ER JEG GAMMEL NÅ DA LIKSOM???

ER JEG GAMMEL NÅ DA LIKSOM???

Det er søndag, jeg sitter og blar i gamle album, jeg skjønner at tid har gått.

Etter at jeg bikket femti har jeg begynt å le litt av folk som har angst for å fylle tretti. Unge folk som sier: Gud bedre, nå må noe skje, jeg er tretti og begynner å få dårlig tid. Ja vel?

Før i tida, den gangen jeg var ung, kunne jeg ikke telle så langt som til femti. 

Den gangen tretti og førti var noen tall langt der framme i dimman et sted, noe jeg ikke behøvde å forholde meg til fordi alt var så lenge til, og livet skulle vare evig. Nå har jeg bikka femti og vel så det, og jeg er fremdeles den samme gutten, vel, gutt haha, jeg sitter ikke i veikanten og lukter på blomster, men jeg føler meg ikke så veldig annerledes en den gangen for lenge siden. Ok, livet er ikke bare party party lenger, det er hardt arbeid, for etter en stund klikker det inn en erkjennelse om at skal du et bestemt sted må du jobbe for det. Før tenkte jeg: Å, bare jeg får det eller det, så skal jeg bli så jævlig glad!!! Nå, opplever jeg ting jeg ikke våget å drømme om, men glad? Nei. Gleden ligger litt andre steder. Det er slik jeg kjenner alderen. For gleden kan aldri kobles til karriere eller oppnådd suksess. Det å komme i avisa eller på tv kan du ikke bruke til noe som helst, mens det at det fine livet tikker sakte og vakkert, at din kjære møter deg med myke øyne når du kommer hjem etter en lang strevsom dag. Det er der gleden ligger for tiden. Og det å reise rundt i verden, se og oppleve nye steder. Joy! 

Jeg tror vi mennesker lever flere liv. Eller at livet går i stadier. 

Jeg tror også på blindspor. På at vi kan gå oss vill i drømmer og ambisjoner. Vi tror vi vil noe, men livet vil noe annet. Eller, jeg tror vel egentlig ikke på skjebne. Jeg tror på å reise kjerringa, gå ut å ta tak i hele greia, forandre ting, og dra seg selv opp etter nakkehårene, gå videre.  Og jeg har veldig lav terskel for folk som klager og sutrer, sånne energi-suckers som suger krafta ut av deg, som er misfornøyde over hva livet har gitt dem. Og når jeg ikke sier "stakkars deg" men heller "lett på rævva!" det er ikke for sent, blir de sure, for det er jo ikke det folk vil høre. Apropos alder, jeg hadde et eureka da det gikk opp for meg at feilen nødvendigvis ikke ligger hos alle andre, at det ikke er "samfunnets skyld" - at det er bare jeg selv som kan forandre mitt liv. Så ja, det er et pluss som alder gir, at man kommer til erkjennesle om det:-) Samt at det også tikker inn at det å være "verdens midtpunkt" i eget hode heller ikke er et godt utgangspunkt for å komme seg videre dit man har tenkt. Livet er gi og ta, mest gi...

Forleden var det en eldre kollega som sa litt syrlig:

Du gir deg visst aldri du? Nei, sa jeg, jeg gjør ikke det. Hue i betongen og hæla i taket!

Ja, feel free, sa han og dro opp gylfen ved pisserenna under en premierefest.

Ok, jeg er ikke gammel i eget hode, selv om enkelte unge blir forskrekket bare fordi jeg kan håndtere en iPhone, at jeg er på Twitter, Facebook, at jeg kan data og ikke skriver på en IBM med kulehode og rettetast, eller i verste fall fjærpenn. (Det er forresten min generasjon som har funnet opp alle de dibbeduttene dere er så avhengige av motherfuckers!) Jeg skylder meg selv å følge med, for det er vel ikke bare damer og menn under 25 som fortjener "å leve i tiden"? Leve i tiden gjør man jo så lenge man lever? Men for all del, selvfølgelig tikker det også inn en trist tanke om at man ikke verdsatte det å være ung. At jeg ikke forsto hvor ung, tynn og vakker jeg var. Men når jeg tenker etter kan jeg ikke huske at jeg var glad når jeg var ung. Jeg ville bare videre, jeg ville til ett eller annet sted enn der jeg var. 

Nå sitter jeg her og forstår at det stedet jeg ville er her jeg er nå. Og jeg kjenner en stor glede ved å være kommet fram. Jeg lengter fremdeles videre, men nå vet jeg hvor jeg skal. Jeg drømmer ikke så mye lenger. Jeg pakker en koffert og reiser. I morgen tidlig er det til New York. Og livet smiler. Eller for å si det på en annen måte, livet smile-rynker. Men øynene er fremdeles årvåkne, på stilker, klar for nye eventyr. Og ørene har ikke falt av, det er mange sanger som skal lyttes til, ord som skal smyge seg inn i øregangene. På godt og vondt. Jess, baby, ha en fin søndag. Kaffe? Ja.