VENSTRESIDENS FORVRENGTE VERDENSBILDE?

VENSTRESIDENS FORVRENGTE VERDENSBILDE?

Feiringen av Dronning Elisabeth II's 60 år som dronning sto i sterk konstrast til Daniel Boyle's OL-åpning. Da regenten ble feiret med pomp og promp "spadde" man opp alt som kunne krype å gå av utrangerte hvite kvinner og menn som nesten ikke maktet å treffe en tone, kun med Grace Jones som det eneste flerkulturelle alibiet. Vi fikk bivåne Cliff Richards "svanesang" på scenen, og en småsur Elton John, ja stort sett en pinlig og blek affære. Mens når Boyle åpnet sitt overflødighetshorn av en OL-seremoni fikk vi farger og multikulturell konfetti, med alt fra et dusin Mary Poppinser som dalte fra himmelen til sykepleiersker som hoppet og vrikket i sykesengene til fiffig koreografi. Og fy-ropene lot ikke vente på seg. Dette, hylte enkelte konservative stemmer, er ikke annet enn "propaganda for venstresidens forvridde verdensbilde!" osv. For hvordan kunne Boyle la svarte sykepleiere danse etter rap som bare en liten brøkdel av det engelske folket liker? Ja, det meste var et makkverk på høyde med kinesernes propagandashow under åpningen i Beijing! Ja, om man skulle svare tilbake med samme mynt, så er vel ikke det å speile virkeligheten i det landet man lever i verre enn å fornekte virkeligheten, som mange konservative gjør. For å sitére Penelope (eller hva hun nå het) i "Født på solsiden" - "England for the english, as we used to say about India!"

Selv la jeg ikke merke til at det var så mange "mørke" med i åpningsseremonien før pressen begynte å skrive om det. For alle de moderne opptrinnene så jo ut som om de var klippet rett ut fra en gate i en hvilken som helst verdensby. Og London er jo en verdensby, og England er en supermakt med en lang historie av kolonier bak seg. Så det er vel den naturligste ting i verden å la folk av alle opphav få lov til å representere England under en slik åpning? 

Men akk nei, ikke for høyresiden. Dette er propaganda, og et forvrengt verdensbilde. Ja da, vi har det her hjemme også. Mange liker ikke at innvandrere går i bunad og blir for norske "på en feil måte". De skal ikke stjele vår kultur samtidig som vi krever at de skal tilpasse seg den kulturen enkelte er redde for at de "skal rive i filler" Men når de går i sine egne drakter på f.eks 17. mai, så er det galt også, for de skal ikke "demonstrere" og "vifte med sin fremmede kultur" på vår store dag da vi feirer vår hardt tilkjempede frihet! 

Nå får ABB sitte på cella og markedsføre sitt forvrengte kristenfundamentalistiske verdensbilde, og det er våre skattepenger som brukes for at han kan gjøre det. At skattepengene blir brukt til ting som burde komme "de syke og de gamle til del" bruker å være en rød klut for folk flest, men nå får altså fansene der ute brev fra massemorderen om "at kampen mot venstresidens forvrengte verdensbilde" ikke er over. Han vil ikke gi seg før menn er blitt menn og kvinner kvinner. Før vår rase er blitt "ren" igjen, og alle "landssvikere" er henrettet, og Norges status som arisk nasjon er gjenopprettet. 

Når vi selv åpnet OL på Lillehammer slapp vi en flokk fredsduer opp mot himmelen. 

Vi gråt våre stolte tårer. Og vi gråter fremdeles tårer, hever roser mot himmelen, synger om regnbuer. Og nesten tyve år etter at OL i Norge gikk av stabelen sitter altså en av våre egne og betviler det norskeste av det norske som vi stadig hører skal være; mer demokrati, mer åpenhet. Massemorderen skal lage en "tenketank" for sine sympatisører som skal stake ut veien for "revolusjonen" som dette landet og resten av Europa trenger for å overleve. Ta det med ro ABB, den er allerede i gang. I Paris kjørte Sarkozy over romfolket  med svære bulldozere, og nektet folk å gå med religiøse hodeplagg, og andre land lager lover og regler som undergraver demokratiet. Om jeg skulle være litt stygg kunne jeg ha skrevet at det er "høyresidens forvrengte verdensbilde" vi begynner å se konturene av, men det skal jeg ikke. Man vil jo ikke få ord på seg for å være paranoid eller usakelig? For ikke å si banal.

ONLINE-QUEEN DE LUX.

ONLINE-QUEEN DE LUX.

"Jeg kjenner ingen på Facebook som poster mer enn deg" sier en gammel venn til meg. Han er en litt sånn halvsur gubbe som bor i ei hytte langt inne i skauen. Han er egentlig ikke sur, han er en veldig festlig fyr som jeg er svært glad i, selv om vi sjelden treffes in person. Hans store nådegave er at han ofte blir svært indignert, slik gubber på vår alder ofte kan bli. 

Vi liker ikke at folk slurver med "språget" og vi sitter alltid med Gyldendals Store Konversasjonsleksion oppslått, eller med en fingertupp rede på Google eller Wikipedia for å sjekke om alt det folk pøser ut på internettet medfører riktighet. Og om noen slurver med fakta er vi der som gneldrete Muppet-gubber som kvekker for balkongen: Dette er det faktiske tall! Nok en myte avlivet! Basta! Og ta seg kraftig sammen! Jo da, og ha ha, ungdommen nu til dags ass...

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en online-queen de lux. 

Jeg elsker å være på Facebook og Twitter, og i det siste har jeg lagt meg ut på Instagram (eller hva det heter) der jeg kan dele bilder med andre. Jeg elsker å fotografere, og jeg elsker å dele bildene med andre. Jeg vet jo at gubber over femti helst skal sitte i en fluktstol med kikkert og bedrive fugletiting,  notere hver minste lille bevegelse på himmelen i en liten gul notisbok innkjøpt over disk på Coop nede i bøgda, eller lese store tykke bøker av Helge Ingstad om pelsjegerliv i Alaska, men jeg er altså ikke der, jeg er online-queen, and I love it, selv om jeg både har fuglekasser og fuglebrett. Men det er bare det at twitterfugler har mer på hjertet enn trost og stær. Og debattnivået på nettet er litt mer høyrøstet og mangslungent enn i de grønne fuglekassene i treet bak ripsbuskene. 

