SKAL VI IKKE BARE KVITTE OSS MED HELE DRITTEN?

SKAL VI IKKE BARE KVITTE OSS MED HELE DRITTEN?

I fjor så jeg dokumentarfilmen "Lost Bohemia" i NYC som handler om alle kunstnerne som bodde i de øverste etasjene i Garnegie Hall på Manhattan. Det kjente bygget skulle renoveres inn i den nye tiden, man skulle blandt annet bygge nytt snorloft og oppgradere sceneteknikken, og da trengte byggherrene større takhøyde. Dermed ble alle de som hadde bodd der siden femtitallet kastet på gaten. Det var en opprivende film jeg fikk se på IFC (Independent Film Center) og rett bak meg satt en av de legendariske damene som hadde bodd der. Hun satt og gråt og kommenterte til sidemannen etterhvert som vi så veggen der Marilyn Monroe hadde kysset et rødt leppestiftmerke med den så berømte munnen sin ble hugget i småbiter, at Stravinsky's piano ble brutalt kastet ned i en container fra åttende etasje, at Marlon Brando's studio ble smadret og rommet der selve "hertuginnen av Carnegie Hall" hadde bodd ble rensket for møbler og andre klenodier, at en gammel ballerina lenket seg fast i rekkverket i trappehuset mens hun fremdeles gjorde noen hjelpeløse dansetrinn med de slitne føttene. I løpet av noen iskalde vinteruker forsvant en epoke i New York på grunn av at pengemakta hadde kommet inn som eier. Det skjer over hele verden. Det skjer i Oslo. 

Den dyre unyttige kulturen må lønne seg, ellers er det rett ut. 

Ja, kan vi ikke bare kvitte oss med hele dritten om den ikke lønner seg? spør populistene seg. Hva skal vi med Lambda? Hva skal vi med Oslo Kino? Hva skal vi med Oslo Nye Teater? Vel, for noen år siden spurte de samme menneskene: Hva skal vi med en svinedyr ny opera i Bjørvika? At svaret på det spørsmålet ble en ny storstue for Oslo, et av verdens mest berømte operahus, en av landet største turistattraksjoner, et åsted for konserter på taket med alt fra Kari Bremnes, Lindesnes Trekkspillklubb til Justin Bieber synes ikke å ha sunket inn. Nei, refrenget er fremdeles at kulturen er unyttig om den ikke lønner seg. Og vi kunstnere får stadig høre at "ingen kan leke seg gjennom livet" og "om du ikke kan leve av det du driver med så får du finne deg en skikkelig jobb!" Basta! Men fotball skal vi ha! Da snakker vi ikke om lønnsomhet. Er det ikke en skandale at et menneske som tjener flere millioner i året ikke makter å levere varene, ikke er i stand til å sparke en ynkelig ball inn i et mål? Men det er større tilgivelse for ikke å levere varene i sport enn det er i kulturfeltet. Der er det sink or swin, og kom deg vekk fra statskassa om du ikke leverer, ditt late surrehue som ligger på soffaen og drikker rødvin mens stipendene tikker inn på konto.

Etter alle solemerker står vi foran et regjeringsskifte ved neste valg. I Oslo er Høyre, FrP og Venstre allerede godt i gang med å rasere kulturen. Jeg kunne bitt av meg tungen i ren forbannelse fordi jeg var så idiotisk steike dum å stemme Venstre ved siste kommunevalg. Men jeg trodde på Trine. Jeg gjorde virkelig det. Men nå sitter Fabian og gutta og jentene kvikk og selger unna det som er av kultur i Oslo, og han skal takke seg for at moren hans ikke lenger er blandt oss. Jeg synes jeg hører henne der hun hadde kommet klakkende oppover Rosenkrantzgate med harmdirrende høyfrekventert stemme: "Rører du Oslo Nye Teater Fabian, så gjør jeg deg arveløs på flekken!!!!" 

Jeg kommer ikke over den veggen med Marilyn Monroe's leppestift, og jeg kommer ikke over at Oslo føkkings Kommune kanskje vil selge Oslo Nye Teater, at det kanskje skal bli et sånt revyteater med strutsefjær og bling bling. Eller at det skal bli Mc Donalds eller en stor Deli de Luca whatever der. For på Oslo Nye Teater sitter det historie i veggene. Der sto Lillebill, Aud og Arve, Wenche, Per og Toralv, selve  gullalderen i norsk teater, den tidens store stjerner.

Vi skriver i sand vi som driver med teater, og hverken replikker eller applaus blir hengende igjen etter oss. Den eneste fattige trøsten vi har er at historien vil fortelle ettertiden om alle de hodeløse hønsene som satt med makten gjorde hva de kunne for å ødelegge det lille vi hadde av kultur før pengemakta tok over landet. Og at de var noen av de samme menneskene som var livredde for at den norske kulturen skulle "bli revet i filler" som var med på å gjøre det. For hva er mer norsk enn Aud Scønemann eller Arve Opsahl? Eller Lillebjørn Nilsen-forestillingen som spiller for fulle hus på Oslo Nye i disse dager? Men for all del, det er et egnet lokale der en eller annet obskur tv-kanal kan sende en stupid talentkonkurranse der unge Barbiedukker og Kendukker kjemper om sine fifteen minutes of fame! Det er veldig populært, men kulturellt sett, ikke akkurat norsk produktplassering, men helt sikkert veldig lønnsomt. Kyss meg bak!