DET STÅR EN MULLAH UTI GARDEN...

DET STÅR EN MULLAH UTI GARDEN...

Demokratiet gjelder for alle. Det gjør også ytringsfriheten.

Demokratiets kjøreregler er en annen ting. Det er også ytringsansvaret.

Det står en mullah uti garden, mor lilla BÆ BÆ!!!!

Vi blir opprørte når noen tråkker innover og over våre grenser, de geografiske og de personlige. Vi hevder vår rett til å være nordmenn med egen kultur. Vi er kristne når det passer oss, og barbarer når det lønner seg, og blir nyttige idioter for den gode sak. Den gode sak styres ofte av pressen, og manuset deles ut hver uke. Dette, og kun dette, skal vi snakke om og diskutere i de neste dagene. Og hele tiden står de politiske kommentatorene på tv og forteller oss hva som har skjedd og kommer til å skje. Hvem som bør gå av. Hvem som bør legge seg flat. Hva som er viktig, og hva som er VELDIG viktig! Det krever sin kvinne eller mann å mene noe annet. Og det kan bli dyrt å stå alene.

Mantraet er, i Norge som i de fleste andre land, at "folk får følge lover og skikker" i det landet de kommer til. Ja, så langt er vi enige. Og "de får respektere norsk kultur!" Ja da, helt enig i det også. (Selv om de som forfekter norsk kultur hardets ikke alltid er sikre på hva de mener med det)

Men så er det dette med demokratiet. Hva er et demokrati? 

Et demokrati er, slik jeg tolker det, et sted der alle kan leve sine liv som de vil, mene og tro det de vil, elske den de vil osv. Men et demokrati er også en  toveisordning. Vi har plikter som f.eks å respektere andre som ikke er som oss selv. Og når noen kommer med en ytring vi ikke liker, er det nødvendigvis ikke i demokratiets gode ånd og komme med et motsvar som er hakket vassere enn utsagnet vi i utgangspunktet ble provosert av. I Krehkarsaken har jeg lest noen kommentarer som får det til å velte seg i magen. "Send han ut, jeg gir faen i om han blir drept!" "Slipp ham ned over Afghanistan, la ham dø!" 

Ja, jeg skjønner at folk blir provosert av at vi har fått en mullah til besvær, at folk blir redde, at det koker over både her og der. Men man kan altså ikke flagge for demokrati med den ene hånden og knytte den andre for diktaturets grusomme mekanismer. Og det virker som om folk tror verden blir et bedre sted bare om vi kaster alt vi ikke liker ut av eget land. Vi lever i en verden som stadig blir mer globalisert, og hva er det egentlig folk vil? Sette et gjerde rundt Norge og kalle landet for et reservat? Ingen slipper inn, ingen slipper ut? Det er jo slik de gale despotene holder på!

Selvfølgelig må vi ha lover og regler. 

Selvfølgelig skal ikke alle som vil få fritt leide til dette landet. Men det er noe med tonen i debatten, alt hatet, alle de grusomme ytringene. Er vi så redde at vi må bruke så store ord? Er vi så små at vi må hate så mye? Einstein sa: "Verden blir ikke ødelagt av folk som gjør onde ting, men av folk som sitter og ser på uten å gjøre noe mens det skjer" 

Og jeg kunne sagt, husk vekten av ord.

Men det har jeg sagt før.

CONCRETE JUNGLE THAT DREAMS ARE MADE OF...

CONCRETE JUNGLE THAT DREAMS ARE MADE OF...

New York City er ikke en by som slår ut med armene og roper: Velkommen!

Den stiger opp av vannet som en Lofotvegg med fulle lys der du kjører innover, glitrer som et smykke der alle steinene ikke er ekte diamanter. New York er en gammel hore som har sett det meste, som står med åpne øyne på et trekkfullt gatehjørne, litt matt i lakken og ser på deg, vurderer denne fremmede mannen i den gamle frakken som hutrer seg oppover 6th Avenue. What's in it for me? tenker New York. Ja, byen er et gammelt ludder som aldri sover, aldri går av nattevakt. Den har noe for alle, noe for den særeste smak. So, dive in, the water is cold! Be nice, and I will love you back motherfucker! Jeg elsker New York! Og jeg kan hate den, minst en gang hver dag når jeg er her.

Jeg sitter ved vinduet mitt på West 11th Street og skriver dette. Det er tidlig morgen, byen rister av seg natten. Jeg hører suset fra trafikken ute på 5th Avenue. Fuglene kvitrer, magnoliaen henger tung som på en overparfymert dame før hun skal møte sin elsker som kanskje aldri kommer til å dukke opp. New York er lengsel, muligheter og håp. Her er alt mulig. Jeg er aldri så full av håp som når jeg er her. Men jeg tror ikke jeg kunne ha bodd her. Det ville blitt for slitsomt i lengden. Denne byen er som en konsert med bare ekstranummer. Et potpurri av hitlåter. Komprimert genialitet, og glossy meningsløshet. Støy. En heksegryta av millioner av mennesker som vil så alt for mye hele tiden. Det skaper dynamikk, spisse albuer og kødannelse. Mange om beinet, og det er ikke alltid den beste som slipper inn. Men for all del, ta en bit av kaken, den er søt og inspirerende, kraftkost du kan leve lenge på. I morgen reiser jeg hjem.

Hva jeg har gjort i disse dagene? Jeg har gått. Jeg elsker å gå. Og ingen steder er det hyggeligere å gå enn i New York. Jeg må tilstå at jeg har vært her mange ganger, men aldri satt min fot nede på Subwayen. Jeg går, jeg går, og jeg går. Og når jeg ikke orker å gå lenger hopper jeg inn i en taxi. Og jeg ser teater. Jeg hadde en date i forrige uke med Philip Seymour Hoffman som spiller i "Death of a Salesman" på Broadway, men da jeg fikk setet mitt som var høyt oppe under lampekuppelen måtte jeg rett og slett kaste inn håndklet å gå, jeg lider av akutt høydeskrekk, og er ikke i stand til å henge ytterst på øverste balkong. Well, better luck next time med bestillingen av billetter:-( Men jeg fikk sett "Queen of the desert" med ørkendronninger i toppform, noen filmer på IFC (Independent Film Center) så jeg er mer enn fornøyd. Nå er det bare noen møter, så reiser denne gamle hagga hjem til gamlelandet for å å pakke om for påskeferie med sin kjære på Skagen i herlige Danmark. 

Men New York? Jeg sitter her og prøver å finne ut hvorfor jeg er så glad i denne byen, hvorfor jeg har "sviktet" Paris til fordel for denne jungelen av betong. Selvfølgelig språket her som jeg behersker bedre enn fransk. Og menneskene. Franskmenn er litt stivere, men mer sofistikerte. Amerikanere er jo alt mulig, fra de mest finstilte tenkerne til de mest tacky. Jeg tror jeg elsker New York fordi jeg føler meg sett her. Hjemme i Norge er man ofte bare et stykke løs luft, noen kilo kjøtt med tekstiler som beveger seg på fortauet, mens her ser folk deg rett i øynene, fremmede smiler, det er så lett å komme i prat med fremmede. Dørene er ganske åpne, og det er høyt under taktet. 

I går satt jeg i en taxi fra Queens og pratet med en tibetansk sjåfør på vei innover mot Manhattan. Han var en hyggelig fyr. Og da vi fikk øye på The Manhattan Skyline med fulle lys sa han: This is magic! True magic! Ok, jeg har sett det mange ganger, men jeg kjente håret på armene reise seg, at blodet bruste i årene. At jeg fikk den samme følelsen som når du ser Lofotveggen komme opp av havet. Og jeg kjente en enorm følelse av lykke. Og den sank inn i meg at verden er et vakkert sted. 

Charles Bukowski sier det helt presist:

Your life is your life. Know it while you have it.

There may not be much light, but it beats the darkness.

Men i natt var alle lysene tent. Og jeg følte meg hjemme i verden.

Det er ikke så ofte. Men det skjedde i natt.

THINK PINK?

THINK PINK?

"Min datter nekter å gå i annet enn rosa" hører jeg av og til noen si.

Rommet, bøkene, vesken, klærne, alt skal være rosa, hos piker, i en periode.

Vel, blir piker født rosa? Gutter lyseblå? 

Jeg gikk gjennom SoHo i New York i går kveld og fikk en synkende tristhetsfølelse når jeg så kvinnene, unge som gamle, vakle seg oppover fortauene, skinnmagre på hæler høye som franske baguetter. Stavre seg fram, sminket til bakerste visdomstann, (om de ikke er trukket) polstret og snørt som om korsettet aldri skal surres opp og disse stakkars individene aldri skal få puste fritt. 

Ja, vi hører stadig at menn er priviligerte, at kvinner et utsatt for et stort skjønnhetspress. At kvinner tas hardere for utseende enn menn. At en litt uvøren ubarbert mann er sexy, mens en kvinne som ikke barberer seg under armene er ei sjuske. Ok, jeg skal ikke trekke  kvinne er kvinne verst-kortet. Men altså: Min datter vil ikke gå i annet enn rosa?" Hvor starter dette presset mot kvinner? 

Og det er slett ikke bare kvinner som er utsatt for dette presset. Menn, kvinner, verden skal være ung, tynn og glossy. Og mødre og fedre overfører holdingene til ungene sine. Mekanismene, rommet en kvinne kan bevege seg i blir stadig trangere i takt med at frigjøringen av mennesket stadig påstås å bli bedre. Våre sønner og døtre overøses med ting som "Paradise Hotel" der alt handler om utseende, om å være kul, mens hjernen er alene, og "hjertet er en ensom jeger" - Vi lever i overfaltiskhetens tid der kvinner igjen bare er objekter for mannens lyst. Eller er det så enkelt?