Ja, og så har jeg denne bloggen da, som er, uten å overdrive blitt en smule populær. To ganger i løpt av kort tid har den ligget på VG-toppen, og en gang ble den trykket på en helside i min erkefiende Dagbladet, ei blekke jeg elsker å hate. For vi vil jo alle at avisene skal skrive noe annet enn det de gjør, ikke sant? Når desken hauser opp monsterflåtten, så er det galt, men om den uteblir for lenge og han der med det bleikfeite ansiktet og de isklade fikseøynene overtar forsidene hyler vi opp om at vi savner vår kjære venn monsterflåtten. Nei, det er ikke lett å være avis heller, stakkars. 

Snart er denne sommeren også historie, den har vært en regntung affære. Om noen uker er det fram med den trygge blå frakken, vikle seg inn i det gode skjerfet, trekke bjørnefitta godt ned over ørene, gå ut i de dagene jeg liker best, dager med høstløv som rasler rundt anklene, høy himmel og lav sol. Jeg synes egentlig sommeren er en oppskrytt årstid, og det er så full av forventninger som nesten aldri blir innfridd. Vi gleder oss som skakke til at den skal komme. Det har vært mørkt og kaldt så lenge at vi har glemt pollenallergi, vepsetikk og iskaldt badevann i fjord og tjern, mygg, feripengene som får alt for korte bein å gå på, rommet i Syden som skulle hatt havsutsikt, men som bare hadde en liten stripe hav å by på om man sto på tærne og strakk halsen ut av ledd. Nei, sommeren er best om vinteren, lik et falmet fotografi fullt av lengsel og ikke innfridde løfter vi stirrer på når frostrosene dekorerer vindusrutene i de tusen hjem. 

Se her ja, der fikk jeg knattet noen ord ut i cyberspace i dag også. Men sommeren er slett ikke over, det kan fremdeles bli fine dager og fløyelsnetter. Og høsten, du vakre, med lange kvelder og fyr på bålpanna, myggfritt og vakkert. Og jeg sender en hilsen til gubben inne i skauen. Det er fint å ha venner som har levd en stund. Vi blir riktignok gamle sammen, men vi fortsetter å utvikle oss i hver vår retning. Og det er fint. Og det er ennå nok trøkk i oss til å brake sammen i en heftig diskusjon in privat og på nettet. Men jeg er ikke der at jeg titter på fugler og noterer i en gul notisbok, jeg er litt mer online-queen de lux. Og de som synes det er litt i overkant har avslørt seg selv, for om de synes jeg henger litt for mye på nettet, så henger de vel like mye der selv, eller?

Ha en fin dag i Lykkeland. Solen skinner. Life, blessed be,

MAT MAT MAT!

MAT MAT MAT!

Norsk mat er nesten billigst i verden. 

Vi ligger vi som nummer tre på verdenstoppen for billigst og tryggest mat, bare slått av USA og Danmark. Men næringsmessig ligger vi bare på fjortende plass. Maten vi spiser mest av inneholder for lite livsviktige sporstoffer vi trenger for å holde oss friske. Og vi blir stadig feitere i Vesten. I USA vil 103 millioner være overvektige i 2030, og her hjemme har vekta for folk flest økt med 15 kilo i løpet av de siste tjue årene. Mat er et evig tema, vi blir aldri lei av å snakke om den, og vi klasebombes med sunnhetstips fra helseguruer og media i søkk og kav. Den ene dagen er det farlig å spise karbohydrater, og den neste er du dødsens om du ikke spiser dem.

Å, jeg hater å lage mat! sier mange av vennene mine, da særlig kvinner. 

Denne hersens middagen som skal på bordet hver eneste dag, og ungene som ikke liker noenting! Jepp, hørt det før, hørt det før! Og de samme vennene elsker å spise hos oss, for her er det alltid hjemmelaget langsomkokt mat i alle grytene. Hvordan får du det til? spør folk, du må jo være et overmenneske? Hvordan går det an å bake en kake som ser ut som om den er kjøpt i et konditori? Vel, vel, de mislykkede kakene vises aldri frem for gjester, havner ikke på denne bloggen, men jeg har stor interesse for mat, jeg elsker å holde på med mat. Jeg snuser rundt på matmarkedet på Union Square i NYC når jeg er der, eller på det store matmarkedet ved Pont de Alma i Paris når jeg er der. Og når Farmers Market går av stabelen på Rådhusplassen er jeg på pletten og hamstrer godsaker og legger i fryser og skap. Mat er min store hobby. Og mat er livsviktig. 

Du er hva du spiser! Ja, en gammel floskel, men det er sant. Mat gjør deg lykkelig. En pizza er i utgangspunktet ikke usunn om den er hjemmelaget av skikkelige råvarer. Men spiser du et stykke papp med tomatpuré og billig gul drittost hver dag hele året gjennom blir du feit og usunn. Men å lage mat fra bunnen tar da så lang tid? sier de fleste. For noe sludder! Jeg kan lage en middag på like kort tid som det tar steke en Grandiosa i ovnen. Du må bare ha en plan. Ok, dette er det skrevet tusenvis av bøker om, men det synes ikke å tikke inn at å lage sunn hjemmelaget mat er enkelt og ikke noe hokuspokus. 

Men du må handle hver dag, og du må ha en plan. Om mat er et ork, noe som skal slukes ved benken mens du er på vei til helsestudio for å trene den kroppen du er så misfornøyd med skyter du deg selv i foten. Kroppen trenger næring, og sjelen trenger at du setter deg ned i fred og ro ved bordet og spiser tre måltider om dagen. Franskmenn og italienere får det til, og de har ikke mindre å styre med enn det vi har. Og når det gjelder unger. Hvorfor spiser nesten alle unger i verden "voksenmat" som f. eks fisk som ser ut som fisk og grønnsaker som ser ut som grønnsaker? Jo, fordi de blir lært opp til det fra de er ganske små. Forleden så jeg tre små greske barn som fikk hver sin hele fisk på tallerkenen. De satt rolig og konsentrert ved bordet og renset den for bein og skinn. Hadde du servert en fisk med hode og hale i et barneselskap i Norge hadde ungene gått i sjokk. Her til lands skal mat ikke ligne på det det egentlig er. Den skal hakkes, foredles, kamufleres og ødelegges til det ugjenkjennelige før ungene tør å spise den, og med far og mor som nesten heller ikke tør spise noe som helst blir unge der etter. Skjerpe seg!

