TAKK FOR MEG

TAKK FOR MEG

Med dette takker jeg for meg som blogger i denne omgang. 

Det har vært en fin reise på godt og vondt, mest godt.

Nå skal jeg bruke tiden på å ferdigstille boken min sammen med forlaget. 

Det er en bok der ti av mine teaterstykker vil utgis sammen med masse bilder fra forestillingene.

Boken kommer ut i mars 2013.

Livet på nettet er ofte turbulent. Ord sitter  løst i fingertuppene.

Så jeg sier som Gunvor Hofmo:

Jeg lengter hjem til menneskene.

(det er noe med levende øyne, kjøtt og blod som nettet ikke favner)

Tusen takk for meg, for fine ord, og for ikke fullt så fine ord.

Kanskje jeg kommer tilbake som blogger en dag. Hvem vet?

Sven.

MISSION ACCOMPLISHED

MISSION ACCOMPLISHED

Mens hodejegerne er ute og glefser med kjevene sitter ABB på cella og smiler sitt skjeve uhyggelige smil. Kankje han tenker: Det er fullbragt. Folk flest beit jaggu på agnet. Nå knuses AP og alle dets pappenheimere som feminiserer Europa, som utvanner mannsrollen, som tillater at kulturmarxister pulveriserer et helt kontinent. Og lederen av hans tidligere politiske parti sitter i skrivende stund på radioen og hånflirer av at AP og Jens har vært så dumme at de har tillatt seg selv å ha venner. Arbeiderpartinettverket, kaller hun det, og ler enda høyere, for i Norge skal man ikke kjenne noen, ikke ha venner, det kan straffe seg.

I ABB's verdensbilde var eneste mulighet å fjerne mennesker. 

Nå synes refrenget å være det samme. Folkedypet hyler om at hoder må rulle, noen eller helst alle må gå. Og man kaller det å gå av for å ta ansvar. Derfor bør Jens Stoltenberg og hele hans regjering gå av! For når man er voksen nok til å bestille en rapport om seg selv, ber om at den skal være ærlig og usminket får man ikke kred for det, nei rapporten rettes som et våpen mot den som ba om den. Og de etterlatte må føle at ting blir rettferdig, sier andre. Hva er rettferdig med å innfri alle massemorderens ønsker og våte drømmer. Han hadde Jens Stoltenberg på sin dødsliste, men han fikk ikke til å drepe ham. Nå tar presse og folk flest saken i rettferdighetens egen hender.

22. juli handler om noe mye større enn hvem som bør ta sin hatt å gå.  

Terroren var et angrep på vår frihet og på vårt demokrati. Gjerningsmannens høyeste mål var å skape kaos og fiendebilder, få landet til å knake i sammenføyningene. Allerede under "rosetog og mer demokrati og åpenhet-perioden" flommet nettet over av sinne, ubehag og harselas over hvor naive og selvopptatte AP og dets sympatisører var. Og skremmende mange skrev at AP hadde fått som fortjent. Ok, AP var kanskje naive da de trodde på kjærlighetens alfabet, og nå krever folket "handling eller forsvinn!" Det stiger et sinne opp fra folkedypet, et sinne jeg ikke har sett på lenge. Og om det blir regjeringsskifte neste år blir det ikke lett for de som skal overta dette rasende folket i et land som er rystet i grunnvollene, eller "revet i filler" kan man kanskje si? For for ikke så lenge siden var det en politiker som stigmatiserte en hel folkegruppe og mente at den ville "rive dette landet i filler..." Og ja, han fikk helt rett. Bortsett fra at det var oss selv som gjorde det. Lette å lede som vi er. 

Jeg var en av de første som skrev "Hodet kaldt, hjertet varmt" da bomben gikk av i fjor, og jeg sier det igjen. Tenke oss om nå før vi trekker fler hatkort ut av ermet. Og det er synd å si det, men dette er en "gavepakke" for opposisjonen selv om de vegrer seg for å tenke høyt i den retningen. Men man må vel ha en ekkel bismak i munnen når mordet på 77 mennesker, kanskje ikke direkte, men indirekte ender med at man får regjeringsmakt? Men vi lever i en verden der et hode på et fat gir den største og eneste trøst. Kjærlighetens alfabet er prøvd, viste seg naivt, så nå trengs hardere skyts. Verden kjenner aldri selv selv igjen og "menneskenes hjerter forandres aldri." (Undset)

MUNCH - A CRY IN THE DARK

(Kjærsti Odden Skjeldal i mitt stykke "Den Svarte Grisen" om Munch og Strindberg)

MUNCH - A CRY IN THE DARK

I disse dager når debatten om rikets sikkerhet raser i alle medier minner P2 oss på en liten kuriositet. Neste år er det 150 år siden Edvard Munch ble født. Kulturdepartementet har bevilget tre og en halv millioner kroner for å få på plass en prosjektleder for markeringen, men to ledere har allerede gått av, og man kan bare tenke seg hvorfor. Nå ligger det muligens fem millioner kroner i neste år statsbudsjett som liksom skal dekke alle utgifter til å feire en av verdens største kunstnere. Selv den største kulturmotstander vet at store feiringer koster penger, og nå mener mange at næringslivet bør ta seg av dette. NRK's kulturkommentator mener at "næringslivet kan tjene stort på å støtte dette, for Munch er stor i utlandet..." Ja, Munch er stor i utlandet. I fjor så jeg den store Munchutstillingen i Paris, og det jeg bet meg merke i var alle skoleklassene som besøkte Pompidousenteret, små barn som sto og stirret på malerier som om det skulle være den naturligste ting i verden. For en over middels kulturinteressert er dette en fryd å se. (og dette er en av Pomidousenterets største suksesser noensinne)

Refrenget her til lands, særlig fra alle @trollene, er "det er statens ansvar" å sørge for ditt eller datt. Er det ikke politiet som ikke leverer, så er det eldreomsorgen, statens ansvar, statens ansvar, hyles det om og om igjen. Men når det gjelder kultur er det omvendt. Da sier mange "det er ikke statens ansvar å gi kultur til folket!" Sist jeg skrev om Munch i forbindelse med Lambdadebatten var det et av trollene som skrev "skal liksom våre skattepenger være med på å betale for at folk skal stå å glo på noen støgge bilder som man bare blir deppa av? Latterlig!" Vel, det er jo også en måte å se det på. I Norge, jeg har sagt det før, er kultur den dyre glasuren på kaka som bæres inn når alle strekker seg mette og velfødde etter en alt for tung middag. "Nei, la oss nå få et lite kulturinnslag da, hø hø" og så spretter den NAV-snyltende klovnen opp av kaka og gjør greia si som ikke bør vare i mer enn et kvarter. Om jeg skal være litt stygg så føler jeg at vi nordmenn er mer opptatt av hva vi har krav på enn hvem vi er eller vil være. Ja, i Norge regnes kultur av alt for mange som noe helt unyttig og fullstendig uten bærekraft.

Men Munch. Munch har satt Norge på verdenskartet, som Kirsten Flagstad, som Ole Bull, ja som Ole Gunnar Solskjær og John Carew, (og mange andre) men der de store sportsnavnene bæres fram på gullstol av folk flest sliter kunstnerne med å bli verdsatt som viktige døråpnere i eget land og i verden ellers. For i vår del av verden er det noe lummert med et menneske som lever av å male bilder, ofte stygge bilder som er offer for utsagn som "de der krussedullene ville jeg aldri hatt på veggen!" "Og hvorfor skal jeg være med på å betale for kultur som jeg ikke vil ha? Nei, få det vekk!" Vel, nå er det jo slik at alle i et demokrati betaler for ting de ikke vil ha eller har bedt om å få. Jeg betaler NRK-lisens og får en haug med fotball som jeg ikke vil ha, og ja, jeg klager på det, og jeg får så hatten passer når jeg gjør det. Her forleden var det en ung høyremann som skrev til meg "Skal staten liksom betale penger for at det sitter en dame i et fjordhøl og rekonstruerer gamle veggtepper? Hæ?" Ja, sa jeg, det mener jeg de skal. "Å Gud" skrev han videre "det er det jo umulig å diskutere med dere kulturmarxister!" 

Nå ligger flere hundre arbeider av Munch og støver ned i magasinene på et museum, skarve 5 mill skal sørge for at det blir fest og fyrverkeri om ikke næringslivet ser sin besøkelsestid. Om vi får et nytt bygg der Munchs kunst kan vises for et større publikum er uvisst. Men for all del, rikets sikkerhet er viktig. Så ja, når vi alle er trygge, når alle de gamle laller seg lykkelige inn i døden med enerom og vin på nattbordet, når ingen er fattige, når maten nesten er gratis, alle bompengeringene er borte, veiene har fem kjørefelt og monsterflått og mordersnegler er utryddet, ingen snyltere kommer hit for å få en del av kaka kan vi sitte der trette, mette, misfornøyde og trygge, og fullstendig kulturløse. For kunst og kunstnere, hvem trenger dem? Hva var det jeg leste et sted her om dagen? "Jeg vil ikke ha plata, jeg vil bare ha musikken!" Før var det å tilegne seg kultur en dannelsesreise i det store prosjektet det er å bli et opplyst menneske. Nå ligger nøkkelen til lykke bare et tastetrykk unna, og det skal ikke koste noe som helst. Alt annet er selvfølgelig statens ansvar! 

IN A BETTER WORLD

IN A BETTER WORLD

"Vi må strebe etter å ha et samfunn der det er lov å gjøre feil" sier en mann fra UiB på P2, jeg fikk ikke med meg navnet, men han hørtes klok ut i disse dager da vi jakter på det perfekte menneske i politikken og i næringslivet. Ja da, jeg vet hva du sier, politikere skal leve som de lærer og fremstå som gode rollemodeller for folk flest. Vel, livet som politiker er ofte et liv i et drivhus eller i en glassklokke om du vil. Mange poltitikere er det vi litt nedlatende kaller "broilere" som er blitt alet opp under politiske varmelamper og som aldri eller sjelden har vært ute i det virkelige liv, les arbeidslivet. Ja, jeg maler med svart/hvit penn i begynnelsen av denne teksten. For visst finnes det gode "folkelige" politikere som gjør så godt de kan, som har tillit og respekt så lenge de sier og gjør de rette tingene. For vi liker at de folkevalgte ligner mest mulig på oss selv, at de ikke fremstår som høyt hevet over folk flest. Men perfekte må de være, ned til hver minste bluseknapp og slipsnål.

Men i livet selv glimrer de perfekte menneskene med sitt fravær. 

