PIKEN PÅ BROEN

PIKEN PÅ BROEN

Et sårt desperat skrik flerrer stillheten. Vi står under en bro og fisker, til nå har dagen vært stille regn og småsei som vaker der ute i strømmen. Vi snur oss mot lyden, ser den unge piken som kommer løpende ut på den alt for høye broen. Hun er tildekket med et sjal som hodeplagg, hun skriker som et skadet dyr, roper det samme ordet om og om igjen på et språk hun ikke helt behersker. MAMMA! To menn i politiuniformer kommer løpende etter henne, tar tak i henne med makt, ber henne roe seg, men hun skriker og skriker, det samme vonde ordet til stemmen bare er hese hulk. Etter endeløse minutter blir det stille. Vi hører lyden av en bil som kjører vekk i tåken. Norge en dag i juli 2012.

Vi har delt ut fredsprisen til Aung San Suu Kyi, vi har gjennomlevd en rettsak, vi har dynket oss selv i roser. Noen av oss har lest mellom linjene på det som hendte, vi har stått stille foran speilet og betraktet oss selv. Hva kan jeg lære av dette? Hvorfor? Hvorfor? Etter 22.7 i fjor har jeg blitt mer bevisst ordenes  kraft, de små ordene som kan forandre alt. Gjøre godt, være et medmenneske. Men selv et attentat mot Norge har ikke gjort klimaet mildere i dette lykkelandet. Hatet flommer som aldri før på nettet. Og for det meste er det ME, MYSELF, I. 

Jeg kjenner ikke historien til piken på broen. Kanskje det ikke var det jeg tror? Kanskje det var noe helt annet? Men jeg reagerer på en helt annen måte etter at mitt eget land fikk et skudd for baugen. Jeg reagerer slik mange av mine venner i USA har gjort etter 9/11, med en større forståelse for at vi er del av en sammenheng, at vi ikke kan stenge verden ute, at den ikke blir bedre bare fordi vi fjerner alt det vi ikke liker fra egen dørstokk. At hat og paranoia ikke fører noensteds hen. 

Jeg leste en fin artikkel i en avis i går, jeg husker ikke hvilken. Den het: "De som går foran." Den handlet om folk som tør å ta de første skrittene, som tør å være upopulære, som flytter verden videre. Vi kan alle bli verdensflyttere, tenker jeg. Vi kan begynne i det små. Reise oss ved middagsbordet når noen ytrer en hatefull mening, når vi ser mennesker bli stigmatisert på grunn av religion, hudfarge eller seksuell legning. For hva betyr "Mer åpenhet, mer demokrati!" om vi ikke alle bidrar? Demokrati er ikke et statlig direktiv, det er en gi og ta-ordning der alle må yte sitt for å få noe tilbake. 

Piken på broen. De skrikene handlet om mer enn ønsket om en ny iPhone eller andre materielle ting våre barn stort sett hyler om, det var redselsskrik som man sjelden hører i "verdens beste land"- men i verdens beste land er vi så mette, rike og trøtte at vi ikke gidder å ta grusomhetene innover oss lenger. Men i dag sto jeg klar i vannkanten for å kaste meg ut for å redde et fortvilt lite menneske. 

Alle religioner, kunstarter og kulturer er grener fra ett og samme tre.

Og poder kan vokse på de rareste steder.
Og der menneskene bare vil dyrke én ting, svarer naturen med ugress.