Jeg har skrevet om dette hundre ganger før, så jeg skal ikke mase mer med det.

Men du er hva du spiser, og som Hildegaard Bingen sa for mange hundre år siden:

"Stell pent med kroppen din, slik at sjelen orker å bo i den."

Jeg glemmer aldri da jeg ga min venninne et tips om å lage mat som tar tid på en smart måte. Vi begynte med den norske kronjuvelen får i kål som folk stort sett får en sjelden gang hjemme hos mor eller mormor. Det er som følger: Sleng lammekjøtt, kål, pepper og salt i en stor gryte sånn i ti tiden på kvelden, la den koke i en time med lokket på, skru av plata og gå til sengs. Vips, middagen til neste dag er ferdig. Bare å varme den opp mens potetene koker. Det tar fem minutter lenger enn å rive plasten av en ferdigpizza og steke den i ovnen. Og hele familien blir lykkelig. Og alle dine venner vil si: Hvordan får du det til?! Du må jo være et overmenneske, får i kål på en tirsdag????

LOV OG RETT, VETT OG UVETT.

LOV OG RETT, VETT OG UVETT.

Den svarte amerikanske kvinnen Rosa Parks satte seg på et sete på en buss merket med den  klare beskjeden "Whites Only!" og Amerika ble aldri mer det samme. I dag har USA lovfestet i sin grunnlov at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av rase, religion og hudfarge. Vel, denne historien kjenner du, om de svarte slavene i Amerika? Eller? Tok en realitycheck på f.eks romanen "Onkel Tom's Hytte" her om dagen, og ingen under tretti ante hva jeg snakket om. De vonde sårene gror så fort igjen, det er grunn til å rope "varsku her" i lille land, for når historien ikke kjenner seg selv igjen, må vi forsøke å bringe den videre, huske den.

Her hjemme, i disse dager, vil de som hyler høyest om frihet og nei til lover og regler bruke loven som middel for å bli kvitt tigging på gater og streder. Mange vil innføre det gamle, ikke så vellykkede grepet med å sette opp skilt, kaste ut, fjerne alt det vi ikke liker i lykkelandet. Det er stort sett de samme menneskene som roper opp om at det ikke er nok politi i gatene som nå forlanger at tiggerne skal vekk ved lov. De samme som for litt siden skrek at det er politiets skyld at "våre unge jenter blir voldtatt" som mener politiet skal jakte rundt i byen på tiggere, fjerne dem, etterforske dem, sette dem på et fly ut av landet. Og det er de samme menneskene som vil erfare at kanskje deres egen sønn eller datter som har endt opp som narkoman/tigger på gaten i storbyen vil bli forbryter på grunn av denne nye loven de vil at myndighetene skal innføre fortere enn svint. 

Ok, i går kveld gikk polititet i Oslo ut og sa at tigging og kriminalitet går hånd i hånd. Det gjør narkomani og kriminalitet også, men der har folk flest kastet kortene, det blir for vanskelig, det berører for mange, det blir for tett. For de fleste av oss er direkte berørt av en rusavhengig i egen familie eller vennekrets. Vi tør ikke være så kontante og harde mot hvite nordmenn som sitter på gaten i narkorus. Men mot "brunsneglene", de laveste av de lave er det fri fryt for hat og mistro. Det skal tas med hard klype og flyttes over i nabolandets hager, vekk fra våre fortau. Forsvinn!!

"Kan vi ikke bare forby folk å være fattig!?" sa Anne-Kat Hærland i Nytt på Nytt for noen år siden. Det lo hele landet av. For vi kan jo ikke fjerne alle problemer med å lage en ny lov? Det vet jo alle liksom? Og så lo vi litt til av den dumme blondinen som gjorde seg dummere enn det hun er. Men Anne-Kat satte fingeren på noe viktig. Når vi ikke vet hva vi skal gjøre, så lager vi en ny lov. Når noe blir for vanskelig, tar vi en utredning. Så trenerer vi det hele, håper at det går over. I diskusjonen om f.eks sprøyterom er det så mye luftig svada og prippmoral at jeg kan ikke annet enn å konkludere med at her i landet er det mer moralsk og etisk å la de narkomane dø på gaten enn å gjøre et realt forsøk på å hjelpe dem. Men altså tiggere. Er denne saken så vanskelig? Er de så mange? Er de så kriminelle alle sammen? Og hvorfor er det de som ikke bor i hovedstaden som hyler høyest om at de skal vekk? Hvorfor skal en lokalpolitiker i Kautokeino si at "de burde brukes som hundefor!" Han er vel ikke direkte oversvømt av tiggere på den store vidda si? Ta seg sammen for svarte!

Men når nettet flommer over at hat mot ett par hundre statsløse mennesker som tilfeldigvis har havnet her i Norge, når en allerede hardt prøvet gruppe blir hetset med en styrke som vi ikke har sett siden siste krig er det ikke en ny lov vi trenger. Vi trenger å endre våre holdninger til de mest utsatte i samfunnet, det være seg tiggere eller narkomane. Jeg kom plutselig til å tenke på den gangen vi lette etter et nytt sted å bo da jeg var liten gutt, og at det sto i veldig mange boligannonser: "Ikke husdyr eller nordlendinger!" Men for all del, vi kan godt begynne å henge opp små emaljerte skilt på busser, trikk og ellers: "Ikke for romfolk eller andre løse individer!" 