Det er uheldigvis slik at klær gir en pekepinn om hvem du er, hvem du vil være. Vi kler oss for det vi skal den eller den dagen. Vi kler oss opp, vi kler oss ned. Vi kler oss for å passe inn, for å stikke ut. Vi kler oss for fellesskap, for utenforskap, for politisk ståsted, for å provosere. Mest av alt kler vi oss for å bli elsket, for å bli likt, for å høre til flokken. Og jeg forstår at når alle pikene i barnehagen er noen små rosa marengprinsesser, at mor ikke har hjerte til å sende sin lille håpefulle avsted i en hjemmesydd kjole med potettrykk og kroklisser. Eller sønnen avgårde til skolen i en resirkulert snekkerbukse sydd av farfars gamle vams. Og hvor mye vi roper at det er det indre som teller, så er det utseende som gjelder. Sorry.

Av og til sier mine kvinnelige venner: Du sier aldri at jeg er fin.

Nei, sier jeg. Jeg vil ikke la klærne dine være det som er viktig. Men ja, i kveld er du vakker.

Men, sier de, er jeg for tjukk til å gå i denne kjolen? Sukk, vokt sine ord. Osv...

Kvinner og klær er en vanskelig ting. Menn og klær er også en vanskelig ting.

Selv kler jeg meg en tanke mer aparte enn den vanlige mann, og får ofte slengbemerkninger, litt sånn, det var da veldig til spisse boots, eller, jasså, er det smykker i kveld? Og så litt hø hø hø, ho ho ho i kordfløyelklubben etterfulgt av megetsigende sideblikk. Disse homsene, ja dere vet, hø hø...

I en perfekt verden skulle vi kunne kle oss vakre for hverandre, se på hverandre med vennlige blikk. Gi hverandre annerkjennelse for skjønnhet, ytre og indre uten at det burde ligge noen lumre undertoner der. Men verden er ikke perfekt. Vi blir sett for hvordan vi ser ut. Vi blir dømt som kjønn, på godt og vondt. Og Jan Thomas kaster terning mens vi kjenner svetten piple i armhulene.Men vi kan vel for svarte ikke la oss styre av et botoxfjols som stort sett lever på eggehvitter?

Jeg blir bare litt lei meg når dyktige kvinnelige politikere reduseres til en "ikke helt vellykket" aftenkjole, og en mann får pepper for et litt for prangene slips i tabloidene. Da særlig når det er snakk om mennesker som vil fortelle oss noe viktig. Men vi lever som sagt i en overflatisk tid der Mette Marits nye veske er en større nyhet enn at integreringen av innvandrere i Norge går bedre enn forventet.

Og damen på bildet øverst er over åtti år!

Say no more.

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL NORGE OG HINDRE DEM IKKE?

LA DE SMÅ BARN KOMME TIL NORGE, OG HINDRE DEM IKKE?

Verden er et stengt sted. Verden er et vanskelig sted. 

De fleste av oss er redde for alt som er fremmed, særlig mennesker. 

I "Den afrikanske farm" er det en tekstbit jeg ikke glemmer. Karen Blixen elsket peoner, og gjorde iherdige forsøk på å få dem til å vokse i Afrika. Hun hentet med seg knoller fra Danmark, plantet dem, plantene spirte, og gikk i knopp, men rett før blomsten skulle springe ut falt den av, planten visnet og knollene tørket inn. Peoner vil rett og slett ikke vokse i Afrika. Ferdig med det. 

Men Blixen selv ville være i Afrika, hun fant sin drøm der, selve livet, alt falt på plass på det kontinentet. Men hun fikk ikke leve der. Hun dro tilbake til et liv med te klokken ett og tantenes brokadeknitter og småbyens sladder, til et lavpannet kulturliv og for henne et kjedelig landskap. Ja ja.

Verden er et stengt sted. Verden er et vanskelig sted. For noen, de fleste.

 De fleste mennesker vil bo der de hører til. Andre vil flytte på seg.

Selv har jeg et liv fylt av lengsel, er drevet av utferdstrang mot steder jeg ikke har vært.

Mitt livsmotto er rett og slett: "I haven't been everywhere, but it's on my list!"

Ja, tamme fugler lengter, ville fugler flyr. Jeg er kanskje en vill fugl. Kan ikke sitte for lenge på den samme kvisten uten at jeg begynner å lure på hva som skjer i treet der borte, jeg letter og flyr videre, dit. Men alt i mitt liv er luksusproblemer og ønsker. Jeg har et priviligert liv, en karriere, jeg burde være mer enn fornøyd med alt det gode som kommer i min vei. Men akk, jeg er et menneske drevet av uro. Og jeg er så heldig at jeg kan følge mine impulser. Jeg er ikke stanset av et regelverk som sier at jeg ikke kan dra hit eller dit. Jeg har et pass som gir meg tilgang til stort sett hele verden. Jeg er født i et land av "melk og honning" (olje) Jeg kan reise ut når jeg vil, og komme tilbake når det passer meg. Jeg sutrer litt på dårlige dager, og kan for noen øyeblikk falle i "stakkars meg-gropa" men det går over ganske raskt. 

Min hellige overbevisning er at om man lever i "verdens beste land" så er ikke det bare goder, det er også plikter. Men vi vet alle at med velstand følger også overflatiskhet. Vi blir fort "what's in it for me?" Og når trykket fra fremmede merkes i Lykkeland, er det lett å bli små og gjerrige. Vi "må tenke på oss selv først" er vårt evangleium, og "det er helt naturlig" sier mange.  Ja, det er sikkert helt naturlig, for noen. For alt for mange.

Jeg tenker selvfølgelig på de 450 ungene som skal rives vekk fra sitt "trygge" liv i Norge.

Hva gjør det Norge om disse barna får bli? Skader det deg? Skader det meg? Ja, jeg vet hva regelverket sier! Ja, jeg vet at du er redd for at det skal komme en flom av folk som "føder" seg til opphold i Norge. Og ja, jeg at at mange av dere mener "at vi kan ikke la oss styre av følelser" - at vi MÅ følge regelverket. Men er ikke det å "først og fremt bry seg om seg og sitt" også å la seg styre av følelser? Er ikke det å si "nei, jeg har nok med meg og mine, dem jeg elsker og ikke kan leve for uten" også netteopp å la følelsene bestemme våre valg? Poenget er jo at disse menneskene ER her, og det er VI som har sluppet dem inn. Og da er det vel heller det at det er alt for "lett" å slippe inn i Norge det evt må gjøres noe med? 

Ok, Karen Blixen's peoner ville ikke vokse i Afrika, men disse barna har vokst seg større og større her i landet. De har satt lange solide røtter, noen av dem har slått ut i full blomst, blitt tenåringer, gått på skole, fått venner og nettverk. Vil de slå rot i fremmed jord? Vil de kunne slå ut som voksne mennesker i et land de ikke kjenner? Eller vil røttene ikke kunne feste seg, og de vil visne ned å dø? 

Jeg sitter her i New York en tidlig morgentime og skriver dette, og jeg kjenner tårene drype over tastene. Jeg er så opprørt over dette. At den norske stat tar sjangsen på dette, at de lukker øynene, ikke kan "forholde seg til enkeltindivider" ikke kan "la seg styre av følelser" Og hvilke signaler sender dette til folk, til velgerne? Ikke la dere styre av følelser? Ikke bry dere om enkeltindivider?

Jeg mener å huske at jeg fikk en rose i hånden på Karl Johan, og over hodet på hun som ga meg den hang det en diger plakat der det sto: "ALLE SKAL MED!" 

I dag vet jeg at det bare var valgflesk. En floskel.

På Facebook var det en som skrev i forrige uke:

"Ja, la de små barn komme til Norge, og hindre dem ikke, for Norges velsferdssgoder skal være deres, og la dem stikke hele neven ned i statskassa, for hele Norge skal være deres!" 

(ooops jeg kommer sikkert til å fornærme noen) sluttet han med, og et fjollete smiletegn..

I Norge krever vi alle retten til å bli sett som mennesker, krever å bli behandlet som enkeltindivider.

Det gjelder for oss. Ikke for andre. Jeg er rystet.

Verden er et stengt sted. Et vanskelig sted.

MELANCOLIA

MELANCOLIA

Jeg liker å utsette meg for ensomheten i store verdensbyer.

Sitter i stekende sol på Union Square i NYC og skriver dette, sitter rett ved føttene til "det gode mennseket" fra India. Den lille mannen i oksydert bronse står i motlys midt i et dryss av lyserød magnolia. Det damper fra asfalten. New York har trukket i sandaler og miniskjørt, shorts og tanktops. 

Livet. Fine livet, nå med en dobbel espresso og et glass med isvann. 

Elven av mennesker som flyter forbi. Jeg elsker å være ensom sammen med så mange mennesker. Her vet nesten ingen hvem jeg er. Her har jeg ingen begynnelse, ingen slutt, ingen historie. Men byen ligger åpen for den som vil se, med alle sine historier. Alle ansikter, kropper, tykke og tynne, vakre og mindre vakre flagrer forbi som kyr som nettopp har sluppet ut på det grønne gresset om våren. Jeg elsker USA, NYC og amerikanere. De er alltid litt sinte for ett eller annet. Jeg liker det. 

Her bor menneskene som alltid er på allerten, som snakker høyt, vifter med armene, roper "motherfucker!" i traffikken, ler og skråler. Akkurat nå duver to digre afroamerikanske kvinner forbi. Brystene er som hvetedeiger der de bølger forbi med hodene høyt oppe på kroppen, rastafrisyrer i finurlige arrangementer helt øverst mot en klar blå himmel. De ser på meg om smiler med hvite tenner. Jeg vinker litt sjenert, de vinker tilbake og kvekker "Hey baby! Lovely day!" 

Hele scenarioet er til å bli lyrisk av, og adjektivene sitter løst i fingertuppene. Og jeg har ikke noe å skrive om, jeg sitter bare her og babbler. I dag har jeg skrevet en ny scene til musikalen "Svarta Bjørn" og sendt hjem til regi og komponist. Jeg tenker på sommeren, på at om ti dager skal jeg til Skagen i Danmark sammen med min kjære. At jeg er priviligert. Og jeg tenker på ensomhet. At jeg liker ensomhet sammen med mennesker. At livet leves alene, sammen med andre. Og at det er helt fint. Ellers tenker jeg ikke på så mye. Og jeg kjenner at denne teksten begynner å få på tomgang, så jeg gir meg nå. Men det er fint å være ensom i fremmede byer. Fint å være fremmed i en by som ingen egentlig er fra. Fint å se at det kan fungere. Men mest av alt tenker jeg på at jeg ikke er fremmed i Norge. Å være fremmed i Norge er ikke det samme som å være fremmed andre steder.  Jeg er glad for at jeg ikke er fremmed i Norge. Det unner jeg ingen. Så vet du det. Vi snakkes. Ha en fin dag.

ER JEG GAMMEL NÅ DA LIKSOM???

ER JEG GAMMEL NÅ DA LIKSOM???

Det er søndag, jeg sitter og blar i gamle album, jeg skjønner at tid har gått.

Etter at jeg bikket femti har jeg begynt å le litt av folk som har angst for å fylle tretti. Unge folk som sier: Gud bedre, nå må noe skje, jeg er tretti og begynner å få dårlig tid. Ja vel?

Før i tida, den gangen jeg var ung, kunne jeg ikke telle så langt som til femti. 

Den gangen tretti og førti var noen tall langt der framme i dimman et sted, noe jeg ikke behøvde å forholde meg til fordi alt var så lenge til, og livet skulle vare evig. Nå har jeg bikka femti og vel så det, og jeg er fremdeles den samme gutten, vel, gutt haha, jeg sitter ikke i veikanten og lukter på blomster, men jeg føler meg ikke så veldig annerledes en den gangen for lenge siden. Ok, livet er ikke bare party party lenger, det er hardt arbeid, for etter en stund klikker det inn en erkjennelse om at skal du et bestemt sted må du jobbe for det. Før tenkte jeg: Å, bare jeg får det eller det, så skal jeg bli så jævlig glad!!! Nå, opplever jeg ting jeg ikke våget å drømme om, men glad? Nei. Gleden ligger litt andre steder. Det er slik jeg kjenner alderen. For gleden kan aldri kobles til karriere eller oppnådd suksess. Det å komme i avisa eller på tv kan du ikke bruke til noe som helst, mens det at det fine livet tikker sakte og vakkert, at din kjære møter deg med myke øyne når du kommer hjem etter en lang strevsom dag. Det er der gleden ligger for tiden. Og det å reise rundt i verden, se og oppleve nye steder. Joy! 

Jeg tror vi mennesker lever flere liv. Eller at livet går i stadier. 

Jeg tror også på blindspor. På at vi kan gå oss vill i drømmer og ambisjoner. Vi tror vi vil noe, men livet vil noe annet. Eller, jeg tror vel egentlig ikke på skjebne. Jeg tror på å reise kjerringa, gå ut å ta tak i hele greia, forandre ting, og dra seg selv opp etter nakkehårene, gå videre.  Og jeg har veldig lav terskel for folk som klager og sutrer, sånne energi-suckers som suger krafta ut av deg, som er misfornøyde over hva livet har gitt dem. Og når jeg ikke sier "stakkars deg" men heller "lett på rævva!" det er ikke for sent, blir de sure, for det er jo ikke det folk vil høre. Apropos alder, jeg hadde et eureka da det gikk opp for meg at feilen nødvendigvis ikke ligger hos alle andre, at det ikke er "samfunnets skyld" - at det er bare jeg selv som kan forandre mitt liv. Så ja, det er et pluss som alder gir, at man kommer til erkjennesle om det:-) Samt at det også tikker inn at det å være "verdens midtpunkt" i eget hode heller ikke er et godt utgangspunkt for å komme seg videre dit man har tenkt. Livet er gi og ta, mest gi...

Forleden var det en eldre kollega som sa litt syrlig:

Du gir deg visst aldri du? Nei, sa jeg, jeg gjør ikke det. Hue i betongen og hæla i taket!

Ja, feel free, sa han og dro opp gylfen ved pisserenna under en premierefest.

Ok, jeg er ikke gammel i eget hode, selv om enkelte unge blir forskrekket bare fordi jeg kan håndtere en iPhone, at jeg er på Twitter, Facebook, at jeg kan data og ikke skriver på en IBM med kulehode og rettetast, eller i verste fall fjærpenn. (Det er forresten min generasjon som har funnet opp alle de dibbeduttene dere er så avhengige av motherfuckers!) Jeg skylder meg selv å følge med, for det er vel ikke bare damer og menn under 25 som fortjener "å leve i tiden"? Leve i tiden gjør man jo så lenge man lever? Men for all del, selvfølgelig tikker det også inn en trist tanke om at man ikke verdsatte det å være ung. At jeg ikke forsto hvor ung, tynn og vakker jeg var. Men når jeg tenker etter kan jeg ikke huske at jeg var glad når jeg var ung. Jeg ville bare videre, jeg ville til ett eller annet sted enn der jeg var. 

Nå sitter jeg her og forstår at det stedet jeg ville er her jeg er nå. Og jeg kjenner en stor glede ved å være kommet fram. Jeg lengter fremdeles videre, men nå vet jeg hvor jeg skal. Jeg drømmer ikke så mye lenger. Jeg pakker en koffert og reiser. I morgen tidlig er det til New York. Og livet smiler. Eller for å si det på en annen måte, livet smile-rynker. Men øynene er fremdeles årvåkne, på stilker, klar for nye eventyr. Og ørene har ikke falt av, det er mange sanger som skal lyttes til, ord som skal smyge seg inn i øregangene. På godt og vondt. Jess, baby, ha en fin søndag. Kaffe? Ja.

ER JEG EN RASIST?

ER JEG EN RASIST?

Hva er egentlig en rasist? Og er jeg en rasist?

Ofte, i opphetede debatter skriver folk "Jeg er ikke rasist altså, men dette..." 

Nei, nesten ingen vil være rasister, og nesten alle blir rasende om de blir beskyldt for å være det.

Jeg har skrevet om "vekten av ord" mange ganger, og om man innleder en kommentar med "Jeg er ikke rasist, men..." så er man vel ikke helt sikker på om isen for det man vil si eller mene bærer. Og når det gjelder kritikk er vi nordmenn et svært høflig folk. Vi ynder å bruke hjerter og smiletegn, og når vi skal vi være krasse begynner vi ofte med "..ikke for å være surmaget" eller "...ikke for å fornærme noen" for liksom å ta brodden av det vi skal si. Og ja, det er vanskelig å gå mot røkla og hevde sin mening når alle går av skaftet og gråter sine modige tårer, jeg vet. Og ingen er så vage i valg av ord som politikere.

Som Bjørneboe skrev: Det kan bli dyrt å stå alene.

Selv mener jeg at alle mine handlinger bygger på en dyp respekt for alle mennesker.

Men er det slik? Jeg vil gjerne tenke litt høyt sammen med deg om dette.

Jeg er en del av den såkalte kulturfiffen eller éliten som mange ynder å kalle oss. Vi har våre fordommer, våre begrensninger for hva som er comme il faut å mene, like, gjøre og si. Vi har vår smak som vi forfekter, vi liker å tro at vi er de som sitter på fasiten for de fleste av verdens problemer. Vi sitter ved bordet og nikker skjønt enige til hverandre om det meste, hever våre dyre dråper over damask mens de fagre drømmene ble borte et sted på veien. Ja, jeg kan forstå at vi kan virke irriterende på mange.

Jeg kjenner ingen rasister, og jeg avviser hvert minste drypp av besk gift med den største forakt. Og jeg har svært lav takhøyde for at folk skal få mene noe negativt om f eks innvanrding og asylsøkere. Så, bare for å oppklare en del ting rundt dette. Here we go. 

Nei, jeg tror ikke at ALLE som kommer hit behøver beskyttelse, nei, jeg tror ikke at de som misbruker den norske velferden ikke finnes, nei, jeg tror ikke at alle innvandrere og asylsøkere har rent mel i posen. Problemet, slik jeg ser det, er at hele grupper stigmatiseres, at de mistenkeliggjøres, at når det faller stadige drypp fra folk som hele tiden hevder at "de ikke er rasister, men at de må få lov å si dette eller hint i ytringsfrighetens navn" skaper iskalde fronter i debattene, og at det dermed blir legitimt å snakke med negative fortegn om asylsøkere i absolutt alle sammenhenger. Jeg begynte dette avsnittet med å si at jeg ikke kjenner noen rasister, og det er selvfølgelig helt feil. I de selskapene jeg vanker i faller det stadig replikker som har sterke anstrøk av rasisme. "Jeg gir ikke til tiggere der pengene blir brukt til å finnansiere menneskehandel etc" - da ofte med en skråsikkerhet som om man vet at dette stemmer i alle tilfeller, at all nød som kommer til landet er plantet her av kriminelle bakmenn og kvinner.