Våre "vanlige" liv handler om å falle og reise seg igjen, om å bli tilgitt og å få muligheten til å gå videre både i jobb og privatliv. Vi kan få så mange nye starter vi bare vil, og slik skal det være. Selv om jeg kan være enig i Henning Kvitnes' påstand om at "evig eies kun et dårlig rykte..." Men politikere lever med alles øyne på seg, og det minste lille feil kan bli skjebnesvanger for karrieren. Selvfølgelig skal politikere og toppledere ikke bryte norsk lov, og vel, rollemodeller skal de vel også være. Men om det ikke skal være lov å gjøre en eneste liten feil uten å måtte gå, hva slags mennesker vil søke seg til politikken? Jeg tror vi bare vil få maskinmennesker som helt kynisk vil navigere seg mot makta, samt at jeg tror at mange gode politikere vil vegre seg for å gjøre noe i redsel for å gjøre feil. 

I går gikk jeg inn på kommentarfeltene i noen av landets største aviser og leste hva folk skriver om statsminister Jens Stoltenberg. Og etter en times lesning må jeg si at jeg beundrer den mannen for at han fremdeles står oppreist. Hadde jeg selv, som av og til får så hatten passer av teateranmeldere, fått slike ord heftet ved navnet mitt tror jeg at jeg hadde brutt fullstendig sammen. Og jeg spør meg; hva er det som får folk til å hate en politiker så intenst? Jeg kan forstå at pårørende i denne saken vi står midt oppe i kan "hate" politikere og politi for manglende handlingsevne, men at så mange folk tilsynelatende har gleden av å sitte på nettet og spre dritten sin kan jeg ikke fatte. Slik folk, som under eget navn og fra anonymitetens tafatte ståsted er virkelig med på å forkludre politiske saker og å forsøple samfunnet! Men når du bare såvidt pirker borti dem hyler de opp om ytringsfrihet og at de føler seg kneblet. Kneblet my ass! Det renner så mye dritt på nettet i disse dager at det er en skam. Og om man hadde utigitt nettdebatten fra siste år kunne boken ha fått tittelen: "No hope for the human race"

Så har vi de litt mer gatesmarte av @trollene som hevder at "pressen er i lomma på Jens" Jeg mener, hvor paranoid går det an å bli? Etter noen av innleggene å dømme kan det virke som om enkelte tror at Jens og AP sitter på desken i Dagbladet og VG og sensurerer hva som skal komme på trykk i avisa, på samme måte som andre mener at NRK er styrt av AP og at de er pålagt å drive politisk propaganda ellers mister de statlige overføringer. My oh, og takk Gud for at vi lever i et land der avisene kan skrive hva de vil, og at folk kan få skrive hva de vil på nettet uten at de blir revet opp av sengene nattetid og kastet på glattcelle! Ja, jeg tenker på alle de landene i verden som kjemper for å få demokrati, på alle de menneskene i verden som lever i regimer vi ikke kan forestille oss, og på hva vi selv bruker vår frihet og vårt demokrati til. 

Jeg har ennå ikke kommet over den kommentaren jeg så på FrP's Per Willy Amundsens FB-side før den ble stengt ettermiddagen den 22. juli i fjor. Det sto: "Jeg håper for Guds skyld at det er kommunisten Jens Stoltenberg som er blitt drept!" Jeg mener, hva feiler det et menneske som skriver slikt? Og føler det seg lykkeligere når det har fått lettet av seg alt hatet det bærer på? Ja, i dag tenker jeg på Jens Stoltenberg som alle jakter på, som VG mener bør gå av. Hva vet VG? Jeg sier som min gode venn Kristian Winther skrev i VG's kommentarfelt i går: "Jeg synes VG bør holde seg til ting de har peiling på. Slanking, Tone Damlie Aaberge, og ting DU bør være redd for å dø av!"

Ja da, jeg vet, alle de som vil fjerne de som sitter med makta nå håper på en bedre verden. De vil ha forandring, og de har en hellig overbevisning om at den rød/grønne regjeringen kjører Norge på rævva, og det respekterer jeg dem faktisk for. Men de må huske på at om det blir slik, at om de får Siv eller Erna ved roret, vil @trollene være de samme, avisene vil jakte på dem 24/7, og kravene om det perfekte menneske og politiker vil være det samme, om ikke enda tøffere. Det er ikke så mange år siden Siv Jensen satt på fjernsynet og gråt da hun ble tatt i løgn, og det var ikke så farlig fordi hun ikke var minister den gangen. Men om hun skulle bli det så nytter det ikke å legge ansiktet i indignerte folder å si: "Pressen har som hovedagenda å hakke på FrP, jeg synes det er skikkelig urettferdig!" Nei, da fanger bordet, og både hun og andre har vært med på å nøre opp under dette harde klimaet som kommer til å være hennes verste fiende om hun skulle seile inn i regjeringen i 2013. Lykke til. Men det som er så fatalt med å være politiker er at det ligger hundrevis av timer med lagret lyd og bilder av hva man sa og ikke sa opp igjennom, og pressen vil ikke nøle med å trykke på knappen.

Men i dag tenker jeg på Jens. 

TVIL

TVIL

Sannheten skal fram! sier folk hele tiden. Vi har krav på å vite!

Jeg tror ikke på sannhet. Tror ikke det finnes et eksakt svar på alt. Jeg er en tviler. Mennesker som er skråsikre skremmer meg. Folk som sier: Slik er det, og ferdig med det! Jeg tror ikke at noe er bare slik eller sånn. Det er så mange vinkler inn, så mange veier ut. Min far sa alltid: Det er slik jeg er, dere får bare leve med det. Han var en som visste, en som aldri tvilte selv om han visste at han tok feil. Han stanget hodet i betongen helt til sin dødsdag. 

Who makes the shoes you are wearing? sa en indianer til meg en gang for mange år siden. Han sa at jeg var så sint, så opptatt av å fortelle folk sannheten. Ja, i mange år var jeg en Greger Werle som på død og liv måtte fortelle folk hva som feilte dem, hva de måtte slutte med, begynne med. Å snu speilet mot meg selv var en tanke som aldri streifet meg. Ikke før indianeren begynte å spørre om skoene mine, om hvem som hadde laget dette fottøyet som måtte være forferdelig ubehagelige å ha på føttene. 

Vi er kristne her i dette landet. Ihvertfall liker vi å kalle oss kristne.  Den kristne tro er basert på å tro, ikke å vite. For hadde vi sett f.eks Gud, så hadde vi visst, vi hadde ikke behøvd å tro. Det er vel kanskje derfor så mange tviler på at Gud finnes? Jeg legger mitt liv i Guds hender, ferdig med det, han passer på meg gjennom natt og dag! Slike utsagn gjør meg livredd. Hva er ikke et menneske som fraskriver seg alt ansvar i stand til å gjøre? 

I dag er en dag av heksejakt på hoder som skal rulle. Ekspertene har sagt sitt, og landets største avis mener at statsministeren bør gå av. Statsministeren og hans parti var selv offer for de grusomme handlingene som skjedde i fjor sommer. Gjerningsmannens agenda var å fjerne de politiske kreftene som Stoltenberg&Co står for, krefter som pulveriserer mannsrollen og forkvakler et helt kontinent. Han er en hvit ung mann som vil at samfunnet skal reverseres, at kvinnene skal ut av maktposisjoner og komme seg tilbake til kjøkkenbenken og klesvasken der de hører hjemme, og at menn skal bli menn igjen. Så om statsministeren går av i nærmeste fremtid kan han smile skjevt i cella og tenke at der falt siste ledd i masterplanen på plass. 

Jeg tillater meg å tvile, også i dette, selv om mye sikkert kunne vært gjort annerledes. 

Og jeg tviler også på at om den borgerlige fløyen hadde sittet med makta den 22.7 ifjor at de ville ha taklet det bedre, at de ville vært føre var og stengt gater og streder. Det eneste jeg aldri tviler på er troen på det gode. Men å tro på det gode er ikke det samme som å vite at det finnes. Men som i all tro er håp involvert. Hva heter det? Tro, håp og kjærlighet? I dag har jeg litt mindre tro på det gode enn ellers. Det er et fint ståsted å tvile faktisk. Man kan bli positivt overrasket. 

Og en statsminister er ikke som en fryseboks som går i stykker og man bare kan løpe ut og kjøpe en ny. Og hvilket opposisjonsparti tør å begynne å tukle med den planen de har for å komme til makta om et år? Det er vel derfor de ikke melder seg på i hylekoret i dag når ingen har gått av, og pressen er skuffet så skuffet at de hever taktstokken for allsangen i det ganske land. Korsfest! For i dag, som ofte før, liker pressen å fremstille seg selv som den eneste seriøse aktøren i samfunnet, og at de handler på vegne av folk flest. Vel, ikke regn med meg! Hørte nettopp VG's redaktør på P2, det er til å spy av....

OM Å BLI TATT I MOT

OM Å BLI TATT I MOT

"Du skal nærme deg den langsomt i fra sjøen, du skal se ei gammel kirke speilt i hav" synger Kari Bremnes i en sang som handler om å komme tilbake til noe du forlot en gang for lenge siden. Nå er vi her, tilbake i Nord-Norge, for min del etter 40 år sørpå, for min kjære etter 20 år som storbyboer. Og nei, det er ikke slik du tror, at vennligheten hopper opp fra veikanten for å omfavne deg, ei heller at kaffen alltid står på plata og putrer om noen skulle stikke innom. Men folk stikker innom faktisk. Første gang dørklokka ringte forsto vi ikke hva det var, men når vi fikk lokalisert lyden gikk vi til dørtelefonen og sa et forsiktig: Hallo?  For når dørklokka ringer i Oslo er det enten futen eller Jehovas Vitner, i beste fall noen unger som går julebukk eller selger lodd. Men i den andre enden av denne uvante lyden sto en lys levende venn som bare ville inn for å slå av en prat, få en kopp kaffe og for å se om vi var kommet i orden, og var det noe hun kunne hjelpe oss med? Jøsses. Når venner og bekjente dukker opp på døra i mer urbane strøk er det som regel nattetids på grunn av dramatiske samlivsbudd, brann eller krise. Og vel, det tok noen minutter å venne seg til dette plutselige besøket, men fra da av var det bare kos og den ene kaffekoppen etter den andre gled ned i svelget på oss alle.

Og i går bestemte vi oss for å bestige vårt nærfjell, en høy affære som vi kan se fra stuevinduene. Men hvor var inngangen til berget? Her holdt det ikke med et "sesam sesam lukk deg opp!" Så vi begynte å gå i retning av fjellveggen. Etter noen minutters vandring i de små gatene møtte vi et festpyntet par i bundad og blådress. "Unnskyld" sa vi "men hvordan kommer vi oss opp på det fjellet?" Vi pekte mot bergveggen der den tårnet seg opp. Mannen og konen begynte på en lang inviklet forklaring i munnen på hverandre mens vi nikket og sa ja og ha, men etter en stund sa mannen: "Ka farsken, eg kjør dåkk opp til der stien begynner!" Og vips ble vi buksert inn i en shiny Subaru og kjørt opp til fjellets fot. Akk, jeg kunne sagt at "slikt skjer bare i Nord-Norge!" men det er feil, jeg har møtt lignende vennlighet på f.eks Manhattan og i Kautokeino, men dette hadde aldri skjedd i Oslo, tror jeg jeg kan si med ordene i behold. Tusen takk til det festpyntetde ekteparet i alle fall! 