Rosa Parks satte seg på "feil" sete med åpne øyne og trassig blikk. Nå har romfolket satt seg på feil fortau, på selve soldekket i Lykkeland. Og eventyret om "Den lille piken med svovelstikkene" er ikke lenger et eventyr. Hun sitter utenfor våre stakitter, og øynene hennes følger oss inn i nattesøvnen. Og selvfølgelig må hun fjernes. Eller ihvertfall sette seg hos naboen. Vi er i sorg her til lands, vi orker ikke mer nå. Og alle sparepengene gikk under i rosehavet. Hva er det de sier før et fly tar av? "Ta på egen surstoffmaske før du hjelper andre!" I disse tider er jeg ikke sikker på at vi gidder selv en bitteliten medmenneskelig handling som det...

EN PLASS I SOLEN

EN PLASS I SOLEN

En plass i solen, sier jeg ofte, Norge er en priviligert plass i solen. 

Å langtifra, sier mange, det er det ikke! Alt er galt, landet går av skaftet!!!

Men stadig fler skriver i avisa at nordmenn syter. At vi i Norge sitter på soldekket mens resten av verden vakler, at det fremdeles ikke er godt nok. Nordmenns største sykdom er syting. Og vi som skriver at nordmenn syter blir beskyldt for å syte over at folk syter. For litt siden lå bloggen min på VG-toppen som anbefalt blogg. Jeg ble lest av titusener i løpet av 24 timer og fikk så hatten passet fordi jeg tok med den store uhyrlige frekkhet å kritisere "folk flest" som mener at "all kultur er unyttig!" Jeg kunne godt bruke dette som et eksempel på at vi nordmenn er mestere i å kritisere andre, men pirker du bare såvidt borti den norske selvfølelsen, arrogansen, hatet, whatsover, får du så hatten passer. Du får beskjed om at "om du er så jævla misfornøyd med fedrelandet ditt så kan du pakke deg dit pepper'n gror!" Ok, jeg gjør det oftere og oftere.

Den mest ensomme av alle svaler er infant terrible Per Fugelli som setter bjelle på katten om og om igjen. Han er elsket og hatet, mest hatet, for sitt engasjement som går på tvers av mainstream tankegang og hylekor. Han taler landet midt i mot med stor styrke. Jeg elsker ham for det! Flere menn burde gå med rutete tverrsoversløyfe og si ting som stinker som hundelort på damasken. Men i Norge elsker vi klakørene som sier de rette tingene, som flytter verden framover med bittesmå museskritt, som forteller poengløse vitser som selv den mest gladkristne grandtante bare såvidt løfter et øyebryn av. Jepp, det offentlige manus er en skrinn greie for tiden, og de som skriver egne replikker med snert "skyter seg selv i foten" eller "har mistet grepet" rett og slett i følge røkla.

I går var det ett år siden. I går var det ett år siden landet "mistet sin uskyld" - Jeg kom hjem fra utlandet til roser og musikk i alle kanaler. Facebook og Twitter var klasebombet med love love love. Det var fint. Det var faktisk veldig fint at fem millioner ihuga individualister kunne enes om at nå skal ofrene minnes. Så får det heller være at "Bruce The Boss hadde sur gitar" og at adjektivene i mellomtekstene var noe i overkant (i følge enkelte sure gubber) Men stort sett. Verdig og vakkert, som det het seg i mainstream folkesjela. 

Men hva nå? Hvor går veien? 

Noen spede stemmer har skrevet: Kan vi få lov til å hate nå? Er det lov å kaste ting? Knuse en stabel middagstallerkener? Spør du meg, for all del, hat i vei, knus alt du har i skapene. Hat er ikke konstruktivt, men det kan hjelpe å få det fram i lyset. For det eneste som manglet på flatskjermen i går var at noen gikk utenom manus og sa: Faen i helvete, dette har vært et helsikkes drittår!!!! Jeg er så inn i helvete fly forbanna!!!!

Ok, noen av oss skrev kanskje litt for tidlig i fjor. Noen timet dårlig og var litt for krasse for tidlig. Men nå har et år gått. Vi må ta tak. La de som trenger tid få lov til å bruke den tiden det tar. For som jeg skrev her i går, sorg går aldri helt over. Men vi andre, vi som ikke er direkte råka, må bruke hode og ikke bare hjerte og magefølelse. Vi må finne ut av dette. Hvem er vi? Hvor skal vi? For vi kan ikke lukke øynene for hatet som flommer overalt. Selv tvinger jeg meg til å gå inn på de mørkeste stedene på nettet for å lese hva folk skriver. Det er ikke hyggelig, og av og til er det nesten så gulvet gynger under føttene når jeg leser hva enkelte kan få seg til å skrive. Men det må til. Jeg føler jeg skylder meg selv å være orientert om det som rører seg i alle rom i det norske hus. I fjor på denne tiden sto vi meg hodet i sanden og ble tatt hardt bakfra. Det kan skje igjen om vi ikke følger med i timen. 

Når to hundre utsatte romfolk kan få et halvt land til å gå av skaftet er vi ikke særlig psykisk forberedt på mer tragedie, vi er tydeligvis ikke helt i vater. En realitycheck på hvem vi er, hva våre holdninger er behøves nå! Ok, nå har vi sunget om regnbuen, og alle rosebutikkene er tomme. Løft ditt hode, du raske gutt! sang vi da jeg gikk på skolen. Jeg trodde at det bare var en barnesang, men det var det ikke. Barn av regnbuen er heller ikke en barnesang. Det er en sterk voksen beskjed om at alle fargene må med for at det kan bli en regnbue ut av det.  

Og hatet? Bare late som det ikke er der? Nei, da blir vi rævkjørt gang på gang. Fram i lyset, ut i dagen. Hardt mot hardt. Tør du hate? Tør du hate ditt eget speilbilde? For du som skriver dette på nettet:

"Jeg setter ut en bolle med øl i hagen og håper at disse sigøynerne biter på, jævla brunsnegler!" Føler du deg lykkeligere når du har klikket de ordene ut i cyberspace? 

Jeg håper det. For noe må det jo være som driver deg? 

SORGEN TRENGER INGEN TERNINGKAST.

SORGEN TRENGER INGEN TERNINGKAST.

Men et hav av tid. Tiden det tar. Kanskje finnes det ikke tid nok? 