Jeg kan også føle en dyp forakt for kristne mennesker, disse som legger livet sitt i hendene på en Gud de aldri har sett, men hele mitt reisverk av forakt og mistenksomhet faller sammen når en biskop taler for menneskeverd og empati på direktesendt fjernsyn. Og jeg forstår at jeg har gått i fella og stigmatiersert alle kristne mennesker. Og det tar jeg selvkritikk for. Jeg tar også selvkritikk på at jeg ofte gjør narr av andres smak, at jeg kan le av andres lesevalg, livsvalg og politiske ståsteder. Det tyder på at jeg ikke alltid forstår hva et demokrati er, at det skal være rom for å mene, tro, like og føle det man selv vil. 

Men når det gjelder ytringsfrihet. Det er også noe som heter ytringsansvar. Ytringsfrihet er ikke det samme som at det er lov å trykke ut av seg hva det skal være. Og friheten i et demokrati betyr også at man må evne å sette seg selv i en sammenheng. At man skal kjenne vekten av ord.Så når jeg av og til fyrer av en bredside på Facebook eller Twitter er det fordi jeg ofte reagerer på hardheten og råheten i noen uttalelser. Det er bare det.

For noen dager siden slettet et nært familiemedlem meg som "venn" fordi jeg er "en politisk korrekt" mann som "lever i en drømmeverden" - ok, det må man tåle. Mitt engasjement handler ikke om at alle skal eller bør være enige med meg. Det er helt ok å ikke være enige om alt. Men jeg lever tilfeldigvis etter, eller streber etter at "alle mennesker er like mye verdt" selv om jeg ikke alltid får det til. Ingen er perfekt. Det jeg mener, det mener jeg, men jeg unnskylder meg aldri med ord som "Jeg er ikke rasist altså" foran eller bak det jeg skriver. Og jeg tar meg også den frihet å si "Fuck off" til folk som tramper over grensene mine, og at de gjør det samme med meg.

Men er jeg en rasist? Kanskje på noen områder.

Og man vil vel ikke være helt tannløs heller?

Selvfølgelig kan det være at ikke alle de 449 barna trenger å få bli i Norge. 

Og ja, jeg forstår at det ikke er lett å være Grethe Faremo i disse dager. 

Og det er lov å stille kritiske spørsmål i alle retninger.

Men bare en time etter at det smalt i Regjeringskvartalet skrev en fan på FB-siden til en FrP-topp:

"Yes! Vi får håpe at det er kommunisten Stoltenberg som er drept!"

Den replikken burde få de fleste av oss til å kjenne på vekten av ord?

NORGE I DAG

NORGE I DAG

Da jeg kom til Oslo som et gudsord fra bøgda i 1971, var en 16-åring som sto på gamle Vestbanen og stirret opp på de enormt høye husene i Vika, tenkte jeg: Gud bedre, for en svær skummel by! 

Jeg vokste opp på en bondegård, var et mobbet barn som rømte til noe større for å kunne leve livet som han ville. Nå er Oslo for meg bare en liten provinsiell by i utkanten av verden, en litt småharry by som er vakker på en stygg måte, der menneskene går forbi hverandre med lukkede ansikter. Nei, Oslo er ikke det man ved første øyekast vil kalle en pulserende storby, selv ikke i dag, 40 år etter at jeg kom hit.

Før var Oslo enda mindre enn den er nå. Alt stengte halv tolv på kvelden, og om du ikke fikk kjøpt brød før klokka ett på lørdag var det ikke brød eller melk å oppdrive før mandag morgen. En annen kuriositet, kondomer var forbudt å selge fra fredag ettermiddag klokka fire og ble ikke lovlig vare før mandag morgen, ja, du kan le, men det er sant. Og Løkka, som nå er et lite Kreutzberg/Berlin, var slum med mørke leiegårder og nesten ikke en eneste kafé. Ankertorget var gassverk, og Grønland var et sted bussene sto mellom lagerskur og skomakere og andre håndtverkere. Bare Steen&Strøm og shoppingparadiset Gunnerius var å finne, men rulletrapper og store ting. 

Jeg kom til hovedstaden, var en gutt av "tenk på de sultne barna i Biafragenerasjonen" og da jeg så folk i hovedstaden med annen hudfarge enn meg selv trodde jeg at jeg skulle synes synd på dem. Jeg var jo lært opp til at fargede mennesker var sultne og at vi skulle tenke på dem. Ja, Norge var sannelig en jomfru. 

Nå mener enkelte at landet er kraftig bakpult av fremmede krefter. At Oslo er i ferd med å bli ødelagt av alle disse fremmede som "tar for seg av våre goder" - at stakkars de gamle og syke, at vi først skal feie for egen dør, så dra dere tilbake til dit dere kom fra! Vel, om man snur på flisa, og ikke bruker de sedvanlige negative fortegnene som ofte brukes i debatter rundt innvandring. Hva har innvandrerne bidratt med? Er alt ved innvandring negativt? Og dro vi ikke selv en gang ut for å "søke lykken" på grunn av nød og matmangel i eget land? Selv ser jeg selvfølgelig ikke rosenrødt på alt rundt innvandring, for det er vel ikke noe å bli sjokkert over at drittsekkene er jevnt fordelt blandt "våre egne" og andre? 

Men med olja og rikdommen ble Norge et annet. Vi fikk andre drømmer, vi fikk ambisjoner som var mye større enn det våre foreldre våget å drømme om. Før var det å arbeide, tjene egne penger et hedersmerke, et bidrag til sosialdemokratiet, det var stolthet, det var noe alle ville for å kunne leve et verdig liv. Nå er ikke en jobb bare en jobb lenger. Nå er en jobb et karrierevalg, what's in it for me? Og vi tar ikke lenger de jobbene som er ledige, vi tenker på hva som vil lønne seg, hvor vi tjener mest penger, det handler om status, og et bedre og glossy liv. Men det forhindrer jo ikke at dritten fortsetter å gro rundt oss, at søppla må tømmes, buss og trikk skal kjøres, at noen må sitte i kassa på Rimi, at noen må passe på bestemødrene våre, jobbe i barnehagene, på skolene osv. Men alle disse lavtlønnede jobbene vil ikke nordmenn ha lenger. 

Vil du at din datter skal velge en karriere som kassadame? At din sønn skal bli taxisjåfør?

Jeg tror ikke det. Vi vil bli leger, advokater, akademikere, ledere osv, vi vil ikke vaske dritten etter oss selv og andre. Så derfor, helt uten at vi ville det, eller tenkte nevneverdig over det, har vi fått en underklasse av innvandrere som gjør alle disse jobbene for oss. Ok? Er vi enige? 

Men det er først når innvandrere av andre og tredje generasjon begynner å ta for stor plass at problemet begynner å bli synlig. Når de går inn i politikken, blir ledere, mektige forretningsmenn og kvinner, redder oss i Melodi Grand Prix vi begynner å stille spørsmål som: Hva faen er det som skjer? Og at noen politikere begynner å hevde at den norske kulturen rives i filler. 

Det er helt feil å si at Oslo var så mye bedre før. Før var Oslo er farlig by. Du kunne bli slått ned fordi du var homo, det var slåssing, og store gjenger av norske bønder som raida gatene, gjenger som sto på hjørnet for å banke alt som ikke så ut som dem selv. Det var nesten ikke en taxi å oppdrive etter midnatt, det gikk ikke nattbusser, det var ikke åpne apotek i helgene og om natta, det var ikke mat å få etter ti på kvelden, Oslo stengte om natta og på søndag. 

Nå er Oslo en litt større by, og den vokser stadig. 

Men uten innvandrene stopper Oslo opp i morgen tidlig.

Vi vet det, men vi orker ikke å ta det innover oss.

Men om man ser lyst på det. Integrering i Norge tar lang tid. Vi er ikke flinke nok.

Og de som kommer hit er ikke flinke nok. Lovverket er ikke godt nok.

Men tallenes tale er klar. Det går bedre en fryktet. 

SMÅ BARN ER OGSÅ MENNESKER

SMÅ BARN ER OGSÅ MENNESKER

Jeg snakker aldri babyspråk til barn. Jeg tenker at de bare er mennesker med en litt mindre fysisk størrelse enn meg selv, at jeg skal ta dem på alvor, behandle dem som det de er, mennesker.Vi lever i et land der "barnas beste" er et mantra i mange fløyer. KrF vil f. eks ikke la homofile ha samme "rettigheter" rundt barn med "barnas beste" som forklaring, og hevder at barn har det best sammen med sine kjødelige foreldre, da helst en av hvert kjønn. Men la nå det ligge.

Jeg husker da jeg var gutt, jeg var livredd for at mamma skulle dø. Jeg gråt og ropte bare hun skulle til byen for å handle. Jeg trodde at hun kanskje aldri kom tilbake. Mamma var selve ankeret i mitt lille engstelige gutteliv. Jeg mener også å huske at jeg allerede da hadde et sterkt utviklet følelsesliv, at jeg hadde drømmer, angst og stor livssmerte, at jeg tenkte at når foreldrene mine døde var det ikke noe å leve for lenger. Og at om det skjedde skulle jeg gå å drukne meg eller, ja, jeg kan ikke huske alle detaljene for hvordan jeg hadde tenkt å ende livet mitt. Nå er jeg en voksen mann, fremdeles med den samme angsten, den samme redselen og smerten som da jeg var gutt, men som voksen lærer man seg kjørereglene som gjelder for mennesker som har levd en stund. Pappa er død, og mamma sitter på gamlehjem, men jeg kan fremdeles bli den lille gutten av og til, og den ubehagelige følelsen kan utløses av de rareste ting.

Som jeg sa, barn er små mennesker, kanskje ikke med de samme referansene og erfaringene som oss voksne, men de har følelser og redsler, for tap, forandring og usikkerhet. I disse dager er vi midt oppe i en vond debatt som handler om små uskyldige barns rett til å bli i det landet de er født i. Og det vrenger seg i magen når jeg tenker på at den norske regjeringen kanskje kommer til å kaste dem ut av landet om få dager. Det vil medføre at ca femti barn skal skilles fra foreldrene sine, og at mange fler familier med små barn vil bli kastet ut av landet. Godt er det å se at nesten hele det norske folk reiser seg i protest, at folk går sammen over partigrenser, at selv FrP mener at når det gjelder barn skal man være litt mer forsiktig. Men regjeringen er steil, og sier at "de ikke kan forholde seg til enkeltindivider" Ok, jeg trodde politikerne var til for individet, at "alle skulle med"? Men nå er det helt tydelig at dette ikke gjelder for alle, og nå er det altså små barn som faller mellom regelverkets byråkatiske stoler. I skrivende stund sies det på radioen at disse barna vil bli sendt ut ved tvang. 

Skjebnens ironi ville at Statistisk Sentralbyrå la fram tallene sine i går, tall som viser at i 2040 vil Oslo ha like mange innvandrere som etnisk norske, og Siv Jensen er "engstelig" for at dette vil medføre "store integreringsproblemer" - ja, det visste vi jo at hun ville si. Og med Tybring-Gjeddes uttalelse at "fremmede kulturer vil rive dette landet i filler" friskt i minne kommer jo disse tallene som manna fra himmelen for alle de som er redde for at den norske kulturen skal pulveriseres. I går var det en som skrev på Facebooksiden min: "La ungene få bli, steng så grensene, så slipper vi at det kommer folk til landet som vi får problemer med å bli kvitt!" Ja da, en enkel løsning, enkel og populistisk.

Men hva er det disse "fremmede" kan ødelegge av norsk kultur som vi ikke har ødelagt selv? For hva er norsk kultur? Hva er det å være nordmann? Ofte føler jeg at det nordmenn er reddest for å være bønder med nisselua godt tredd ned over øyne og ører selv om vi som folkeslag er etterkommere av bønder og fiskere. Men vi blir stadig mer kontinentale. Vi tar opp i oss alt av teknologi, klær, design, interiør og spisevaner som ikke er etnisk norske. Vi skulle jo i realiteten ha spist salt sild, tørka sauekjøtt osv, men her på berget går det på etnisk mat fra India, Japan, ja stort sett fra hele verden, og vi sitter som lydige sauer og kjøper hver minste lille duppeditt som salige eplegutt Steve Jobs befaler oss å kjøpe. Vi er så kontinentale at det norske ikke lenger er et hedersmerke. Det eneste en del av oss ikke kan forholde oss til er mennesker som kommer fra de stedene som produserer alt det vi konsumerer. Har jeg rett?

Da jeg var gutt var de fremmede, de fargede, bare eksotiske innslag i barnebøker, pynt på fruktposer og skokrembokser. Men jeg er ikke gutt lenger, og verden blir aldri mer slik den var. Get over it. Nå gjelder den noen hundre uskyldige barn, og hele Norge reiser seg for dem. Det er et livstegn, et sunt tegn på at noe positivt er i ferd med å skje med den norske folkesjela. Kanskje det endelig har tikket inn at barn er mennesker. Og at andres barn er like elsket og umistelige som våre egne.

Men som Knut Nærum sa det i Nytt på Nytt:

"Politikerne kan da ikke tillate at folk "føder" seg til oppholdstillatelse i Norge!"

Men han er komiker, og klovnen kan si alt det vi andre ikke tør.

Men dette vi står midt oppe i nå er altså ikke en komedie eller et realityshow, dette er virkeligheten for ganske mange barn. 

I dag bøyer jeg hodet i skam.

ÅPNE HENDER?

ÅPNE HENDER?

Hva er det med oss? Hva er det med meg? Med deg?

Når jeg av og til kritiserer nordmenn, meg selv inkludert, for å sutre over bagateller svarer de fleste: "Det at jeg først og fremst tenker på meg selv betyr vel for faen ikke at jeg ikke tenker på andre, at jeg ikke evner  å se all elendigheten i verden!" Og når jeg skriver at vi har det veldig godt her i landet, sier de fleste: "Jadda, men det er mange som har det fælt, som har det helt rævva, vi må ordne opp her før vi kan hjelpe andre!" Og når jeg tar meg den frihet å direkte kritisere selveste fedrelandet mitt skriver noen:

"Ja men, så flytt da for faen, om alt er så jævlig her!" 

Selv i mine egne kretser, over en fin middag med vin, er det helt comme il faut å si:

"Jeg gir ikke til disse rumenske tiggerne, vi vet jo alle at det står kriminelle bander bak!"Og når jeg sier: "Det er vel ikke sikkert, i alle tilfeller? Vi har da råd til å tape en femtilapp?" Og da er det straks en som repliserer at det ikke er pengene det dreier seg om, men prinsippet. Ok, prinsippet.

En tigger på gata minner oss på noe vi ikke vil huske. Det kan være en bestemor, en bestefar, et menneske vi sviktet, som vi ikke strakk ut en hånd til når vi skulle ha gjort det. Et menneske med en utstrakt hånd over et pappkrus på fortauet er et element som forstyrrer bildet i utkanten av synsfeltet vårt. Vi vil ikke ta det innover oss der vi er på vei for å snuse litt på det siste fra  Prada og Dolce&Gabbana. Så vi leter etter grunner til å forklare hvorfor de sitter der, grunner som flytter skylden vekk fra oss selv og vårt eget forbruk. For vi vet jo innerst inne at for at noen kan være rike, så må andre være fattige? Og vi føler alle at det klør et sted bak på ryggen som vi ikke når fram til fordi armene er for korte.Noen politikere har sågar luftet tanken om at det skal være straffbart å gi til tiggere. 

Jeg tenker på Rosa Parks som satte seg på en buss rett under skiltet med påskrifen: WHITES ONLY! Nå har noen vært så frekke å sette seg på våre fortau av velstand og likegyldighet. Og "Piken med svovelstikkene" har kommet så nær oss at hun ikke lenger er en trist figur i et eventyr. 

Av og til når jeg går i gatene i store byer, i Paris og New York tenker jeg; hvordan hadde det vært å tilbringe en uke her uten penger, sove i et portrom, lete etter mat i søppelkasser, sitte på iskald brostein, strekke ut hånden mot fremmede, kjenne stoltheten renne vekk sammen med kloakken i rennesteinen? Jeg makter ikke å tenke på det mange sekundene av gangen. Men i det siste året har jeg handlet færre og færre unyttige ting, latt den gamle iPhonen skrangle seg gjennom de siste krampene, latt laptopen leve lenger enn det den er laget for, tatt meg sammen og gravd fram mat fra nederst i fryseren. Men mest av alt skammer jeg meg for at jeg er så heldig, så priviligert, har trukket vinnerloddet det er å bli født i "verdens beste land" der folk river av seg håret for den minste ting. Jeg har tatt meg kraftig sammen, rett og slett. Og jeg får pepper for det! Helt ok.

Nå savner jeg politikere som sier: Ta dere sammen for faen! Men jeg tror aldri slike politikere vil komme. Det er farlig å mene noe i dette landet, farlig i verden stort sett, det kunne koste noe, velgere eller popularitet. Hadde jeg vært statsminister ville jeg pepra folket på nyttarsaften så kalkun og cava skvatt veggimellom, kjefta så sushi og whatever hadde sklidd av duken! Men jeg er ikke statsminister og kommer aldri til å bli det.Jeg er en kulturell løsrarbeider som takket være meg selv vet hva jeg skal gjøre i de neste to årene. Og jeg får ofte dører smelt midt i ansiktet, det er flere "nei" enn "ja" i mitt liv, men jeg klager ikke, jeg stanger hodet i betongen og går videre. Jepp! Og jeg gir til de som trenger det, og om det går til mafia, skurker, whatever, det gir jeg blanke i.Den kjolen du tar på deg er lagd av en ung jente som fikk to kroner timen for at du skal ta deg godt ut i selskapslivet. Fanden hjelper sine. Og fanden er overalt. Han er bare så jævla synlig forkledd som tigger på et fortau litt for nær oss. Let love in.

Ja, jeg vet hva som sies ombord på et fly:
"Ta på egen surstoffmaske før du hjelper andre!" Men det forhindrer ikke at den luftseilasen vi for øyeblikket er med på kan gå til helvete før vi aner det. 

SPRING IS HERE

SPRING IS HERE

Jeg sitter ved kjøkkenvinduet og skriver dette, ser ut på hagen der snøen bare er en liten hvit flekk under pæretreet, ser en overvintret tacky hagenisse, et smilende vesen som slår ut med armene under topplua og liksom sier: "Var dette alt?" Jepp, vekk med deg vinter! Nå står krokusen og lyser i solveggen, stokkrosene har overmodig stukket noen grønne spyd opp av bakken og påskeliljene er i ferd med å bryte lysmuren på sin vei mot gul magi. Våren er her, selv om mars/april fremdeles kan ha noe dritt og møkk på innerlomma, men WTF, så lett vi glemmer de mørke dagene når vårsola titter fram? Alle disse vargnettene, de mørke dagene da det aldri mer skal bli sommer og håpet er en liten stripe lys i horisonten, og menneskene tuller seg inn i vinterfrakkene og alle forsøk på et smil bare blir en hjelpeløs bresprekk.

Om noen dager drar jeg til New York City der det også er vår og varmere enn her.

Det skal bli fint. Men i dag forbanner jeg ikke Norgeslandet, dette isødet i langvekkistan, som jeg elsker å hate. Ingenting er som Norge om våren (ok Paris da) når vårblomstene popper opp av bakken og folk får en ny lød i huden, begynner å riste av seg rimfrost og smilene sitter litt løsere (selv om smil sitter langt inne her til lands) - og vi kan gå turer i Botanisk Hage å se på plantene, sitte på Løkka og drikke kaffe og slarvesladre med venner slik som vi gjorde i går. 

Jepp, jeg elsker Norge om våren. 

Selv Audun Lysbakken synes tilgitt i dag. 

Men det er en styrkeprøve å bo i dette landet om vinteren. Særlig når man ikke beinflyr gjennom marka med ski og staver. Men nå er vinteren over for denne gang. Jeg har egentlig ikke noe å blogge om i dag, er ikke nevneverdig forbanna for noe som helst. Eller? I går tikket den første pollensutringen inn på Facebooksiden min. Ja, er det ikke sprengkulda og strømprisene, så er det pollen og monsterflått:) Så, kom dere til legen å få dere en sprøyte med noe smågodt i den ene rumpeballen, og sommeren blir en suksess. Og monsterflåtten er visst på vei mot Lofoten! Ok, jeg kunne sagt: "Noen må ta ansvar, legge seg flat, eller aller helst gå av!" Men jeg gidder ikke. Alt blir liksom bagateller når sola skinner og gul krokus lyser på utsiden. Selv katta i vinduskarmen ser ut som om den har kommet over den verste vinterdepresjonen. Kan selvfølgelig være på grunn av seilfiléten som ligger til tining på benken? Utakknemmelige sure dråget, i dag med et ørlite smil under værhårene.

Jadda, det årnær sæ! som de sier i Østfold.

Gidder ikke engang bry meg om kommaregelen i dag!
Eh, som om jeg noen gang har gjort det.

KJENDIS.COM

KJENDIS.COM

Jeg er ofte på premierer, men jeg sniker meg forbi den røde løperen, smetter inn bak ryggen til fotografene fra Se&Hør whatever. Ikke fordi jeg er så jævla kjent, jeg synes bare hele greia er litt kleint.

Hva er å være kjent? Kjendis? Selv er jeg akkurat passe kjent. Jeg vil at de som bør kjenne meg gjør det. Og resten av røkla, vel, etter nisse-eskapadene på TV Norge merker jeg jo at folk ser en ekstra gang på meg, men det er ikke verre enn at det er til å leve med. 

Ok, jeg har vært mer kjent enn jeg er nå, i kortere perioder, og jeg hatet det. Når folk hopper på deg på trikken, griper deg i armen og roper: "I går var du fæl på tv'n!" En slik berømmelse får meg til å få fullstendig panikk, selv om jeg blir glad for at folk har kjøpt det jeg har gjort, blitt provosert eller opprørt. Så får det heller være at enkelte ikke forstår at det ikke er meg privat, men skuespilleren som spilte en "fæl" rolle.

Men kjendis? Disse nye kjendisene, som blir berømte for å ha laget en pizzareklame eller hva det nå er alt sammen, som får tilbud om å lage veskedesign eller parfymer bare fordi de har latt som om de var bønder på en gård i et fjordhøl et sted i Nord-Norge! Yakk! Disse damene med hairextention og musekorte kjoler som sier at "Gud jeg fyller visst 30 i år, men livet har aldri vært så deilig som nå når jeg lever i nuet og takker for hver dag!" Eller disse fotballmødrene som skriver bok rett etter at de er utskrevet fra sykehuset etter et mentalt sammenbrudd og sitter og lar demningen gå i skrekksofaen til Dorthe Skappel, oh my. Det er disse menneskene som er Kjendis-Norge, mens andre hardt arbeidende kunstnere sliter med å få pressen til å komme på sine åpninger, premierer whatever. 

Selvfølgelige har du stayerne, disse som har vært kjente i mange tiår, som helt rolig spaserer opp den røde løperen, disse som har karrierer som ruller som langsomme tog forover. Som vet at liv og jobb er en berg og dalbane, som går opp og ned. Som ikke gidder å la seg intervjue om ditt eller datt, som ikke inviterer sladrebladene  hjem til seg, som bare smiler pent og tar det hele med en liten latter, som vet at berømmelse bare en er bieffekt av det å jobbe med det de gjør. 

I går var Dorthe Skappel ganske progressiv og gikk utenfor paljettsegmentet og intervjuet en krigsreporter. Men hva fikk vi? Ikke akkurat dyptgående journalistikk. Og ellers var alt ved det gamle i Dorthes soffa. "Livet smiler" eller "Den vanskelige tiden er over" Jabb jabb jabb. Hjernedødt sludder.

Jeg har selv vært hos henne da jeg ga ut en plate med Tom Waits på norsk, ja da, fanden hjelper sine, og man tuter med de silikon-ulvene som er ute....

I sin tid ville Se&Hør snakke med meg i forbindelse med en premiere, men jeg sa at det ville jeg ikke. Og da bildene kom i bladet var jeg blitt til "Den lite profilerte skuespilleren sammen med...!" 

Jeg har skrevet 13 teaterstykker, spilt ca femti teatrerroller, men i vinter tok jeg på meg nisseskjegg og var morsom sammen med Eckbo og gutta, og plutselig er jeg en å regne med. Jeg har en stor rolle i en film som kommer til høsten, og jadda, nå går det bra for gamle Henriksen, sier folk. For i Norge, om du ikke er på tv, så er du mer enn død, så av og til må man plassere seg selv på flatskjermen for ikke å falle helt av lasset. Verre er det ikke. Men noen parfyme kommer det ikke fra meg.

Jeg kan godt være kjent, men da vil jeg være det for å ha gjort noe som er bra.

Men når det er sagt, å bli kjendis i Norge tar deg 5 minutter om det er det du går for.

Du behøver ikke en gang ha noe å komme med. Det holder lenge å være pen, og ung.

Det vanligste spørsmålet jeg får i selskapslivet er;

"Kjenner du hun flinke skuespilleren, hun derre Jenny Skavlan!"

Oh, fuck off..!

Mari Maurstad f.eks er en seriøs stayer. Jeg glemmer aldri at hun en gang sa med stor selvironi: 

"Det kommer til å bli samleverdi på de Se&Hør'ene jeg ikke har vært i!"

Selv har jeg tatt vare på den håndfullen jeg har vært i. 

Litt selvopptatt må det da være lov å være:)

Selv for en lite profilert C-kjendis, ha ha ha...

STOPP PRESSEN FOR FAEN!

STOPP PRESSEN FOR FAEN!

Mens tabloidene jager Lysbakken er det bloggerne som sørger for våren i Arabia. 

Bladfykene jager i flokk, hundekobbelet sikler så brosteinen utenfor Løvebakken er såpeglatt selv om sola skinner over Oslo og folk og fe trekker mot utekaféene på Aker Brygge. 

Norge denne uken. Uansett når på døgnet du slår på radio eller tv hører du bare ett eneste ord: Lysbakken, Lysbakken, Lysbakken. Selv i Skavlansofaen handler det om den unge kjekke fuskepetterbergenseren. 

I går morges var det en mediaforsker som sa det rett ut, det vi har visst lenge; det er pressen som setter dagsorden, som bestemmer hva den offentlige debatten til en hver tid skal handle om. Slik blir 154000 ikke klarerte og stuerene norske kroner det "viktigste" som har skjedd i Norge denne vinteren. Så får det heller være at regjeringen vil sende over 350 små barn ut av landet selv om de er født her og har både røtter og nettverk her. Nei, nå er det Lysbakken og ingen ting annet vi skal snakke om i kantina på jobben! Og om noen av oss skulle komme til å si: Men WTF, drit nå i de pengene! Er det så jævlig farlig da, ser alle på deg som om du gikk Arne Treholt en høy gang. For når pressen har bestemt at denne saken er viktig, så er den viktig. Og når pressen sier at saken er STOR, så er den STOR! Og derfor okker og akker folket seg over denne Lysbakken som er så dum og driter på draget i dette landet som er kjent for overhodet ikke å være korrupt. Det er til å le seg ihjel av.

Før var en nyhet en nyhet. Mediene forkynte det som hadde hendt. Stort sett ferdig med det. Nå er ikke en nyhet bare en nyhet lenger. Nå får vi først vite hva som har hendt via ingressen, så kommer selve nyheten, så kommer det litt mer ullen info under labelen "etter det NRK whatever kjenner til" og helt til slutt kommer selveste sølvrevene aka de politiske kommentatorene som skal fortelle oss hva som egentlig har hendt (som om vi ikke allerede har forstått det?) Slik kvernes nyhetene til den fineste kjøttfarse, og folket slipper og tenke selv. Og i dette landet med mer åpenhet og demokrati er det livsfarlig om folk skulle få fikse idéer slik at hjernevinningene skulle bli satt i sving, Gud forby. Slik blir folk som Kyrre Nakkim og andre spesialister på å tolke den politiske virkeligheten. Det er til å bli fullstendig sprø av. Jeg blir så opprørt av dette at jeg ikke en gang gidder å tenke på at denne bloggen skal være godt skrevet og underholdende, oh my, og hellige makrell, som de sier i junaiten!

