grunn av flere kvinner ved roret.

Selvfølgelig er det feil om menn skal styre og være meningsbærende for alt innen film, teater og litteratur. Men det blir like feil om det er kvinner som styrer hele butikken.

Men dette vet vi jo. Eller vet vi det?

En venn av meg, en profilert teater og filmmann sa til meg her forleden: "Vi menn mellom femti og seksti er en truet og utdøende rase" - og det er vel noe sant i det.

Men på samme måte som kvinner ikke skal gå ut på dato etter en gitt alder, burde ikke vi menn heller bli offer for det. For vi sitter alle på kompatanse, erfaring og levd liv, alt som skal til for å lage den gode historien, spille de tunge rollene.

Nei, jeg tror ikke kultur er en feminin greie.

Jeg tror ikke kulturen har kjønn eller lignende ytre kjennetegn, selv om det for øyeblikket er flest kvinner både i sjefskontorerene, i teatersalongene, i kinosalene og i kunstgalleriene. Og jeg skjønner menn som føler seg ubekvemme i en overparfymert sal med bare damer.

Men det tøffeste jeg har sett på en teaterscene i det siste, var da Kate Pendry fyrte av en salve via sitt alter ego Johnny Johnsen til alle kvinnene i salen på Dramatikkens Hus, hun hveste:

"Hva får dere kvinner til å føle dere så spesielle? Det at dere kan få barn? Barna er bare ute etter melken dere har i puppene, ikke dere! Så ikke gå rundt som om dere var noen hellige kyr!" (tilgi meg Kate Pendry om jeg ikke siterer deg helt riktig)

Jeg tror at i denne "kjønnsdebatten" (Å, som jeg hater det ordet) burde vi spille med åpne kort, om ikke, burde vi slutte med spillet. Kanskje like godt. Bare kaste kortene?

Kjære Margareth Olin, kan du ikke lage en "Die Hard 5" med Ane Dahl Torp som Bruce Willis? Det hadde det svingt av.

(NB. Dette er min private blogg og skal ikke knyttes verken til det teateret eller de produksjonene jeg arbeider ved/med. Bare mine ytringer som privatperson.)

HVORDAN ØDELEGGE ET FOLK.

HVORDAN ØDELEGGE ET FOLK

Urfolk over hele verden har vært, og er stadig utsatt for press mot egen kultur.

Jeg har akkurat lest Pål Hivands blogg om "å føle seg hatet" - og jeg gjør meg noen tanker.

Som same, dog i utkanten av Sapmi, er jeg vel orientert om egen historie, om min egen families fornorskning, der vi ble gjort usynlige som samer for mange tiår siden. Og siden jeg har vokst opp i en stor by har jeg heller aldri kommet helt inn i "gammen" i kjerneområdene av Sapmi. Og ja, jeg har ofte følt meg "hatet" blandt mine egne, på grunn av mine manglende samiske språkkunnskaper, og min seksuelle legning. Men når det er sagt, har jeg også mange svært gode samiske venner i ulike miljøer.

Når et folk, lite eller stort, blir utsatt for press over lang tid, går det sakte men sikkert i stykker. Det spises opp innenfra. Man føler seg som offer, huggestabbe osv. På tross av dette er samene det urfolket i verden som har kommet lengst når det gjelder rettigheter og levevilkår.

Men blandt mange nordmenn, svensker, finner og andre lever det en slags oppfatning om at samene bare "krever" retten til dette og hint. At de skal "grafse" til seg alt mulig som de "mener er sitt" - jeg hører dette ofte på fester og i selskapslivet ellers, og siden fornorskningsprossesen har gjort meg "usynelig" er det svært få som vet at jeg er samisk. Jeg har om mulig også latt meg selv bli usynelig. Jeg vet ikke. Men jeg kan altså sitte å høre på disse endeløse tiradene, gjerne etterfulgt av en dårlig versjon av Mattis Hættajoiken som ligger øverst på hitlistene på alle partyløvers reportoir.

Jeg tror også at et folk kan ødelegge seg selv ved å gå inn i offerrollen. For det er når offerrollen overskygger alt, at folk begynner å hakke på hverandre, lage allianser, grupperinger etc. Men hvorfor skulle de ikke det? Dette hender også blandt store folkeslag som ikke er utsatt for press. Så hva er poenget mitt?

