ER JEG EN RASIST?

ER JEG EN RASIST?

Hva er egentlig en rasist? Og er jeg en rasist?

Ofte, i opphetede debatter skriver folk "Jeg er ikke rasist altså, men dette..." 

Nei, nesten ingen vil være rasister, og nesten alle blir rasende om de blir beskyldt for å være det.

Jeg har skrevet om "vekten av ord" mange ganger, og om man innleder en kommentar med "Jeg er ikke rasist, men..." så er man vel ikke helt sikker på om isen for det man vil si eller mene bærer. Og når det gjelder kritikk er vi nordmenn et svært høflig folk. Vi ynder å bruke hjerter og smiletegn, og når vi skal vi være krasse begynner vi ofte med "..ikke for å være surmaget" eller "...ikke for å fornærme noen" for liksom å ta brodden av det vi skal si. Og ja, det er vanskelig å gå mot røkla og hevde sin mening når alle går av skaftet og gråter sine modige tårer, jeg vet. Og ingen er så vage i valg av ord som politikere.

Som Bjørneboe skrev: Det kan bli dyrt å stå alene.

Selv mener jeg at alle mine handlinger bygger på en dyp respekt for alle mennesker.

Men er det slik? Jeg vil gjerne tenke litt høyt sammen med deg om dette.

Jeg er en del av den såkalte kulturfiffen eller éliten som mange ynder å kalle oss. Vi har våre fordommer, våre begrensninger for hva som er comme il faut å mene, like, gjøre og si. Vi har vår smak som vi forfekter, vi liker å tro at vi er de som sitter på fasiten for de fleste av verdens problemer. Vi sitter ved bordet og nikker skjønt enige til hverandre om det meste, hever våre dyre dråper over damask mens de fagre drømmene ble borte et sted på veien. Ja, jeg kan forstå at vi kan virke irriterende på mange.

Jeg kjenner ingen rasister, og jeg avviser hvert minste drypp av besk gift med den største forakt. Og jeg har svært lav takhøyde for at folk skal få mene noe negativt om f eks innvanrding og asylsøkere. Så, bare for å oppklare en del ting rundt dette. Here we go. 

Nei, jeg tror ikke at ALLE som kommer hit behøver beskyttelse, nei, jeg tror ikke at de som misbruker den norske velferden ikke finnes, nei, jeg tror ikke at alle innvandrere og asylsøkere har rent mel i posen. Problemet, slik jeg ser det, er at hele grupper stigmatiseres, at de mistenkeliggjøres, at når det faller stadige drypp fra folk som hele tiden hevder at "de ikke er rasister, men at de må få lov å si dette eller hint i ytringsfrighetens navn" skaper iskalde fronter i debattene, og at det dermed blir legitimt å snakke med negative fortegn om asylsøkere i absolutt alle sammenhenger. Jeg begynte dette avsnittet med å si at jeg ikke kjenner noen rasister, og det er selvfølgelig helt feil. I de selskapene jeg vanker i faller det stadig replikker som har sterke anstrøk av rasisme. "Jeg gir ikke til tiggere der pengene blir brukt til å finnansiere menneskehandel etc" - da ofte med en skråsikkerhet som om man vet at dette stemmer i alle tilfeller, at all nød som kommer til landet er plantet her av kriminelle bakmenn og kvinner.

Jeg kan også føle en dyp forakt for kristne mennesker, disse som legger livet sitt i hendene på en Gud de aldri har sett, men hele mitt reisverk av forakt og mistenksomhet faller sammen når en biskop taler for menneskeverd og empati på direktesendt fjernsyn. Og jeg forstår at jeg har gått i fella og stigmatiersert alle kristne mennesker. Og det tar jeg selvkritikk for. Jeg tar også selvkritikk på at jeg ofte gjør narr av andres smak, at jeg kan le av andres lesevalg, livsvalg og politiske ståsteder. Det tyder på at jeg ikke alltid forstår hva et demokrati er, at det skal være rom for å mene, tro, like og føle det man selv vil. 

Men når det gjelder ytringsfrihet. Det er også noe som heter ytringsansvar. Ytringsfrihet er ikke det samme som at det er lov å trykke ut av seg hva det skal være. Og friheten i et demokrati betyr også at man må evne å sette seg selv i en sammenheng. At man skal kjenne vekten av ord.Så når jeg av og til fyrer av en bredside på Facebook eller Twitter er det fordi jeg ofte reagerer på hardheten og råheten i noen uttalelser. Det er bare det.

For noen dager siden slettet et nært familiemedlem meg som "venn" fordi jeg er "en politisk korrekt" mann som "lever i en drømmeverden" - ok, det må man tåle. Mitt engasjement handler ikke om at alle skal eller bør være enige med meg. Det er helt ok å ikke være enige om alt. Men jeg lever tilfeldigvis etter, eller streber etter at "alle mennesker er like mye verdt" selv om jeg ikke alltid får det til. Ingen er perfekt. Det jeg mener, det mener jeg, men jeg unnskylder meg aldri med ord som "Jeg er ikke rasist altså" foran eller bak det jeg skriver. Og jeg tar meg også den frihet å si "Fuck off" til folk som tramper over grensene mine, og at de gjør det samme med meg.

Men er jeg en rasist? Kanskje på noen områder.

Og man vil vel ikke være helt tannløs heller?

Selvfølgelig kan det være at ikke alle de 449 barna trenger å få bli i Norge. 

Og ja, jeg forstår at det ikke er lett å være Grethe Faremo i disse dager. 

Og det er lov å stille kritiske spørsmål i alle retninger.

Men bare en time etter at det smalt i Regjeringskvartalet skrev en fan på FB-siden til en FrP-topp:

"Yes! Vi får håpe at det er kommunisten Stoltenberg som er drept!"

Den replikken burde få de fleste av oss til å kjenne på vekten av ord?