ROSER OG KNYTTNEVER

ROSER OG KNYTTNEVER

En gang for lenge siden, før jeg ble menneske, var jeg en liten gutt som sto klemt opp i et hjørne av skolegården og kjente slagene hagle over ansiktet, kjente leppene sprekke, det varme blodet piple nedover halsen, den dumpe smerten et sted inne i hodet da det føltes som om noe gikk i stykker og aldri mer skulle bli reparert. Knyttnevene som jog gjennom lufta, igjen, igjen og igjen. Pusten fra guttene som slo, de stive redde øynene som stirret på et sted bak meg, blindt på noe, jeg vet ikke hva. 

Og jeg vet ikke hvor disse guttene er i dag, hva det ble av dem. Kanskje er de bestefedre, fedre, kanskje er de døde? For alt jeg vet sitter en av dem i skrivende stund med et barnebarn på fanget og forteller dem sin forkvaklede versjon av verden, om alle tings plass i universet, hvisker sitt hat inn i et uskyldig barneøre, et hat som aldri forsvinner, som går i arv fra generasjon til generasjon. Et hat mot alt som er annerledes, som kan true det normale bildet av hvordan ting og mennesker skal være.

I helgen ble to unge menn brutalt slått ned i Trondheim av en gjeng unge gutter. 

"Er dere på vei hjem for å pule?" ropte de etter dem. Og så falt slagene, som slagene alltid faller når redde menneskers virkelighetsforståelse rokkes ved. 

Jeg tror ikke noen er født redde. Jeg tror ikke noen er født med slag i nevene. Redsel, vold, lyst og motivasjon til å slå og knuse arves fra foreldre, miljø og annen påvirkning. Jeg tror heller ikke på at "et sted sitter det en uskyldig mor eller en far som ikke kan klandres" - jo, når ungene slår skal opphavet klandres, for da har man ikke lært barna at om man slår eller utfører et overgrep mot et annet menneske har man krysset en grense. Men selvfølgelig, om en far sier "disse homoene er noe perverst søppel, noen jævlig tarmfresere" osv, så er det høyst naturlig at en sønn eller en datter vil adoptere de samme holdningene om han eller hun  ikke har vett nok til å forstå at faren tar feil.

Da jeg var 15 år ville min far sende meg til USA for å bli "kurért" for homofili. Man kan vel tenke seg  hva slags Dr. Mengele-behandling det ville ha blitt. Men jeg stakk, jeg slo hånden av ham, for å redde meg selv. For å bli et helt menneske. For i hans nærvær var det bare én mulighet. Gifte meg, få barn, føre elendigheten videre. Og hvem ville jeg blitt? En ulykkelig mann som snek seg ut på natten for å jakte på noen sekunders lykke i busk og kratt. Jeg ville ikke det. jeg ville bli meg selv.

Vi har kommet langt i gamle Norge. Men ikke langt nok når mennesker blir knallet ned på åpen gate. Men neste gang din sønn eller datter sier "det er en gutt som går i rosa skjorte i barnehagen, og når gutter går i rosa er de homo!" burde du slå hardt ned på det. For "homo" og "soper" er de mest populære skjellsordene i barnehager og småskoler nest etter "hore" og "ludder." 

Små gryter har store ører. Og små hender blir en dag harde knyttnever.

Og neste gang du ber "homsevenninna" di bære håndveska eller tuppere håret ditt, så husk på at det er ikke alle av oss som er medlem av "Homsepatruljen" og at svært mange av oss har andre tanker i hodet enn innredning, sminke og moteklær. 

Jeg kan fremdeles, om jeg lukker øynene, kjenne de harde knyttnevene mot ansiktet, blodet som sildrer nedover kinnene. Og jeg kan også av og til hente fram hatet til mennesker som slår. Men i dag, her jeg sitter og skriver dette, takker jeg for slagene. Ja, jeg gjør det. De ga meg mot til å bli meg selv.

Det har vært en tøff jobb. Men det har vært slitet verdt.