Foto: Rue du Faubourg Montmartre Paris France. Eget.
JEG HAR ALDRI SETT EN BRO BRENNE.
"Ikke brenn alle broer!" sier vi til hverandre.
En litt snusfornuftig "voksen" replikk. Sørge for å ha noe å falle tilbake på, komme tilbake til. Det ligger i de fleste menneskers natur å gardére seg, ikke svi av alle mulighetene. Det er bare de ansvarsløse som selger alt de har og kaster seg ut i eventyret. Men alikevel beundrer vi de som tør.
Tamme fugler lengter. Ville fugler flyr. "Men jeg kan jo ikke bare...!" sier vi, til ditt eller datt. Vel, jeg hadde aldri sett en bro brenne. I mange år satt jeg ved en globus og drømte. Drømte om å se verden, men jeg kunne jo ikke bare reise. Det var så mye som kom i veien, jobb, livet, forpliktelser. Ikke brenn alle broer? Jeg begynte å telle dager for noen år siden, fikk en ny bevissthet om hvor lenge ett menneske lever her på jorden. Jeg fikk det travelt. Jeg tenkte: Jeg kan ikke gå ut av tiden uten å ha sett Kina eller gått over Brooklyn Bridge? Ja, jeg fikk så dårlig tid. Alt begynte å haste. Ikke det at jeg hadde kastet bort livet før jeg plutselig fikk følelsen av å ha så dårlig tid, jeg hadde på en måte gått i sirkler. Jasså ja, der er du igjen, i denne svingen du har vært så mange ganger før? Jeg satt ved taffelet, hørte de samme samtalene, de stumme nikkene, fra oss, vi som skal bli gamle sammen. Og jeg kjente panikken få gulvet til å svaie under føttene mine. Pusten ble trang i brystet. Og det sto helt klart for meg. Jeg må rekke å leve før jeg dør. Jeg begynte å reise.
Vel, nå skal jeg ikke påstå at det å reise er å brenne alle broer. Det er det ikke.
Kineserne kaller det å reise for "å vaske øynene" Ja, jeg tror det er slik.
Få vasket bort "hjemmestøvet" fra øynene. Se noe annet som ikke er sitt eget. Møte mennesker som er annerledes enn seg selv. Å reise er også å utsette seg for ensomhet. Jeg reiser som regel alene. Jeg liker det best slik. Gå i en fremmed verdensby å ikke kjenne en levende sjel, la seg omslutte av fremmede kropper, et nytt språk. Alt blir så tydlig når man ikke kjenner noe eller noen. Et smil, en grimase, en skiftning i stemning tas inn på en annen måte når man ikke er del av et stort vi. Porene mot verden er mer åpne uten kjennskap til geografi og koder. Jeg tror man blir mer synlig. For andre. For seg selv. Og når du kommer hjem igjen ser du det som er en del av deg selv, som du har vært med på å forme med nyvaskete øyne, og det er ikke alltid du liker det du ser. Å reise er et korreks for sjelen. Ja, jeg tror det er slik.
Og nå tenker du sikkert, nå grubler denne Henriksen igjen! :)
Ja, jeg grubler, i dag grubler jeg. I dag har vi hatt bakgårdsalg i hagen. Det var opprivende og befriende. Bli kvitt gammel dritt, sier vi med en hjemløs latter, mens vi ser ting vi har stirret på i årevis skifte hender. Du husker den bollen eller det fatet i en viss setting. Vinteren du leste den boken en annen nå løper avsted med i vesken. Ok, man samler på seg så mange ting gjennom livet. Noe må man kvitte seg med. Helt greit. Men å brenne en bro? Har jeg noengang gjort det? Nei, ikke på riktig. Det har for det meste vært små branntilløp og litt rykking i seletøyet. Midt i livet, midt på broen. Den fine sanden i timeglasset sildrer stille. Det er mer sand i den nedre beholderen enn i den øverste. Alle de fine små kornene er et mennskes liv. Noen av dem blinker i lyset, andre er bare en sandfarget masse. Nei, ikke alle sandkorn kan være like gyldne og viktige. Men drømmen flimrer om neste reise, lyden av en jetmotor som ruser kreftene er ikke det samme som en bro som brenner. Men det er en god nummer to.
Jeg liker broer. Du kan brenne dem, eller la vær. Og broer binder folk sammen, øyer og fastland. Skaper koblinger. Ingen mann er en øy, skrev poeten. Han er del av et kontinent, et fastland.
Sage av den grenen man sitter på derimot? Ikke snakk om! Life, blessed be...
(Ble visst en tankefull blogg dette, ikke særlig til poeng heller)
Kanskje fordi jeg aldri har sett en bro brenne?
Men en dag....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar