BORGEN

BORGEN

"Jeg skjønner ikke helt hvorfor hovedrollen din går fra mannen sin og blir sammen med den alkoholiserte forfatteren" sier konsulenten til meg. Avslag. "Jeg føler at den kvinnelige hovedrollen din er litt for sint, at hun prøver å ligne på en mann!" skriver dramaturgen til meg i en mail "du bør gjøre henne litt mer spiselig (les feminin), kanskje? Men det er jo selvfølgelig du som bestemmer." (smiletegn) "Jeg synes ikke at (Johannes) som driver denne historien, utvikler seg nok i denne versjonen. For vi vil gjerne se at mennesker begynner ét sted for så å ende opp som noe annet, at de "lærer" noe underveis" sier en annen leser. "Eh, kan du ta vekk dette med incesten, det er så trist og vondt. Og vi kan ikke sende dette en søndag kveld klokka 20.00 når hele familien er våkne!" sier et menneske i tv-bransjen til meg i telefonen. Nei, da så...

Jeg har skrevet for teaterscenen i tjue år. I de siste to har jeg fått det for meg at jeg skal skrive for film og fjernsyn. Men jeg er i ferd med å gi opp. Vel, jeg er ikke der at jeg skylder på dumme konsulenter eller dramaturger som ikke forstår noe som helst. Det kan godt være at jeg ikke fikser å skrive for film. At jeg ikke helt er i stand til å forstå spillereglene for et manus som baserer seg på andre ting enn bare dialog. Jeg vet ikke. Jeg må tenke litt høyt her nå. For i disse dager lovpriser de fleste dansk tv-drama, alt fra manus til regi, skuespillere og scenografi. Og mange spør seg: Hva er det danskene får til som vi ikke får til i Norge? Og andre igjen hevder at norsk tv-drama lever i beste velgående. Og NRK synes deler av bransjen er veldig "slemme" med dem.

(personlig synes jeg NRK Drama har laget mye bra)

Jeg hørte en historie om en gjeng norske tv-folk som var på besøk i Danmarks Radio (DR) og da de kom til et stort glassbur i kanalens lokaler begynte dramasjefen å hysje på gjestene: "Der inne" sa hun "der sitter gullet vårt!" "Å?" sa gjestene. "Ja, der inne sitter forfatterne, uten dem er vi ingen ting, de styrer det meste her i huset, de blander seg i alt, og vi lar dem få lov til det!" Tenk det Hedda. Her i Norge har vi dramatikere den laveste status på næringskjeden. Vi sitter som hubroer og venter ved postkassen på at teatersjefer og konsulenter skal svare tilbake. Og etter noen uker får vi et avslag i en one-liner via en mail, og en sjelden gang blir vi invitert inn til en samtale og en kopp lunken pulverkaffe. Ok, jeg sier det igjen; det er ikke alle av oss som skriver bra, og jeg forstår at verken teatre eller tv-kanalene kan ha et "renn av forfattere" ut og inn av dørene hver eneste dag året igjennom, men du skal ha psykisk jernhelse for å skrive for teater og film i Norge.  

I går så jeg de siste episodene i sesong to av "Borgen" 

Så, hva er det med denne serien? Hvorfor sitter jeg foran flatskjermen med tårer i øynene? Og hvorfor makter jeg ikke hele tiden å gjette hva som skal skje i neste scene? Hvorfor tror jeg at den syke datteren til statsministeren kanskje kommer til å ta livet av seg? Bra og lite forutsigbart manuskript? Ja. Og i de fleste scenene ligger det små detaljer som kan føre til en ny sesong, og en sesong etter det igjen. Hvorfor ligger f. eks Birgittes datter så tett i sengen med venninnen Maria når de lakker negler? Er det en kjærlighetshisorie på gang? Jeg ser allerede tre episoder rundt dette. Og så elsker jeg at det er "twist and turns" hele tiden. At du ikke får det du tror du skal få, at mange av scenene får et helt annet utfall enn det du tror når de begynner. Det er godt manushåndtverk rett og slett. 

Jeg skal ikke kaste dritt på norsk tv-drama, jeg har ikke skrevet noe selv som er bedre enn det som blir servert. Men jeg håper på en annen holdning til oss som skriver. For i Norge handler det mer om å tilpasse seg markedet enn å få rom og mulighet til å skrive de gode historiene. Når du f.eks søker NFI om støtte til å utvikle et manuskript får du en kort mail om at "Ja, du skriver bra, det er helt tydelig at du kjenner det miljøet du skriver om, og ja, her er det mange scener som er rørende osv. Tusen takk. Avslag. Og du står helt fritt til å klage på dette vedtaket."

Man kan ikke bli sur eller fornærmet på grunn av et avslag. Men det hadde vært så deilig å komme innenfor døren, fått se inn i et par konsulentøyne, få snakke litt, legge fram prosjektet sitt. Og kanskje fått høre: "Vet du hva, jeg tror ikke du skal skrive for film eller tv, det er ikke ditt format." Men foran en litt halvhjertet mail sitter man der og tenker. Er jeg helt talentløs? Er alt det jeg skriver bare noe dritt? Og burde jeg heller bare fortsette å skrive for teaterscenen som jeg mestrer ganske ok?  

Jepp, nå sitter jeg her og skriver mitt femtende teaterstykke med en av Norges beste dramaturger i ryggen, en hard og nådeløs kvinne som bruke rødblyanten ofte, som sier: "Ta vekk de ti sidene der! Når Henriksen blir privat er det direkte pinlig! Ok?" (men det er du som bestemmer) (ingen smiletegn) Og i et slikt rom føler man seg trygg, du har noen som sitter der og hjelper deg med å dra historien din videre, som presser deg til det ytterste, som lirker det beste ut av deg og teksten. Manusdoktorer som lever og ånder for mansukriptet sammen med deg. 

Og hvem som skal se det, når og hvor, er ting vi ikke bryr oss om i skriveperioden. Man må jo først finne ut hvordan barnet skal se ut før man vet hvem som skal få overta det når det skal ut i verden å vokse seg stor? Eller tar jeg feil? For det må jo være noe galt et sted når det første spørsmålet er:

"Men for hvilken målgruppe har du skrevet dette?" 

Og at om du sier at det driter du i, så får du døra retti fleisen.

Men nå selger ganske sikkert Oslo Kommune Oslo Kino. Og alt vil bli så mye enklere.

Vi trenger bare å ta stilling til om vi vil se en Hollywoodfilm med eller uten 3D-briller.

(smiletegn) Og da vil norsk film få det enda hardere enn den allerede har det.
Men jeg sier som samen:

"Om det haster så veldig, hvorfor kom du ikke i går?"