Så begynte vi å bestige fjellet. Og at nordmenn bare hilser i skog og mark er noe alle vet. Det jeg ikke visste var at i Nord-Norge så prater alle med alle. "Å ja, dere er førstegangsgåere? Jasså ja! Ja, dere går til venstre der, og så helt oppe på toppen finner dere ei hytte ved et lite vann. Hytta har postkasse, og det er så hyggelig å legge en lapp i den, eller skrive i boka!" Du vet, en nyinnflyttet urban herre blir jo helt matt av så mange ord fra fremmede i Fjellrevjakker og gåstaver, og smil så brede at du føler sola skinner deg midt i øynene selv om det er overskya. Turen opp tok nesten to timer på grunn av at vi stanset og snakket med en ca førti mennesker. Alldeles herlig.

Nå sitter jeg her ved vinduet og stirrer på mitt eget nærfjell. Ikke så vakkert, ikke så veldig høyt, men det er mitt nærfjell, og jeg vet at jeg skal gå opp dit mange ganger. Men mest av alt tenker jeg at jeg har savnet å ha mitt eget nærfjell der jeg kan sitte å se skodda sige ned over toppen. Akkurat nå er det strålende sol, blå himmel, og konturen av fjellet tegner seg skarpt mot horisonten. Og fra kjøkkenvinduene kan jeg se fjorden ligge blank som et stuegulv. Selv måkene er stille, sitter på mønet av hus rundt omkring midt i sommerens første dag. Ja, det er 22 grader her. Kan bli litt mye for selv en måke. Oj, nå begynner jeg å bable. Ha en fin dag. Livet, velsignet være, eller blessed be, som de sier på Manhattan. Hver gang jeg ser Manhattan Skyline så tenker jeg forresten på Lofotveggen. De er egentlig ganske like de to, den eneste forskjellen er at sistnevnte ikke har elektrisk lys i seg. Men begge får meg til å fryse på ryggen. 

FOR SANT TIL Å VÆRE GODT

FOR SANT TIL Å VÆRE GODT

Norsk mat er stort sett billig! Ikke hiss deg opp, la meg snakke ferdig.

Dagligvarene vi kjøper i nærbutikken er billige. De er billige fordi de er tilpasset et publikum som er tutet ørene fulle av at mat i Norge er så skrekkelig dyr. "Disse kyniske politikerne som gambler med folkehelsa og pusher moms og alle fandens avgifter foran seg" sier matbaronene og sandblåser markedet etter det beste tilbudet som finnes slik at vi, de stakkars forbrukerne ikke skal bli flådd for å få mat på våre allerede hardt prøvede bord. For som alt annet her i vår verden, det meste "comes down to money" og bare det er billig, så er det også trygt, og ikke minst kjapt. Sannheten er at norsk matvarebransje er en skandale der makta presser leverandørene i kne, både når det gjelder pris og kvalitet. 

I går var jeg på fisketur i Ranafjorden, og jeg fikk beskjed om at det var strengt forbudt å sløye fisk i båthavna. Man vil nemlig ikke ha fiskeslo og annet vederstyggelig på de pene båtene, for fiskeslo og lever tiltrekker seg jo horder av måker som driter ned selv det smekreste båt med hundrevis av hestekrefter under skroget. Nei, råvarer skal man ha seg frabedt, selv om de står med en halefinne inne på stuegulvet. (og mat har vi med oss på båttur, pølser og entrecóte grilles på dekk) 

I min barndom var det matauk. Vi ble pålagt å ta opp poteter, vi hadde sogar skolefri, en uke som het potetferie, vi måtte plukke bær, sopp, frukt, vi måtte være med når grisene ble slaktet, ja, jeg vet, ikke alle har vokst opp på en gård, men dog. Vi visste litt mer om råvarer før i tida. Alle barn visste at en kjøttkake en gang hadde vært en ku, og at sylta på brødskiva var grisen som vi hadde pyntet med smekke og partyhatt da den hadde fødselsdag. Ok, at kaninen Nusse havnet i gryta sammen med laurbær og løk satte spor som varte i mange år. Først i voksen alder våget jeg meg på kanin til middag på en bistro i Paris:) (men blodmat har jeg aldri maktet å spise etter å ha sett mor og nabokjerringene piske griseblod og tørke tårene for grisene som de var så glade i) 

Jeg husker mitt første møte med junkfood. 

Plutselig en fredag kom far hjem med et vidunder, det fineste av det flotte. En pose med noe frossent lekkert brunt noe. Mine damer og herrer: Kjøpekarbonader! Mor og alle vi ungene slo hendene sammen, vi hadde ikke sett maken, tenk at noen hadde stekt karbonadene for mor, puttet dem i en pose, og attpåtil hadde lagt ved en liten pakke med stekt løk! Vi satt alle med funklende øyne mens far tok på seg arbeidet med å tilberede dem. Jeg husker den spesielle fredagen som en dag full av håp, av dirrende tro på fremskrittet. Og like etterpå kom det fjernsyn og en automatisk eggekoker inn i huset. Jeg husker mormor sa: "Ja, vi kan vel snart bare sitte på stas?" Men eggekokeren (hun fikk en av far)  ble pakket bort hos mormor, og kjøpekarbonader var i hennes øyne djevelens verk, noe hun skulle ha seg frabedt, selv om hjemme hos oss fikk ferdigmaten mer og mer innpass. Min far var en moderne mann som ville henge med i svingene, så får det heller være at mor og de andre damene i bøgda bedrev underskriftskampanjer MOT PIZZA, en obskur italiensk "ting" som ville føre oss rett mot Harmageddon!

Dette var lenge før noen tenkte på hva som var i maten. Og jeg tør ikke tenke på hva som var i min barndoms kjøpekarbonader. Nå, som voksen tvinger jeg meg selv til å undersøke hvorfor en fersk kylling på Rema1000 kan selges til den nette pris av NOK 39.90. (når en økologisk Stangekylling koster fire ganger mer) Og her er hvorfor; i kortversjon, og litt sensurert for de sarte sjeler, here we go: Fuglen blir klekket ut av et egg under varmelamper, straks den er i stand til å bevege seg og hevde livets rett blir den satt på en hard antibiotikakur, så; etter noen dager pumpes den full av veksthormoner og noen andre hormoner som visstnok skal utvikle ekstra store bryst (det er det forbrukerne krever å finne i butikkhyllene) så i løpet av 28 dager er fuglen blitt voksen, og om den i løpet av barndom, ungdom og begynnende voksenliv har forsøkt å reise seg har den brukket beina fordi den har vokst så unormalt fort at den ikke har rukket å utvikle beinstruktur, slik at den har blitt liggende på halv tolv i buret og pådratt seg liggesår og det som verre er. Og vips, der ligger den for en billig penge og byr seg fram i butikken, og kan hentes hjem til grytene. Selv om hel fersk kylling ikke selger så bra (og vil muligens forsvinne fra kjøledisken iflg. Rema)  fordi unger og enkelte voksne ikke vil bli minnet på at et kyllingbryst en gang har vært en fugl som har levd sitt ynkelige Guantanamo-liv i et bur på 20 ganger 25 cm. (Jeg har utelatt hvordan den blir tatt av dager, men det er nifsere enn en Hitchcockfilm))

Ja, det skulle vært hunder eller katter!!!! 

Da hadde Facebook vært klasebombet med protester og skrekkbilder. Men har du noengang sett folk forsvare en høne på Facebook eller Twitter? Don't think so. Men da jeg så den berømte dokumentaren om kyllingens skjebne fikk jeg vite det jeg alltid har visst, at om mat er superbillig er historien bak for grusom og sann til at maten er god for nattesøvnen. Jeg kunne nevne i fleng: Ribbe til 19.90. Kyllingkjøttdeig, 600 gram til 29.90 (med liten skrift står det at produktet er pumpet full av saltvann) for å øke volumet (står det ikke) men deigen forsvinner i panna når du steker den! 

I disse dager er det en norsk folkesport å klage på det norske helsevesenet. 

Ja, jeg forstår at folk som er syke kan møte vanskeligheter, og det er jeg ydmyk for. Vi vet alle at sykdom kan ramme de aller fleste av oss. Men om du bare såvidt pirker borti folks spisevaner så smeller det. Barnefamiler blir forbanna fordi ungene ikke vil spise noe som helst, og vi som ikke har unger bør klappe igjen og lage våre fancy middager til vi sitter der med en andeconfit eller en artisjokk på tverrs i halsen! Men altså, om du spiser billig drittmat blir du syk av det. Og sunn mat er ikke dyrere en usunn. Du må bare lete litt mer etter den, og for all del, her bør myndighetene ta en stor del av ansvaret. For den sunne maten bør bli billigere, og matmafiaen bør ses nøyere etter i sømmene. Mer enn 60 mennesker får slag i Norge hver dag, og vi pumpes fulle av skadene rundt sigaretter og alkohol. Hva med å fokusere litt mer på maten, og avgiftsbelegge all den usunne drittmaten? Kylling er sunn fra naturens side. Men når Dr. Dyregod har satt sine sprøyter i den er den for ren gift å regne. Just saying. 

Så kjære politikere. Hva med å lage litt dårlig stemning på julebordet hos NHO?

Ofre noen stemmer for folkehelsa? Det er ikke alle som kan skyte egen elg og servere den med selvplukkede nyrørte tyttebær fra egen utmark!

(Til dere som sier at f.eks Stangekylling er dyr. Ja, det er den. Men den er tre ganger tyngre enn en vanlig kylling, og gir to eller tre middager)

DUMME MENN OG TROLL TIL FØLGERE

DUMME MENN OG TROLL TIL FØLGERE

Når man (jeg) er et digitalt menneske, ei online-hore som ligger og vaker på Facebook og Twitter, har egen blogg der man (jeg) pøser ut sine meninger er man fritt vilt og blir ganske synlig. Å være online er selvvalgt, og man må tåle motstand fra folk som ikke deler samme synspunkt som en selv, jeg vet, men så er det alle disse "trollene" som er ute til alle døgnets tider. Som har en pervers glede av å kverulere mot absolutt alt. Om du tar deg tid eller tør gå inn på kommentarfeltene vil du de se at det stort sett er de samme anonyme "trollene" som henger der. Folk som ikke leser det som står i artiklene, men som har sin egen agenda som er å sette i gang en krangel.

Jeg kan nevne et eksempel. 

