FÅ DEG EN ORDENTLIG JOBB GUTT!

FÅ DEG EN ORDENTLIG JOBB GUTT!

Min far døde uten helt å forstå hva jeg jobber med. 

Bare en eneste gang fikk jeg en liten klapp på skulderen og noe som lignet på anerkjennelse. Det var da jeg spilte i NRK-serien "Offshore" der jeg var en "ordentlig" mann og jobbet på oljeplattform. At jeg aldri var ute på noen oljeplattform i Nordsjøen under innspilling fikk han neppe med seg, men i et ørlite øyeblikk av ømhet var jeg en sønn han kunne være stolt av. 

Helt fra jeg var seks syv år visste jeg at jeg skulle bli noe med teater. 

Jeg sto på toppen av en vedstabel og spilte luftgitar på et vedtre og sang Elvislåter til min fars store fortvilelse. "Hva skal det bli av den gutten?" skrek han, og min morfar sa: "Kan ikke ikke bare få lov til å synge?" Men akk nei, min far var en mann med steilt sinnelag og harde never. Fra jeg var liten prøvde han å banke vett og forstand inn i meg, helt til han til slutt måtte gi tapt. Jeg var femten år og hadde sett "Vildanden" med Riksteateret, og da Greger Werle sa ett eller annet om "trettende mann til bords" var kursen staket ut. Året etter rømte jeg til Oslo, fra bibelvers og fars terror. Jeg var frelst. Jeg var reddet. Først etter at han var død fikk jeg vite at han hadde tatt vare på de gamle VHS-opptakene av de episodene jeg var med i, at han satt og så dem om og om igjen mens tårene silte nedover ansiktet. Vel, jeg kan tilgi ham alt, men jeg glemmer aldri ordene han sa da jeg flyttet hjemmefra: "Få deg en skikkelig jobb gutt! Teater og den dritten der er noe du kan ha som hobby, hører du hva jeg sier??"

Nå har jeg forsørget meg godt på denne hobbyvirksomheten i førti år. Ok, det har vært noen kneiker, men veien har blitt til mens jeg har satt det ene beinet foran det andre og levd med en klokkeklar tro på at det blir bedre i morgen. Men jeg husker den gangen jeg gikk av toget ved Østbanen, seksten år gammel, at jeg skalv av ærefrykt der jeg stilte meg opp foran Nationaltheatret og snakket lavt til Henrik Ibsen som tronte høyt der oppe på sokkelen. "Hei, her er jeg!" hvisket jeg. Mesteren syntes helt uberørt. Men dog, det begynner å ligne på et liv, for å stjele noen ord fra Ole Paus. Jeg begynte som maskør, gikk videre via sangutdannelse ved Høgskolen i Agder, ble sanger, senere skuespiller, og ved førti års alder skrev jeg mitt første teaterstykke. Nå holder jeg på med mitt fjortende. Kjære pappa, jeg har fått meg en ordentlig jobb. Jeg tjener mer i året enn du noengang gjorde.

I disse dager raserer Oslo Bystyre det meste som er av kultur i hovedstaden. 

Kultur er unyttig. Ungdom, få dere en ordentlig jobb, er refrenget. Alt dette drømmeriet kan dere ha som hobby! Verden har stått stille på en måte. Selg Oslo Nye Teater! roper Carl Ivar Hagen, så kan vi bruke pengene til å skrive en feit OL-søknad. Men kultur, for noe sludder, det skal vi ha oss frabedt. Jeg tenker at pappa ville ha stilt seg bak Carl Ivar i dag, som så mange gjør. Selv unge mennesker gjør det. Les i kommentarfeltene i avisene, og du vil få sjokk over hvilke holdninger folk har til kultur. 

Men om jeg hadde fått meg en "ordentlig jobb?" Hva skulle jeg blitt? Banksjef? Økonom? IT-gubbe? Innerst inne vet jeg at jeg ikke kunne blitt noe annet enn det jeg ble. Og jeg føler med alle de unge i dag som møter samme motstand som jeg gjorde når de forteller hjemme at de vil søke til kunstfagene. Jeg gikk nettopp av et fly der jeg satt ved siden av en ung gutt som skulle til sommercamp. Han satt med øretelefoner og sang lavt rett ved skulderen min. Han hadde dette åpne blikket som mennesker med livet foran seg har. Han hadde en drøm i øynene. Jeg håper han finner den, hva den nå måtte være. "Gi en mann en pistol, og han robber en bank. Gi en mann en bank, og han vil robbe verden." leste jeg et sted nylig. Få seg en ordentlig jobb? Jeg tror mange foreldre tenker mer på penger og økonomisk trygghet enn på barnas ve og vel. At de skal satse på noe trygt å forutsigbart. At drømmer er så flyktige. Så farlige å forfølge. 

I voksen alder vet jeg at min far også bar på en drøm. 

Hele hans lange liv var et ubesvart anrop. Selv tok jeg meg den store frekkhet å velge en hobby, en drøm, den farlige usikkerheten som levevei. Det valget har gitt meg et lykkelig, dog til tider turbulent og slitsomt liv. Men kunsten, teateret, har gitt meg innsikt, som bare kultur kan. Den har også gitt meg evnen til å se sammenhenger, storheten til å tilgi. For en vond barndom gjør deg ikke automatisk til et offer, den åpner for store muligheter. Om du tør å ta fatt i dem.

Nei, kultur er ikke overfødig og unyttig. Kultur er selve limet i samfunnet. 

Den kan redde liv. Den har reddet mitt.