SYNGE GAMLE SANGER

SYNGE GAMLE SANGER OM IGJEN

Det blir ikke sommer før svigermor hiver seg rundt og baker Verdens Beste eller Kvææææfjordkake som den egentlig heter. Kvæææææfjordkake, ordet skal uttales med en åpen æ med måsenebbet på vidt gap. Den ser ut som 30 ganger 40 cm skumgummi når den settes inn i ovnen, men når det står ferdig på stettefatet er den en flere etasjer-høy skjønnhet drapert i vaniljekrem, fløte, marengs og hakkede hasselnøtter der den troner på bordet med den broderte svigermorduken under seg. Perfekt sommer.

Sommer handler om å gjøre de samme tingene om og om igjen. Stoppe ved akkurat den kiosken og kjøpe kronesis med jordbær, fiske fra akkurat den brygga, si de samme tingene, spille den samme musikken. Sommer er de ukene som deler året i to, årstiden vi gleder oss til når alt håp er ute og istappene er et ustemt kirkeorgel på utsiden av vinduene og framtida er en strime lys i horisonten. 

Det er da sommeren er best, om vinteren, når man ikke husker skodde og regn, myggstikk og knott, de store fiskene du ikke fikk opp på land, de tyske bobilene, fergekøene, den lille rorbua i Lofoten der du trodde de ville servere fersk fisk, men burger og kebabtallerken var det eneste du fikk i landet her det er typisk norsk å være god og råvarene er de beste. Men ja, nå er en ny sommer her. Jeg hører miksmasteren gå ute på kjøkkenet til svigermor, værer margens og fløte som tårner seg som milde skyer på kjøkkenbenken. Og i utkanten av lydbildet kan jeg såvidt høre svigerfars hender som blar i Harstad Tidende og sier ett eller annet om jordbærene fra Grytøya. Det blir ikke sommer før svigerfar har sagt ett eller annet om jordbærene fra Grytøya. Og min kjære sitter på hurtigbåten fra Tromsø, nå er det bare hans nærvær som mangler, så er alt fullbragt. 

Om noen dager reiser vi til Hellas. Til den samme øya. Det blir ikke sommer om vi ikke drar til akkurat den øya. Før vi setter oss på balkongen og ser utover Egerhavet og min kjære sier: Å, så fint det er her! Og jeg sier: Det fine med denne øya er at det blåser litt her, og da er det ikke så varmt! Og min kjære sier: Og da holder myggen seg borte. Og jeg ikke sier: Det sa du ifjor.

Sommeren er å synge de samme gamle sangene, si de samme tingene, om og om igjen. Sommer er trygghet som repeterer seg selv. Vår sommer skal ha seg forandring frabedt. Selv nye parasoller på stranden kan utløse følgende tanke: Hva gjør dere her i vår sommer, kom dere vekk, vil vil ha våre gamle solblekete lyseblå parasoller der en av spilene stikker ut tilbake! For noe nymotens sludder!

Men nå, akkurat nå siler regnet ned over denne lille byen. Jeg sitter her ved et vindu og ser utover fjorden, på skodda som ligger tjukk i bukta. Kjenner på en tilhørlighet, en glede større en premiere, mer magisk enn terningkast 6 i avisa. Og i nesen river lukten av vanilje og krem. Jeg har bare en ting å si: Life, blessed be. Dette er min femtisyvende sommer. Og det blir ikke sommer før jeg selv sier: Dette kommer til å bli den beste sommeren i manns minne! Og at min kjære rister på hodet og smiler: Du skal nå alltid være så dramatisk! Og jeg sier: Det er dramatikk jeg lever av! Og han sier: Ja, men nå er det ferie Henriksen!

God sommer blogglesere! 

Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å skrive i ukene framover, men vil være tilbake i august, da fra København hvor jeg skal jobbe noen uker. Livet, et fint sted.