For noen måneder siden sto det en sak i en tabloid avis om noen guttunger som hadde stukket ut øynene på tre små kattunger på Nesodden (var det visst?) og det tok én kommentar før det handlet om muslimene og deres "innvadering" av kongeriket. Selvfølgelig var det noen under eget navn som skrev: "Hva i himmelens navn har det at noen kattunger er blitt mishandlet med muslimer å gjøre?" Men troll hører ikke på det øret, og troll sprekker aldri på nettet, selv om de ofte skummer over av raseri. "Å jasså?" skrev et av nettskogens anonyme " du er en av disse landssvikerne som er for at dette pakket skal komme hit å grafse til seg?" Vel, saken handlet altså om tre kattunger, og muslimene fikk skylda. Jepp, og i begynnelsen av OL måtte VG stenge sine leserfelt på grunn av at trollene gikk av skaftet og skrev ting som ikke er sporten verdig. 

Alle tekster er åpne for tolkning. Du kan lese hva du vil inn i dem. Bør jeg nevne Bibelen? Ofte leser folk ting inn i tekster som ikke står der, og enda oftere overser folk det som er viktig og som fjerner grunnen til at de kritiserer teksten. Jeg tenker at folk som ikke kan lese burde heller ikke skrive. Når bloggen min lå som VG's anbefaling to ganger i sommer fikk jeg en mye større leserskare. Bloggen leses av flere tusen mennesker i løpet av 24 timer, og der ute er trollene fler enn på Facebook, Twitter og Google der jeg stort sett publiserer bloggen. Og klimaet i kommentarfeltene er mye hardere og mye mer usakelig. I en av disse bloggtekstene skrev jeg om kultur i Oslo og da fikk jeg denne: "Håper at når du og dine kompiser er gamle og dere har kjørt dette landet på rævva med snyltingen og alle stipendene deres at dere sitter igjen ensomme og alene og har det riktig jævlig! (fritt etter minnet, men den kan leses i bloggen" Skal vi ikke bare kvitte oss med hele dritten?") Jeg argumenterte med trollene gjennom en ca førti kommentarer, men troll kan ikke temmes, det vet vi.

I dag har de fleste sin egen datamaskin og har dermed fått sin egen private talerstol. 

Og de fleste av oss bruker den flittig. Mange bruker den som hard krigføring mot været, sykdom osv. Og det er selvfølgelig helt ok. Alle må få skrive og legge ut hva fanden de vil på nettet. Selv bruker jeg nettet til å legge ut info om hva jeg jobber med, skryte av meg selv (som den påfuglen jeg er) legge ut snasne feriebilder (til ergrelse for noen) og som sagt til å blogge med vekslende hell. Og nei, man kan ikke treffe blink hver gang, men jeg kan kan ikke bare skrive ting alle er enige. Som jeg skrev til en venn her om dagen: "Jeg kan ikke bare skrive blogger som du liker!" Men jeg liker altså å være online, liker nettet, på godt og vondt. Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger, og en del ikke fullt så hyggelige. Når jeg tråkker "folk flest" på tærne blir venstresida lykkelige og ler med meg, og når jeg herjer litt med AP, SV og de som alle tror er "mine egne" blir noen litt forvirra, og skriver "Å man har skiftet parti?" 

Å ha en blogg er en egen liten boble, en egen selvopptatt boble der tankestrømmen flyter fritt. Og når hatet plutselig flommer på grunn av noe jeg skriver, så tenker jeg at nå traff jeg noe hos noen, og at det var det som var meningen. For jeg mener, om det ikke var et snev av sannhet, hvorfor så sint?

Solen skinner over fjorden her jeg sitter, det ligger snø fra i fjor på fjelltoppene, og livet er fint og stille. Og når jeg tenker etter, så liker jeg troll og tusser. Tenk om man hadde bodd i Kina der myndighetene har stengt Google og deler av nettet for å kontrollere folk flest? Kanskje fordi folk flest bor i Kina og ikke i Norge? "Hvorfor skriver du statuser på engelsk, vi bor i NORGE!?" skrev et troll her om dagen. "Fordi alle mine venner ikke forstår verdensspråket norsk!" svarte jeg. "FUCK OFF!" svarte trollet som hadde lært seg ett par utenlandske ord:) Love. 

EN FARM I AFRIKA

EN AFRIKANSK FARM

Det er noen bøker og romaner jeg aldri blir ferdig med. 

Nå leser jeg "Den afrikanske fram" av Karen Blixen for jeg vet ikke hvilken gang. 

Etter å ha lest John Irvings "In one person" i sommer følte jeg trang til Blixens språk, hennes refleksjoner om seg selv og folket i Afrika i en svunnen tid. Jeg har aldri vært i Afrika, og om jeg noen gang kommer dit vil jeg aldri reise til farmen ved Ngong der hun bodde. For det du møter som turist der nede nå er en filmkulisse med Meryl Streeps kjoler og Robert Redfords støvler fra filmen "Out of Africa" - for det meste av det den danske baronessen eide gikk tapt i konkursen da kaffedyrkingen i 2000 meters høyde slo feil. Karen Blixen reiste hjem til Rungstedlund ved Øresund, ble verdensberømt forfatter, og resten er historie. Jeg har lest alt av Blixen, også alle brevene hun skrev fra Afrika, men det er altså romanen om farmen jeg alltid kommer tilbake til.

Ved første blikk er Karen Blixen en overklassekvinne, et medlem av herrefolket av kolonister som kom og "tok for seg" i det afrikanske høylandet ved Nairobi. Men ved nærmere øyesyn skiller hun seg fra alle de andre som har skrevet om sin tid i Afrika. Blixen hadde en egen evne til å "se" de innfødte, og sette seg selv i en kontekst. Hun skriver: "Jeg tror de innfødte hadde gjort seg opp en samlet mening om oss hvite, for senere å holde fast ved den." Hun oppfatter også de innfødtes evne til å være stille. "Vi" skriver hun videre "har mistet evnen til å være stille. Når jeg ser et rovdyr eller et menneske på den afrikanske savannen, vet jeg ikke om det er et levende vesen eller en skulptur, for det kan stå stille i timer." Selvfølgelig er romanen et barn av sin tid. Men den har en innsikt i seg som vi har mye å lære av i dag, særlig i vår del av verden der enkelte har et anstrengt forhold i møte med fremmede kulturer. 

Karen Blixen "så" de afrikanske innfødte, oppfattet masaienes kultur som høyverdig, deres tidsbegrep, deres evne til å møte livets medgang og motgang med stoisk ro og fatning. Masaiene tror at Gud og Djevelen er én og samme person, og ikke to krefter som er i stadig krig med hverandre. Blixen fant trøst i dette i sin ensomhet på farmen. Jeg elsker også hennes mot til å gjøre ting man egentlig ikke tør. Jeg har det samme i meg. Liker å være i bevegelse, ikke vite hvor veien går, reise til steder jeg ikke kjenner. Og hennes livsmotto var: "Å ri, skyte med bue, og å tale sannhet." Ja, man kan forstå at Danmarks konforme stueluft og brokadeknitter ble for lite og trangt for henne.

Jeg er ikke kristen. Det var ikke Karen Blixen i nevneverdig grad heller. 

Hun var fatalist med en grotesk og til tider ganske slem humor. Hun var en diva, en primadonna, urimelig og storsinnet, et komplekst menneske som høyt utviklede kunstnere ofte er. Det er fåfengt å lete etter sannhet eller konsekvens i hennes fotefar. Hun var en lystløgner og en fantast, og hun var født og levde lenge før diagnosenes tidsalder. Mange lever etter bibelvers. Jeg lever etter noen ord fra "Den afrikanske farm" av Karen Blixen. De er som følger: "Vi må prege livet mens vi har makt over det slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det, uten spor"

(Skoene på bildet over? Ingen sammenheng?)

DEN UNYTTIGE SPORTEN?

DEN UNYTTIGE SPORTEN?

@OL - Selv en fektekamp kan få det norske folk til å sitte klistret til flatskjermene. Det er ikke til å fatte. Hvor er "folk flest" som hyler opp om valgfrihet her vi klasebombes med sport i alle kanaler til alle døgnets tider? Er det ikke håndball, så er det slegge. Er det ikke direktesending, så skal vi snakke om hvordan det kommer til å gå eller hvorfor det gikk som det gikk! Det er til å bli fullstendig sprø av. Og reprisene er så tette og hurtige at de fleste av oss sarte kultursjeler er i ferd med å utvikle epilepsi eller det som verre er. 

Jeg tenker, hva hadde skjedd om de samme kanalene hadde bombet det norske folk med kultur? Nå sender vi opera i alle kanaler i fjorten dager? Eller hva med å overføre Ibsenfestivalen direkte i slow motion til alle døgnets tider? Lage ekspertpanéler som satt og diskuterte om denne Hedda Gableren fra Berlin var så bra som den selv påsto, eller hadde Peter Brook egentlig dekning for det han sa i foredraget han holdt i foajéen på Nationaltheatret? Hva hadde folk flest sagt om vi fikk se en profilert skuespiller med mikrofonen under nesa og et pressekorps etter seg som bjeffet: Hvilken taktikk har du i bakhånd for å hale i land den beste Nora Helmer ever? Jeg tør ikke å tenke på det....

I morges våknet jeg til nok et hyl fra FrP om at "Norge utdanner alt for mange skuespillere til arbeidsløshet!" Mette Hanekamhaug mente dette, og var sint fordi den rød/grønne regjeringen hadde gitt nok en teaterutdanning høyskolestatus i et land der "det meste" er ute å kjøre! For som en selvfølgelighet i underteksten i alt det Hanekamhaug sa lå "vi vet vi jo alle at nesten ingen skuespillere kan leve av det" - og nok en gang karakteriseres alle kunstfagene som unyttige og at de går på bekostning av mer samfunnsnyttige utdannelser. 

Tilbake til sporten. Hvor nyttig er sporten egentlig? Sport på élitenivå handler om noen få, mens sport på amatørnivå inkluderer mange. Det gjør kultur også, både proffesjonelt og amatørmessig. Men sporten får en mye større plass i media enn kulturen. Merk deg navnet KULTURSTRIPA! Men for "folk flest" er ikke sporten særlig nyttig. De fleste sitter jo stand by foran fjernsynet og ser mens potetgull og Grandiosa glir ned i svelget og magene eser ut. Ok, det er helt greit med et OL i to uker en gang hvert annet år, men vi oversvømmes med "skjebnekamper" og "nå eller aldri-kvalikker" hele året igjennom. Og ikke før det første snøfnugget har falt fra himmelen så er det ski og staver, skøyter og fandens oldemor 24-7. På toppen av dette må alle vi som ikke bryr oss så veldig om sport tåle å høre at vi er noen snobbete slabbedasker som beslaglegger hele NRK2 med opera og annet jammer hver søndag kveld. Makan liksom! 

Men sport er jo så sunt for ungene! sier alle. Ja da, sport er sunnere enn å henge på Oslo City eller utenfor Coop i Henningsvær. (om de har noe sånt der) Men kultur er også sunt. Når du bedriver sport trener du kroppen, og det kan selvfølgelig også være positivt for psyken. Når du bedriver kultur trener du hjernen. Og hjernen er også en kroppsdel, selv om hjernen for tiden kan virke ganske oppskrytt der de fleste løper som gale på en tredemølle med Lady Gaga i øreproppene, men vegrer seg for å sette seg på et sete i en teatersal. 

