STÅ PÅ KRAVA

STÅ PÅ KRAVA

Jeg våkner, skrur på radioen, setter på kaffen, kryper tilbake under den varme dyna, går online, sjekker mail, Facebook og Twitter mens jeg hører kaffetrakteren jobber og P2 forteller meg siste nytt. 

I dag er det FrP som kommer med en lang kravliste for innvandrere: "Vi trenger en kraftig innstramming" sier de. "Innvandrere må være som oss, de må snakke norsk, kle seg som oss, oppføre seg som oss, for å fortjene opphold i dette landet!" Basta. Inga Marte Thorkildsen sier at "FrP har mista grepet" i samme reportasje. Leve som oss? Ok, hvem og hvordan er vi? Er vi en homogen masse? Fem millioner klonede individer, så like som kinesere, hadde jeg nær sagt?

Solen skinner inn gjennom det åpne vinduet, lufta ute er skarp med løfter om sommer i seg. Jeg sitter her med kaffen og gleder meg til sommerferie. Og jeg tenker på krav og tilpassning. Når jeg er i USA tilpasser jeg meg det amerikanske systemet. Jeg sier "God bless you too" og "Have a lovely day" selv om vi ikke sier det i det landet jeg kommer fra. Jeg nikker til fremmede i heisen, jeg overser ikke folk som smiler og sier hei, jeg svarer tilbake selv om vi ikke driver med slikt i mitt fedreland. Men jeg blir ikke amerikaner, selv ikke om jeg hadde flyttet dit hadde jeg blitt amerikaner i mitt hjerte. 

Har du vært i Little Norway i USA? Der er det femte generasjons nordmenn som er norskere enn de fleste nordmenn. De sitter i bunad på 17. mai, de spiser lefser og får i kål, snakker norsk med tykke amerikanske vokaler. Og har du vært på solkysten i Spania, i de norske gettoene der mange nordmenn har bodd i mange tiår uten å lære seg å si god morgen på spansk? Og nå vet jeg hva mange av dere tenker. Vi betaler for oss, vi ligger ikke Spania til byrde! Nei? Men nordmenn i Spania bidrar vel ikke så mye? Og hvor mange sitter ikke nede på solkysten, tidlig pensjonerte og slikker sol mens trygd eller pensjon tikker inn på konto? Jeg ser ikke noe poeng i at nordmenn skal bli spanske, like lite som jeg ser nødvendigheten av at somaliere skal bli nordmenn. Folk har røtter, og røtter er viktige. At de som bor i Norge skal følge norske lover er en helt annen sak. Det må vi alle.

Men krav? I går hadde Dagbladet en sak på forsiden.

"Slik skaffer du deg den billigste ferien under eurokrisen" eller noe sånt. Og i forrige uke hadde VG denne: "Slik kan DU tjene på eurokrisen!" Slike forsider er da utrolig vulgære og upassende nå når hele Europa ligger med brukket rygg? Men vi er jo eksperter på å stille krav til absolutt alle, men vi vil ikke fire på krava selv. Vi streiker for noen hundrelapper, og vi er så "etiske" at vi ikke vil dra til Hellas bare fordi nynaziztene fikk 8% oppslutning i det greske valget. Vi krever av andre, men vi vil ikke at andre skal stille krav til oss. Vi er midt i en opprivende rettsak der det skal avgjøres om det den skyldige har gjort var drevet av sykdom eller politisk ideologi. Han som står for retten er en nordmann som ikke tilpasset seg norske lover og norsk væremåte. Men mennesker er forskjellige, vi er et produkt av oppvekst og miljø. Og vi er ansvarlige for våre handlinger. Og vi plikter å forholde oss til de enhver tid gjeldene lover i dette landet.

"Hvor er du fra?" spør de i USA. Neste spørsmål er ikke "Hvorfor er du her, hva vil du?" som det ofte er i Norge. "Hva er du ute etter, hva vil du ha av oss?" Vel, det er ikke alt som er fantastisk i USA, men de er verdensmestere i å innlemme folk som har noe å bidra med. Og jeg mener at innvandrere i Norge har svært mye å bidra med, og de fleste bidrar mer enn godt nok. Ok, noen av dem dekker seg til med tøystykker, og det kan saktens diskuteres. Men vi bærer også et slør. Det sitter foran øyne og ører på mange av oss. Og man trenger øyne for å se. Ører for å høre. Men ingen i dette landet vil ha stempelet

rasist på seg. "Jeg sier dette fordi det er ytringsfrihet i Norge!" sier mange "Og jeg mener at vi bør få lov å sette noen grenser. Jeg er tross alt nordmann jeg også..." er refrenget ofte. I Tyskland på 30-tallet var det heller ikke så mange som "var" nazister. "Vi stiller bare noen høyst relevante spørsmål om jødene!" sa tyskerne. Og resten er historie. 

Vennlighet, sa hun med blomsten i håret, hun som fikk prisen 21 år for sent. Hun som satt i husarrest i mange mange år på grunn av et regime blottet for kjærlighet og empati. Det er viktig å stå på krava, og det er helt ok å være stolt og glad over landet sitt. Men det kommer ingenting inn i en lukket hånd. Og de jeg nevnte i sted, de norske amerikanerne i Little Norway er etterkommere av norske mennesker som måtte forlate fedrelandet fordi de ville dødd av sult her. De fleste av dem fikk jord til spottpris, et nytt liv og store muligheter. Mange av dem har blitt vulgært rike. Og de var med på å fordrive de menneskene som bodde der, de som eide landet. De kalles indianere, de er et fordrevet folk som bor bak gjerder, i reservater. Har du hørt om dem? Det har du ganske sikkert. Allikevel roper mange her i landet:

"Norge du må vakne, innvandrerane kjem!!!"

Historien kjenner aldri seg selv igjen. Og menneskenes hjerter forandrer seg aldri.