SORGEN TRENGER INGEN TERNINGKAST.

SORGEN TRENGER INGEN TERNINGKAST.

Men et hav av tid. Tiden det tar. Kanskje finnes det ikke tid nok? 

Rett under arrene ligger smerten. Når som helst revner den tynne hinnen av dager, uker og år som har lagt seg over sårene. Sorg er evig. Sorg går aldri over. Den blekner, men den vil alltid være der for den som sørger. Hver på sitt vis. Sorg er en slyngplante som aldri finner lyset. Som vokser stille om natten selv etter at alle ikke orker å forholde seg til den lenger. Den sørgende er sin egen gartner. Må selv bære vann til sitt håp. Finne en vei videre. Vi andre som ikke er rammet, må stå med åpen favn og åpne øyne. Sorgen har en ømhet i hendene "den aldri får vasket bort.."

Sorg er mer gjenkjennelig enn hat. 

Hat er er skamfull ting, i slekt med sjalusi, følelser vi ikke vil skal hefte ved oss. Der en som sørger høster sympati, vekker en som hater avsky. Hat er et politisk ukorrekt ståsted. Hat fører ingensteds hen, sier vi til hverandre. Jeg tror hat må tas på ramme alvor. Hat må forstås, ikke avvises. Hat er også en plante, en skyggeplante som vokser midt i blandt oss. Den vokser i hager tett ved. Gjødsles om natten av anonyme vannbærere. Den yngler avleggere overalt. Verre enn ugress er hatet. Vi kan ikke lukke øynene for det. Vi kan ikke klemme, kysse eller synge det vekk. 

Hatet har et hav av tid til å vokse. 

Det får nesten stå i fred i de flestes hager. Vi går i ring rundt det mens vi synger sanger om roser og andre mer elskelige vekster. For et år siden var hatet en ensom jeger.
Det vet vi nå. 

Men vi stirret feil vei da skuddene falt. 

"No man is an island" og alt henger sammen med alt. 

Så mange navn! tenkte jeg i fjor. I år tenker jeg: Så mange ord.

RIP