FORDI VI FORTJENER DET?

FORDI VI FORTJENER DET?

Det ligger i sakens natur å klage på den sittende regjering. I disse dager er det ikke grenser for hva Jens&Co beskyldes for. Det er regjeringens skyld at det er for mange millionærer i Norge, at det er SÅ mange fattige, at toppsjefer tjener 12 millioner i året, at Jens server de rike vennene sine, at han tar fra de fattige; lista er lenger enn et langt år! "Folk flest" og opposisjon hyler: "Bare de borgerlige kommer til makta, så skal det bli sving på sakene!" Ja?

Har jeg forstått dette riktig? Vil det bli færre millionærer i Norge om Erna Solberg blir statsminister? Vil de bli forbudt med fuglehund og nullskatteytere? Vil alle toppsjefer miste sine millionlønninger, og vil alle forskjeller i samfunnet bli borte? Det kan nesten høres slik ut. Men selvfølgelig vil det ikke skje.

I Norge er det ikke bra å være rik. Du blir latterliggjort og slått vitser om. Det er noe lummert med rike mennesker med egen elgkvote, som spiser hjort og selvplukket tyttebær fra egen utmark. Vi liker ikke slikt. Her til lands er alle sinnsykt opptatt av at INGEN skal ha noe mer enn andre. Det skal være likhet for loven, ikke noen særfordeler. Så i hjertet er vi alle sosialister. Men vi stemmer ikke slik. Nå er den borgerlige fløyen i sterk framgang. Det handler om penger, og frontene er harde. Folk flest stemmer på partier som står for det motsatte av solidaritet og likhetstanke.

Nå streiker Norge for noen skarve hundrelapper. Jeg får kjeft når jeg sier at folk syter og klager, at jeg ikke kan komme trekkende med nøden i Europa, for hva har den med oss å gjøre? For her i Norge går det så det suser, og vi skal ha mer, mer, mer fordi vi fortjener det! "Vi som jobber og sliter, og vi som skaper velferden!" hyler folk "blir avspist med ingenting!" Vel, for det første er det ikke de som jobber i velferden som skaper den. Velferden blir skapt av oss alle for de skattepengene vi betaler inn til staten, og de som jobber i den får lønn av stat og kommune for å utøve den. 

Som regel er det velfødde 50+ mennesker som klager høyest. De som påstår at de er en hardt prøvet arbeiderklasse. Altså, du er ikke arbeiderklasse når du bikker en halv million i årslønn! Og mange later som om det er stemplingsur og jentene på fabrikken, disse med røde knoker og utslitte rygger som er taperne i alle lønnsforhandlinger. De tider er forbi. Vi er en trett og mett nasjon av misfornøyde folk som syter og klager over at ingenting fungerer. Vi kan ikke engang spøke med det, eller le av oss selv der halve Europa vakler og unger henrettes i Syria, Afrika sulter, og kriser tårner seg opp over hele verden. Nei, det er oss, oss, og atter oss. Vi er så selvopptatte at vi mister fatningen bare på grunn av at det ikke er smør i butikken eller at det kanskje blir tomt for mel! Ta seg sammen! 

Vi har hatt en fantastisk reise i dette landet de siste femti år, kanskje ikke en dannelsesreise akkurat? Vi har mistet ydmykhet. Ordet "takk" sitter langt inne. Vi er sure og gretne, vi lager oss problemer som ikke er problemer. Vi hakker på alt og alle. Men vi har den laveste arbeidsledigheten i verden, den beste velferden, de høyeste lønningene, de laveste matprisene i forhold til hva vi tjener, vi lever lengst, ferierer mest, kjøper mest, er friskest og vi har en av de største oljeformuene i verden. Men det er ikke godt nok. Det blir aldri godt nok i Norge. Så nå er det vekk med Jens, inn med Erna. Lykke til!

Jeg sitter her og tenker på min mor da hun fikk ny grønn vinterkåpe med skinnkrage. Vi var svært fattige da jeg var gutt. "Tenk" sa hun "at jeg skulle få oppleve å få en så fin og dyr kåpe!" Den var kjøpt på avbetaling, skulle betales over tre år. Hun strøk fingertuppene lett over den myke pelsen og snudde seg vekk. Men jeg så tårene i øynene hennes. Jeg glemmer aldri de tårene.

Nå sitter jeg her og skriver dette, femti år senere. Jeg er en voksen mann, privilgert, og bortskjemt. Men jeg har ikke glemt å si takk. Takk for at vi har det så godt. At lille Norge skulle bli et overflødighetshorn av økonomisk lykke. Og jeg føler avmakt over at vi har syknet ned i klaging og syting.

Ja, jeg er enig i at det skal være rettferdige lønninger, at "flinke folk koster" - at man skal få betalt for innsatsen når man bidrar. Men verden er faktisk skrudd sammen slik at om du jobber hardt, kan det også medføre at du blir rik. Og det må vi faktisk tåle. Og arbeiderklassen? Hvem er det? De fleste jeg kjenner vil ikke kalle seg det. Vil du? For det blir litt hult å kalle seg en hardt prøvet arbeiderklasse når man har hus, hytte, båt, bil og whatever...

Men rettferdighet? Ja? Fortell meg hva som er rettferdig? Jeg er åpen for diskusjon.

Er det rettferdig at statsministeren skal tjene det samme som den unge muslimske jenta som sitter i kassen på Rema gjør? Og ville du råde din egen datter å satse på en slik jobb? Nei, det ville du ikke. For din datter skal bli lege eller advokat, skal hun ikke? Og jeg forstår at du er stolt av henne. Men noen må ta drittjobbene, som f.eks å sitte i kassen i matbutikken, kjøre trikken, eller vaske dritten etter oss hjemme eller på jobben. De kalles arbeiderklassen. Og de er de samme som mange mener kommer hit til landet og stjeler jobben fra skikkelige og ekte nordmenn. Man kan selvfølgelig også kalle dem for underklassen. Men vi er ikke så presise i språkbruken i Norge. Det ville være for ubehagelig. Og kos og hygge må vi ha. Nå er det helg, og vi tar fri, mens de andre holder hjulene i gang. Følg med når du går ut og tar fredagspilsen med arbeidskameratene dine i ettermiddag, tell hvor mange nordmenn som er på jobb, tell på fingrene. Du trenger ikke mer enn en hånd.