DAGEN VENDER

DAGEN VENDER

2012. 

Flere ganger i livet har jeg tenkt at jeg aldri skal bli noen "dag i mårrå" eller at nye "blanke ark og fargestifter" ikke kommer til å bli utdelt der problemer og ulykke bare synes å køe seg opp. 

Men som alle "stayere" er tiden en ivrig jeger som stadig jager videre, som lar noen av oss forskrekket og ofte ufortjent bli med videre der andre lukkes inn i taushet og minner.

2011 var året da Norge mistet "uskylden" sier noen.
Vi opplevde en stor tragedie, og noen mindre.

Sårene etter 22.7 vil det ta tid å lege.

Den store hendelsen fikk mange til å gå i seg selv. 

Hvor hadde vi blikket rettet i timene etter at det smalt. 

Hva tenkte vi da vi fikk vite hva som hadde skjedd. Hva tenker vi nå? 

Dagen vender, og tiden leger noen sår. Nye kriser kommer. 

Smørkrisen fikk også store tabloide overskrifter. Julebaksten kødder du ikke med. Og i det norske velsmurte demokratiet forlanger de fleste at det skal være minst 20 ulike valgmuligheter av hver enkelt vare, om ikke, får i følelsen av at det er noe vi ikke får som vi har krav på. Vel, det var bare smør, men mange gikk av skaftet mens en hel verden lo av oss. 

Jeg sitter her og blogger på årets første dag, tenker og håper at 2012 ikke skal bli fullt så spennende, at vi fortjener et rolig år. Eller fortjener? Gjør vi det? 

Ok, vi har blitt landet for enkle løsninger. "Kan ikke politkerne bare?" osv, selv om det meste fungerer bedre enn i de fleste land vi kan ha magemål til å sammenligne oss med. 

Vi danser rundt gullkalven, oljen fosser opp av havet, men psykisk og lykkemessig er vi i en nedadgående spiral. Og stadig skjer det mord, vold og voldtekter i by og bygd. Måleren under senga forteller at noe er galt et sted, men armene og viljen er ikke lange eller sterke nok til å nå det punktet på ryggen der det klør som mest. 

I går kveld i et selskap hørte jeg en pussig historie. 

Noen venner av oss hadde havnet i krangel med et annen vennepar om "denne skrekkelige klemmingen og kyssingen i Norge for tiden!" for, som paret sa "vi har da ingen tradisjon for klemming og kyssing på kinnet i Norge?" "Og hvorfor i alle dager skulle man hilse eller nikke til fremmede mennesker f. eks  en heis?" Nei, si det. Men av en eller annen grunn hilser vi på hverandre så fort vi får ski på beina.

Jeg tror, eller jeg håper, at det har skjedd en endring i dette landet etter denne skrekkens sommer, at vi er på glid til å favne hverandre på en litt mer empatisk måte. Selv Facebook, hovedbastionen for sutring og klaging ligner ikke så mye på Felleskatalogens sider for bivirkninger lenger, og folk signaliserer takknemmelighet for de små tingene i dagliglivet. Og hver gang noen fyrer av en ikke faktabasert rakett om muslimer eller whatever er en eller annen straks på pletten og går i diskusjon med disse som befinner seg i tåkesonen når det gjelder tall og fakta ellers.

2012? 

Jeg tror ikke du blir noen dans på roser.
For det ulmer i gamle glør, det syder i underskogen på nettet, og forleden leste jeg en kommentar under en artikkel om en jente som hadde stått fram som voldtektsoffer. Det sto: "Du er ei skitten degoshore, du skulle blitt voldtatt hver dag, jeg skulle personlig likt å skjære opp fitta di!" Jeg mener, vi er i deep shit når folk får seg til og skrive slikt.

Åpenhet, roser og mer demokrati? 

Ok, fine ord, men nå må vi finne ut hva ordene betyr.

Og sette dem ut i handling.

For som jeg leste i =Oslo: 

Der mennesker bare vil dyrke én ting svarer naturen med ugress.

2012, be nice to us, på tross av at vi ikke gjorde så godt vi kunne i fjor.

Din mor 2011 var en lumsk og lunefull dame, og eplet faller ofte ikke så langt fra stammen.

Vel, om ikke treet står på kanten av et stup...