Jo, jeg tror det aller viktigste er å bli kvitt dette bildet av "same med rein" som har fastnet i alles bevisthet. For samer er ikke bare de som lever på vidda, som flytter reinflokken fram og tilbake til kysten hvert år. Samer er ET folk, men like ulike og like lite homogene som alle andre folkeslag i hele verden. En same kan til å med være homo og bo i en by!

Jeg tror at sprenger man noen av disse mytene om samer vil mye av jobben være gjort.

Men jeg mistenker enkelte for å tviholde på dem, og da er kampen tapt.

Jeg har blogget om samiske saker noen få ganger før, men det har aldri hendt at en same har kommentert noe av det jeg har skrevet. Jeg forventer ikke at noen gjør det denne gangen heller. Men jeg er altså av en samisk familie som måtte oppgi sin samiske identitet for å få jordfesterett til egen eiendom for veldig lenge siden. Jeg har ikke tenkt på det før, men det er vel det som heter "kulturelt selvmord" - er det ikke det?

GOD IS A WOMAN, AND SHE'S BLACK - AND PROUD!

GOD IS A WOMAN, AND SHE'S BLACK - AND PROUD!

Jeg elsker å spøke med at "jeg hater teater" selv om jeg ikke har jobbet med noe annet enn teater i hele mitt snart førti år lange yrkesliv. For teater kan være noe av det tristeste jeg vet.

Teater som ikke fungerer eller engasjerer, og ja, noen slike forestillinger har man sett i årenes løp. Anyway, i går så jeg "The Mountaintop" av Katori Hall på Broadway. 95 minutter teater der to mennesker snakker sammen på et sjuskete hotelrom i en regntung by i USA.

Ok, det er ikke hvilke som helst mennesker som prater sammen denne natten. Det er Dr. Martin Luther King Jr. og en kjederøykende og halvfull dame som jobber i roomservice på hotellet. Og de to rollene spilles av Samuel L Jackson og Angela Basset.

Samuel L Jackson som King er en studie i skuespillerkunst, enkelt, sobert og hjerteskjærende gir han oss et tett nærbilde av den karismatiske frelseren natten før han blir skutt og drept. Og Basset følger på med en tolkning i et rollefag vi ikke har sett henne i før; vulgær, sliten, syngende, og drikkende av lommelerka mens Pall Mall'en hele tiden henger i munnviken. Og vi henger på i det vi tror er settingen, vi sitter ytterst på stolkanten og hører på denne glitrende dialogen av Katori Hall, og tror vi forstår plottets utgang; at King skal ha en one night stand med denne litt slitne, men dog så gøye servitrisen. Men akk nei!

50 minutter ute i stykket skjer det. Angela Basset (Camae) tenner nok en sigarett, og plutselig forvandles hele skikkelsen, det slår gnister av sigaretten, lyser skifter i det mest uhyggelige lysmomentet jeg noengang har sett, og så skjønner vi plustselig alt. Hun er en engel som er sendt fra himmelen for å hente ham opp.

Og etter dette øyeblikket skrur de to opp tempoet, og holder oss fast helt til skuddene faller mot slutten. Vel slutten, den aller siste slutten skal jeg ikke skrive noe om, men den er en av de vakreste og tristeste jeg har sett på mange år.

Det er ikke sant at filmskuespillere ikke kan spille teater. Disse to, holy shit!

Og det er noe eget med å sitte i en teatersal på Broadway når denne replikken faller:

"God is a woman, and she's black - and proud!" og hele salen reiser seg og jubler.

Det er jævli synd, men jeg tror ikke dette stykket kan spilles i Norge, det er for amerikansk, for linket til dette landets historie.

Men det er et fantastisk stykke teater Katori Hall har skrevet.

Og en liten hendelse da jeg gikk til Times Square Info Senter for å kjøpe billett.

Damen bak disken så lenge på meg, og så sa hun:

"A ticket to The Mountaintop? Are you sure?"

Yes, sa jeg. Ok, svarte hun, og så på meg igjen.

Og når jeg så meg rundt i teatersalongen, vel, det var ikke så mange hvite der.

Kampen er ikke over, God is still a man, and he's white! What else is new?