Kjære NRK, kan dere ikke samle all sporten på en kanal? Så kan de som ikke får nok av denslags få sitte der til siste nederlag for Norge er et faktum? Og så kan vi som liker kunst, kultur og slik samfunnsunyttig kulturfiffting få vår egen kanal der vi kan sitte med kanapéene og rødvinen vår i fred?  Ungene har jo fått sin egen, så det skulle da bare mangle at vi "som bare leker oss gjennom livet" ikke skulle få det. Nesten en skandale vil jeg si, i verdens rikeste land.

NÅR DØRENE STÅR ÅPNE....

NÅR DØRENE STÅR ÅPNE...

I begynnelsen var livet en stengt dør. En mørk dør av tungt treverk, eller en branndør av metall som smekker igjen hver gang et menneske fødes til verden. I begynnelsen var livet en stengt dør jeg ventet ved, ventet på at noen skulle åpne den for meg. Noen tiår tok det, med evig venting, før det gikk opp for meg at den døren måtte jeg åpne selv, slik vi alle må. Jeg traff gode hjelpere, mennesker som hadde levd lenge, som hadde kvistet løype, som spurte "hvorfor sitter du her?" og da jeg fortalte at jeg ikke hadde noen nøkkel til denne tunge døren stirret de på meg med mildt blikk, og sa "jo da, det har du" - før de gikk videre inn den tunge døren som slo igjen før jeg rakk å reise meg. 

 Så i stående stilling tett ved dørkarmen øynet jeg sjansen da en av de som hadde nøkkel var på vei inn. Jeg smatt jeg inn i lyset, inn til menneskenes voksenverden. Jeg ble blendet av lyskasterne i det yrket jeg viklet meg inn i, blindet av all applaus og virak, av alle tonene som jeg ikke maktet å treffe. Fikk ikke helt til dette med å bli tatt opp i flokken. Selv klærne mine så hjemmesydde ut og usikkerheten tøyt ut gjennom sømmene på den feilvalgte dressen jeg spradet rundt i. "Jeg blir ikke sett!" hveste jeg i øret til en av de vellykkede en tidlig morgentime av champagne og ømme blikk. "Sørg for å bli sett" sa hun og lente seg mykt mot meg. Jeg husker ikke hva hun het, det kan ha vært Thalia, men slike morgener har det vært så mange av i tåkelandet jeg vasset til knes i mange lange år.

Nå står dørene åpne, og jeg kan velge å gå forbi. Jeg har blitt en av disse som går inn de fleste dører med verdens største selvgode selvfølgelighet. Og jeg ser i sidesynet at usikkerheten ofte venter ved de dørene jeg går inn i. Så jeg stanser, sier: "Bli med inn i varmen, jeg skal vise deg hvilken gaffel du skal begynne med."  Det er noe med de helt unge, de som sitrer av håp og tro på at alt er mulig selv når det meste er uoppnåelig. Jeg tenker at da jeg selv var veldig ung var alt så enkelt. Vi var så få, det var så lett å bli synlig. Derfor skylder vi som har levd en stund å holde oss unge, være påslått og ikke sovne i stivnet fasong på sofaen, ikke avvise alt det nye som sludder og lettbent tankegods. Jeg holder meg tett ved de unge, det er der jeg henter kraft. Jeg er ikke så veldig gammel, men jeg kjenner det kryper på. At sanden stadig sildrer fortere gjennom timeglasset.

Jeg vet ikke helt hva denne teksten handler om.

Jeg følte bare at jeg måtte skrive den.

OM Å GJØRE GODT

OM Å GJØRE GODT

Jeg sitter her i vår nye leilighet og hører Monica Zetterlund synge "Come rain or come shine" og Bill Evans klunker noen spinkle akkorder til tonefølge. Sensommersolen flommer inn gjennom de store vinduene, måkene lager høye måkelyder, og jeg tenker at for første gang på lenge lengter jeg ingen steder, at her er det helt fint å være. Og jeg tenker videre at jo bedre man har det jo mer engster vi mennesker oss for at det skal tas fra oss. Nei, medvind er ingen psykisk helsekur, jeg gjør meg best i sur sno og motvind, med stengte dører og noe vanskelig å strekke seg etter. Vel, ferien er ikke helt ute av systemet og aggregatet ikke ladet for en hard dyst riktig ennå. Men snart, ut i verden for å jobbe. Men nå, akkurat nå, denne lørdags formiddagen alene i et nytt hus når min kjære er til fjells med gode venner, er det mer enn nok for en frossen sjel. En kanne kaffe og lange tanker.

Jeg tenker på det med misnøye. At nordmenn klager på alt. Jeg leser kommentarfeltene i avisene. Hvor kommer all denne misnøyen fra? Alt hatet? Vi sitter jo her på en gyllen gren og det meste er såre godt? Og på Facebook, der folk legger ut linker om ting de ikke får som "de har krav på!" Hva har vi krav på? Har vi krav på noe som helst egentlig? Mange steder i verden faller folk på kne og løfter follede hender mot himmelen og takker sin gud når det endelig faller noen regndråper, mens her er det krav, krav, krav. Hver mandag runger et Facebookstønn over fedrelandet om at en "knallhard jobbeuke venter, å Gud, som jeg lengter til helgen!" Men når helgen kommer med regn eller godvær er det sjelden man hører ordet takk. Takk er fire bokstaver som nordmenn har svært vanskelig for å la gli over leppene. Takk. Tusen takk for det fine været? Nei, man takker ikke for fint vær, fint vær er noe man har krav på i fellesferien! Basta! Og er været godt, er det klegg, mygg, overfylte badestrender, bilkø, bompenger, isen som smelter man klager på. Jeg tror man må ha det så godt som vi har det i Norge for å ha det så fælt som vi tror vi har det.

Jeg vet ikke så mye om politikk. Jeg vet bare at om noen skal få sitte i regjering, må andre stå utenfor. Og jeg vet også at de som har makta får kjeft, og at det er de som ikke sitter i regjering som kjefter og setter fingreren på alt som er galt. Det er som med fotball. Når noen vinner må andre tape. Når et lag har tapt x antall ganger får treneren sparken og blir erstattet av en ny som skal sørge for seier. Nå som det går så bra i Norge hyler opposisjonen opp om at Jens Stolentenberg har "kjørt landet på rævva og nye koster må få slippe til å redde stumpene" før det går helt på dunken.  I Frankrike har høyresiden, i følge venstresiden kjørt landet på rævva, og nå er venstresiden i gang med sin redningsaksjon. It's the name of the game. Om Erna og Siv kommer til makta nytter det ikke med catfight for åpen mikrofon, nei, da kommer de til å erfare trøkket fra "de slemme som stikker kjepper i hjulene for dem" og at det er svært vanskelig å få Stortinget med seg i vanskelige saker. 

Om å gjøre godt, skrev jeg i overskriften. Jeg tenker på eget liv. I mange år var jeg en ung egoist som melte min egen kake, som trodde at kloden dreide rundt min akse, jeg så det meste fra mitt lille selvopptatte ståsted. Nå, noen tiår eldre tenker jeg at det er de små tingene som bygger verden. Det lille smilet til en fremmed på gaten, hånden som streifer en skulder, en gjenkjennelse i noe vi deler sammen, mykheten i en omfavnelse, de små gavene som ikke kan børsnoteres eller måles i penger. Jeg lever lenger på litt ømhet enn to lønnstrinn opp selv om mange stadig forteller meg at penger er viktig og at man ikke skal drive gjøn med andres fattigdom. Men det gjør jeg altså ikke, jeg hjelper der jeg kan, støtter venner, bekjente, er der for dem. Forsøker å gjøre godt i mitt nærmiljø. Ingen kan redde en hel verden alene, men jeg tenker at mine små ting sammen med andres små ting vil løfte verden videre. Som Patti Smith sa det i et intervju forleden "Jeg ser for meg et nettverk av mange hundre millioner av mennesker som gjør godt, som utfordrer makthaverne og egoismen i verden.." Men verden er ikke alltid like enkel. Jeg skrev en blogg om bompenger og min egen svoger slettet meg som venn på Facebook. Ja, jeg skjønner poenget at først betaler man skatt for at staten skal bygge veier og så må man betale for veien én gang til, men det er da ikke noe å rive av seg håret for? Og ja, jeg forstår at ikke alle bor i byer og er avhengig av bil for å komme seg på jobb. Så jeg er med på at det burde være litt mer fleksibilitet i den ordningen, men at det er det samme som "å kjøre landet på rævva" er vel litt i overkant?

Ok, jeg kjenner at denne teksten begynner å gå på tomgang.

Jeg logger meg ut i solen, life, blessed be.

(Oopps, vi har jo kjøpt bil, kommer tilbake til det med bompenger senere i vinter!)

ET SORTERINGSSAMFUNN?

ET SORTERINGSSAMFUNN?

Siv Jensen og FrP rir igjen. 

I går sto hun på nyhetene og sa at man vil lage et nytt regelverk som skal stoppe tiggere ved alle grenseoverganger til Norge. Men "FrP er ikke tilhenger av et sorteringssamfunn altså" presiserer hun. Ok? Hvordan ungår man å sortere om myndighetene skal stanse tiggere ved grensen? Kan en politikonstabel eller en toller se av det eksteriøre at en gjest har edle hensikter? Eller mener Siv Jensen at rumenske "fillefranser" med trekkspill under armen skal stanses, og ikke en sleezy fyr i Pradadress og Rolexklokke, som er verre å peke ut som "snylter" og kriminell? For vet vi jo alle at selv en bestemor i blomstrete kjole kan ha fem kilo kokain i kofferten, og en velkledd polsk madonna, eller en nonne for den saks skyld kan være på vei til et hemmelig bordell i Oslo Vest? 

Nok en gang er Siv Jensen überparanoid og stigmatiserer en hel folkegruppe for å bekjempe "hordene av kriminelle som flommer til landet" Jeg ser for meg et scenario der en gjeng med sigøynere, unnskyld uttrykket, er på vei til folkemusikkfestivalen i Førde og blir stoppet i tollen på Gardermoen. Njet, her skal ingen med kappeskjørt, trekkspill og fiolin inn, for vi er så drittlei tigging her på berget! Jo da. 

Nå er det jo slik at de virkelig kriminelle som kommer til landet er litt smartere enn som så. De som kommer til landet for å sette seg på Karl Johan med et pappbeger gjør jo stort sett ikke større skade enn å irritere på seg pene fruer fra Frogner og lokalpolitikere i Finnmark, begge to grupper i Norge som ikke er særlig berørt av tigging i sine nærområder. Men nå hyler folk opp om at Oslo Kommune har satt opp toaletter for romfolket for "å se om dettte vil hjelpe på de sanitære forhold?" Hæ, alle vet da vel at toalett er bra for de sanitære forhold! Jeg har selv forsøkt å finne et sted å late vannet i Oslo sentrum og du må lete med lys og lykte før du må vasse inn i buskene for å lette på trykket.