Tilbake til det arme mennesket Lysbakken. Hadde jeg vært ham hadde jeg sagt:

Oh, fuck off! Og det er vel derfor jeg ikke er Lysbakken.

Så hva slags politikere skal vi ha? 

Ja, jeg vet at du mener at politikere skal framstå som rollemodeller og som forbilder, men om det ikke lenger er mulig å trå feil, vil vi få iskalde maskiner som sitter på tinget, og det er bare de minst begava og følelsesløse, de minst dedikerte som vil tørre å gå inn i politikken.

I Sverige måtte Mona Sahlin gå av fordi hun handlet en Toblerone med feil kredittkort, en bagatell som til slutt ble så stor at det endte med at folk trodde hun hadde kjøpt en hel sjokoladefabrikk på den svenske statens regning. Nå har en flott politiker forlatt ministerposten på grunn av noen skarve tusenlapper, og Norge kan slå seg selv på brystet som verdens minst korrupte land med verdens mest gravende presse. På asylmotaket sitter en mor og far som skal sendes ut sammen med de små barna sine til et land de ikke lenger har noe som helst å dra tilbake til. 

Og Dagbladet som startet hele Lysebakkfestivalen har dette på forsiden i dag: 

NY LOV GIR SKATTESMELL: 1 av 3 får PENSJONSSJOKK!

Så, slik fungerer altså Norge:

Glemmer du å ha orden i papirene må du gå, men strammer du inn asylpolitikken så hardt at selv uskyldige små barn rammes, er du en handlingens kvinne, eller mann, for den saks skyld.

Glemte jeg å si at Dagbladet også skriver at "Snåsamannen er fryktelig såret!"?

Og nå venter vi bare på at Marie Simonsen skal fortelle oss hvor såret han er, og hva som skjer når et et stakkars gammelt menneske blir såret, og så til slutt fortelle oss med skarp penn at det finnes verre ting!
Hadde bare norsk presse vært som henne, men en svale gjør ingen sommer, ei heller en arabisk vår, ihvertfall ikke i Akersgata eller hvor de nå sitter og skriver, disse hersens bladfykene:)
(føyer til et smiletegn her, det er jo så moderne og ungdommelig)

KAN NOEN STOPPE DEN JÆVLA PRESSEN?

Man kan jo ikke fyre opp en joint engang før hele kobbelet står på døra!!!!

BARE EN LODDEN FRAKK

BARE EN LODDEN FRAKK

de unge mennene

som før sendte ham kåte blikk

de unge pikene

som stirret med fioløyne

for dem

er han i disse dager

bare et stykke løs luft

i en lodden vinterfrakk

livet, hans liv

er for tiden

Chablis-beslørte kattedamer

med Kalhil Gibran's profetier på nattbordet

batikk og hang til tarrot

og

eldre gubber med hengemager

og salongberusete vittigheter

han er et stykke

vakumpakket kjøtt påstemplet:

"Best før des 1982"

som bare de mest sultne

tør sette tennene i

men riv av ham plastikken

hold ham over avløpet

og spyl av ham

livsmerker og støv fra alle veiene han har gått

og du vil finne

en indrefilét så mør

så velhengt og øm

et guttehjerte som banker like hardt

som den gangen 

da han sto på kanten
av stupebrettet på 10-meteren

i Frognerbadet

du vil ikke engang behøve

å strekke hånden ut

etter

salt og pepper

han er ferdig krydret
marinert

en slow coocked
djevel
i en lodden
frakk

let the music play!

*

Sven Henriksen

2012

fra "The Bluebird Sessions"

OM VEKTEN AV ORD

OM VEKTEN AV ORD

Jeg lever av ord. Jeg skriver dem. Jeg sier dem høyt på scenen.

Jeg kjenner vekten av ord. Gjør du?

Ord, språk, er det sterkeste verktøyet vi har. Ord kan ha mer kraft enn en ladd pistol.

En konstruktiv samtale kan løse de verste konflikter. 

Dialog er det eneste våpen som kan skape forståelse.

Den som aldri har hatt et ladd våpen rettet mot seg aner ikke hvordan det føles. 

Vi som ikke har hatt det bør forsøke å ha evnen til å sette oss inn i hvordan det føles.

I går kveld, rett etter Brennpunkt på NRK leste jeg dette på Facebook:

"Å, jeg blir så drittlei av disse ungdommene som sutrer og sier "Stakkars meg!" 

Synd at han bommet på så mange der ute på den øya!"

Kommentaren sto i mindre enn et minutt før den ble slettet, men den sto der noen sekunder. 

Sekunder kan være evig lange når noen peker på deg med et ladd våpen, men fra en sofa via en laptop er sekunder bare tid som flyr forbi. Vekten av ord? Kjenner et menneske som skriver slikt vekten av ord? Aner han hvordan en mor eller en far som er rammet reagerer når de leser slikt? Jeg kjente magen vrenge seg da jeg leste det. Og jeg tenkte, vi er fucked up her i dette landet, og det er mer enn ett menneske det har tippet for. 

For mange år siden var vi tre gutter som satt i Slottsparken i Oslo og røkte det du vet. Vi var tre kamerater. Vi lo og skrålte. Vi var unge. Livet skulle vare for bestandig. Vi var verdensmestere. Vi likte hverandre så godt. Vi skulle være venner livet ut. Det ble ikke slik.

En av kameratene mine hadde en guttekjæreste, de hadde kranglet. Kjæresten gikk rundt i byen og lette etter kameraten min. Han fant oss i parken. Men kameraten min ville ikke snakke med ham, han skrek bare: "La meg være i fred! Kan ikke du bare gå å dø! Jeg blir gal av deg!"

Den natten gikk den unge gutten nordfra et sted og hang seg på hybelen sin.

Det var første gangen i livet jeg tenkte noen tanker om vekten av ord.

Etterhvert som jeg har blitt eldre tenker jeg mer og mer på vekten av ord, på hva ord kan utrette av sorg og glede. At de rette ordene kan redde et menneske eller gjøre livet verre. Jeg er ikke perfekt, ingen er det, men jeg tenker stadig at det alltid er noe hyggelig man kan si for å gjøre ting lettere for noen. Og verden blir ikke et bedre sted om man skriver på nettet: "Få det svinet ut av landet!" osv...

I disse dager har de fleste av oss tilgang til internett. Vi er på ulike sosiale medier. 

Vi har alle sammen hver vår private talerstol der vi kan spy ut hva vi mener til enhver tid. 

I dag tenker jeg på vekten av ord. 

Hvilke ord noen kanskje en gang sa til ham som fikk tiltalen i dag. 

Hvilke ord han aldri fikk høre. Hvilke ord som kanskje kunne ha reddet ham.

Og til deg som skrev den replikken på nettet i går; hadde jeg vært religiøs skulle jeg bedt for det kalde hjertet ditt. Men jeg tror ikke på Gud. Jeg tror på det gode i alle. 

Eller jeg håper at det finnes noe godt i alle.

Men når jeg leser slikt mister jeg troen på menneskene.

Vekten av ord. Tenk på det. Tenk hardt. Tenk lenge.

PROFETER OG POETER

PROFETER OG POETER

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var Gud.

Vi fikk språk, Babels Tårn, vi gikk egne veier, vi delte oss.

Vi fikk Gütenberg og bøker, EDB-maskiner og mobiltelefoner.

Så ble eplegutten Steve Jobs født. Vi ble trådløse, dog tilgjengelige, og forfengelige.

Vi ble Facebookere og Twitterfugler. Hver og en av oss fikk vår egen private talerstol.

Nå flyr ordene gjennom lufta raskere en lystes hastighet.

Ikke gjennomtenkte statusoppdateringer, postulater, hat, personangrep, sladder, skryt.

Vi lager et glanset bilde av oss selv, photoshopper ansiktene våre, fjerner det vi ikke vil vise. 

Smørsida opp, tidsklemmas vellykkede travelhet er vårt evangelium.

Å, Gud, jeg har så mye å gjøre liksom! Pjuk..

Jeg blir ofte kvalm av meg selv der jeg scroller nedover egen tidslinje.

Ser alle bildene, alt det stupide jeg har trøkt ut av meg. Skjemmes og rødmer.

Men i skrivende stund sitter jeg her og hører på radioen der de sier at Facebook og Twitter har blitt de viktigste verktøyene i den pågående valgkampen i USA. Og ja, sosiale medier har skaffet meg mang en jobb, et lite karriereløft so to speak. Men som sagt, litt kvalm blir man jo, til tider. Ofte...

Ja, i disse dager kan alt skje på nettet.

Politikere skapes og felles på Facebook og Twitter. 

Journalistmafiaen kan når som helst flytte julebordet til nettet. Om du logger deg inn på Twitter under Debatten på NRK kan du lese hvordan de berømmer hverandres innsats online, hvordan de hånflirer av utsagn og meningsløse argumentasjoner. Pressen har fått nytt bestikk, det heter Twitter og Facebook.

Under siste storm på Vestlandet kunne vi lese på Twitter: Politiet skrev: "Vi råder folk til å holde seg inne på grunn av den farlige vinden!" VG skrev: "Folkens, ut å ta bilder og send til oss!" Jadda...

