LA DE SMÅ BARN KOMME TIL NORGE OG HINDRE DEM IKKE?

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL NORGE, OG HINDRE DEM IKKE?

Verden er et stengt sted. Verden er et vanskelig sted. 

De fleste av oss er redde for alt som er fremmed, særlig mennesker. 

I "Den afrikanske farm" er det en tekstbit jeg ikke glemmer. Karen Blixen elsket peoner, og gjorde iherdige forsøk på å få dem til å vokse i Afrika. Hun hentet med seg knoller fra Danmark, plantet dem, plantene spirte, og gikk i knopp, men rett før blomsten skulle springe ut falt den av, planten visnet og knollene tørket inn. Peoner vil rett og slett ikke vokse i Afrika. Ferdig med det. 

Men Blixen selv ville være i Afrika, hun fant sin drøm der, selve livet, alt falt på plass på det kontinentet. Men hun fikk ikke leve der. Hun dro tilbake til et liv med te klokken ett og tantenes brokadeknitter og småbyens sladder, til et lavpannet kulturliv og for henne et kjedelig landskap. Ja ja.

Verden er et stengt sted. Verden er et vanskelig sted. For noen, de fleste.

 De fleste mennesker vil bo der de hører til. Andre vil flytte på seg.

Selv har jeg et liv fylt av lengsel, er drevet av utferdstrang mot steder jeg ikke har vært.

Mitt livsmotto er rett og slett: "I haven't been everywhere, but it's on my list!"

Ja, tamme fugler lengter, ville fugler flyr. Jeg er kanskje en vill fugl. Kan ikke sitte for lenge på den samme kvisten uten at jeg begynner å lure på hva som skjer i treet der borte, jeg letter og flyr videre, dit. Men alt i mitt liv er luksusproblemer og ønsker. Jeg har et priviligert liv, en karriere, jeg burde være mer enn fornøyd med alt det gode som kommer i min vei. Men akk, jeg er et menneske drevet av uro. Og jeg er så heldig at jeg kan følge mine impulser. Jeg er ikke stanset av et regelverk som sier at jeg ikke kan dra hit eller dit. Jeg har et pass som gir meg tilgang til stort sett hele verden. Jeg er født i et land av "melk og honning" (olje) Jeg kan reise ut når jeg vil, og komme tilbake når det passer meg. Jeg sutrer litt på dårlige dager, og kan for noen øyeblikk falle i "stakkars meg-gropa" men det går over ganske raskt. 

Min hellige overbevisning er at om man lever i "verdens beste land" så er ikke det bare goder, det er også plikter. Men vi vet alle at med velstand følger også overflatiskhet. Vi blir fort "what's in it for me?" Og når trykket fra fremmede merkes i Lykkeland, er det lett å bli små og gjerrige. Vi "må tenke på oss selv først" er vårt evangleium, og "det er helt naturlig" sier mange.  Ja, det er sikkert helt naturlig, for noen. For alt for mange.

Jeg tenker selvfølgelig på de 450 ungene som skal rives vekk fra sitt "trygge" liv i Norge.

Hva gjør det Norge om disse barna får bli? Skader det deg? Skader det meg? Ja, jeg vet hva regelverket sier! Ja, jeg vet at du er redd for at det skal komme en flom av folk som "føder" seg til opphold i Norge. Og ja, jeg at at mange av dere mener "at vi kan ikke la oss styre av følelser" - at vi MÅ følge regelverket. Men er ikke det å "først og fremt bry seg om seg og sitt" også å la seg styre av følelser? Er ikke det å si "nei, jeg har nok med meg og mine, dem jeg elsker og ikke kan leve for uten" også netteopp å la følelsene bestemme våre valg? Poenget er jo at disse menneskene ER her, og det er VI som har sluppet dem inn. Og da er det vel heller det at det er alt for "lett" å slippe inn i Norge det evt må gjøres noe med? 

Ok, Karen Blixen's peoner ville ikke vokse i Afrika, men disse barna har vokst seg større og større her i landet. De har satt lange solide røtter, noen av dem har slått ut i full blomst, blitt tenåringer, gått på skole, fått venner og nettverk. Vil de slå rot i fremmed jord? Vil de kunne slå ut som voksne mennesker i et land de ikke kjenner? Eller vil røttene ikke kunne feste seg, og de vil visne ned å dø? 

Jeg sitter her i New York en tidlig morgentime og skriver dette, og jeg kjenner tårene drype over tastene. Jeg er så opprørt over dette. At den norske stat tar sjangsen på dette, at de lukker øynene, ikke kan "forholde seg til enkeltindivider" ikke kan "la seg styre av følelser" Og hvilke signaler sender dette til folk, til velgerne? Ikke la dere styre av følelser? Ikke bry dere om enkeltindivider?

Jeg mener å huske at jeg fikk en rose i hånden på Karl Johan, og over hodet på hun som ga meg den hang det en diger plakat der det sto: "ALLE SKAL MED!" 

I dag vet jeg at det bare var valgflesk. En floskel.

På Facebook var det en som skrev i forrige uke:

"Ja, la de små barn komme til Norge, og hindre dem ikke, for Norges velsferdssgoder skal være deres, og la dem stikke hele neven ned i statskassa, for hele Norge skal være deres!" 

(ooops jeg kommer sikkert til å fornærme noen) sluttet han med, og et fjollete smiletegn..

I Norge krever vi alle retten til å bli sett som mennesker, krever å bli behandlet som enkeltindivider.

Det gjelder for oss. Ikke for andre. Jeg er rystet.

Verden er et stengt sted. Et vanskelig sted.