ÅPNE HENDER?

ÅPNE HENDER?

Hva er det med oss? Hva er det med meg? Med deg?

Når jeg av og til kritiserer nordmenn, meg selv inkludert, for å sutre over bagateller svarer de fleste: "Det at jeg først og fremst tenker på meg selv betyr vel for faen ikke at jeg ikke tenker på andre, at jeg ikke evner  å se all elendigheten i verden!" Og når jeg skriver at vi har det veldig godt her i landet, sier de fleste: "Jadda, men det er mange som har det fælt, som har det helt rævva, vi må ordne opp her før vi kan hjelpe andre!" Og når jeg tar meg den frihet å direkte kritisere selveste fedrelandet mitt skriver noen:

"Ja men, så flytt da for faen, om alt er så jævlig her!" 

Selv i mine egne kretser, over en fin middag med vin, er det helt comme il faut å si:

"Jeg gir ikke til disse rumenske tiggerne, vi vet jo alle at det står kriminelle bander bak!"Og når jeg sier: "Det er vel ikke sikkert, i alle tilfeller? Vi har da råd til å tape en femtilapp?" Og da er det straks en som repliserer at det ikke er pengene det dreier seg om, men prinsippet. Ok, prinsippet.

En tigger på gata minner oss på noe vi ikke vil huske. Det kan være en bestemor, en bestefar, et menneske vi sviktet, som vi ikke strakk ut en hånd til når vi skulle ha gjort det. Et menneske med en utstrakt hånd over et pappkrus på fortauet er et element som forstyrrer bildet i utkanten av synsfeltet vårt. Vi vil ikke ta det innover oss der vi er på vei for å snuse litt på det siste fra  Prada og Dolce&Gabbana. Så vi leter etter grunner til å forklare hvorfor de sitter der, grunner som flytter skylden vekk fra oss selv og vårt eget forbruk. For vi vet jo innerst inne at for at noen kan være rike, så må andre være fattige? Og vi føler alle at det klør et sted bak på ryggen som vi ikke når fram til fordi armene er for korte.Noen politikere har sågar luftet tanken om at det skal være straffbart å gi til tiggere. 

Jeg tenker på Rosa Parks som satte seg på en buss rett under skiltet med påskrifen: WHITES ONLY! Nå har noen vært så frekke å sette seg på våre fortau av velstand og likegyldighet. Og "Piken med svovelstikkene" har kommet så nær oss at hun ikke lenger er en trist figur i et eventyr. 

Av og til når jeg går i gatene i store byer, i Paris og New York tenker jeg; hvordan hadde det vært å tilbringe en uke her uten penger, sove i et portrom, lete etter mat i søppelkasser, sitte på iskald brostein, strekke ut hånden mot fremmede, kjenne stoltheten renne vekk sammen med kloakken i rennesteinen? Jeg makter ikke å tenke på det mange sekundene av gangen. Men i det siste året har jeg handlet færre og færre unyttige ting, latt den gamle iPhonen skrangle seg gjennom de siste krampene, latt laptopen leve lenger enn det den er laget for, tatt meg sammen og gravd fram mat fra nederst i fryseren. Men mest av alt skammer jeg meg for at jeg er så heldig, så priviligert, har trukket vinnerloddet det er å bli født i "verdens beste land" der folk river av seg håret for den minste ting. Jeg har tatt meg kraftig sammen, rett og slett. Og jeg får pepper for det! Helt ok.

Nå savner jeg politikere som sier: Ta dere sammen for faen! Men jeg tror aldri slike politikere vil komme. Det er farlig å mene noe i dette landet, farlig i verden stort sett, det kunne koste noe, velgere eller popularitet. Hadde jeg vært statsminister ville jeg pepra folket på nyttarsaften så kalkun og cava skvatt veggimellom, kjefta så sushi og whatever hadde sklidd av duken! Men jeg er ikke statsminister og kommer aldri til å bli det.Jeg er en kulturell løsrarbeider som takket være meg selv vet hva jeg skal gjøre i de neste to årene. Og jeg får ofte dører smelt midt i ansiktet, det er flere "nei" enn "ja" i mitt liv, men jeg klager ikke, jeg stanger hodet i betongen og går videre. Jepp! Og jeg gir til de som trenger det, og om det går til mafia, skurker, whatever, det gir jeg blanke i.Den kjolen du tar på deg er lagd av en ung jente som fikk to kroner timen for at du skal ta deg godt ut i selskapslivet. Fanden hjelper sine. Og fanden er overalt. Han er bare så jævla synlig forkledd som tigger på et fortau litt for nær oss. Let love in.

Ja, jeg vet hva som sies ombord på et fly:
"Ta på egen surstoffmaske før du hjelper andre!" Men det forhindrer ikke at den luftseilasen vi for øyeblikket er med på kan gå til helvete før vi aner det.