SMÅ BARN ER OGSÅ MENNESKER

SMÅ BARN ER OGSÅ MENNESKER

Jeg snakker aldri babyspråk til barn. Jeg tenker at de bare er mennesker med en litt mindre fysisk størrelse enn meg selv, at jeg skal ta dem på alvor, behandle dem som det de er, mennesker.Vi lever i et land der "barnas beste" er et mantra i mange fløyer. KrF vil f. eks ikke la homofile ha samme "rettigheter" rundt barn med "barnas beste" som forklaring, og hevder at barn har det best sammen med sine kjødelige foreldre, da helst en av hvert kjønn. Men la nå det ligge.

Jeg husker da jeg var gutt, jeg var livredd for at mamma skulle dø. Jeg gråt og ropte bare hun skulle til byen for å handle. Jeg trodde at hun kanskje aldri kom tilbake. Mamma var selve ankeret i mitt lille engstelige gutteliv. Jeg mener også å huske at jeg allerede da hadde et sterkt utviklet følelsesliv, at jeg hadde drømmer, angst og stor livssmerte, at jeg tenkte at når foreldrene mine døde var det ikke noe å leve for lenger. Og at om det skjedde skulle jeg gå å drukne meg eller, ja, jeg kan ikke huske alle detaljene for hvordan jeg hadde tenkt å ende livet mitt. Nå er jeg en voksen mann, fremdeles med den samme angsten, den samme redselen og smerten som da jeg var gutt, men som voksen lærer man seg kjørereglene som gjelder for mennesker som har levd en stund. Pappa er død, og mamma sitter på gamlehjem, men jeg kan fremdeles bli den lille gutten av og til, og den ubehagelige følelsen kan utløses av de rareste ting.

Som jeg sa, barn er små mennesker, kanskje ikke med de samme referansene og erfaringene som oss voksne, men de har følelser og redsler, for tap, forandring og usikkerhet. I disse dager er vi midt oppe i en vond debatt som handler om små uskyldige barns rett til å bli i det landet de er født i. Og det vrenger seg i magen når jeg tenker på at den norske regjeringen kanskje kommer til å kaste dem ut av landet om få dager. Det vil medføre at ca femti barn skal skilles fra foreldrene sine, og at mange fler familier med små barn vil bli kastet ut av landet. Godt er det å se at nesten hele det norske folk reiser seg i protest, at folk går sammen over partigrenser, at selv FrP mener at når det gjelder barn skal man være litt mer forsiktig. Men regjeringen er steil, og sier at "de ikke kan forholde seg til enkeltindivider" Ok, jeg trodde politikerne var til for individet, at "alle skulle med"? Men nå er det helt tydelig at dette ikke gjelder for alle, og nå er det altså små barn som faller mellom regelverkets byråkatiske stoler. I skrivende stund sies det på radioen at disse barna vil bli sendt ut ved tvang. 

Skjebnens ironi ville at Statistisk Sentralbyrå la fram tallene sine i går, tall som viser at i 2040 vil Oslo ha like mange innvandrere som etnisk norske, og Siv Jensen er "engstelig" for at dette vil medføre "store integreringsproblemer" - ja, det visste vi jo at hun ville si. Og med Tybring-Gjeddes uttalelse at "fremmede kulturer vil rive dette landet i filler" friskt i minne kommer jo disse tallene som manna fra himmelen for alle de som er redde for at den norske kulturen skal pulveriseres. I går var det en som skrev på Facebooksiden min: "La ungene få bli, steng så grensene, så slipper vi at det kommer folk til landet som vi får problemer med å bli kvitt!" Ja da, en enkel løsning, enkel og populistisk.

Men hva er det disse "fremmede" kan ødelegge av norsk kultur som vi ikke har ødelagt selv? For hva er norsk kultur? Hva er det å være nordmann? Ofte føler jeg at det nordmenn er reddest for å være bønder med nisselua godt tredd ned over øyne og ører selv om vi som folkeslag er etterkommere av bønder og fiskere. Men vi blir stadig mer kontinentale. Vi tar opp i oss alt av teknologi, klær, design, interiør og spisevaner som ikke er etnisk norske. Vi skulle jo i realiteten ha spist salt sild, tørka sauekjøtt osv, men her på berget går det på etnisk mat fra India, Japan, ja stort sett fra hele verden, og vi sitter som lydige sauer og kjøper hver minste lille duppeditt som salige eplegutt Steve Jobs befaler oss å kjøpe. Vi er så kontinentale at det norske ikke lenger er et hedersmerke. Det eneste en del av oss ikke kan forholde oss til er mennesker som kommer fra de stedene som produserer alt det vi konsumerer. Har jeg rett?

Da jeg var gutt var de fremmede, de fargede, bare eksotiske innslag i barnebøker, pynt på fruktposer og skokrembokser. Men jeg er ikke gutt lenger, og verden blir aldri mer slik den var. Get over it. Nå gjelder den noen hundre uskyldige barn, og hele Norge reiser seg for dem. Det er et livstegn, et sunt tegn på at noe positivt er i ferd med å skje med den norske folkesjela. Kanskje det endelig har tikket inn at barn er mennesker. Og at andres barn er like elsket og umistelige som våre egne.

Men som Knut Nærum sa det i Nytt på Nytt:

"Politikerne kan da ikke tillate at folk "føder" seg til oppholdstillatelse i Norge!"

Men han er komiker, og klovnen kan si alt det vi andre ikke tør.

Men dette vi står midt oppe i nå er altså ikke en komedie eller et realityshow, dette er virkeligheten for ganske mange barn. 

I dag bøyer jeg hodet i skam.