DEN GJERRIGE

DEN GJERRIGE

Jeg skvetter alltid litt når noen sier 

"Ikke ring meg når jeg er i utlandet, det blir så dyrt for meg, ok?" 

Jeg tenker, jøss, kan du ikke like godt la være å ta med deg den jævla telefonen, eller rett og slett bli hjemme, det er jo det aller billigste. Som om jeg hadde tenkt å ringe til dem i New York eller på Gran Canaria og snakke i timesvis.Og så tenker jeg at jeg ikke trenger å ringe dem når de kommer hjem igjen heller:-) Tellerskritt-terrorister:-(

Mange folk er gjerrige uten å tenke over at de er det. 

Dette over, med utlandet og telefon, er jo bare en liten uviktig ting da. 

Selv om jeg selv kanskje heller ville sagt: 

Jeg ringer deg ikke i utlandet fordi det blir så dyrt for deg? (om jeg var en god venn) 

Forfatteren Arne Berggren kaller de gjerrige for "knugere" og det synes jeg er et herlig ord. 

Folk som sitter og "knuger" på greia si. Disse som aldri forteller en flik av de prosjektene de jobber med i redsel for at noen skal snappe "greia" deres rett foran nesa på dem. 

Som sitter i kantina og trøkker og knuger, ergrer seg grønne over at naboens karbonadesmørbrød ser litt større ut enn deres eget, som syntes at andre fikk litt for mye løk i forhold til dem selv osv. 

Vel, også dette små ting som man kan le av eller ikke trenger å hisse seg opp over. 

Men folk som knuger på idéene sine får stort sett ikke gjort noe, for hemmeligheten er at man ikke må knuge på bare EN eneste idé, man må knuge på MANGE idéer samtidig, skjønner du? Så får det heller være at folk sier "hvordan greier du å være seriøs med alle de ballene i lufta samtidig, du MAKTER jo ikke å få tak i alle?"

 Men det er jo det som er hele greia, ikke sant? Kaster du bare EN "hemmelig" ball opp i lufta og ikke får tak i den, så går jo alt i vasken. Derimot, om du kaster 10 baller opp i lufta, så får du ihvertfall tak i én av dem, og da spiller det jo heller ingen rolle at de rundt deg snapper noen av dem du ikke får i mål selv?

Men slikt forstår ikke den gjerrige. Han/hun dyrker sine prosjekter i smug i trekkefulle billige studioer, der de sitter alene i lunsjen med de triste linsesuppene sine, og knasker alger og andre sunne grusomme greier i redsel for at andre skal snappe noen gode  år fra dem og leve litt lenger. 

Ja da, alt dette kan man også le av - på gode dager.

Men så er det de slemme gjerrige. De som aldri sier noe pent. 

Du vet, de som står i hjørnet på premierefestene og later som om de ikke kjenner deg igjen, selv om du ser at huden deres er lysegrønn av sjalusi på grunn av at det ikke var dem selv som fikk kveldens stående applaus. Eller disse som sniker seg bak deg som et vått ullteppe, når du har hatt urpremiere på en tekst du har gitt hjerteblodet ditt for å få ned på papiret, og som står rett bak deg og peser inn i øret ditt med kongekobrastemme: 

Jævli fine kostymer! 

Ja, slik snakker en riktig ond gjerrig. Eller de alle verste, det er de som ikke sier et ord, men du kan kjenne blikkene deres som et brennjern i bakhodet når du står og snakker med dine venner. Som ser ut som om de har lyst til å gå rett på dass og elske med seg selv foran speilet i redsel for at noen andre skulle snike seg til noe av deres egen kostbare kroppsvarme. 

JEG HATER GJERRIGE FOLK!

Min salige mormor sa alltid:

DET KOMMER INGENTING INN I EN LUKKET HÅND!

Og de åtte ordene har jeg prøvd å leve etter.

Vel, ikke det at jeg selv hele tiden er verdens mest gavmilde og generøse. 

Men jeg tenker at det alltid er ett eller annet hyggelig man kan si.

MEN DET KOMMER HELLER INGENTING UT AV EN LUKKET HÅND!

Den gjerrige er ikke alltid like god i logikk.

Men er det ikke deilig å se hvordan naturen regulerer seg selv?

Væff! Væææff!