EPLEBYEN

EPLEBYEN

New York er en by med mange mennesker. Av alle slag. Fra de rikeste til de aller fattigste.

Men New York er en by der du sjelden ser menneskeforakt på gaten. Folk kaster ikke fordømmende blikk på tiggere og andre outcasts på gaten slik som hjemme i Oslo. For her vet alle at ulykken kan ramme når som helst, det gjelder høy som lav. Landet vakler under en økonomisk krise, og hvem vet hvor veien går i morgen?

I går ruslet jeg rundt nede ved Ground Zero, et område jeg har unngått lenge, sto under det nye Freedom Tower som reiser seg som en mastodont mot den bleke høsthimmelen, og ja, man tenker tanker ved synet av et slikt byggverk. For selv om fortegnene er andre enn når Twin Towers sto der og signaliserte makt og penger, er også dette en varde for høy selvfølelse og verdensherredømme. Og selvsagt tiltrekker dette området seg millioner av turister, og med dem kommer tiggerne, de laveste av de lave, som denne damen du ser på bildet over. Jeg har en soft spot for slike damer og menn, som bærer hele livet sitt i en plastpose, som røyker rullings av oppsamlet tobakk fra sneiper de har plukket opp fra asfalten.

Ja, jeg vet at mange i Norge "hater" tiggere, at de skal "sendes ut av landet!" med en eneste gang. For i Norge skal alt vi ikke liker sendes ut av landet, vekk fra vår egen dørstokk, selv om vi ynder å lese eventyret om "Den lille piken med svovelstikkene" for barn og barnebarn.

Ingen andre byer enn NYC får meg til å tenke så mye som jeg tenker her.

Og ingen byer får meg mer til å miste lysten på shopping. Når du går nedover Broadway, navigerer mellom alle disse menneskene med utstrakte hender, og føler deg som en rik og priviligert drittsekk, selv om du verken er rik eller drittsekk, mister du lysten til å bruke noen tusen kroner på et par sko. Du tenker på julegavene du hadde planlagt å handle til familie og venner, men du vet innerst inne at absolutt alle du kjenner har det de trenger og vel så det.

Så i går ble lommeboken liggende urørt i lommen, bare ti dollars gikk ut av den, og det var til den rullingsrøykende damen ved Ground Zero. Og nei, det gjorde ikke en gang godt for egen selvfølelse, jeg følte bare skam da jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av henne, ja selvfølgelig, sa hun mutt, rettet blikket mot kameralinsen og tygget på sneipen hun hadde i munnen, og plukket fram en flaske sprit som hun hadde i lommen, drakk et par durabelige slurker og følte kanskje litt varme bre seg i kroppen der hun sto i den iskalde vinden som alltid blåser gjennom gatene i New York på denne tiden av året.

Det er mye dritt i denne byen, som det også er mange andre steder. Men på mange måter fungerer denne byen mye bedre enn de fleste andre byer jeg har vært i. Om du snakker til en fremmed møter du stort sett bare vennlighet, og om du snubler eller whatever, stimler folk straks hjelpende til. Folk sier "dear" "baby" og "darling" til deg hele tiden, og jeg vet at mange nordmenn synes det er klissete og påtatt, men heller det enn å bli oversett, som du som oftes blir hjemme i Gnore.

Her i New York føler jeg meg hjemme, men ofte også veldig alene til tider. Det er gode følelser å kjenne på. Ensomhet blandt mange mennesker er fint. For byen puster, har et stort hjerte. Den gjenkjenner deg ved første øyekast, elsker deg kanskje ikke ved første blikk, men den lar deg aldri være uberørt. Og New Yorkernes mantra er "Alt er så galt at man rett og slett bare må le!" Ja, ikke sant?

Ok, nå ligger kalkunene framme i alle kjøledisker. Snart er det Thanksgiving, høsttakkefesten. Det er vel den eneste tradisjonen vi ikke har adaptert til Norge. Egentlig ganske merkelig at man ikke har høsttakkefest for god avling og annet i et land som Norge der det er så mange bønder som tviholder på retten til å drive landbruk? Men Thanksgiving? Ordet "takk" er vel ikke det ordet man hører mest i gamlelandet?

Selv ikke ting vi får fordi "vi har rett til det" takker vi for.

Shame on us!

Håper dama ved Ground Zero kjøpte seg litt bedre sprit for de ti dollarne jeg ga henne.