Men sånn sett er jo denne tiggingen en gavepakke for FrP.  

Se her! liksom, nå ser dere konsekvensene av den feilslåtte rød/grønne innvandringspolitikken! Nå er det faktisk slik at Siv Jensen og et samlet Storting har skrevet under på et EØS-regleverk som gjelder for alle borgere innen EØS, og i dette regelverket står det ingen ting om hverken trekkspill eller fiolin. Tenk det Hedda! Men "folk flest" haker på. Det er jo lett å skåre poeng på en bæsj i parken, litt for høy musikk nattetid eller utgifter til svindyre toaletter, penger som skulle vært brukt på de gamle og syke. Vel, jeg har bodd på Grünerløkka i mange år, og der er det "oa hela natten", nedsvidde plener i alle parker på grunn av engangsgriller, og du må danse cancan mellom hundedritt og annet for å komme deg velberget i hus, og jeg har ikke sett snurten av sigøynertelt på Løkka så lenge jeg har bodd i byen! 

Helt til slutt. Jeg er ikke naiv. Men kriminalitet kommer ikke til landet forkledd som sigøynere, den kommer som noe som ligner så mye på oss selv at vi ikke oppdager det. Og PST ber oss fremdeles stirre stivt og med frykt mot Mekka, som sist, da vi så i feil retning og det smalt rundt ørene på oss. Så FrP, keep ut the good work, la oss spyle gatene for alle ekskrementer som plager oss, det være seg mennesker vi frykter på grunn av kappeskjørt, trekkspill og hudfarge, religioner og meninger som skurrer i våre sarte norske øre og øyne. Jeg fryser på ryggen av folk som lukker øynene for verdenshistorien, som dessverre ikke evner å kjenne seg selv igjen. 

VENSTRESIDENS FORVRENGTE VERDENSBILDE?

VENSTRESIDENS FORVRENGTE VERDENSBILDE?

Feiringen av Dronning Elisabeth II's 60 år som dronning sto i sterk konstrast til Daniel Boyle's OL-åpning. Da regenten ble feiret med pomp og promp "spadde" man opp alt som kunne krype å gå av utrangerte hvite kvinner og menn som nesten ikke maktet å treffe en tone, kun med Grace Jones som det eneste flerkulturelle alibiet. Vi fikk bivåne Cliff Richards "svanesang" på scenen, og en småsur Elton John, ja stort sett en pinlig og blek affære. Mens når Boyle åpnet sitt overflødighetshorn av en OL-seremoni fikk vi farger og multikulturell konfetti, med alt fra et dusin Mary Poppinser som dalte fra himmelen til sykepleiersker som hoppet og vrikket i sykesengene til fiffig koreografi. Og fy-ropene lot ikke vente på seg. Dette, hylte enkelte konservative stemmer, er ikke annet enn "propaganda for venstresidens forvridde verdensbilde!" osv. For hvordan kunne Boyle la svarte sykepleiere danse etter rap som bare en liten brøkdel av det engelske folket liker? Ja, det meste var et makkverk på høyde med kinesernes propagandashow under åpningen i Beijing! Ja, om man skulle svare tilbake med samme mynt, så er vel ikke det å speile virkeligheten i det landet man lever i verre enn å fornekte virkeligheten, som mange konservative gjør. For å sitére Penelope (eller hva hun nå het) i "Født på solsiden" - "England for the english, as we used to say about India!"

Selv la jeg ikke merke til at det var så mange "mørke" med i åpningsseremonien før pressen begynte å skrive om det. For alle de moderne opptrinnene så jo ut som om de var klippet rett ut fra en gate i en hvilken som helst verdensby. Og London er jo en verdensby, og England er en supermakt med en lang historie av kolonier bak seg. Så det er vel den naturligste ting i verden å la folk av alle opphav få lov til å representere England under en slik åpning? 

Men akk nei, ikke for høyresiden. Dette er propaganda, og et forvrengt verdensbilde. Ja da, vi har det her hjemme også. Mange liker ikke at innvandrere går i bunad og blir for norske "på en feil måte". De skal ikke stjele vår kultur samtidig som vi krever at de skal tilpasse seg den kulturen enkelte er redde for at de "skal rive i filler" Men når de går i sine egne drakter på f.eks 17. mai, så er det galt også, for de skal ikke "demonstrere" og "vifte med sin fremmede kultur" på vår store dag da vi feirer vår hardt tilkjempede frihet! 

Nå får ABB sitte på cella og markedsføre sitt forvrengte kristenfundamentalistiske verdensbilde, og det er våre skattepenger som brukes for at han kan gjøre det. At skattepengene blir brukt til ting som burde komme "de syke og de gamle til del" bruker å være en rød klut for folk flest, men nå får altså fansene der ute brev fra massemorderen om "at kampen mot venstresidens forvrengte verdensbilde" ikke er over. Han vil ikke gi seg før menn er blitt menn og kvinner kvinner. Før vår rase er blitt "ren" igjen, og alle "landssvikere" er henrettet, og Norges status som arisk nasjon er gjenopprettet. 

Når vi selv åpnet OL på Lillehammer slapp vi en flokk fredsduer opp mot himmelen. 

Vi gråt våre stolte tårer. Og vi gråter fremdeles tårer, hever roser mot himmelen, synger om regnbuer. Og nesten tyve år etter at OL i Norge gikk av stabelen sitter altså en av våre egne og betviler det norskeste av det norske som vi stadig hører skal være; mer demokrati, mer åpenhet. Massemorderen skal lage en "tenketank" for sine sympatisører som skal stake ut veien for "revolusjonen" som dette landet og resten av Europa trenger for å overleve. Ta det med ro ABB, den er allerede i gang. I Paris kjørte Sarkozy over romfolket  med svære bulldozere, og nektet folk å gå med religiøse hodeplagg, og andre land lager lover og regler som undergraver demokratiet. Om jeg skulle være litt stygg kunne jeg ha skrevet at det er "høyresidens forvrengte verdensbilde" vi begynner å se konturene av, men det skal jeg ikke. Man vil jo ikke få ord på seg for å være paranoid eller usakelig? For ikke å si banal.

ONLINE-QUEEN DE LUX.

ONLINE-QUEEN DE LUX.

"Jeg kjenner ingen på Facebook som poster mer enn deg" sier en gammel venn til meg. Han er en litt sånn halvsur gubbe som bor i ei hytte langt inne i skauen. Han er egentlig ikke sur, han er en veldig festlig fyr som jeg er svært glad i, selv om vi sjelden treffes in person. Hans store nådegave er at han ofte blir svært indignert, slik gubber på vår alder ofte kan bli. 

Vi liker ikke at folk slurver med "språget" og vi sitter alltid med Gyldendals Store Konversasjonsleksion oppslått, eller med en fingertupp rede på Google eller Wikipedia for å sjekke om alt det folk pøser ut på internettet medfører riktighet. Og om noen slurver med fakta er vi der som gneldrete Muppet-gubber som kvekker for balkongen: Dette er det faktiske tall! Nok en myte avlivet! Basta! Og ta seg kraftig sammen! Jo da, og ha ha, ungdommen nu til dags ass...

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en online-queen de lux. 

Jeg elsker å være på Facebook og Twitter, og i det siste har jeg lagt meg ut på Instagram (eller hva det heter) der jeg kan dele bilder med andre. Jeg elsker å fotografere, og jeg elsker å dele bildene med andre. Jeg vet jo at gubber over femti helst skal sitte i en fluktstol med kikkert og bedrive fugletiting,  notere hver minste lille bevegelse på himmelen i en liten gul notisbok innkjøpt over disk på Coop nede i bøgda, eller lese store tykke bøker av Helge Ingstad om pelsjegerliv i Alaska, men jeg er altså ikke der, jeg er online-queen, and I love it, selv om jeg både har fuglekasser og fuglebrett. Men det er bare det at twitterfugler har mer på hjertet enn trost og stær. Og debattnivået på nettet er litt mer høyrøstet og mangslungent enn i de grønne fuglekassene i treet bak ripsbuskene. 

Ja, og så har jeg denne bloggen da, som er, uten å overdrive blitt en smule populær. To ganger i løpt av kort tid har den ligget på VG-toppen, og en gang ble den trykket på en helside i min erkefiende Dagbladet, ei blekke jeg elsker å hate. For vi vil jo alle at avisene skal skrive noe annet enn det de gjør, ikke sant? Når desken hauser opp monsterflåtten, så er det galt, men om den uteblir for lenge og han der med det bleikfeite ansiktet og de isklade fikseøynene overtar forsidene hyler vi opp om at vi savner vår kjære venn monsterflåtten. Nei, det er ikke lett å være avis heller, stakkars. 

Snart er denne sommeren også historie, den har vært en regntung affære. Om noen uker er det fram med den trygge blå frakken, vikle seg inn i det gode skjerfet, trekke bjørnefitta godt ned over ørene, gå ut i de dagene jeg liker best, dager med høstløv som rasler rundt anklene, høy himmel og lav sol. Jeg synes egentlig sommeren er en oppskrytt årstid, og det er så full av forventninger som nesten aldri blir innfridd. Vi gleder oss som skakke til at den skal komme. Det har vært mørkt og kaldt så lenge at vi har glemt pollenallergi, vepsetikk og iskaldt badevann i fjord og tjern, mygg, feripengene som får alt for korte bein å gå på, rommet i Syden som skulle hatt havsutsikt, men som bare hadde en liten stripe hav å by på om man sto på tærne og strakk halsen ut av ledd. Nei, sommeren er best om vinteren, lik et falmet fotografi fullt av lengsel og ikke innfridde løfter vi stirrer på når frostrosene dekorerer vindusrutene i de tusen hjem. 

Se her ja, der fikk jeg knattet noen ord ut i cyberspace i dag også. Men sommeren er slett ikke over, det kan fremdeles bli fine dager og fløyelsnetter. Og høsten, du vakre, med lange kvelder og fyr på bålpanna, myggfritt og vakkert. Og jeg sender en hilsen til gubben inne i skauen. Det er fint å ha venner som har levd en stund. Vi blir riktignok gamle sammen, men vi fortsetter å utvikle oss i hver vår retning. Og det er fint. Og det er ennå nok trøkk i oss til å brake sammen i en heftig diskusjon in privat og på nettet. Men jeg er ikke der at jeg titter på fugler og noterer i en gul notisbok, jeg er litt mer online-queen de lux. Og de som synes det er litt i overkant har avslørt seg selv, for om de synes jeg henger litt for mye på nettet, så henger de vel like mye der selv, eller?

Ha en fin dag i Lykkeland. Solen skinner. Life, blessed be,

MAT MAT MAT!

MAT MAT MAT!

Norsk mat er nesten billigst i verden. 