Rett under arrene ligger smerten. Når som helst revner den tynne hinnen av dager, uker og år som har lagt seg over sårene. Sorg er evig. Sorg går aldri over. Den blekner, men den vil alltid være der for den som sørger. Hver på sitt vis. Sorg er en slyngplante som aldri finner lyset. Som vokser stille om natten selv etter at alle ikke orker å forholde seg til den lenger. Den sørgende er sin egen gartner. Må selv bære vann til sitt håp. Finne en vei videre. Vi andre som ikke er rammet, må stå med åpen favn og åpne øyne. Sorgen har en ømhet i hendene "den aldri får vasket bort.."

Sorg er mer gjenkjennelig enn hat. 

Hat er er skamfull ting, i slekt med sjalusi, følelser vi ikke vil skal hefte ved oss. Der en som sørger høster sympati, vekker en som hater avsky. Hat er et politisk ukorrekt ståsted. Hat fører ingensteds hen, sier vi til hverandre. Jeg tror hat må tas på ramme alvor. Hat må forstås, ikke avvises. Hat er også en plante, en skyggeplante som vokser midt i blandt oss. Den vokser i hager tett ved. Gjødsles om natten av anonyme vannbærere. Den yngler avleggere overalt. Verre enn ugress er hatet. Vi kan ikke lukke øynene for det. Vi kan ikke klemme, kysse eller synge det vekk. 

Hatet har et hav av tid til å vokse. 

Det får nesten stå i fred i de flestes hager. Vi går i ring rundt det mens vi synger sanger om roser og andre mer elskelige vekster. For et år siden var hatet en ensom jeger.
Det vet vi nå. 

Men vi stirret feil vei da skuddene falt. 

"No man is an island" og alt henger sammen med alt. 

Så mange navn! tenkte jeg i fjor. I år tenker jeg: Så mange ord.

RIP

MORDERSNEGLER OG MONSTERFLÅTT!

MORDERSNEGLER OG MONSTERFLÅTT.

Når bokstaver høye som slangeagurker forkynner om mordersnegler og monsterflått på forsidene av tabloidavisene vet du at kongeriket har lagt seg godt tilrette i stabilt ferieleie på solsengene. For nå er det livsfarlig i skog og hei. Og med livet som innsats trekker nordmenn og kvinner tennissokkene godt utenpå buksene, svupper på seg gummistøvlene, snører igjen hettene på anorakken og sprinter ut i Guds frie natur for å utøve friluftsliv. Søkk borte er ansiktet til han grusomme vi ikke orker å tenke på når det ryker fra myggspiral og engangsgrillene svir hull i plenen i parken og regnværet siler ned i det ganske land. Vi har overlevd nok en fimbulvinter, men tross dette kan ikke avisene la oss i fred. Er det ikke terroristens gutterom på Oslo Vest og all annen tristesse, så er det fanden spare meg en snegle eller en flått som skal ta fra oss siste rest av godt humør! Helvetes bladfyker asså!

For selv om ekspertene sitter i fjernsynspaviliongen ved operaen som kringkaster Sommeråpnet og forsikrer oss om at det bare er en mikroskopisk sjanse for at vi skal bli smittet av den farlige bakterien som flåtten kan ha, gir avisene seg ikke. Det er like før monsterflåtten troner på forsidene med tyskerhjelm og Hitler-bart. Desken, sier mine journalistvenner, det er desken som føkker det opp, det er ikke oss. Jo da, artiklene inne i avisa forteller det motsatte av det forsiden forteller, det er sant det, men jeg får den samme følelsen av disse oppslagene som jeg bruker å få når jeg står i siste liten og kjøper julepresang til min kjære og sier: Kan du være så snill å pakke den inn slik at han ikke ser hva det er? For jeg mener, med de forsidene ser jo både VG og Dagbladet ut som dårlige russeaviser eller noe annet tacky lesestoff. Og hvorfor i himmlens navn har ikke avisene i Asia og Australia slike forsider, det er jo der alle de virkelig livsfarlige dyrene bor? I fjor hadde VG en greie om en "dødsmarihøne" på forsiden. Et sultent monster som skulle "knaske" i seg alle husene våre. Men meg bekjent ble det fortært svært få eneboliger av den til da ukjente marihønearten sist sommer. En marihøne, Gud så stusselig. Det er litt mer svung over en grønn kjempemamba eller en monsterkrokodille som glefser i seg skolebusser med unger og bestemødre i Afrika whatever! Men spektakulære nyheter fra det store utland bryr ikke pressen seg nevneverdig om midt i monsterflåttsesongen. Akk.

Men så tenker jeg; det er jo litt søtt at vi lever i et land der problemene ikke er større enn at jeg sitter her og irriterer meg over noen skarve avisforsider. Sola skinner og alt er såre godt. Eller er det det? For vi har det jo ikke helt godt om det ikke er ett eller annet vi kan syte litt over? Å, jeg må klippe plenen, hyler mange på Facebook og Twitter i disse dager. Ja, hvorfor i helvete vokser gresset så fort? Dagbladet, anyone, noen som vet? Og hvorfor yngler løvetann mer enn jordbær og sherrytomater? Og hvorfor er de norske jordbærene så dyre? Og hvorfor tør ingen si at de portugisiske bærene er søtere og mye bedre? Ja, det er mye å engste seg og klage over nå når vi går mot fellesferie og reisebyråeene kaster uker i Syden til NOK 999 etter oss, og arbeidsledigheten er på det laveste siden Einar Gerhardsen eller den gangen Per Borten kuppa forsidene i bare Dovre-underbuksene. Men som en eller annen sa: En nordmann har det som best når han sitter på en vond stol. 

Helt til slutt.
I går kveld drepte jeg en mordersnegle som var på vei inn gjennom hagedøren. Den lå med følehornene ute, peilet seg målrettet inn mot kjøleskap og fryseboks med mord i blikket. Jeg ofret noen spiseskjeer dyrt Maldonsalt tilsatt rosmarin på den, og vips, rett til sneglehimmelen med seg! Og noen monsterflått har jeg ikke sett her på gamle Kampen. Men jeg venter i yr spenning. Jeg sitter klar med doktor-pinsett og kamferdråper. Alltid beredt i denne livsfarlige årstiden. Men vi overlevde jo tross alt svinepesten som i følge VG skulle ta liv av noen titalls tusen av oss, og askeskyer og ja, jeg husker ikke alt sammen vi skulle dø som fluer av. Men jeg tenker her jeg sitter og skriver at når jeg en dag trekker mitt siste sukk så vil hverken mordersnegler eller monsteflått være involvert. Det måtte i såfall være en dødsengel. Men døden spøker vi ikke med her til lands, ikke en gang på desken. Man har da moral? 