God dag fra New York:-)

EN LITEN ENAKTER OM IKKE Å DRIKKE ALKOHOL

EN LITEN ENAKTER OM IKKE Å DRIKKE ALKOHOL

Jøss, drikker du ikke?

Nei.

Hvorfor ikke det? Går du på en pillekur eller noe?

Nei, jeg drikker ikke fordi jeg er alkoholiker.

Hva? Kødder du?

Ja, kødder. Jeg er ikke alkoholiker.

Ok? Men?

Det er ikke noe men.

Men ta en øl da? Ikke sitt der som en jævla festbrems.

Nei. Jeg drikker ikke.

Men alle teaterfolk drikker jo?

Gjør de det?

Ja? Gjør de ikke det da?

Jeg vet ikke, jeg kjenner ikke alle teaterfolk.

Men du skjønner hva jeg mener?

Nei, jeg gjør ikke det. Er det ikke ok at jeg sitter her med kaffe og vann?

Jo, for all del, men det er bare så jævla rart at du ikke drikker.

Ja vel? Hvorfor drikker du da?

For å slappe av.

Så du slapper ikke av når du ikke drikker.

Jo da, men det er lettere å komme i snakk med folk når man drikker.

Ok? Synes du ikke jeg er festlig nok?

Jo, men du var mye gøyere når du drakk.

Ok? Kanskje jeg av og til var litt for festlig?

Har du problemer eller?

Nei, det har jeg ikke.

Men siden du har sluttet å drikke mener jeg?

Jeg sluttet å drikke for ikke å få problemer.

Å ja, så du merket at du var ute å kjøre på en måte?

Vel, når er et menneske ute å kjøre?

Når det drikker for mye.

Drikker du for mye?

Nei! Synes du at jeg drikker for mye?

Blir du irrirert?

Litt.

Hvorfor det?

Fordi jeg tror du antyder at jeg drikker for mye?

Drikk så mye du vil for meg, bare jeg slipper å drikke sammen med deg.

Slapp av da!

Jeg slapper av. Jeg har aldri vært så avslappet som i de tre årene jeg ikke har drukket.

Tre år? Jøss!

Tre år går fort. Og tre år er lenge. Man får litt mer tidsbegrep når man ikke drikker.

Ja? Hvordan da?

Eller man kaster ikke bort så mange dager, på å være fyllesyk.

Jeg blir aldri fyllesyk.

Så fint for deg da.

Røyker du ikke heller?

Nei, jeg sluttet for seks uker siden.

Hva faen er det som skjer med deg'a?

Ingenting, jeg bare skreller av alt jeg ikke har bruk for lenger.

I alle dager.

Ja, ikke sant, jeg som danset på biltakene og røykte med begge hendene.

Jeg er egentlig kanskje sjokka!

Ja, det er jeg og.

Er du?

Ja, over at det går an å ha det så bra som avholdsmann og ikkerøyker.

Hvor lenger holder du da tror du?

Livet ut.

Livet ut?

Ja.

Livet er jævli langt da?

Det vet man ikke.

Nei, det er jo sant.

Ja, ikke sant?

Jeg tar en øl til jeg, er det ok?

Ja, i alle dager, hvorfor skulle det ikke være det?

Jeg blir jo litt slitsom i fylla av og til.

Ja, men det går fint det.

Sikker?

Helt sikker.

Vet du hva?

Nei?

Jeg tror egentlig du er alkoholiker.

Jeg driter i hva du tror jeg er.

Ikke bli sur da.

Jeg blir ikke sur, men jeg hater at folk på død og liv skal sette merkelapper på alt.

Unnskyld.

Det er greit. Tar du med et glass vann til meg?

Ja, men Gud så stusselig.

Mulig det.

Du, der er Petter og de, jeg setter meg over der jeg.

Gjør det du, jeg skal snart gå allikevel.

Men du har det bra altså?

Ja, jeg har det bra, faktisk bedre enn på lenge.

Sikker?

Ja, helt sikker. For første gang i livet føler jeg meg fri, helt fri.

Oj, det var mystisk.

Ja, det er mystisk.

Hæ?

Glem det.

Ring da? Om det er noe?

Ja. Jeg ringer om det er noe.

Ok.

Ok.