Vi ligger vi som nummer tre på verdenstoppen for billigst og tryggest mat, bare slått av USA og Danmark. Men næringsmessig ligger vi bare på fjortende plass. Maten vi spiser mest av inneholder for lite livsviktige sporstoffer vi trenger for å holde oss friske. Og vi blir stadig feitere i Vesten. I USA vil 103 millioner være overvektige i 2030, og her hjemme har vekta for folk flest økt med 15 kilo i løpet av de siste tjue årene. Mat er et evig tema, vi blir aldri lei av å snakke om den, og vi klasebombes med sunnhetstips fra helseguruer og media i søkk og kav. Den ene dagen er det farlig å spise karbohydrater, og den neste er du dødsens om du ikke spiser dem.

Å, jeg hater å lage mat! sier mange av vennene mine, da særlig kvinner. 

Denne hersens middagen som skal på bordet hver eneste dag, og ungene som ikke liker noenting! Jepp, hørt det før, hørt det før! Og de samme vennene elsker å spise hos oss, for her er det alltid hjemmelaget langsomkokt mat i alle grytene. Hvordan får du det til? spør folk, du må jo være et overmenneske? Hvordan går det an å bake en kake som ser ut som om den er kjøpt i et konditori? Vel, vel, de mislykkede kakene vises aldri frem for gjester, havner ikke på denne bloggen, men jeg har stor interesse for mat, jeg elsker å holde på med mat. Jeg snuser rundt på matmarkedet på Union Square i NYC når jeg er der, eller på det store matmarkedet ved Pont de Alma i Paris når jeg er der. Og når Farmers Market går av stabelen på Rådhusplassen er jeg på pletten og hamstrer godsaker og legger i fryser og skap. Mat er min store hobby. Og mat er livsviktig. 

Du er hva du spiser! Ja, en gammel floskel, men det er sant. Mat gjør deg lykkelig. En pizza er i utgangspunktet ikke usunn om den er hjemmelaget av skikkelige råvarer. Men spiser du et stykke papp med tomatpuré og billig gul drittost hver dag hele året gjennom blir du feit og usunn. Men å lage mat fra bunnen tar da så lang tid? sier de fleste. For noe sludder! Jeg kan lage en middag på like kort tid som det tar steke en Grandiosa i ovnen. Du må bare ha en plan. Ok, dette er det skrevet tusenvis av bøker om, men det synes ikke å tikke inn at å lage sunn hjemmelaget mat er enkelt og ikke noe hokuspokus. 

Men du må handle hver dag, og du må ha en plan. Om mat er et ork, noe som skal slukes ved benken mens du er på vei til helsestudio for å trene den kroppen du er så misfornøyd med skyter du deg selv i foten. Kroppen trenger næring, og sjelen trenger at du setter deg ned i fred og ro ved bordet og spiser tre måltider om dagen. Franskmenn og italienere får det til, og de har ikke mindre å styre med enn det vi har. Og når det gjelder unger. Hvorfor spiser nesten alle unger i verden "voksenmat" som f. eks fisk som ser ut som fisk og grønnsaker som ser ut som grønnsaker? Jo, fordi de blir lært opp til det fra de er ganske små. Forleden så jeg tre små greske barn som fikk hver sin hele fisk på tallerkenen. De satt rolig og konsentrert ved bordet og renset den for bein og skinn. Hadde du servert en fisk med hode og hale i et barneselskap i Norge hadde ungene gått i sjokk. Her til lands skal mat ikke ligne på det det egentlig er. Den skal hakkes, foredles, kamufleres og ødelegges til det ugjenkjennelige før ungene tør å spise den, og med far og mor som nesten heller ikke tør spise noe som helst blir unge der etter. Skjerpe seg!

Jeg har skrevet om dette hundre ganger før, så jeg skal ikke mase mer med det.

Men du er hva du spiser, og som Hildegaard Bingen sa for mange hundre år siden:

"Stell pent med kroppen din, slik at sjelen orker å bo i den."

Jeg glemmer aldri da jeg ga min venninne et tips om å lage mat som tar tid på en smart måte. Vi begynte med den norske kronjuvelen får i kål som folk stort sett får en sjelden gang hjemme hos mor eller mormor. Det er som følger: Sleng lammekjøtt, kål, pepper og salt i en stor gryte sånn i ti tiden på kvelden, la den koke i en time med lokket på, skru av plata og gå til sengs. Vips, middagen til neste dag er ferdig. Bare å varme den opp mens potetene koker. Det tar fem minutter lenger enn å rive plasten av en ferdigpizza og steke den i ovnen. Og hele familien blir lykkelig. Og alle dine venner vil si: Hvordan får du det til?! Du må jo være et overmenneske, får i kål på en tirsdag????

LOV OG RETT, VETT OG UVETT.

LOV OG RETT, VETT OG UVETT.

Den svarte amerikanske kvinnen Rosa Parks satte seg på et sete på en buss merket med den  klare beskjeden "Whites Only!" og Amerika ble aldri mer det samme. I dag har USA lovfestet i sin grunnlov at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av rase, religion og hudfarge. Vel, denne historien kjenner du, om de svarte slavene i Amerika? Eller? Tok en realitycheck på f.eks romanen "Onkel Tom's Hytte" her om dagen, og ingen under tretti ante hva jeg snakket om. De vonde sårene gror så fort igjen, det er grunn til å rope "varsku her" i lille land, for når historien ikke kjenner seg selv igjen, må vi forsøke å bringe den videre, huske den.

Her hjemme, i disse dager, vil de som hyler høyest om frihet og nei til lover og regler bruke loven som middel for å bli kvitt tigging på gater og streder. Mange vil innføre det gamle, ikke så vellykkede grepet med å sette opp skilt, kaste ut, fjerne alt det vi ikke liker i lykkelandet. Det er stort sett de samme menneskene som roper opp om at det ikke er nok politi i gatene som nå forlanger at tiggerne skal vekk ved lov. De samme som for litt siden skrek at det er politiets skyld at "våre unge jenter blir voldtatt" som mener politiet skal jakte rundt i byen på tiggere, fjerne dem, etterforske dem, sette dem på et fly ut av landet. Og det er de samme menneskene som vil erfare at kanskje deres egen sønn eller datter som har endt opp som narkoman/tigger på gaten i storbyen vil bli forbryter på grunn av denne nye loven de vil at myndighetene skal innføre fortere enn svint. 

Ok, i går kveld gikk polititet i Oslo ut og sa at tigging og kriminalitet går hånd i hånd. Det gjør narkomani og kriminalitet også, men der har folk flest kastet kortene, det blir for vanskelig, det berører for mange, det blir for tett. For de fleste av oss er direkte berørt av en rusavhengig i egen familie eller vennekrets. Vi tør ikke være så kontante og harde mot hvite nordmenn som sitter på gaten i narkorus. Men mot "brunsneglene", de laveste av de lave er det fri fryt for hat og mistro. Det skal tas med hard klype og flyttes over i nabolandets hager, vekk fra våre fortau. Forsvinn!!

"Kan vi ikke bare forby folk å være fattig!?" sa Anne-Kat Hærland i Nytt på Nytt for noen år siden. Det lo hele landet av. For vi kan jo ikke fjerne alle problemer med å lage en ny lov? Det vet jo alle liksom? Og så lo vi litt til av den dumme blondinen som gjorde seg dummere enn det hun er. Men Anne-Kat satte fingeren på noe viktig. Når vi ikke vet hva vi skal gjøre, så lager vi en ny lov. Når noe blir for vanskelig, tar vi en utredning. Så trenerer vi det hele, håper at det går over. I diskusjonen om f.eks sprøyterom er det så mye luftig svada og prippmoral at jeg kan ikke annet enn å konkludere med at her i landet er det mer moralsk og etisk å la de narkomane dø på gaten enn å gjøre et realt forsøk på å hjelpe dem. Men altså tiggere. Er denne saken så vanskelig? Er de så mange? Er de så kriminelle alle sammen? Og hvorfor er det de som ikke bor i hovedstaden som hyler høyest om at de skal vekk? Hvorfor skal en lokalpolitiker i Kautokeino si at "de burde brukes som hundefor!" Han er vel ikke direkte oversvømt av tiggere på den store vidda si? Ta seg sammen for svarte!

Men når nettet flommer over at hat mot ett par hundre statsløse mennesker som tilfeldigvis har havnet her i Norge, når en allerede hardt prøvet gruppe blir hetset med en styrke som vi ikke har sett siden siste krig er det ikke en ny lov vi trenger. Vi trenger å endre våre holdninger til de mest utsatte i samfunnet, det være seg tiggere eller narkomane. Jeg kom plutselig til å tenke på den gangen vi lette etter et nytt sted å bo da jeg var liten gutt, og at det sto i veldig mange boligannonser: "Ikke husdyr eller nordlendinger!" Men for all del, vi kan godt begynne å henge opp små emaljerte skilt på busser, trikk og ellers: "Ikke for romfolk eller andre løse individer!" 

Rosa Parks satte seg på "feil" sete med åpne øyne og trassig blikk. Nå har romfolket satt seg på feil fortau, på selve soldekket i Lykkeland. Og eventyret om "Den lille piken med svovelstikkene" er ikke lenger et eventyr. Hun sitter utenfor våre stakitter, og øynene hennes følger oss inn i nattesøvnen. Og selvfølgelig må hun fjernes. Eller ihvertfall sette seg hos naboen. Vi er i sorg her til lands, vi orker ikke mer nå. Og alle sparepengene gikk under i rosehavet. Hva er det de sier før et fly tar av? "Ta på egen surstoffmaske før du hjelper andre!" I disse tider er jeg ikke sikker på at vi gidder selv en bitteliten medmenneskelig handling som det...

EN PLASS I SOLEN

EN PLASS I SOLEN

En plass i solen, sier jeg ofte, Norge er en priviligert plass i solen. 

Å langtifra, sier mange, det er det ikke! Alt er galt, landet går av skaftet!!!

Men stadig fler skriver i avisa at nordmenn syter. At vi i Norge sitter på soldekket mens resten av verden vakler, at det fremdeles ikke er godt nok. Nordmenns største sykdom er syting. Og vi som skriver at nordmenn syter blir beskyldt for å syte over at folk syter. For litt siden lå bloggen min på VG-toppen som anbefalt blogg. Jeg ble lest av titusener i løpet av 24 timer og fikk så hatten passet fordi jeg tok med den store uhyrlige frekkhet å kritisere "folk flest" som mener at "all kultur er unyttig!" Jeg kunne godt bruke dette som et eksempel på at vi nordmenn er mestere i å kritisere andre, men pirker du bare såvidt borti den norske selvfølelsen, arrogansen, hatet, whatsover, får du så hatten passer. Du får beskjed om at "om du er så jævla misfornøyd med fedrelandet ditt så kan du pakke deg dit pepper'n gror!" Ok, jeg gjør det oftere og oftere.