FOLK FLEST?

FOLK FLEST?

Nå skal jeg være stygg. Nå skal jeg gjøre noe jeg ikke vanligvis gjør. Nå skal jeg skjære alle over en kam, nå skal jeg stigmatisere en hel gruppe. Folk flest, hold på hatten! Populistpartiet FrP har hang til å stigmatiere. Selv sine egne velgere putter de i en bås og kaller dem for "folk flest." Ok, here we go!

Hver gang jeg treffer på en erklært PrP'er tenker jeg: Fy søren som dere ligner på hverandre! Gutta boys i de steinvasketede jeansene og de litt for shiny slipsene. Damene, litt for solariumsbrune, litt for "solblekete" i luggen, litt for store øredobber, hvite bukser og sko med slufser og krimskrams. Eller litt sånne gubber i rutete skjorter, eller damer med Cowboy-Lailafrisyre og skulderputer i blusen, rysjer og pomponger whatever. Og når jeg snakker med dem er ingen av dem rasister, de setter bare "noen grenser" og "stiller noen høyst relevante spørsmål" rundt innvandring. Ja da, dere er så like atte. Jeg ser dere ved Svinesund der dere sleper på brett med cola og grillbein i søkk og kav. Hva jeg gjør der? sier du, jeg som er blitt stemplet som kulturmarxist av FrP-folka? For jeg som stemmer AP, SV eller SP skal ikke være ved kjøttdisken i Sverige eller ved solkysten i Spania! Nei, jeg skal sitte på fiffe-bar å spise ruccola og annet jåleri, gå på teater å se Jon Fosse og annet vrøvl som ikke en kjeft skjønner en dritt av! Jeg skal sitte med mitt eget private sugerør i statskassa for å realisere mine egne stupide kunstprosjekter jeg har fått penger av partifeller for å gjennomføre, mens folk flest sliter rævva av seg på jobben, og den "feilslåtte rød/grønne politkken flår den stakkers folkegruppen folk flest!" Jeg skal leve mitt liv på solsiden på bekostning av bestemor som ligger og dør på gangen på et gamlehjem som nesten faller i hodet på henne fordi vi er å frekke å kreve at 1% av statsbudsjettet skal gå til unyttig kultur som folk flest ikke bryr seg døyten om?

For det er jo det alle FrP'er mener og tror? At alle vi som ikke stemmer på partiet for "folk flest" er kommunister som bare tenker på oss selv, som ikke eier et snev av fedrelandsfølelse, som vil åpne landegrensene, ha fri flyt av alt det late kriminelle pakket som kommer til Norge for å voldta de unge døtrene til folk flest, er det ikke? Som mener at alle vi kulturfiffere mener at selv den dårligste kunstner skal sponses av lommeboka til folk flest? Jeg kunne holde på i evigheter med denne tiraden. Ja, jeg kunne fraskevet enhver PrP'er alt vett og all forstand. Påstått at det er de som er de virkelige egoistene som bare tenker på seg og sitt, som hyler opp om mafiaaktige bompengerordninger, hysterisk dyr mat, dyr sprit, og dyre filtersigaretter, at landet overtas av islam, at muslimene river den millioner av år gamle norske herrefolkkulturen i filler? Men jeg skal ikke det, for jeg hater å skjære alle over en kam, jeg kan ikke stigmatisere en hel gruppe bare fordi de sender de største dustene sine ut i krigen for å svare for seg.

Jeg kjenner opp til flere hyggelige FrP'ere, sogar politikere som engster seg for det ene og det andre. Som er gode mennesker, gode venner og som ikke skjærer alle over en kam. Jeg kjenner også mange AP'ere som skjærer alle over en kam, som stigmatiserer, som hater alt som ikke ligner på det de tror på selv, som tror at virkligheten er svart eller hvit. Mitt poeng er at jeg hater alt som smaker av sekterisme. Vi kan ikke drive med dette stort lenger. AP kan ikke det, og det bør ikke FrP heller. For FrP har stått avkledd alt for mange ganger de siste årene, og velgerne kjøper ikke løgner servert som sannheter lenger. All info ligger bare et tastetrykk unna, og løgner og talljuks og skjønnsminket politikk whatever blir avslørt før man vet ordet det.

Men at damene i FrP er veldig solbrune, har store blingbling øredobber kommer vi ikke bort fra, ei heller at FrP-gubbene har litt for shiny dresser og er litt småharry. I SV er vi endelig kvitt den lange tradisjonen at ungene blir født med sykkelhjelm på hodet og batikksparkebukser i design: "farverikt flertall" og lapper i rumpa. Det er da alltids noe.

Så hva er forskjellen på "folk flest" og "alle skal med"? Begge er jo fengende slagord. Men de er neppe dekkende. Det er frekt av FrP å betegne hele Norges befolkning som "folk flest", og det er like frekt av Ap å si at "alle skal med" når ikke alle får bli med.  Men vi lever i en tid av fiffige men feilsåtte slagord. En pizza kalles "folkets favoritt" og sjokoladeposene til Freia hyler "vern om dine favorittbiter!" selv om halve Norge skyr karbohydrater for tiden.

I dag skriver en FrP-politiker i Dagbladet at Oslo Kommune ser seg tvunget til å selge Oslo Nye Teater fordi Oslo taper 6 milliarder kroner på å være storby. Og så hekter han på et utsagn om innvandringsproblemer og rusmisbrukere, ogat utgiftene rundt de to gruppene er så store.  Det utsagnet er et typisk eksempel på at FrP ikke er partiet for folk flest, men at det er partiet for stigmatisering og enkel tankegang, eh og litt for store øredobber:) Men OL betalt av staten vil FrP ha i den svindyre tungtdrevne hovedstaden, men altså ikke teater og slik unyttig fjolleri. Og helt til slutt at "det finnes grenser for politikk" og at teater ikke sorterer under politikk. Men blande seg inn i hvem som representer oss i Eurovision Song Contest skal de. Men for all del, den glossy homoparaden handler vel ikke om popmusikk lenger? Kanskje mer om å vise "snikislamiseringens sanne ansikt" for resten av Europa? I hvertfall i hodet til FrP vil jeg tro...