Journalistene og de slitsomme politiske kommentatorene bruker også nettet til å bygge seg karrierer og navn. Hver dag kan man lese: "Å, jeg skal visst debattere litt på Dagsnytt 18 i kveld!" (litt sånn dueblått forbauset blikk i underteksten) eller "Skal diskutere vikardirektivet med Jens på Litteraturhuset i kveld! 21.30 folkens. Noen tips om hva jeg bør si? Fyr løs!"

Vi skuespillere bruker også nettet, legger ut bilder fra filmsettet og teaterscenen.

"Jadda, far har fått helskjegg, hø hø!" eller "Oj, her er visst jeg og Kim Bodnia!"

(kledelige unnskyldende smiletegn og hjerter følger)

Jeg elsker internett, men jeg bruker alt for mye tid på det.

Min venninne sier: "Om det ikke ligger ute på den der jævla Facebooka, så har det ikke hendt!"

Jada, jada, men Facebook har åpnet mange dører for meg, som sagt skaffet meg mange jobber.

Og ja, jeg får noen nedlatende blikk i selskapslivet av og til.

"Nei men er det ikke selveste Facebookmannen?" var det en som sa på en kunstutstilling forleden.

Det var en av disse gjeddene som også er på Facebook, som lurer i sivet, som aldri legger ut noe som helst, ikke kommenterer eller deltar, men du vet at de er der, at de følger med, disse nyskjerrige sladrekjerringene og sure gubbene, mo ha ha...

I dag skrev jeg på Facebook:

"Dagens tekst: Så lenge man holder seg til regelverket er det helt greit at du ikke gjør en dritt!" Og straks var det en venn som repliserte: "Og så lenge man er på Facebook kan man skrive så mye vås man vil!"Ja, det kan man, men jeg sitter altså her og rødmer litt i dag. Er litt ille berørt over meg selv og min åpenhet. Men WTF, snart reiser jeg til New York City, og det hele overføres online på fjesboken!

Og, hyggelig at så mange leser denne bloggen.

Jeg er nesten for en middels stor lokalavis å regne.

Spre det glade budskap og del i vei..
Life, blessed be....

GRISEN STÅR OG HYLER.

GRISEN STÅR OG HYLER!

Jeg har skrevet om det før, og folk har fnyst av meg. 

Jeg har advart mot matkjedenes dårlige mat, og folk har skreket: 

"Du vet ikke hvordan det er å ha tre små unger som skal ha mat hver dag, og som ikke vil spise noenting!" Og andre igjen har sagt: "Å, det er lett for dere homofile som kan sette av hele dagen til å dille med middagen, dere skal ikke kjøre ungene til fotballtrening, pianotimer, ballett etc."

 Oh yeah og whatever! :)

Jeg er opptatt av mat. Jeg elsker å lage mat, jeg elsker å spise mat. 

God mat. Hjemmelaget mat. Mat fra bunnen av. 

Gryter som får deg til å gråte, fisk med saus laget av drømmer. 

Fruktsalater i alle regnbuens farger, hjemmelaget is. Vart du skremt no? 

Ok, jeg skal ta "en Nabintu" og kjefte litt på dere. Here we go!

Jeg hører mine venner og venninner si: (noen av dem) Er det liksom mitt ansvar å lage mat fra bunnen hver eneste dag? Skal jeg koke får i kål, lage kjøttkaker, steke fiskepudding i ovnen? Koke hjemmelaget surkål, kverne kjøttdeig, lage pølser, legge erter i vann? Og jeg sier: Nei. Men har du unger er det ditt ansvar at de får sunn og næringsrik kost. Du og mannen din, eller kona di. Ja men ungene mine vil ikke ha annet en stekt kjøttdeig med ketsjup og spaghetti til!

Ok, jeg lurer på én ting:

Hvordan kan det ha seg at unger stort sett i hele verden spiser det samme som voksne, men at det er komplett umulig å få dem til å gjøre det i Skandinavia? Kan det være noe galt med foreldrene?

Hør etter, og les videre før du hisser deg opp? Ok? 

Ungene kommer da ikke ut av mødrene på fødeavdelingen, og begynner å rope på Pizza Grandiosa, spaghetti og hamburgere det første døgnet, eller? Jeg tror at om du dytter mat som er manipulert og tilpasset rett i munnen på ungene fra de er ganske små, er dette det eneste de tror de liker. Mat som f.eks er tilsatt druesukker får ungene til å føle velvære i løpet av noen få sekunder. Og de vil deretter lete etter den samme følelsen i alt de spiser. En hamburger fra McDonalds er tilsatt druesukker, og den frembringer denne gode varme følelsen hos den som spiser den på null komma niks, mens en dampet grønnsak, et stykke stekt fisk, en skive vellagret ost trenger litt lenger tid for å bli fanget opp av blodsystemet.

Hele tiden pøser matkjedene ut kampanjer. 

De påstår at det tar så grusom lang tid å lage god mat, sier at de skal ta ansvar for oss, gi oss "trygg, kjapp og billig" mat. Og folket biter på. Kjøper drittmaten uten å blunke. Død mat uten næring. Og dytter den rett inn i munnen på ungene som stadig blir feitere.

Jeg er ofte på Svinesund fordi de har mye bra mat å kjøpe der faktisk.

Og jeg ser barnefamilier med handlevogner med tårn av Coca Colabrett, pizzakartonger, burgerpakker, pommesfrittesposer på størrelse med vedsekker. Mor og far vagger foran og ungene vagger etter. Gåseflokken topper det hele ved godishyllene og kjøper en ryggsekk snop til hver av ungene.

Det er til å bli alldeles skrekkslagen av.

Og nå sier du sikkert, mine unger har det ikke slik. Ok, det er bra.

Men hør, hvorfor advares vi mot sigaretter, alkohol, dop whatever, mens for maten er det fri flyt? Jeg mener, når en kilo svinekoteletter koster 29.90, hvem tjener på dette? Bonden? Grisen? Jeg? Jeg tror ingen av oss. Rimi, Rema, ICA og de andre bandittene sandblåser markedet, soper med seg de små nisjeproduktene og kjøper opp så store partier at de små ikke har nubbsjangs. Og når du kan få en fem kilos kalkun til 100 kroner, burde det ikke ringe en bjelle?

Hør hva jeg gjorde i går. (Men jeg er homo, og har et hav av tid:)

Jeg brunet en svinestek i ei stor gryte, og mens den ble fin og gylden skrelte jeg poteter og grønnsaker, og etterpå slang jeg alt sammen i gryta sammen med krydder, urter og en vinskvett.  Hele denne transaksjonen tok 15 minutter. Så satte jeg gryta i ovnen på 175 grader, og da mine kjære og jeg kom tilbake fra tur tre timer senere var middagen ferdig. Vips. Verre er det ikke.  Og hverdagsmaten tar det fra 20 til 30 minutter å lage. Om du gidder, og om du har en plan.

Matmafiaen hyler via reklamen:

VERN OM TIDEN DIN, IKKE KAST DEN BORT PÅ Å LAGE MAT!!!!!
Eller: VI VET AT DU OG FAMILIEN DIN HAR DET SÅ TRAVELT AT DET ER SVÆRT SJELDEN DERE FÅR TID TIL Å SPISE EN MIDDAG SAMMEN, MEN SLAPP AV, NÅ LANSERER VI 20 NYE LETTLAGEDE MIDDAGER TIL UNDER 100-LAPPEN!!!

Ok, om tiden vår er så jævla verdifull, så er det viktig å spise sunt, ikke dytte i oss all denne dårlige maten som finnes i butikkhyllene. Og mat er ikke automatisk god bare fordi den er norsk!

Snart åpner det det store matmarkedet på Vulkan i Oslo, en gylden mulighet for å handle sunn, kortreist og selvfølgelig litt dyrere mat. Jeg hører allerede hylene fra de grissgrendte strøk.

Har jeg fortalt dere at jeg betalte 49 kroner for en squash i Kautokeino?

There is something rotten in the state of Norway!

Og i mathyllene er det mest påtagelig.

Skjerp! Skjerp!

Og til sist, å sitte sammen ved bordet og spise middag er hyggelig, og ikke minst bra for dannelsen.

Ja, jeg vet at barna dine ikke kan sitte stille ved bordet, slik de kan i andre land.

Men tar du sjansen på å sende dem ut i verden uten å kunne koke et egg, eller lage seg mat selv?

Uten å ha lært seg å nyte bordets gleder?

Valget er ditt:) 

KOM, MENS LYSET ER TENT

KOM, MENS LYSET ER TENT

kom

mens lyset er tent

kom

før vinen legger seg

som et slør

over hørsel og syn

kom 

mens jeg ennå

kan kjenne deg igjen

kom

mens ord fremdeles er ord

bokstaver med mening

kom

til en dybdesamtale

for åpen mikrofon

et gratis event

og tilhørere med åpent sinn

kom

før tunge øyelokk

og nedslått blikk

kom!

se meg i øynene
og

fortell meg at du elsker meg

uten filter av Medoc

kom

før skodda legger seg

ute i fjorden

og fjellene bare er et rykte

kom

med levende bilder

og meningsbærende dialog

kom

uten brutte løfter

og luftkyss

kom

med varm hud

kom

mens lyset

er 

tent

kom

med ditt eget hjerte i hånda

kom med deg selv

ingen digitale hjerter

eller kyr

uten syv mager

og godlyd

ønskes

kom

med glasset

breddfullt

av sannhet

eller med løgner

vi begge kan leve med


Sven Henriksen
"The Bluebird Sessions."
2012