HATET ETER SJELEN

HATET ETER SJELEN

Hat er ikke noe som oppstår plutselig. Hat trenger tid.

Hat trenger røtter, feste. Hat trenger vann, næring. Ingen er født hatefulle. Et nyfødt barn kjenner ikke hat. Hat går i arv, fra far til sønn, fra mor til datter. Hat forgifter. Hat er som planter som lar frø falle mot jorden. Små avleggere spretter opp på de minst ventede steder. Hat er som ugress. Du blir aldri kvitt det. Men der mennesker bare vil dyrke én ting, svarer naturen med ugress. Hat er en drivkraft. Hat er en motor, en grunn til å leve. Hat er redsel.  Hat er lukkede øyne, og stengte sinn. Hat er høyst menneskelig. Hat kan forsvares, forståes. Hat er lettere å selge enn kjærlighet. Hat sitter lengst i. Hat glemmes ikke. Hat er en gift. Som sigaretter, alkohol og dop. Hat er vanedannende. Hat er helt gratis. Hat er et strå vi griper til når vi ikke lenger har ord. Hat er noe vi utfører for sikkerhets skyld. Hat er å beskytte seg. 

Vi hater mest når vi ikke har grunn til det. Vi hater mest når vi er redde.

Vi er skrudd slik sammen at vi trenger hakkekyllinger. Vi forakter den fysiske gapestokken, vi er humane, men hatet eter sjelen, sitter fast et sted bak hjertet. Vi kan ikke la vær. Vi må hate, noe eller noen for å føle oss vel. Vi liker at bordet er dekket med tolv like deler, ingenting må bryte. Vi vil ha harmoni, orden i skuffer og skap. Vi tåler ikke at hekken vokser kjempehøy, en farge som stikker ut. Vil vil ha stylingen i orden, alle må smile pent på bildet. Vi vil være lykkelige. Men alltid er et noe som bryter, et menneske som stirrer hjemløst på oss fra ytterkanten av fotografiet. Vi river bildet i stykker, vi retusjerer virkeligheten. Vi vil selv bestemme hvordan verden skal se ut. Vi hater det som ikke passer inn. Vekk med det. Vi liker oss selv som en homogen masse, selv om vi vet at vi ikke er det, aldri kan bli det. Vi krever å bli sett som den vi er, men vi kan bare elske dem som ligner mest på oss selv. 

Hat. Hat. Hat. Hatet eter sjelen. Vi hungrer etter kjærlighet, felleskap. Men manuskriptet vi fikk til dåpen har feil replikker, vi finner ikke ord. Hatet går i arv, vi fikk det inn med morsmelken. 

Hatet. Vi lukker øynene for det, ørene. For det er ikke vi som hater. Det er de andre. Vi orker ikke å lese det som står i kommentarfeltene i avisene. Vi har ikke nerver til det, vi makter ikke å ta det innover oss. Det er for stygt, for grellt. Vi vet at det kanskje er noen vi elsker som hater, det blir for tett på, for nært. Vi lukker munnen, øynene. Klinker glass mot glass over damasken, lar det ligge, glatter over, for nå skal vi ha det hyggelig dere! Men de ørsmå sporene av hat og frykt daler lett mot porsleen og krystall, som "sopp om natten, blekhvite giftige sopp med foten i døren, klare til å ta over verden" (Sylvia Plath - "Mushrooms") - og vi tier, vi orker ikke konfrontasjoner, krangel og bråk nå når solen skinner på oss og vi har det så godt. Og vi sovner inn etter angsttimer på svett drømmepute, lukker øynene i skam på grunn av det vi ikke sa da vi skulle sagt det.

Hat er skamfullt å vedkjenne seg. Men hatet bor i oss alle, mer eller mindre.

Og jo mer tid de små frøene får til å la seg feste, desto større blir hatet.

Det er som med haven, når du har luket deg gjennom alle bedene, må du begynne forfra igjen. 

Vi må luke med kløkt. Naturen har en medfødt evne til å utkjempe den skarpeste hjerne.

Og den vinner over oss alle til slutt. Men vi som hater glemmer at vi skal dø.