FÅ DEG EN ORDENTLIG JOBB GUTT!

FÅ DEG EN ORDENTLIG JOBB GUTT!

Min far døde uten helt å forstå hva jeg jobber med. 

Bare en eneste gang fikk jeg en liten klapp på skulderen og noe som lignet på anerkjennelse. Det var da jeg spilte i NRK-serien "Offshore" der jeg var en "ordentlig" mann og jobbet på oljeplattform. At jeg aldri var ute på noen oljeplattform i Nordsjøen under innspilling fikk han neppe med seg, men i et ørlite øyeblikk av ømhet var jeg en sønn han kunne være stolt av. 

Helt fra jeg var seks syv år visste jeg at jeg skulle bli noe med teater. 

Jeg sto på toppen av en vedstabel og spilte luftgitar på et vedtre og sang Elvislåter til min fars store fortvilelse. "Hva skal det bli av den gutten?" skrek han, og min morfar sa: "Kan ikke ikke bare få lov til å synge?" Men akk nei, min far var en mann med steilt sinnelag og harde never. Fra jeg var liten prøvde han å banke vett og forstand inn i meg, helt til han til slutt måtte gi tapt. Jeg var femten år og hadde sett "Vildanden" med Riksteateret, og da Greger Werle sa ett eller annet om "trettende mann til bords" var kursen staket ut. Året etter rømte jeg til Oslo, fra bibelvers og fars terror. Jeg var frelst. Jeg var reddet. Først etter at han var død fikk jeg vite at han hadde tatt vare på de gamle VHS-opptakene av de episodene jeg var med i, at han satt og så dem om og om igjen mens tårene silte nedover ansiktet. Vel, jeg kan tilgi ham alt, men jeg glemmer aldri ordene han sa da jeg flyttet hjemmefra: "Få deg en skikkelig jobb gutt! Teater og den dritten der er noe du kan ha som hobby, hører du hva jeg sier??"

Nå har jeg forsørget meg godt på denne hobbyvirksomheten i førti år. Ok, det har vært noen kneiker, men veien har blitt til mens jeg har satt det ene beinet foran det andre og levd med en klokkeklar tro på at det blir bedre i morgen. Men jeg husker den gangen jeg gikk av toget ved Østbanen, seksten år gammel, at jeg skalv av ærefrykt der jeg stilte meg opp foran Nationaltheatret og snakket lavt til Henrik Ibsen som tronte høyt der oppe på sokkelen. "Hei, her er jeg!" hvisket jeg. Mesteren syntes helt uberørt. Men dog, det begynner å ligne på et liv, for å stjele noen ord fra Ole Paus. Jeg begynte som maskør, gikk videre via sangutdannelse ved Høgskolen i Agder, ble sanger, senere skuespiller, og ved førti års alder skrev jeg mitt første teaterstykke. Nå holder jeg på med mitt fjortende. Kjære pappa, jeg har fått meg en ordentlig jobb. Jeg tjener mer i året enn du noengang gjorde.

I disse dager raserer Oslo Bystyre det meste som er av kultur i hovedstaden. 

Kultur er unyttig. Ungdom, få dere en ordentlig jobb, er refrenget. Alt dette drømmeriet kan dere ha som hobby! Verden har stått stille på en måte. Selg Oslo Nye Teater! roper Carl Ivar Hagen, så kan vi bruke pengene til å skrive en feit OL-søknad. Men kultur, for noe sludder, det skal vi ha oss frabedt. Jeg tenker at pappa ville ha stilt seg bak Carl Ivar i dag, som så mange gjør. Selv unge mennesker gjør det. Les i kommentarfeltene i avisene, og du vil få sjokk over hvilke holdninger folk har til kultur. 

Men om jeg hadde fått meg en "ordentlig jobb?" Hva skulle jeg blitt? Banksjef? Økonom? IT-gubbe? Innerst inne vet jeg at jeg ikke kunne blitt noe annet enn det jeg ble. Og jeg føler med alle de unge i dag som møter samme motstand som jeg gjorde når de forteller hjemme at de vil søke til kunstfagene. Jeg gikk nettopp av et fly der jeg satt ved siden av en ung gutt som skulle til sommercamp. Han satt med øretelefoner og sang lavt rett ved skulderen min. Han hadde dette åpne blikket som mennesker med livet foran seg har. Han hadde en drøm i øynene. Jeg håper han finner den, hva den nå måtte være. "Gi en mann en pistol, og han robber en bank. Gi en mann en bank, og han vil robbe verden." leste jeg et sted nylig. Få seg en ordentlig jobb? Jeg tror mange foreldre tenker mer på penger og økonomisk trygghet enn på barnas ve og vel. At de skal satse på noe trygt å forutsigbart. At drømmer er så flyktige. Så farlige å forfølge. 

I voksen alder vet jeg at min far også bar på en drøm. 

Hele hans lange liv var et ubesvart anrop. Selv tok jeg meg den store frekkhet å velge en hobby, en drøm, den farlige usikkerheten som levevei. Det valget har gitt meg et lykkelig, dog til tider turbulent og slitsomt liv. Men kunsten, teateret, har gitt meg innsikt, som bare kultur kan. Den har også gitt meg evnen til å se sammenhenger, storheten til å tilgi. For en vond barndom gjør deg ikke automatisk til et offer, den åpner for store muligheter. Om du tør å ta fatt i dem.

Nei, kultur er ikke overfødig og unyttig. Kultur er selve limet i samfunnet. 

Den kan redde liv. Den har reddet mitt.

SE TORSKEN!

SE TORSKEN!

