KJENDIS.COM

KJENDIS.COM

Jeg er ofte på premierer, men jeg sniker meg forbi den røde løperen, smetter inn bak ryggen til fotografene fra Se&Hør whatever. Ikke fordi jeg er så jævla kjent, jeg synes bare hele greia er litt kleint.

Hva er å være kjent? Kjendis? Selv er jeg akkurat passe kjent. Jeg vil at de som bør kjenne meg gjør det. Og resten av røkla, vel, etter nisse-eskapadene på TV Norge merker jeg jo at folk ser en ekstra gang på meg, men det er ikke verre enn at det er til å leve med. 

Ok, jeg har vært mer kjent enn jeg er nå, i kortere perioder, og jeg hatet det. Når folk hopper på deg på trikken, griper deg i armen og roper: "I går var du fæl på tv'n!" En slik berømmelse får meg til å få fullstendig panikk, selv om jeg blir glad for at folk har kjøpt det jeg har gjort, blitt provosert eller opprørt. Så får det heller være at enkelte ikke forstår at det ikke er meg privat, men skuespilleren som spilte en "fæl" rolle.

Men kjendis? Disse nye kjendisene, som blir berømte for å ha laget en pizzareklame eller hva det nå er alt sammen, som får tilbud om å lage veskedesign eller parfymer bare fordi de har latt som om de var bønder på en gård i et fjordhøl et sted i Nord-Norge! Yakk! Disse damene med hairextention og musekorte kjoler som sier at "Gud jeg fyller visst 30 i år, men livet har aldri vært så deilig som nå når jeg lever i nuet og takker for hver dag!" Eller disse fotballmødrene som skriver bok rett etter at de er utskrevet fra sykehuset etter et mentalt sammenbrudd og sitter og lar demningen gå i skrekksofaen til Dorthe Skappel, oh my. Det er disse menneskene som er Kjendis-Norge, mens andre hardt arbeidende kunstnere sliter med å få pressen til å komme på sine åpninger, premierer whatever. 

Selvfølgelige har du stayerne, disse som har vært kjente i mange tiår, som helt rolig spaserer opp den røde løperen, disse som har karrierer som ruller som langsomme tog forover. Som vet at liv og jobb er en berg og dalbane, som går opp og ned. Som ikke gidder å la seg intervjue om ditt eller datt, som ikke inviterer sladrebladene  hjem til seg, som bare smiler pent og tar det hele med en liten latter, som vet at berømmelse bare en er bieffekt av det å jobbe med det de gjør. 

I går var Dorthe Skappel ganske progressiv og gikk utenfor paljettsegmentet og intervjuet en krigsreporter. Men hva fikk vi? Ikke akkurat dyptgående journalistikk. Og ellers var alt ved det gamle i Dorthes soffa. "Livet smiler" eller "Den vanskelige tiden er over" Jabb jabb jabb. Hjernedødt sludder.

Jeg har selv vært hos henne da jeg ga ut en plate med Tom Waits på norsk, ja da, fanden hjelper sine, og man tuter med de silikon-ulvene som er ute....

I sin tid ville Se&Hør snakke med meg i forbindelse med en premiere, men jeg sa at det ville jeg ikke. Og da bildene kom i bladet var jeg blitt til "Den lite profilerte skuespilleren sammen med...!" 

Jeg har skrevet 13 teaterstykker, spilt ca femti teatrerroller, men i vinter tok jeg på meg nisseskjegg og var morsom sammen med Eckbo og gutta, og plutselig er jeg en å regne med. Jeg har en stor rolle i en film som kommer til høsten, og jadda, nå går det bra for gamle Henriksen, sier folk. For i Norge, om du ikke er på tv, så er du mer enn død, så av og til må man plassere seg selv på flatskjermen for ikke å falle helt av lasset. Verre er det ikke. Men noen parfyme kommer det ikke fra meg.

Jeg kan godt være kjent, men da vil jeg være det for å ha gjort noe som er bra.

Men når det er sagt, å bli kjendis i Norge tar deg 5 minutter om det er det du går for.

Du behøver ikke en gang ha noe å komme med. Det holder lenge å være pen, og ung.

Det vanligste spørsmålet jeg får i selskapslivet er;

"Kjenner du hun flinke skuespilleren, hun derre Jenny Skavlan!"

Oh, fuck off..!

Mari Maurstad f.eks er en seriøs stayer. Jeg glemmer aldri at hun en gang sa med stor selvironi: 

"Det kommer til å bli samleverdi på de Se&Hør'ene jeg ikke har vært i!"

Selv har jeg tatt vare på den håndfullen jeg har vært i. 

Litt selvopptatt må det da være lov å være:)

Selv for en lite profilert C-kjendis, ha ha ha...