Den mest ensomme av alle svaler er infant terrible Per Fugelli som setter bjelle på katten om og om igjen. Han er elsket og hatet, mest hatet, for sitt engasjement som går på tvers av mainstream tankegang og hylekor. Han taler landet midt i mot med stor styrke. Jeg elsker ham for det! Flere menn burde gå med rutete tverrsoversløyfe og si ting som stinker som hundelort på damasken. Men i Norge elsker vi klakørene som sier de rette tingene, som flytter verden framover med bittesmå museskritt, som forteller poengløse vitser som selv den mest gladkristne grandtante bare såvidt løfter et øyebryn av. Jepp, det offentlige manus er en skrinn greie for tiden, og de som skriver egne replikker med snert "skyter seg selv i foten" eller "har mistet grepet" rett og slett i følge røkla.

I går var det ett år siden. I går var det ett år siden landet "mistet sin uskyld" - Jeg kom hjem fra utlandet til roser og musikk i alle kanaler. Facebook og Twitter var klasebombet med love love love. Det var fint. Det var faktisk veldig fint at fem millioner ihuga individualister kunne enes om at nå skal ofrene minnes. Så får det heller være at "Bruce The Boss hadde sur gitar" og at adjektivene i mellomtekstene var noe i overkant (i følge enkelte sure gubber) Men stort sett. Verdig og vakkert, som det het seg i mainstream folkesjela. 

Men hva nå? Hvor går veien? 

Noen spede stemmer har skrevet: Kan vi få lov til å hate nå? Er det lov å kaste ting? Knuse en stabel middagstallerkener? Spør du meg, for all del, hat i vei, knus alt du har i skapene. Hat er ikke konstruktivt, men det kan hjelpe å få det fram i lyset. For det eneste som manglet på flatskjermen i går var at noen gikk utenom manus og sa: Faen i helvete, dette har vært et helsikkes drittår!!!! Jeg er så inn i helvete fly forbanna!!!!

Ok, noen av oss skrev kanskje litt for tidlig i fjor. Noen timet dårlig og var litt for krasse for tidlig. Men nå har et år gått. Vi må ta tak. La de som trenger tid få lov til å bruke den tiden det tar. For som jeg skrev her i går, sorg går aldri helt over. Men vi andre, vi som ikke er direkte råka, må bruke hode og ikke bare hjerte og magefølelse. Vi må finne ut av dette. Hvem er vi? Hvor skal vi? For vi kan ikke lukke øynene for hatet som flommer overalt. Selv tvinger jeg meg til å gå inn på de mørkeste stedene på nettet for å lese hva folk skriver. Det er ikke hyggelig, og av og til er det nesten så gulvet gynger under føttene når jeg leser hva enkelte kan få seg til å skrive. Men det må til. Jeg føler jeg skylder meg selv å være orientert om det som rører seg i alle rom i det norske hus. I fjor på denne tiden sto vi meg hodet i sanden og ble tatt hardt bakfra. Det kan skje igjen om vi ikke følger med i timen. 

Når to hundre utsatte romfolk kan få et halvt land til å gå av skaftet er vi ikke særlig psykisk forberedt på mer tragedie, vi er tydeligvis ikke helt i vater. En realitycheck på hvem vi er, hva våre holdninger er behøves nå! Ok, nå har vi sunget om regnbuen, og alle rosebutikkene er tomme. Løft ditt hode, du raske gutt! sang vi da jeg gikk på skolen. Jeg trodde at det bare var en barnesang, men det var det ikke. Barn av regnbuen er heller ikke en barnesang. Det er en sterk voksen beskjed om at alle fargene må med for at det kan bli en regnbue ut av det.  

Og hatet? Bare late som det ikke er der? Nei, da blir vi rævkjørt gang på gang. Fram i lyset, ut i dagen. Hardt mot hardt. Tør du hate? Tør du hate ditt eget speilbilde? For du som skriver dette på nettet:

"Jeg setter ut en bolle med øl i hagen og håper at disse sigøynerne biter på, jævla brunsnegler!" Føler du deg lykkeligere når du har klikket de ordene ut i cyberspace? 

Jeg håper det. For noe må det jo være som driver deg? 

SORGEN TRENGER INGEN TERNINGKAST.

SORGEN TRENGER INGEN TERNINGKAST.

Men et hav av tid. Tiden det tar. Kanskje finnes det ikke tid nok? 

Rett under arrene ligger smerten. Når som helst revner den tynne hinnen av dager, uker og år som har lagt seg over sårene. Sorg er evig. Sorg går aldri over. Den blekner, men den vil alltid være der for den som sørger. Hver på sitt vis. Sorg er en slyngplante som aldri finner lyset. Som vokser stille om natten selv etter at alle ikke orker å forholde seg til den lenger. Den sørgende er sin egen gartner. Må selv bære vann til sitt håp. Finne en vei videre. Vi andre som ikke er rammet, må stå med åpen favn og åpne øyne. Sorgen har en ømhet i hendene "den aldri får vasket bort.."

Sorg er mer gjenkjennelig enn hat. 

Hat er er skamfull ting, i slekt med sjalusi, følelser vi ikke vil skal hefte ved oss. Der en som sørger høster sympati, vekker en som hater avsky. Hat er et politisk ukorrekt ståsted. Hat fører ingensteds hen, sier vi til hverandre. Jeg tror hat må tas på ramme alvor. Hat må forstås, ikke avvises. Hat er også en plante, en skyggeplante som vokser midt i blandt oss. Den vokser i hager tett ved. Gjødsles om natten av anonyme vannbærere. Den yngler avleggere overalt. Verre enn ugress er hatet. Vi kan ikke lukke øynene for det. Vi kan ikke klemme, kysse eller synge det vekk. 

Hatet har et hav av tid til å vokse. 

Det får nesten stå i fred i de flestes hager. Vi går i ring rundt det mens vi synger sanger om roser og andre mer elskelige vekster. For et år siden var hatet en ensom jeger.
Det vet vi nå. 

Men vi stirret feil vei da skuddene falt. 

"No man is an island" og alt henger sammen med alt. 

Så mange navn! tenkte jeg i fjor. I år tenker jeg: Så mange ord.

RIP

MORDERSNEGLER OG MONSTERFLÅTT!

MORDERSNEGLER OG MONSTERFLÅTT.

Når bokstaver høye som slangeagurker forkynner om mordersnegler og monsterflått på forsidene av tabloidavisene vet du at kongeriket har lagt seg godt tilrette i stabilt ferieleie på solsengene. For nå er det livsfarlig i skog og hei. Og med livet som innsats trekker nordmenn og kvinner tennissokkene godt utenpå buksene, svupper på seg gummistøvlene, snører igjen hettene på anorakken og sprinter ut i Guds frie natur for å utøve friluftsliv. Søkk borte er ansiktet til han grusomme vi ikke orker å tenke på når det ryker fra myggspiral og engangsgrillene svir hull i plenen i parken og regnværet siler ned i det ganske land. Vi har overlevd nok en fimbulvinter, men tross dette kan ikke avisene la oss i fred. Er det ikke terroristens gutterom på Oslo Vest og all annen tristesse, så er det fanden spare meg en snegle eller en flått som skal ta fra oss siste rest av godt humør! Helvetes bladfyker asså!

For selv om ekspertene sitter i fjernsynspaviliongen ved operaen som kringkaster Sommeråpnet og forsikrer oss om at det bare er en mikroskopisk sjanse for at vi skal bli smittet av den farlige bakterien som flåtten kan ha, gir avisene seg ikke. Det er like før monsterflåtten troner på forsidene med tyskerhjelm og Hitler-bart. Desken, sier mine journalistvenner, det er desken som føkker det opp, det er ikke oss. Jo da, artiklene inne i avisa forteller det motsatte av det forsiden forteller, det er sant det, men jeg får den samme følelsen av disse oppslagene som jeg bruker å få når jeg står i siste liten og kjøper julepresang til min kjære og sier: Kan du være så snill å pakke den inn slik at han ikke ser hva det er? For jeg mener, med de forsidene ser jo både VG og Dagbladet ut som dårlige russeaviser eller noe annet tacky lesestoff. Og hvorfor i himmlens navn har ikke avisene i Asia og Australia slike forsider, det er jo der alle de virkelig livsfarlige dyrene bor? I fjor hadde VG en greie om en "dødsmarihøne" på forsiden. Et sultent monster som skulle "knaske" i seg alle husene våre. Men meg bekjent ble det fortært svært få eneboliger av den til da ukjente marihønearten sist sommer. En marihøne, Gud så stusselig. Det er litt mer svung over en grønn kjempemamba eller en monsterkrokodille som glefser i seg skolebusser med unger og bestemødre i Afrika whatever! Men spektakulære nyheter fra det store utland bryr ikke pressen seg nevneverdig om midt i monsterflåttsesongen. Akk.

Men så tenker jeg; det er jo litt søtt at vi lever i et land der problemene ikke er større enn at jeg sitter her og irriterer meg over noen skarve avisforsider. Sola skinner og alt er såre godt. Eller er det det? For vi har det jo ikke helt godt om det ikke er ett eller annet vi kan syte litt over? Å, jeg må klippe plenen, hyler mange på Facebook og Twitter i disse dager. Ja, hvorfor i helvete vokser gresset så fort? Dagbladet, anyone, noen som vet? Og hvorfor yngler løvetann mer enn jordbær og sherrytomater? Og hvorfor er de norske jordbærene så dyre? Og hvorfor tør ingen si at de portugisiske bærene er søtere og mye bedre? Ja, det er mye å engste seg og klage over nå når vi går mot fellesferie og reisebyråeene kaster uker i Syden til NOK 999 etter oss, og arbeidsledigheten er på det laveste siden Einar Gerhardsen eller den gangen Per Borten kuppa forsidene i bare Dovre-underbuksene. Men som en eller annen sa: En nordmann har det som best når han sitter på en vond stol. 

Helt til slutt.
I går kveld drepte jeg en mordersnegle som var på vei inn gjennom hagedøren. Den lå med følehornene ute, peilet seg målrettet inn mot kjøleskap og fryseboks med mord i blikket. Jeg ofret noen spiseskjeer dyrt Maldonsalt tilsatt rosmarin på den, og vips, rett til sneglehimmelen med seg! Og noen monsterflått har jeg ikke sett her på gamle Kampen. Men jeg venter i yr spenning. Jeg sitter klar med doktor-pinsett og kamferdråper. Alltid beredt i denne livsfarlige årstiden. Men vi overlevde jo tross alt svinepesten som i følge VG skulle ta liv av noen titalls tusen av oss, og askeskyer og ja, jeg husker ikke alt sammen vi skulle dø som fluer av. Men jeg tenker her jeg sitter og skriver at når jeg en dag trekker mitt siste sukk så vil hverken mordersnegler eller monsteflått være involvert. Det måtte i såfall være en dødsengel. Men døden spøker vi ikke med her til lands, ikke en gang på desken. Man har da moral?