Om du trodde vi homoer bare er sånne som vrikker oss ned Karl Johan med nettingstrømper og strutsefjær under Gay Parade tar du skammelig feil. Nei, denne gamle hagga har styrt det gråsprengte fippskjegget mot fjæra og har kastet stingsilda i et luftig svev midtfjords. Mens regner høljer ned, og Vivienne Westwood får være den hun er, står vi her i "oljeuhyre" med en snus under leppa, kaffe på termos og venter på at torsken skal nappe. Og det gjør den. Torsk så lekker og fin biter på alt som er, småsei og annet danser i straumen, og måsen sørger for et soundtrack på høyde med Ultimafestivalen. Livet i nord, herlig herlig.

Og etterpå er det hjem til grytene. Lage de lekreste retter av fangsten.

Her er Henriksens fiskesuppe, en fri fantasisuppe, en blanding av Nord-Norge og den franske bouillabaise som finnes i tusen varianter. Here we go!

Det første du bør gjøre når du skal lage en god fiskesuppe er å sette en brøddeig, helst landbrød, eller noe med urter og snadder i. Så, mens deigen hever, begynner du på suppa. All småfisk befris for innmat og gjeller, deles i stykker og legges i en gryte sammen med hakket løk, urter og rekeskall (skall av annet sjømat om du skal bruke det) - så heller du på vann og lar dette småputre i 20 minutter, ikke mer, for da blir kraften litt limaktig, og det er ikke noe godt. Så siler du av kraften, tar vare på den, og lar den kokte småfisken gå ned på gulvnivå til husets katt om en slik finnes.

HENRIKSEN'S FISKESUPPE:

Svisj masse hakket sjalottløk og hvitløk, urter og rød chili i olivenolje. Når dette har blitt mykt, ikke brunet, heller du i to eller tre bokser knuste gode tomater og noen liter fiskekraft, alt etter hvor stor porsjon du skal lage. Så skal det grønnsaker i. Jeg bruker gulrøtter og fenikkel i tynne staver (julienne) og gjerne litt selleri, men ikke for mye. La dette koke svakt noen minutter. Ha i store fiskestykker av ulike slag uten skinn og bein, så til slutt legger du i pillede reker, blåskjell, andre skjell, krepsehaler, krabbeklør, whatever. Til sist krydrer du med salt, pepper, mer chili, hakket bladpersille, frisk timian og en god dash calvados (fransk eplebrennevin) La suppen koke seg sammen på veldig svak varme. Bak ut små brød og stek i ovnen. Lag litt aioli, og dekk bordet. Hvitvin og gode venner. Torskefar har gått til himmels sammen med alle gode smaker, og solen lyser et sted bak skyene slik den skal på en god norsk sommerkveld. Og ingenting er som en god og sterk fiskesuppe på en hustrig sommerkveld i nord. Og det meste er nord her i landet, som Rolf Jacobsen skrev.

Bon appetit, og god sommer.

Den blir det vi gjør den til vettu.

PIKEN PÅ BROEN

PIKEN PÅ BROEN

Et sårt desperat skrik flerrer stillheten. Vi står under en bro og fisker, til nå har dagen vært stille regn og småsei som vaker der ute i strømmen. Vi snur oss mot lyden, ser den unge piken som kommer løpende ut på den alt for høye broen. Hun er tildekket med et sjal som hodeplagg, hun skriker som et skadet dyr, roper det samme ordet om og om igjen på et språk hun ikke helt behersker. MAMMA! To menn i politiuniformer kommer løpende etter henne, tar tak i henne med makt, ber henne roe seg, men hun skriker og skriker, det samme vonde ordet til stemmen bare er hese hulk. Etter endeløse minutter blir det stille. Vi hører lyden av en bil som kjører vekk i tåken. Norge en dag i juli 2012.

Vi har delt ut fredsprisen til Aung San Suu Kyi, vi har gjennomlevd en rettsak, vi har dynket oss selv i roser. Noen av oss har lest mellom linjene på det som hendte, vi har stått stille foran speilet og betraktet oss selv. Hva kan jeg lære av dette? Hvorfor? Hvorfor? Etter 22.7 i fjor har jeg blitt mer bevisst ordenes  kraft, de små ordene som kan forandre alt. Gjøre godt, være et medmenneske. Men selv et attentat mot Norge har ikke gjort klimaet mildere i dette lykkelandet. Hatet flommer som aldri før på nettet. Og for det meste er det ME, MYSELF, I. 

Jeg kjenner ikke historien til piken på broen. Kanskje det ikke var det jeg tror? Kanskje det var noe helt annet? Men jeg reagerer på en helt annen måte etter at mitt eget land fikk et skudd for baugen. Jeg reagerer slik mange av mine venner i USA har gjort etter 9/11, med en større forståelse for at vi er del av en sammenheng, at vi ikke kan stenge verden ute, at den ikke blir bedre bare fordi vi fjerner alt det vi ikke liker fra egen dørstokk. At hat og paranoia ikke fører noensteds hen. 

Jeg leste en fin artikkel i en avis i går, jeg husker ikke hvilken. Den het: "De som går foran." Den handlet om folk som tør å ta de første skrittene, som tør å være upopulære, som flytter verden videre. Vi kan alle bli verdensflyttere, tenker jeg. Vi kan begynne i det små. Reise oss ved middagsbordet når noen ytrer en hatefull mening, når vi ser mennesker bli stigmatisert på grunn av religion, hudfarge eller seksuell legning. For hva betyr "Mer åpenhet, mer demokrati!" om vi ikke alle bidrar? Demokrati er ikke et statlig direktiv, det er en gi og ta-ordning der alle må yte sitt for å få noe tilbake. 

Piken på broen. De skrikene handlet om mer enn ønsket om en ny iPhone eller andre materielle ting våre barn stort sett hyler om, det var redselsskrik som man sjelden hører i "verdens beste land"- men i verdens beste land er vi så mette, rike og trøtte at vi ikke gidder å ta grusomhetene innover oss lenger. Men i dag sto jeg klar i vannkanten for å kaste meg ut for å redde et fortvilt lite menneske. 

Alle religioner, kunstarter og kulturer er grener fra ett og samme tre.

Og poder kan vokse på de rareste steder.
Og der menneskene bare vil dyrke én ting, svarer naturen med ugress.